Åndelig modning og vekst skjer naturlig

 Det er lett å tenke seg det åndelige livet som en strak, rettlinjet vei framover, hvor man går fra et mål til det neste. Men slik er det ikke. Det er heller tvert om. Vi må stadig vende tilbake til utgangspunktet. Jeg har funnet ut at vi hele tiden må vende tilbake til korset, og derfra navigere oss videre. Jesus er veien, bokstavelig talt, men veien til ham ser ut til å gå på kryss og tvers, tilbake til ham. Det viser iallefall min åndelige erfaring siden jeg møtte ham aller første gangen i 1972.

I lengre tid nå har jeg grunnet på noen ord fra Mark 4,26-29: "Og han sa: Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

Jeg har merket meg noen ting her. For det første skjer spiringen uten at bonden forstår hva som finner sted. Jeg har funnet ut at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. For det andre: veksten skjer av seg selv. Det er noe herlig befriende med det. 

I går leste jeg en artikkel av Christopher Chapman, en britisk åndelig veileder og forfatter. En forkortet utgave publisert i tidsskriftet The Way, er gjengitt i siste nummer av Strek. Jeg gjengir litt av teksten her. Han tar også utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Markus. Hans observasjoner er svært interessante: 'Her og andre steder i det bibelske narrativet ser jeg fire bevegelser som går igjen: Noe slår rot, det grunnfester seg. Nye skudd kommer til syne. Så, den komplekse og mystiske utviklingen av planten, underveis mot innhøstingen. Selv om det - som lignelsen angir - finnes en form for rekkefølge i disse bevegelsene, utgjør de ikke en rett linje av stadier, hvor den ene forlates så den neste kan ta til. For at grøden skal utvikle seg, må planten forbli i jorden med røttene sine, og det er til jorden frukten vil falle, så nye frø kan spire og gro.

Kornet finner bakken, og her begynner forvandlingen. Akkurat som plantene trenger vi dybde; et sted hvor vi kan høre til, kjenne oss selv, finne hvile og gro.' Her er det mye å grunne på en varm lørdag i juli 2025.

Åndelig visdom og modenhet

Visdom kommer ikke nødvendigvis med alder. Det finnes noe som kalles 'gammelmannstale', og det er ikke nødvendigvis klokskap.

Men det finnes en åndelig visdom som erverves gjennom en personlig relasjon med Kristus, gjennom en tro prøvet som gjennom ild, som er som forklaret, gammel vin. Det er en visdom som kommer gjennom å gjøre seg pers
onlige erfaringer med Gud, ved å gå gjennom dødsskyggens dal.

'Hvordan ser åndelig modenhet ut,' spør metodisten Tony Horsfall, en mann som har blitt mye brukt som åndelig veileder for mange de senere årene.

Han svarer: 'Det ligner det å bli en far eller mor i troen. dette er vårt kall i den andre halvdelen av livet, å bli eldste. Det handler ikke så mye om det vi gjør, som den vi er.'

Et  av våre aller største behov er ikke mer flinke mennesker, ikke flere med suksess, men djupe mennesker. Vi har et stort behov for åndelige fedre og åndelige mødre. Mennesker som ikke bare kjenner Bibelen, men som gjennom levd liv erfarerer dens sannhet.

Det nødvendige

"For å komme til tro, må vi komme til oss selv. Vi lever så langt borte fra oss selv. Vi arbeider, vi går, vi løper, men vi husker ikke oss selv.

Vi må vende tilbake til oss selv, kjenne stillheten i oss selv, erkjenne viktigheten av vår ånd... Hvor er vår stillhet? Alt buldrer konstant i oss.

Derfor, om vi skal finne noe av virkelig åndelig verdi, så er det nødvendig å skape øyer av stillhet, øyer med åndelig konsentrasjon."

- Arkimandrite Victor (Mamontov)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Samtalens betydning

Som predikant håper man jo at det som man formidler gjennom forkynnelse og undervisning skal ha betydning og være viktig. Men for å være helt ærlig - og det skal man jo være - så spørs det jo hvor mange prekener som har gjort såpass inntrykk på at vi husker dem.

Noen er det nok - men det er nok færre enn hva vi predikanter liker å tro.

