Har du noe godt å si om Jesus?

Det er vranglære her, og det er vranglære der. Det er falske profeter. Ulver i fåreham.  Det analyseres. Man hamrer avgårde på et tastatur og det publiseres det ene innlegget etter det andre. Det opprettes hemmelige grupper på sosiale medier, hvor det kommenteres og diskuteres stolpe opp og stolpe ned. Nei, det er på ingen måte baktalelse. Man samtaler bare - sies det.

Men har de noe godt å si om Jesus?

Det ser ikke slik ut. Sjelden eller aldri publiserer disse menneskene noe godt, verken om Jesus eller deres kristne trossøsken.

Sosiale medier har gjort dem til nærmest profesjonelle advarere. Dag etter dag holder de på.
Finnes det vranglære?
Absolutt.
Skal vi advare mot den?
Absolutt.

Men når dette er blitt en heldagsbeskjeftigelse bør det lyse noen røde lamper. Da er jakten på vranglære nærmest blitt en nevrose.

Jeg leste en kommentar fra en av disse her om dagen hvor de diskuterte, unnskyld samtalte, om en kjent norsk predikant. Da skrev vedkommende: 'Det meste er galt med ham!' Da regner jeg med at det meste var rett med henne som kom med denne kommentaren?

Hvor er Jesus blitt  av?

Har vi ikke noe godt å si om Ham?
Har vi ikke noe godt å si om våre kristne brødre og søstre?

Betyr det at vi skal slutte å advare mot vranglære?
Nei.
Men det får være måte på.

Og mest sannsynlig har de ikke rett i alt de som advarer heller.
Og det kan hende de også har måtte justere seg etter hvert som de er blitt mer modne.
Og kanskje har de noen synder å bekjenne de også?

Når man dømmer alt og alle

Jeg slutter ikke med å forundre meg over folk som bruker så mye av sin tid på sosiale medier til å opptre som teologiske dommere. Det meste er galt. Ved hjelp av klipp-og-lim videoer har de funnet bevis på både det ene og det andre. Den  er under innflytelsen av det, en annen av noe annet. Noen av New Age, andre av Den romersk-katolske kirken, andre av kundalini, og hva det nå enn må være. Mens de selv har alt sitt på det tørre, og Herren har ikke noe å usette på dem. Om Herren kom i dag, ville de blitt med i opprykkelsen, mens det er heller tvilsomt med de andre.

For det er de som har rett. Alle andre tar feil. De bedømmer vekkelser, enkeltpersoner, bevegelser. Med et pennestrøk, så er alt galt. Få av dem besitter noen teologisk kompetanse, men likevel eier de visst allslags kunnskap - også om folks motiver. Selv liker de ikke kritiske spørsmål. De ville ikke ha likt at noen laget en klipp-og-lim video om dem, men så lenge det gjelder andre er det ok.

"Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg", er et ord som er blitt så alvorlig for meg.

Betyr det at vi ikke skal bry oss om vranglære og forførelser? Det skal vi. Men ikke all lære som avviker fra MIN oppfatning er ikke nødvendigvis vranglære, og ytringer jeg ikke liker, behøver ikke være forførelser.

Vi trenger virkelig evnen til å skille ånder. Det er tydelig at en del av disse sinte menn og kvinner, med liten eller ingen teologisk utdannelse, ikke har den evnen. Dessuten mangler noen av dem både sosiale antenner og vanlig folkeskikk. Men det er tydelig at sinte kommentarer for dem er ensbetydende med Åndens frukt.

Forbyr mobil og nettbrett under gudstjenesten

Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel har innført forbud mot bruk av mobiltelefoner og nettbrett i sine gudstjenester.

Det er Orthodoxia.Info som melder dette. Patriarkatet har spesielt henvendt seg til kantorer og menighetskor, som har tatt ibruk mobiler og nettbrett under gudstjenesten. De blir nå bedt om å ta ibruk liturgiske bøker, som er laget spesielt for kirkesang.

Kanskje andre kirkesamfunn burde innført samme forbud? Nettbrett og mobiler er nyttige hjelpemidler, men burde legges igjen hjemme eller i bilen før man går inn kirkedøra. Joda, jeg kjenner argumentene for at de har Bibelen med på mobilen eller nettbrettet, men de brukes også til nye annet. Som å sjekke Facebook, nyheter, eposter. For en tid tilbake var jeg til stede under en gudstjeneste, og kom litt sent. Jeg satte meg derfor bakerst. Foran meg sto kirketjeneren. Dette var en  av menighetene tilhørende Den norske kirke. Midt under salmesangen og prestens preken var kirketjeneren i ferd med å sjekke VG's nettutgave. Helt åpenlyst. Jeg var ikke den eneste som la merke til det.

Men jeg ser mange se ned i sine skjermer mens jeg preker, eller taster. Kanskje de gjør notater? Jeg håper det, men fristelsen til å drive med noe helt annet er stor. For den som taler er det veldig distraherende.

Er vi virkelig blitt så avhengig av disse duppedingstene at vi må ha dem med oss alle steder? For å sjekke siste nytt? For å se hvor mange likes vi har fått eller kommentarer på sosiale medier? Eller har vi dem med oss for å slå opp i Bibelen eller notere fra prekenen eller undervisningen? Hører vi fra Gud samtidig som vi er opptatt med mobilen eller nettbrettet, eller burde vi ta oss en pause og lytte?

Jeg forrettet en gang en begravelse hvor en og samme person ble oppringt tre ganger i kirken. Han gikk ut hver gang, men det var veldig forstyrrende og det var respektløst mot de sørgende.

Hva er det med disse kristne?

Hva er det med enkelte kristne som får dem til å hate så mye? En forferdelig brann rammer nå Redding i California. Liv går tapt. Mennesker mister sine hus og hjem. I dette området finnes også Bethel Church, som mange nordmenn har et forhold til. Noen et positivt, andre et mer anstrengt forhold. Så legges det ut bilder i sosiale medier av skogbrannene som herjer Redding og som kan nå også lokalene til Bethel Church, og folk trykker liker på muligheten til at kirken brenner ned! 

Jeg ser på disse 'liker' klikkene og tenker på det Jesus sier til sine disipler når de ved en anledning vil be ild komme ned fra himmelen, for å fortære noen samaritanere som ikke ville gi Jesus og disiplene hans husly. Da sier Jesus:

"Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." (Luk 9,55)

Nei, man kan saktens undre seg hva det er som rir enkelte kristne. Så mye hat deres liv huser.

Vi har mange av disse som sitter skjult bak en datamaskin og skal "bedømme" andre kristne. De er ofte ensomme svaler, uten noen form for teologisk utdannelse eller kompetanse, men over natten er de blitt 'bibellærere' og skal fortelle alle og enhver som gir dem rom hva som er rett og hva som er gal lære. Og noen låner sitt øre til dem, og følger deres hatefulle kommentarer.

Bare denne uken ligger det kommentarer ute hos noen av disse hvor jeg beskrives som "psykiatrisk", "psykiatrisk tilfelle", eller sågar "psykiatrisk pleiepasient" fordi jeg har skrevet om ting de ikke liker. De gjør seg visst ingen refleksjoner om hvordan dette rammer et annet menneske og vedkommendes familie. Det slår meg: ikke-kristne omtaler ikke hverandre på en slik måte om de har forskjellige meninger! Men kristne gjør det!

Mange kristne har mistet sine hjem i Redding. Likevel trykker kristne liker på brannbildene! Så sprøtt.

Canon Andrew White forteller at det ikke finnes noen menighet som støtter ham og det store arbeidet han driver for å hjelpe de fattige og de forfulgte som Bethel Redding. Når Canon White opplever kriser i sitt arbeide, og det skjer ofte, så er folk fra Bethel der med en gang. Og så sitter det kristne i Norge som synes det er flott om menigheten mister sitt lokale i brann! Det er ikke til å tro. Men slik er det. Vi kan være uenige om teologi - også om Bethel Chruch - men kristen tro og hat hører ikke sammen! Og vi setter ikke sykdomsdiagnoser på hverandre bare fordi vi er uenige i lærespørsmål.

Når jeg leser slikt, tenker jeg: Vil jeg virkelig kalle meg kristen?

La oss i dag be for alle som rammes av branninfernoet i Redding.

Billedtekst: Branninfernoet i Redding.

Den stillferdige forfølgelsen av kristne i Norge

Blir kristne forfulgt i Norge? I den siste tiden har jeg lyttet til noen sterke og ikke minst triste historier. Jeg har hørt noen av disse før, men nå hører jeg dem oftere enn før.

Det handler om kristne som ikke inviteres til familieselskaper eller fødselsdagsselskap. Om barn som ikke inviteres til barnebursdager, om familiemedlemmer som sletter andre familiemedlemmer fra sosiale medier eller som ikke legger dem til som venner.

Årsak? De er kristne og de legger ikke skjul på det.

Dermed er de utelukket fra det gode selskap.

Det finnes sikkert mange plausible forklaringer. De er kanskje for frimodige? De har sagt ting med oppleves sårende? De er dømmende? Men fellesnevneren er at de er kristne, og det er deres tro som vekker anstøt. Derfor holdes de på en armlengdes avstand fra andre.

Historiene jeg har lyttet til handler om mye sårhet. Det er sårende når alle i familien inviteres til et 50 eller 70 års jubileum, og du og dine ikke blir invitert. Kanskje du er bror eller søster til den som skal feires? Det er sårende når hele slekta er på Facebook, men du er ikke velkommen til å bli en del av det sosiale nettverket.

Så jo, kristne blir forfulgt også i Norge.

Det er en del av omkostningen ved det å være kristen!

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

"Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (Matt 10,22)

"Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eler mor mer enn meg er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar opp sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det." (Matt 10,35-39)

Diskusjoner, diskusjoner, diskusjoner

Det er ikke for ingenting at apostelen Paulus skrev til sin unge medarbeider Timoteus: "Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på." (2.Tim 2,14)

De sosiale mediene er fulle av kristne som vil diskutere. I det uendelige. Men fører disse diskusjonene til noe godt og byggende? Det tror jeg ikke. Jeg har ennå til gode å se det.

Til den samme medarbeideren kommer apostelen med en god beskrivelse av et stridbart menneske:

"Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, og ser på gudsfrykten som en vei til vinning." (1.Tim 6,3-5)

Dette er virkelig noe å tenke over.

Det er mye fremmed lære i dag, mange som ikke holder seg til Kristi ord og til sunn og sann gudsfrykt. De kaller seg bibellærere, få av dem har noen teologisk utdannelse, og flere av dem har ingen menighetstilknytning. De delar i alle slags nettforumer og på personlige Facebook-profiler hvor de slipper til, og de gir seg ikke. De snakker og snakker og snakker og oppkaster seg til til å være noe helt spesielt. Noen av dem kaller seg apostler, andre er profeter. Noen påstår de har store nettverk bak seg, mens sannheten er at det de representerer er svært marginalt. Noen driver egne nettforum som bare har til hensikt å henge ut andre. Kjennetegnet på de fleste av dem er at de rakker ned på andre troende, og er besatt av en diskusjonsiver som kan sjeldent ser i noen andre sammenhenger. Og nåde deg om du har andre meninger enn dem. Da er du fariseer og skriftlærd og frafallen og det som verre er. Et annet karakteristisk trekk er at det de serveres på livsynstorget er ofte noe spesielt, noe kirken aldri før har lært, men det nye de kan presentere har de fått direkte fra "ånden".

Jeg har forlengst bestemt meg for å holde meg borte fra slike diskusjoner. Jeg har kastet bort altfor mye tid på dem.

Da er det noe annet med samtalen. To eller flere som møtes over en åpen Bibel for å snakke sammen, lytte til hverandre, drøfte. Ut av en samtale kan det komme noe godt. Fra en diskusjon kommer det bare mer diskusjon.