Ordene og hjertet vårt

"Et ord som kommer inn i våre sinn uten å komme inn i våre hjerter vil forbli dødt og ufruktbart, og våre sjeler vil ikke finne mat der. For det som ikke finnes i hjertet, finnes ikke i det hele tatt."

- Hl.Theofane, Kristi fange./ oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
 

Bror min - en bønn

Hvorfor kjennes ordene mine så harde ut, Herre?

Hvorfor er overflaten så ru,

som sandpapir?

Jeg ser bokstavene på papiret,

det er ingenting feil med dem.

Likevel -

når de står der 

oppleves de harde, 

kalde, kvelende, krevende.

Er det fordi 

jeg ikke ser furene i ansiktene,

etter gråten, 

rynkene skapt

av levd liv?

Herre, la meg bli som barn igjen,

spontan, spørrende, 

leken

• la meg se bror min.

Gjøvik, 30.januar 2023

Bjørn Olav Hansen ©

Ord og levd liv

Det ble med en tekopp. Men Isak og jeg drakk den langsomt i ren nytelse. Måtehold er en dyd for en munk. Isak fortsetter der han slapp i forrige samtale. Det er som om det ikke har vært noen pause. Isak ser på meg med sine brune vennlige øyne, og sier:

"Må du tjene mindre gjennom dine ord enn gjennom ditt liv. Og må du undervise mindre gjennom det du sier enn det du gjør."

Dette vinner gjenklang hos meg. Det er noe med alle disse ordene vi stør rundt oss med i vår tid, som skaper avstand. Alle disse prekener, all denne undervisningen. Alle ordene som står der alene, uten bakkekontakt, med liten relevans til egne levde liv. Ord som skaper fremmedgjøring. 

Så annerledes det er med ordene til Isak. De bærer bud om levd liv, de springer ut av livet, de er en frukt av levd liv. Hva er hemmeligheten? Tro om det ikke har sammenheng med stillheten som er åndepustet Isak lever i. Stillheten som former hans levde liv. Springer ikke ordene ut av stillheten? Slik det var i skapelsen?

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,2-3)

Guds Ånd ruget over kaos, og ut fra stillheten lyder Guds røst, og verden blir til.

Jeg ser bort på Isak, og sier: "Jeg tenker på noen ord fra Forkynneren. Kjenner du til disse, spør jeg: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)

"Om jeg kjenner dem," sier Isak og smiler, og med ett forstår jeg at det var et dumt spørsmål å stille. Isak kjenner sin Bibel vel.

Gud og min tale

 "Bring Gud inn i alt du gjør. Spør Gud foran ethvert ord du sier: 'Herre, åpne mine lepper, og min munn skal forkynne din pris'. La Gud være den som åpner munnen din"

- Pave Shenouda III (1923-2012)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når ordene blir for store eller ubrukelige

Jeg synes at ord av og til kan bli for store. Noen av dem tar pusten fra meg. De kjennes klamme, og de samsvarer ikke med de erfaringer jeg gjør meg, eller de passer ikke lenger inn i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For enkelte ord passer til de erfaringene man har gjort seg så langt, men de blir ubrukelige å ta med seg inn i en ny fase, en ny sessong av livet. Enten vokser man fra dem, eller så har livet bydd på en brå sving som gjør at livet bråstopper og man må foreta nye veivalg.

Noen ord har jeg også fått større respekt for, enn før, og er varsom med å bruke dem.

Så språket mitt er stadig i endring.
Det er også bønnen.

Falskhet eller ømhet - hvordan slå ihjel ord med handlinger

Vi kan briljere med ord. Snakke varmt om ting. Men om livene våre, handlingene våre, slår ihjel ordene? Vi kan skrive vakkert og sant om hvordan vi bør oppføre oss i forhold til andre og publisere det offentlig i sosiale medier, men om vi baktaler, sprer rykter og svarer andre i bitterhet privat?

Hva vitner livene våre om da? Er vi da Kristi vitner?

Det er få ting som virker så negativt i våre omgivelser, blant våre medmennesker, som falskhet. Falskhet gjennomskues.

La oss be om å få være sanne mennesker.

Mennesker med sår, med brister, med feil og mangler
- ekte mennesker.

Mennesker med ømhet, forståelse, tilgivelse.

Barmhjertige rause mennesker.

Alle ordene

Det er den franske filosofen og matematikeren Rene Descartes (1596-1650) som har sagt: 'Jeg har skrevet tre sider, for jeg hadde ikke tid til å skrive en.'

En som var opptatt av ord og ordenes betydning var den vise kong Salomo, som mest sannsynlig skrev boken som bærer navnet 'Forkynneren':

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få! Med travelhet følger tankespinn, med dårers tale for mange ord. Når du gir Gud et løfte, så drøy ikke med å oppfylle det. For han har ingen glede i dårer. Hold det du har lovet ham! Det er bedre at du ikke gir ham noe løfte, enn å love og ikke holde det. La ikke munnen få deg til å synde, og si ikke til Guds sendebud: Jeg gjorde det av vanvare. Hvorfor skal du gjøre Gud harm, med dine ord, så han ødelegger det du har gjort? Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud.' For 5,1-6.

Vi lever i en tid hvor vi dynges ned av ordene, av alle meningene. Det er slitsomt.

Jeg forsøker å søke inn mot sentrum, til Ham som holder alt sammen, Han som sammenfatter det hele, Kristus. Han som gir mening.

Ikke til det som splitter, fragmenterer.

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.' Kol 1,15-17

Ordene til Salomo tar jeg med meg som en god bønneregel.

Når ordene blir slitsomme lytter jeg i stillheten

Av og til blir det altfor mange ord. De blir overveldende. Slitsomme. Også bønnen kan bli slitsom, som om den var et mesterskap i antall ord. Som om åndelighet måles i lengde.

Derfor ber jeg disse dagene:

'Kom igjen til din ro, min sjel.' Salm 116,7

Jeg økonomiserer med ordene. Øver meg i tausheten. I stillheten.

For å lære Herren å kjenne.

Min bønn er for tiden mer lytten, enn ord.
Mer dvelende.
Mer forsiktig.

En kort preken

Jeg holder på å lese Eivind Skei's velskrevne biografi om Norgesvennen, biskop Thomas fra Egypt (bildet). En av historiene som fortelles handler om ordinasjonen av biskop Thomas. Den har noe vesentlig å si oss alle. Jeg gjengir den her:

"Det er ordinasjonen av den nye biskopen fra bispedømmet El-Qussia. Katedralen er full av mennesker. Foran sitter den lange rekken av andre biskoper, pavelige utsendte og dignitærer. Alle øyne følger den nye biskopen, som bærer navnet Thomas, mens han går de få skrittene frem til prekestolen. Den nye biskopen står en liten stund og ser utover forsamlingen. Noen tenker at han ser så ung ut, helt annerledes enn de andre biskopene, med deres verdige skjegg og skikkelser. Dessuten er han ikke særlig høy, heller kortvokst. De utsmykkede messeklærne virker nesten litt malplasserte på ham. Noen undrer seg over hvordan han egentlig føler seg, der han står vendt mot dem med dette ansiktet, prydet med svart skjegg, som om han prøver å legge noen år til sin unge alder.

Nå er tiden kommet for den nye biskopen til å holde sin første preken i sin nye funksjon. Alle er spente på hva han har på hjertet. Vil han si noe som kan forklare hva pave Shenouda har sett i ham, da han utpekte denne unge mannen til biskop i El-Qussia?

Biskop Thomas sier dette: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker opp, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker."

De få ordene er sagt.

Den nye biskopen til El-Qussia blir stående et øyeblikk stille, mens han lar blikket hvile på forsamlingen. Så vender han seg bort og gjør mine til å forlate prekestolen. En aldrende prest kommer seg raskt på bena. På et øyeblikk er han borte hos biskop Thomas. holder ham i armen og hvisker, temmelig høyt: "Du må si noe mer!"

Biskop Thomas betrakter ham, forundret. Mer! Han hadde jo sagt det han skulle si! Hele grunnlaget for hans tjeneste ligger jo der, i disse ordene. Hva mer er det å føye til?

Thomas blir bestemt holdt tilbake på prekestolen. Et lite drama er i ferd med å utspille seg, en underlig maktkamp mellom den nye biskopen og hele det kirkelige etablissement. Det ventes en riktig god og lang preken, etter koptisk tradisjon.

Biskop Thomas står igjen på prekestolen. Han venter en liten stund. Så sier han det samme en gang til, med litt flere ord: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker. Resten må komme i handling, ikke ord."

---
Boken: Biskop Thomas: I kjærlighetens sirkel, Luther forlag, er herved anbefalt på det aller varmeste. Denne boken må du lese. Hvilken velsignelse!

Ord fra hjertet

Ord som ikke blir liv i oss er "bare ord". De har ingen kraft til å påvirke oss. Om noen sier: "Jeg elsker deg", uten å mene det, gjør ordene mer skade enn nytte. Men om de samme ordene sies fra hjertet kan de skape nytt liv.

Det er viktig at vi vet hvor orden kommer fra. Vår største fristelse er å være en robot som sier de rette ordene for å tilfredsstille andre - ord som ikke har noen røtter i vårt indre. Vi må forsikre oss om at ordene har sine røtter i hjertet. Den beste måten å gjøre dette på er i stillhet og bønn.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Herre, kan du elske meg med din ømhet

Herre, jeg tenker så mye på så mange ting jeg har sagt, som burde ha vært usagt. Så mange harde ord, ubetenksomheter, lettvintheter, så raske slutninger. Jeg har servert ordene i så mange sammenhenger, i personlige samtaler, i offentlige sammenhenger, fra talerstolen, på papir og skjerm.

Jeg skulle ha lyttet mye mer, Herre. Latt de andre fortelle, ikke vært så snar med å si noe.

Herre, tilgi meg for det og tilgi meg når jeg har vært så skråsikker. Tilgi meg når jeg ikke har hatt tid til å forstå hvordan den andre hadde det, men hastet videre til neste samtale, til neste møte.

Tilgi meg alle de store ordene jeg brukte på talerstolen uten at det egentlig var levd liv hos meg selv.

Herre, det høres kanskje litt rart ut, men jeg vil ikke bli mer åndelig, men mer menneskelig. Jeg ber om at ordene jeg gir videre er blitt kroppsliggjort i mitt eget liv før jeg åpner munnen. Gi meg evnen til å lytte mer og bruke munnen mindre.

Herre, i disse dager ber jeg deg om å elske meg med ømhet. Ta godt vare på meg. Det er du som har oversikten over livet mitt. Du ser mer enn jeg gjør. Dann meg og form meg på dreieskiven din. Da vil jeg tro at det er et og annet du må skjære vekk, og om nødvendig begynn på nytt. Gjør det enda en gang, og når du gjør det, Herre, kan du ikke legge ned i meg enda mer av den ømheten du har for alle mennesker, slik at jeg kan behandle andre mennesker slik du i din ømhet tar deg av meg.

Djupere enn ord

"Gaven ved å være en god lytter, en gave som krever konstant øvelse, er kanskje den mest helbredende gave som noen kan ha, for den tillater den andre å være, omslutter dem i et trygt rom, verken dømmer eller gir dem råd, men aksepterer dem som de er uten å ønske å forandre dem, og kommuniserer støtte på et dypere nivå enn ord."

- Gerald W. Hughes (1924-2014), åndelg veileder og forfatter. Gjengitt i Agenda 3:16 nr 2/2018.

Ord og stillhet

Arsenius brukte å si dette:

"Hvorfor, ord, slapp jeg dere ut? Jeg har ofte vært lei meg for det jeg har sagt, men ikke fordi jeg har vært stille."

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ord som blir liv

"Ord er viktige. Uten dem mister handlingene sin mening. Og uten mening kan vi ikke leve.               

Ord kan gi perspektiv, innsikt, forståelse og visjoner. Ord kan gi trøst, oppmuntring og håp. Og ord kan løfte bort redsel, isolering, skam og skyld.

Ord kan forsone, forene, forlate og lege. Ord kan formidle fred og glede, indre frihet og djup takknemlighet. Ord kan kort sagt bære kjærligheten på sine vinger.

Et ord av kjærlighet kan være en av kjærlighetens største gjerninger. Det avhenger av at når ordene får liv i oss og andre, kan vi forandre verden.

Jesus er ordet som ble liv. Hos Ham var ord og handling ett."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.