Da er det annerledes med den personlige samtalen.

Ser vi tilbake på de år vi har levd, særlig de av oss som har levd noen år, så husker vi nok samtaler med mennesker som fikk stor, ja, kanskje avgjærende betydning for våre liv.

Denne uken fikk jeg en telefon. Jeg skal ikke røpe hvem som ringte, men vedkommende ringte absolutt på rett tidspunkt. Samtalen skulle bli til stor hjelp for meg, og var som et varmt håndtrykk fra Vårherre. Noen så meg, og kunne formidle legedom i form av vederkvegende ord rett inn i min livssituasjon.

Jeg står overfor noen svært vanskelige valg for tiden. Beslutningene må jeg ta alene, men du hva det betydde å lytte til et menneske med mye livsvisdom og kjennskap til Guds veier.

Jeg har mer og mer tro på samtalen når vi skal formidle noe fra Gud. I den kan mye god åndelig veiledning finne sted.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 8

En samtale her om dagen med en kjær venn, satte i gang en prosess hos meg. Egentlig har frøene til denne prosessen ligget der en stund. Men de fikk spirekraft i og med denne samtalen. Jeg tror mer og mer på betydningen av samtalen. Kanskje er de med på å skape større grobunn for endringer, enn mange prekener?

Vi snakket om noen personlige valg jeg må gjøre i nærmeste framtid. De valgene er vanskelige. Jeg skal ikke fortelle hva de består i på det nåværende tidspunktet.

Som dere vet har jeg Parkinsons, og en av de tingene denne progressive sykdommen gjør med deg er at den stadig innsnevrer og begrenser livet ditt. Det skaper mange utfordringer. Det er mye sorg i dette. Mye.

Vi snakket om dette, min venn og jeg.

Så fortalte han om en retreat han hadde vært på, og om retreatlederen, som hadde snakket om den begrensningen Jesus levde i mens Han var her på jord. Da var Han begrenset av tid og rom. Han var helt og fullt menneske. Jesu fristelse bestod blant annet å tre ut av den rollen og bli 'bare Gud'. For å være fullt ut menneske, måtte Jesus legge bånd på seg og la seg begrense. Og leve med begrensningene.

Og ikke la seg friste til å gjøre ting man ikke skal.

Mange Guds menn og kvinner lever sine liv på et sted, fordi de har et kall til å bli værende, til stedet. I en tid hvor det helt store er å stadig være på farten, stadig i bevegelse, er det kontroversielt. Men spørsmålet er om det fører så mye velsignelse med seg å være i raske sceneskifter? Modnes vi da?

Jeg kommer til å dvele ved dette og dele noen tanker med dere i dagene fremover, om det å bli værende.

Åndelig modenhet

Jeg har tenkt mye på dette i det siste:

All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Det bør føre til at jeg feier for egen dør først!

Vi er frie når vi slipper tak i denne evinnelige trangen etter å måtte korrigere og belære andre og peke på andres feil, mangler og synder.

Det har ørkenfedrene lært meg. For ørkenens visdom underviser snarere enn forkynner. Den henter sin autoritet ikke fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Den underviser gjennom levd liv.

Åndelig modenhet er kanskje vår tids største mangelvare!

Tilbakeholdenhet - 2

Har du opplevd at åndelige erfaringer kan forsvinne mellom fingrene dine i det samme øyeblikket du du begynte å snakke om dem?

Du deler begeistret noe som Gud har vist deg, og vipps, så er det borte - eller: Du deler det med en annen og slett ingen respons hos den du deler det med.

Kanskje fordi du ikke skulle dele det. Kanskje fordi dette var noe personlig mellom deg og Herren, som var ment for deg, og ingen andre.

"Ikke si det til noen", sa Jesus ved flere anledninger. Men folk løp av sted og kringkastet det likevel. Og vi gjør det samme.

Vi må lære oss tilbakeholdenhet. Det er en vanskelig lekse, men om vi skal modnes som kristne, må vi bli mer varsomme. Alt som strøs ut, tynnes ut.

"Det som ikke demonstreres i tide og utide, det som ikke kan nås uten kamp og møye, har en kraft som aldri finnes i det som nås med letthet," skriver Peter Halldorf.

