De siste månedene, og særlig de siste ukene, har jeg kommet frem til en djupere erkjennelse av hvordan ytre faktorer som stress og andre påkjenninger påvirker og forverrer helsetilstanden min. Dette er ikke ukjent for de som har Parkinson. Derfor må jeg bli enda flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke så lett la meg påvirke av ytre faktorer som skaper indre stress. Jeg har derfor tatt noen nye personlige valg som skjermer meg mer, og frigjør tid til kontemplasjon og bønn. I går ble jeg for eksempel løst fra en avtale jeg hadde, og som har tynget meg veldig og skapt mye dårlig samvittighet. En raus venn løste meg fra denne avtalen og satte meg fri. Uten bebreidelser. Det var så befriende. Jeg har holdt på med et skrivearbeid, og forsøkt å være pliktoppfyllende, vel vitende om at jeg aldri ville klare å komme i mål med dette bokprosjektet. Men jeg har også vært så redd for å skuffe og skape problemer for de dette gjaldt. Takk, Erling og Solveig! Dere viser i praksis sant kristent sinnelag og liv.
Så er jeg i ferd med å avslutte et annet svært krevende oppdrag, som har krevd så mye tid og så mange krefter.
Jeg holder på med å lære meg et ord fastlegen lærte meg for en tid tilbake og hva dette ordet betyr i praksis: selvivaretagelse!
Smak på det ordet.Så må jeg øve meg med å leve med sorgen over de fysiske begrensningene sykdomssituasjonen min medfører. Og finne lyspunktene. De er der de også, selv om jeg er veldig sliten av smerter, spasmer, høyt blodtrykk, med mer.
Skrivearbeidet fortsetter med en finger, jeg taler hvor jeg blir invitert, jeg ber for ulike behov og tilbringer tid i stillhet og kontemplasjon. Så skal jeg øve meg i å holde meg unna stress, konflikter, og andre faktorer som gjør helsen min verre. Det er det nemlig ikke verdt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar