Et 'eshel' hvor hverdagsligheten møter guddomeligheten

Historien om Abraham som får besøk av Guds engler Mamres terebintelund har levd med meg en god stund nå. Moses beskriver det så blendende vakkert: "Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen. Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke din tjener forbi! La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre..."(1.Mos 18,1-5)

Abraham får besøk av Herren, og det første han tenker på er vann, mat og hvile. Dette sier ikke bare noe om gjestfriheten blant folkene i Midt-Østen, men mye om måltidets og den gode samtalens plass i den hellige historien. 

Jødiske forskere har i følge den jødiske organisasjonen Chabad funnet ut at Abraham "etablerte en eshel, som vismennene tolker som enten en frukthage for å fø veifarende eller et faktisk gjestgiveri. I tillegg til å mate folk og sørge for at de hadde vann å drikke mens de gikk gjennom ørkenen, ville Abraham også lære dem å takke G‑ d for gaven de hadde hatt, og sørget dermed for at G-d ble kjent vidt og bredt." 

Det er mange djupe lag i denne historien om Abraham og englene, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å kommentere dem - bare dette! Vår tid trenger en 'eshel', møtesteder der hverdagsligheten møter guddommeligheten, hvor det er plass for undringen, og den gode lange samtalen. Samtalen som trosformidler har lenge vært undervurdert.

Lønnkammeret - der vi taler evighetens ord

Det finnes en reisemåte som kan ta oss lengre enn langt, for å bli i billedspråket fra et av folkeeventyrene. Jeg snakker om den indre bønnens vei og lønnkammerets hemmelighet. Der er tiden tidløs. Der tales evighetens ord, de tause og skjulte, som bare kan uttales ved å tie stille og stå stille innfor Guds ansikt. 

"For å forkynne evighetens ord behøver ingen å gå utenfor sitt kammer, ei heller treffe et menneske. For det ordet er ikke her eller der, det er allesteds, når det av Gud blir uttalt i det skjulte. Det ordet finnes på denne verdens torg og markedsplasser... Det er også i det skjulte kammeretog der er det renest - evighetens ord. Tidens skyer når ikke inn dit. Der virker det mektigst. Det er fra disse lyskilder, som alle evighetens ord som finnes i verden, har sin kilde. Alt som kommer fra Gud går sine egne veier til det åpenbare. Det talte og det synlige ordet er dråper fra Evighetens Ord, fra dens rikholdige kilde," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Ekström i et brev til en for oss ukjent 'søster', 29.juni 1924.

Eller for å sitere en annen Kristusmystiker: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." (Rom 10,8)

Når Gud skjuler seg

Det ble ikke noen ny samtale med Isak denne gangen. Han etterlot meg alene med spørsmålene mine. Da de siste solstrållene svøpte landskapet i et gyllent skjær, var Isak underveis til grotten han holdt til i. Jeg har opplevdd dette tidligere med Isak. Han er ikke så opptatt av å gi svar på alt jeg spør om. Der er vi forskjellige. Jeg lever i en tid hvor vi krever svar på alt. Isak levde i en tid hvor det var plass or mysteriet, for undringen. Det er ikke tvil i min sjel om at vi har mistet mye underveis.

For får vi svar på alt, og tror vi at vi har svaret på alt, er Gud blitt liten. Forklarlig. 

Gud skjuler seg i skyene, sa de gamle. Med det mente de herlighetsskyen. Disiplene opplevde den oppe på Taborfjellet, og når Jesus for opp til himmelen. 

Hva mente Isak når han skrev om mørket som har kommet til oss gjennom Guds omsorg? Jeg tror den hellige Isak har gjort seg erfaringer med det som kalles sjelens mørke natt, da man gjør seg erfaringer på den indre bønnens vei av Guds fravær. Dette er egentlig en illusjon da Gud aldri er nærmere enn da Han kjennes fraværende. Dette er faser av livet som er uunngåelige dor en troende. Da er det lite vi selv kan gjøre, da den mørke natten gir oss djupe erfaringer av og med Gud alene. Bønnen er ikke noe vi selv gjør. Den sanne bønnen finnes alltid der. For på djupet av det døpte menneskets sjel foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne Trinitariske dialogen eller dansen om du vil er selve urbønnen. Og den eier rom i oss. Vår bønn er å oppdage den, og lytte til den, og å la oss ta del i Treenighetens bønn i vårt innerste. Bønn handler ikke om hva vi gjør, men hva Gud gjør i oss. Det er alltid Den hellige ånd som tar initiativet når vi ber. Derfor er Isak klok når han sier at vi skal svøpe oss i kappen vår og legge oss til å sove når vi opplever sjelens mørke natt. Det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til. Sjelens mørke natt er en erfaring på troens vei gitt oss av Herren selv.