Så sant det  er.

En starets og rollemodell

I den russisk-ortodokse tradisjonen finnes det "staretser". Vi kunne kanskje kalle dem "åndelige vismenn", eller åndelige veiledere som fungerer i Åndens gaver, særlig i den profetiske og i evnen til å skille ånder.

En slik starets var Tihkon av Zadonsk (1724-1783). I går feiret vi hans minnedag.

Man utnevnes ikke til å bli en starets, men denne åndelige gaven, for det er det dette er, gjenkjennes av folk som ser Den Hellige Ånds gjerning i et slikt menneske.Vanligvis er de å finne blant munkene og hos legfolk, men det hender også de er biskoper. Som i tilfellet Tikhon av Zadonsk. Han hører med blant det moderne Russlands mest elskede helgener. Ikke minst ble han høyt elsket og verdsatt av samfunnets marginaliserte og fattige. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning.

Tikhon ble født i landsbyen Korotsk i Novgorod regionen i Russland i 1724. 16 år gammel begynner han sine studier ved presteseminaret i Novgorod og i en alder av 34 avlegger han sine monastiske løfter. Han blir presteviet, og senere konsekrert til biskop av Voronesj. Men tiden som biskop varer ikke mer enn i underkant av syv år. Det er helseproblemer som fører til at han trekker seg tilbake til et kloster i Zandonsk. De siste fire årene av hans liv levde han i streng atskilthet og bønn. Han dør i dette klosteret 26. august 1783.

Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij ble inspirert av Tikhon, så mye at da han skulle portrettere staretsen Sosima, så var Tikhon en av hans inspirasjonskilder. Og ikke uten grunn. Tikhon kroppsliggjorde på mange måter hva en starets er: et overgitt Gudsmenneske som fungerer i Åndens gaver.

Tikhon av Zandonsk er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var svært opptatt av korsets mysterium. Han kjente på sin egen tilkortkommenhet og det var kanskje derfor så mange ble berørt av hans mildhet

En ting er sikkert - vi trenger virkelig staretser i dag.

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Åndelig vekst

"Mer og mer har jeg oppdaget den fantastiske måten som ansvar fører til åndelig vekst. Selvfølgelig er det et kors, og noen mennesker stønner under byrden av det. Andre ser på ansvaret som noe som er fortjent, noe som gir prestisje og fordeler. 

Men hvis er klar over tyngdekraften som finnes i det å ha ansvar og hva det betyr å bære folk, og hvis vi aksepterer korset med alle dets implikasjoner, er dette en fantastisk måte å vokse på."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 211. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En tilstand av vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse opp; selv om veksten i et fellesskap avhenger av veksten til hvert medlem.

Det finnes alltid mennesker som motstår endringer; som nekter å utvikle seg; de vil at ting skal være som de alltid har vært. Et fellesskap er alltid i tilstand av vekst."

- Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Personlig vekst

Når jeg ser tilbake på den erfaringen jeg har ervervet meg gjennom L'Arche, så har jeg oppdaget fire prinsipper som er nødvendig for menneskelig vekst og godt medvandrerskap:

1) Virkelighetens prinsipp: å omfavne tingene som de virkelig er, og ikke være konstant sint på dem, men heller se etter det som er positivt i dem. Ikke for å være knyttet til forutinntatte ideer og særlig ikke til fordommer og teorier. Å gjenkjenne i oss selv våre blinde flekker og forsvarsmekanismer som hindrer oss i å se virkeligheten, og som fører til at vi fornekter den. Å elske og leve i det nåværende øyeblikket i den virkeligheten som er gitt.

2) Vekstens prinsipp: livet er i bevegelse, i utvikling. Det er ting vi ikke kan gjøre i dag på grunn av våre begrensninger, vår ungdom, vår frykt. Men i morgen, eller med tiden, vil ny styrke vokse frem i oss. Vi er i en prosess av endring; andre endres også. Vi må vite hvordan vi skal vente tålmodig. Vi må vite hvordan vi skal bli venn med tiden.

