Sannheten om meg

Du må fortsette å avsløre verden for hva den er: manipulerende, kontrollerende, maktsyk og, i det lange løp, destruktiv. Verden forteller deg mange løgner om hvem du er, og du må rett og slett være realistisk nok til å minne deg selv på dette. Hver gang du føler deg såret, krenket eller avvist, må du tørre å si til deg selv: «Disse følelsene, hvor sterke de enn er, forteller meg ikke sannheten om meg selv. Sannheten, selv om jeg ikke kan føle det akkurat nå, er at jeg er Guds utvalgte barn, dyrebar i Guds øyne, kalt den elskede fra all evighet, og holdt trygg i en evig omfavnelse."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sannhets erkjennelse

De siste månedene, og særlig de siste ukene, har jeg kommet frem til en djupere erkjennelse av hvordan ytre faktorer som stress og andre påkjenninger påvirker og forverrer helsetilstanden min. Dette er ikke ukjent for de som har Parkinson. Derfor må jeg bli enda flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke så lett la meg påvirke av ytre faktorer som skaper indre stress. Jeg har derfor tatt noen nye personlige valg som skjermer meg mer, og frigjør tid til kontemplasjon og bønn. I går ble jeg for eksempel løst fra en avtale jeg hadde, og som har tynget meg veldig og skapt mye dårlig samvittighet. En raus venn løste meg fra denne avtalen og satte meg fri. Uten bebreidelser. Det var så befriende. Jeg har holdt på med et skrivearbeid, og forsøkt å være pliktoppfyllende, vel vitende om at jeg aldri ville klare å komme i mål med dette bokprosjektet. Men jeg har også vært så redd for å skuffe og skape problemer for de dette gjaldt. Takk, Erling og Solveig! Dere viser i praksis sant kristent sinnelag og liv.

Så er jeg i ferd med å avslutte et annet svært krevende oppdrag, som har krevd så mye tid og så mange krefter. 

Jeg holder på med å lære meg et ord fastlegen lærte meg for en tid tilbake og hva dette ordet betyr i praksis: selvivaretagelse!

Smak på det ordet. 

Så må jeg øve meg med å leve med sorgen over de fysiske begrensningene sykdomssituasjonen min medfører. Og finne lyspunktene. De er der de også, selv om jeg er veldig sliten av smerter, spasmer, høyt blodtrykk, med mer.

Skrivearbeidet fortsetter med en finger, jeg taler hvor jeg blir invitert, jeg ber for ulike behov og tilbringer tid i stillhet og kontemplasjon. Så skal jeg øve meg i å holde meg unna stress, konflikter, og andre faktorer som gjør helsen min verre. Det er det nemlig ikke verdt.

Bønn om erkjennelse

Herre, fri meg fra vrangvilje, fra å tolke andre i verste mening, fra påståelighet. 

Gjør meg raus, lyttende, undrende og spørrende. 

La meg vise nåde, slik jeg selv har opplevd nåde.

Herre, hjelp meg til å se at jeg har blindflekker, hjelp meg til å forstå min egen arroganse, se hvordan andre opplever meg. 

Herre, vær tålmodig med meg.
Jeg bekjenner at jeg er en synder som synder.
Tilgi meg.

Gjøvik, 13.august 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.