Ord og levd liv

Det ble med en tekopp. Men Isak og jeg drakk den langsomt i ren nytelse. Måtehold er en dyd for en munk. Isak fortsetter der han slapp i forrige samtale. Det er som om det ikke har vært noen pause. Isak ser på meg med sine brune vennlige øyne, og sier:

"Må du tjene mindre gjennom dine ord enn gjennom ditt liv. Og må du undervise mindre gjennom det du sier enn det du gjør."

Dette vinner gjenklang hos meg. Det er noe med alle disse ordene vi stør rundt oss med i vår tid, som skaper avstand. Alle disse prekener, all denne undervisningen. Alle ordene som står der alene, uten bakkekontakt, med liten relevans til egne levde liv. Ord som skaper fremmedgjøring. 

Så annerledes det er med ordene til Isak. De bærer bud om levd liv, de springer ut av livet, de er en frukt av levd liv. Hva er hemmeligheten? Tro om det ikke har sammenheng med stillheten som er åndepustet Isak lever i. Stillheten som former hans levde liv. Springer ikke ordene ut av stillheten? Slik det var i skapelsen?

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,2-3)

Guds Ånd ruget over kaos, og ut fra stillheten lyder Guds røst, og verden blir til.

Jeg ser bort på Isak, og sier: "Jeg tenker på noen ord fra Forkynneren. Kjenner du til disse, spør jeg: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)

"Om jeg kjenner dem," sier Isak og smiler, og med ett forstår jeg at det var et dumt spørsmål å stille. Isak kjenner sin Bibel vel.

Nådegaver og prøvelser

"Gud gir oss ingen stor nådegave uten samtidig å gi oss en stor prøvelse."

Ordene til Isak Syreren dirrer i luften i rommet hvor noen av hans disipler er samlet for å høre Isak undervise. Han er lavmælt som når han samtaler to og to. Men det er som om Isak fyller det store rommet med sitt nærvær, og sin personlighet. Det er noen som har den gaven. De behøver ikke å si noe. Nærværet deres taler alene.

"Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Gud sender deg er alltid et tegn på hvor høyt de sjel har nådd.Trøsten skal tåles med samme mål som bedrøvelsen. Prøvelsene kommer ikke før enn sjelen i det skjulte er blitt delaktig i en storhet som overgår dens egen evne, og ikke før Åndens nåde har kommet den til del. Vår Herres fristelse og apostlene er vitner om dette."

Isak stanser opp, lar ordene synke inn. Disiplene hans sitter som tente lys. Så fortsetter Isak: 

"Men nåden kommer alltid først. Den gjennomtrenger sjelen men det oppleves ikke slik med det samme. Vi må altså i prøvelsens stund merke oss to motsatte ting som ikke har noen likhet med hverandre: gleden og frykten."

Min første tanke er at den undervisningen Isak gir sine disipler er ganske annerledes enn det vi hører av undervisning for disipler i dag. Kanskje fordi Isak snakker ut fra erfaring? Dette må være lært av Ånden. 

Betydningen av åndelig erfaring

"Det er noe jeg vil snakke med deg om," sier Isak Syreren og spør om jeg har tid til en prat. Om jeg har tid, tenker jeg. Selvsagt har jeg tid for Isak. Han er blitt meg, ikke bare en kjær samtalepartner, men også en åndelig far. Vis, erfaren, djup. 

"Jeg har tid," sier jeg. "Alltid tid for deg." "Godt," sier Isak og setter seg. "Sett deg her," sier han varmt og rydder plass på en benk.

Så sier han: 

"Søk ikke råd hos dem som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn er. Da er det bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har forsket på men som savner erfaring." 

Billedtekst: I stillheten til et avsidesliggende kloster i Serbia er to munker i konstant kontakt med naturen og formålet med det åndelige livet.

Hva skal vi be om?

 "Hva trenger jeg spesielt å be om nå?", spør jeg Isak Syreren etter at jeg hadde brukt tiden på å tenke på gårsdagens samtale. Isak svarer: 

"Be om at du ikke faller i fristelse når det gjelder troen. Be om at du ikke med hovmodets og blasfemiens onde ånd  havner i de fristelser som kommer av intelektuelle antagelser. Be om at renhetens engel ikke må vike fra din side, at du ikke må bli skilt fra Gud. Be om du ikke råker ut for fristelsen til å argumentere og krangle, eller i hensynsløshetens og tvilens fristelser og fører sjelen inn i uorden. Men kroppslige prøvelser skal du av hele din sjel forberede deg på å ta imot; overgi deg til dem og be med tårer at den som bevarer deg ikke må oppgi deg. For uten prøvelser kan ikke Guds planer ikke åpenbares, uten prøvelser er det umullig å være fri innfor Ham, å tilegne seg Åndens visdom,  og bli fast rotfestet i sin lengsel etter Gud. Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed. Men når hun av kjærlighet til Gud har gått inn i prøvelsen og utholdt den, da viser Gud sin takknemlighet og betrakter henne som en trofast venn."

"Du, Isak", sier jeg "jeg begynner å forstå at bønnen Jesus lærte oss å be: "og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde", er mye mer innholdsmettet enn jeg først antok."

"Du har helt rett," svarer Isak. "Du har helt rett".

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.

Når bønnesvaret drøyer

I det laudesbønnen toner ut, setter Isak seg på en stor stein utenfor grotten hvor  han sover. Det er her han ber sine personlige bønner. En smal dør er satt inn i grotteinngangen, og jeg kommer til å tenke på ordene fra Bergprekenen når jeg ser den: "Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,14)

Isak er mer stille i dag. 

"Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli ikke bedrøvet", sier han med ett. Så legger han til: "Du er ikke visere enn Gud."

Jeg forsøker å avbryte stillheten som har kommet så påtagelig etter laudesbønnen, for jeg er så ivrig etter å lære. Men Isak hysjer på meg, og sier: "Tørst etter Kristus for at Han skal fylle ditt hjerte med kjærlighet. Lukk dine øyne for denne verdens fristelser slik at Gud kan la sin fred råde i ditt hjerte."

Jeg stiller ikke mitt spørsmål. Jeg har fått svar.

De godes og de ydmykes arvelodd

Daggryet er i ferd med å gli over dag og svøper det golde ørkenlandskapet i et gyllendt skjær. Jeg ble visst ikke riktig ferdig med gårsdagens samtale med Isak. Ikke han heller. Før jeg rekker å stille flere spørsmål, fortsetter den gamle syrisk-ortodokse munken med det lange hvite skjegget, som om samtalen hadde pågått uavbrutt hele natten: 

"Dette land er de godes og de ydmykes arvedel, disse som har renset deres hjerte. Ingen kan skue Gud som ikke har frsagt seg verden. Den som forakter seg selv og gjør seg selv liten skal av Herren få del i visdom. Men den som tror om seg selv at han er vis, han går glipp av Guds visdom."

Isak ser plutselig direkte på meg. Så sier han mens ånden hans brenner: 

"Du som bor i mørket, løft ditt hode og ansiktet ditt skal bade i lys. Gjør deg fri fra denne verden slik at Faderen lys kommer deg i møte. Måtte alle bånd som hindrer oss fra å se Hans herlighet briste, slik at vi kaan gå kan søke og finne vår Gud."

Så tar Isak en pause, før han sier: "Nå er det tid for Laudes".

Gud kledde seg i ydmykhet - fra en samtale med Isak Syreren

 "Jeg vil snakke med deg om ydmykheten", sier plutselig Isak Syreren, i det jeg kikker ut på en etterlengtet regndag i begynnelsen av mai. Vi er fremdeles i påsketiden og vi lever i lyset fra den strålende påskedagen. Nå venter vi på himmelfartsdagen. Jeg merker at Isak vegrer seg: "Jeg er fylt med beven," sier han høytidelig, og legger til: "Som noen som vet at han skal tale om Gud på sine egne tankers språk."

Jeg setter meg i sofaen, og nipper til et stort krus med Yorkshire tea. Tekruset mitt er glovarmt. 

"For ydmykheten er guddommens utsmykkning", sier Isak og legger til: "Ordet kledde seg i den når han ble menneske." 

Jeg tenker med ett på noen linjer fra Kristushymnen som er gjengitt i Filipperbrevet, og avbryter Isak, i det jeg leser disse ordene fra Bibelen min som ligger oppslått mellom oss: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..."

"Nettopp!", sier Isak. Han blir med ett så stille. Det er som om han dveler ved ordene jeg nettopp har sitert. Da er det at jeg legger merke til det. Isak nynner. Er det melodien til Kristushymnen? Kjenner han den? Jeg våger ikke spørre. Stillheten er hellig.

Med ett hører jeg Isak si:

"Hver og en som har ikledd den samme ydmykhetens kledning i hvilken Skaperen viste seg når han tok på seg en menneskelig skikkelse, han har kledd seg i Kristus selv."

Så blir Isak ivrig idet han fortsetter: 

"Ingen kan virkelig hate den ydmyke, eller såre ham med sine ord, eller forakte ham. Hans Mester elsker ham, og derfor blir han elsket av alle. Han elsker alle skapninger, og alle elsker ham. Alle lengter etter ham... Taler han, tier læreren og den vise. For de lar den ydmyke tale. Alle lytter til hans ord. Alles øyne er festet på ham. Hans få ord er mer verd enn alle anaalysene til filosofene."

Samtalens betydning

Som predikant håper man jo at det som man formidler gjennom forkynnelse og undervisning skal ha betydning og være viktig. Men for å være helt ærlig - og det skal man jo være - så spørs det jo hvor mange prekener som har gjort såpass inntrykk på at vi husker dem.

Noen er det nok - men det er nok færre enn hva vi predikanter liker å tro.

Da er det annerledes med den personlige samtalen.

Ser vi tilbake på de år vi har levd, særlig de av oss som har levd noen år, så husker vi nok samtaler med mennesker som fikk stor, ja, kanskje avgjærende betydning for våre liv.

Denne uken fikk jeg en telefon. Jeg skal ikke røpe hvem som ringte, men vedkommende ringte absolutt på rett tidspunkt. Samtalen skulle bli til stor hjelp for meg, og var som et varmt håndtrykk fra Vårherre. Noen så meg, og kunne formidle legedom i form av vederkvegende ord rett inn i min livssituasjon.

Jeg står overfor noen svært vanskelige valg for tiden. Beslutningene må jeg ta alene, men du hva det betydde å lytte til et menneske med mye livsvisdom og kjennskap til Guds veier.

Jeg har mer og mer tro på samtalen når vi skal formidle noe fra Gud. I den kan mye god åndelig veiledning finne sted.

Samtalen og den åndelige veiledningen

Jeg får mer og mer tro på den personlige samtalen. På åndelig veiledning. Fra en som har gått veien før oss, og som har gjort seg erfaringer med troen - og med livet.

Slike personlige samtaler har hatt avgjørende betydning for meg, mange ganger. Og jo lenger jeg lever med Herren, jo mer innser jeg at jeg ikke klarer meg alene. Jeg trenger noen å være transparent med. Noen jeg kan dele smerten med, undringen, spørsmålene jeg har - noen som lytter. Noen som kan bekrefte den livsveien jeg har valgt, og som kan oppmuntre meg, men som også kan korrigere meg. Noen jeg kan bekjenne synd for.

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet", skriver Jakob i sitt brev.

Når noen har 'innsynsrett' i våre liv og spør om hvordan vi har det med Gud, og som vil oss vel og som vi har tillit til, er det lettere å leve i lyset med sine liv.

Vår tids sterke individualisme, hvor man tror 'på egen hånd', og skal 'klare seg sjøl' finner vi ikke spor av i Det nye testamente. Disiplene gikk i lære. Det skader ikke om vi gjør det heller.

Hvem er din åndelige veileder? Hvem går du i samtale hos?

Diskusjoner, diskusjoner, diskusjoner

Det er ikke for ingenting at apostelen Paulus skrev til sin unge medarbeider Timoteus: "Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på." (2.Tim 2,14)

De sosiale mediene er fulle av kristne som vil diskutere. I det uendelige. Men fører disse diskusjonene til noe godt og byggende? Det tror jeg ikke. Jeg har ennå til gode å se det.

Til den samme medarbeideren kommer apostelen med en god beskrivelse av et stridbart menneske:

"Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, og ser på gudsfrykten som en vei til vinning." (1.Tim 6,3-5)

Dette er virkelig noe å tenke over.

Det er mye fremmed lære i dag, mange som ikke holder seg til Kristi ord og til sunn og sann gudsfrykt. De kaller seg bibellærere, få av dem har noen teologisk utdannelse, og flere av dem har ingen menighetstilknytning. De delar i alle slags nettforumer og på personlige Facebook-profiler hvor de slipper til, og de gir seg ikke. De snakker og snakker og snakker og oppkaster seg til til å være noe helt spesielt. Noen av dem kaller seg apostler, andre er profeter. Noen påstår de har store nettverk bak seg, mens sannheten er at det de representerer er svært marginalt. Noen driver egne nettforum som bare har til hensikt å henge ut andre. Kjennetegnet på de fleste av dem er at de rakker ned på andre troende, og er besatt av en diskusjonsiver som kan sjeldent ser i noen andre sammenhenger. Og nåde deg om du har andre meninger enn dem. Da er du fariseer og skriftlærd og frafallen og det som verre er. Et annet karakteristisk trekk er at det de serveres på livsynstorget er ofte noe spesielt, noe kirken aldri før har lært, men det nye de kan presentere har de fått direkte fra "ånden".

Jeg har forlengst bestemt meg for å holde meg borte fra slike diskusjoner. Jeg har kastet bort altfor mye tid på dem.

Da er det noe annet med samtalen. To eller flere som møtes over en åpen Bibel for å snakke sammen, lytte til hverandre, drøfte. Ut av en samtale kan det komme noe godt. Fra en diskusjon kommer det bare mer diskusjon.

Ukrainsk pastor: 'Mer enn noen gang trenger vi tro, mot og evnen til å ta ansvar'

11. juli arrangerte 'Foreningen for åndelig fornyelse' et seminar i Ukraina med tittelen: 'Kirken og dens politiske posisjon i en krisetid'.

Seminaret ble holdt i lokalene til Det evangeliske seminaret' i Kiev. Mer enn 60 eksperter i teologi og sosiologi deltok, sammen med en rekke pastorer fra frikirkelige menigheter. De samtalte om hvordan menighetene skal møte de politiske og sosiale utfordringene den ukrainske nasjonen nå står overfor.

I ekspertpanelet satt Anatolij Kalyuzhny, som er pastor for menigheten Nytt Liv i Kiev, en menighet som driver et omfattende arbeid blant de fattigste av de fattige og blant funksjonshemmede, og Sergeij Timchenko, som er president for en forskningssenter i Ukraina. De deltok sammen med Michael Cherenkov, som er visepresident for Senteret for Strategi og Utdannelse, Fedor Raychinets, som er leder for Det evangeliske senterets avdeling for teologi og Denis Kondykukov, som er dekanus for akademiske studier.

De samtalte om behovet for en 'politisk teologi' i Ukraina, og at kirken må ta i bruk hele Bibelen for å forme denne teologien. Kirken kan ikke være politisk nøytral i situasjoner lik den krisen som nå har rammet det ukrainske samfunnet.

'Vi er utenfor komfortsonen vår, så det er nå, mer enn noen gang, som vi trenger tro, mot og evnen til å ta ansvar,' sa pastor Anatolij Kalyuzhny blant annet.

Det fremkommer ikke av artikkelen jeg har oversatt om det deltok mennoniter i samtalen. Ukraina har nemlig en stor arv å forvalte fra de såkalte fredskirkene. Anabaptister rømte fra forfølgelsene i Europa til Ukraina, hvor de fikk lov å slå seg ned med spesiell tillatelse fra keiserinne Katharina. Fremdeles finnes det mennoniter i Russland, og disse ville kunne bidra med mye god teologi rundt forståelsen av menigheten og samfunnet sett i lys av Bergprekenen.

La oss huske på å be for teologene og menighetslederne i Ukraina som står overfor store utfordringer i en tid som denne.