3) Til slutt prinsippene som handler om næring og om endelig virkning. Hensikten med all menneskelig vekst er åpenhet mot andre, til Gud, til verden; å oppdage vår felles menneskelighet; å arbeide for en verden der det er mer fellesskap og medfølelse mellom mennesker. Men for at hvert menneske skal velge det rette trenger det god næring for å oppnå dette målet. Vi må gjøre gode valg.

Jean Vanier (bildet) i Our Journey Home. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jeg arbeider frem en stor rikdom i ditt indre

"Jeg føler at dette ordet er til noen spesiell i dag:

Et lettvint liv, selv om det er praktisk, er ikke alltid til det beste for deg. Stol på Min integritet og vit at Jeg vet best, din modenhet er Mitt mål. Når målet skal nås er Jeg mer interessert i din karakter enn din komfort - Jeg skaper et mesterverk som er fylt med en voldsom besluttsomhet som våger å gjøre store ting for Meg. Ikke nøy deg med den letteste veien, men arbeid hardt og omfavn kampen for foruten den vil du aldri bli sterk nok til å leve ut din bestemmelse. Enten du innser det eller ikke, så er det en evig fylde av herlighet i dine kamper.

Når du må tåle de prøvelser du står overfor får Jeg frem en indre rikdom i deg som langt overstiger andre store rikdommer. Når du tillater Meg å beskjære deg, frivillig korsfester kjødet og overgir din vilje til Meg, så vil Jeg åpenbare Meg selv på måter du aldri kunne drømme om. Kommer du hit vil Jeg være ditt alt, slik at du ikke vil bytte Min gave mot noe annet."

- Steve Porter 2016. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2016

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig vekst

"Åndens såkorn er blitt plassert i hver og en av oss. Vi må lære oss til hvordan vi gir næring til dette såkornet, slik at det kan vokse og bære rik frukt.

Denne reisen - vår kjærlighetens pilegrimsreise - begynner og fordjupes når vi hører Guds mumling i våre hjerter: Jeg elsker deg slik som du er. Jeg elsker deg så høyt at Jeg er kommet for å helbrede deg og gi deg liv.

Vær ikke redd. Åpne ditt hjerte."

Jean Vanier i Drawn into the Mystery of Jesus through the Gospel of John, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den viktigste kvaliteten

"Kanskje den aller viktigste kvaliteten for de som lever i en kommunitet er tålmodighet; en anerkjennelse at vi, de andre og hele fellesskapet må ta tid til å vokse.

Ingenting oppnås på en dag. Hvis vi skal leve i et fellesskap, må vi bli venn med tiden."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 134. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

"Kjærlighet gir ikke andre blåmerker; den setter andre interesser over sine egne. Det er ikke å være irritabel, bitter, aggressiv eller søke etter det onde i andre; heller ikke juble over urettferdighet.

Det er å søke sannhet i alle ting."

Jean Vanier i Community and Growth, side 134. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse; selv om veksten i et fellesskap er avhengig av veksten til hvert av sine medlemmer.

Det finnes alltid mennesker som står imot all forandring; de nekter å utvikle seg; de vil at alt skal være som det har vært. 

Et fellesskap er alltid i en tilstand av vekst."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 106. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ydmykhet

"De spurte den eldste: Hva er ydmykhet? Den eldste svarte: Når din bror synder mot deg, og du tilgir ham, før han omvender seg foran deg." (Ancient Patericon)

"Som vann og ild står i motsetning til hverandre når de kombineres, slik står også selvrettferdighet og ydmykhet i motsetning til hverandre." (Hl.Markus Asketen)

"Noen lider mye på grunn av fattigdom og sykdom, men er ikke ydmyke, og vil derfor lide uten å ha nytte av det. Men den som blir ydmyket vil være lykkelig under alle omstendigheter fordi Herren er hans rikdom og glede, og alle mennesker vil forundres over hans sjels skjønnhet." (Hl.Silouan av Athos)

Vekst

'Hvis vi lar oss selv bli dratt mot de som smigrer oss eller som ligner oss, som deler våre ideer, så vil vi ikke vokse.

Vekst kommer når vi kommer nærmere mennesker som er forskjellig fra oss og når vi lærer å ønske velkommen og lytte til de som utløser vår smerte'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen