Ta det som en regel. Hva med rettferdig sinne? På å ikke unngå det uunngåelige. Din tur.
Dallas Willard har sagt det slik: "Foraktfulle handlinger og holdninger er en kniv i hjertet som varig skader og lemlester menneskers sjel. At de er så vanlige, letter ikke deres destruktivitet].[Forakt] stikker sjelen til dens kjerne og deflaterer dens livskrefter. Det kan gjøre så vondt og ødelegge så dypt at drap nesten ville vært en nåde."
En del av meg liker virkelig å bli sint. Sinne gir energi. Det jobber meg opp. Det får meg ut av sengen. Det irriterer andre også. Elendighet elsker selskap. Det samme gjør sinne. Hvilken bedre måte er det å bringe mennesker sammen enn å ha en felles fiende å være sint på? Sinne får oss til å føle oss levende, våkne, moralsk rettferdiggjorte. Når saftene av raseri stiger opp inni oss, kan vi ikke la være å gå til kamp. Hvilken bedre måte er det å få folk til å krype og følge seg enn ved å skremme dem med harme og raseri?
Sinne er vanedannende og lett å mate. Det er alltid noe eller noen å være sint på. Men det er nettopp derfor sinne er så farlig. Som et stoff kan det få oss til å føle oss i live (en stund), men det kan også ta over og spise oss opp.
Jesus slår ikke av på ordene. Å engasjere seg i karaktermord, å bevisst bagatellisere og slå noen ned, enten det er i tanker eller ord eller blikk, stammer fra den samme åndelige sykdommen som drap. Å holde ut i sinne er å leve under dom, i helvete. Å være sint er en form for drap.
Forakt ødelegger. Dallas Willards observasjon er midt i blinken: Forakt stikker sjelen til sin kjerne og tømmer dens livskraft. Martin Luther skriver: "Den som forteller en annen at han er dømt til helvete, er selv i fare for helvete." Men Jesus går lenger. Når vi forblir sinte, er vi allerede i helvetes ild.
Richard Rohr skriver: "Du kan ta det som en generell regel at når du ikke forvandler smerten din, vil du alltid overføre den." Det samme gjelder sinne. Men med overføring av sinne følger også selvforakt. Forakt for andre – å ønske dem døde og borte, avslå livene deres, viske ut hvem de er – oppstår til slutt fra og forverrer selvhat.
Dette var absolutt tilfelle med min far, som, full av raseri og manglende tilgivelse, uberegnelig, men regelmessig utmålte sitt sinne på meg og søsknene mine. Han løftet aldri en hånd, men tungen hans visste helt sikkert hvordan han kunne rive bort enhver følelse av egenverd vi måtte ha hatt, eller en følelse av å være ønsket. Frykt lærte oss hvordan vi skulle oppføre oss, men i prosessen visste vi aldri hvordan vi skulle uttrykke kjærlighet. Det gjorde heller ikke min far. Det var først mye senere, da han begynte å åpne seg, at jeg skjønte hvor deprimert og ensom faren min var og hvor mye skam og selvhat han hadde.
Dette er grunnen til at sinne, hvis det ikke kontrolleres, fører til slik skade - både mot oss selv og mot andre. Hvis det ikke håndteres, kan sinne ta over ens liv. Nelson Mandela sier det slik: "Harme er som å drikke gift og så håpe at det vil drepe fiendene dine." På en eller annen måte dreper sinne. Desiderius Erasmus bemerket dette for lenge siden i sin Handbook of a Christian Knight: "Du vil ikke frata menn kroppen med mindre du allerede har drept din egen sjel trygt." Enten det er rettferdiggjort eller ikke, grubler, kokende sinne slår inn i seg selv og slår til slutt ut mot alle.
HVA MED RETTFERDIG SINNE?
King James-Bibelen oversettes vers 22 som følger: "...den som er harm på sin bror uten grunn, skal være i fare for dom." Interessant nok har de tidligste og beste greske manuskriptene ikke «ingen årsak». Men hva med rettferdig sinne? Jesus var absolutt alt annet enn rolig da han renset tempelet eller da han uttalte sine syv "ve" mot de skriftlærde og fariseerne (Matt 23:13-22). Dessuten er folk idioter. Jesus sa det (Matt. 23:17; Luk. 12:20), og Skriften andre steder lærer oss å gjenkjenne det (Salme 14:1; Ordsp. 1:7, 22, 32).
Rettferdig sinne er imidlertid ikke en sint tilstand. Rettferdig sinne roper som reaksjon på en ødelagt verden og får oss til å rette opp ting for Guds skyld. Det er det Luther kalte "kjærlighetens vrede". Denne typen sinne ønsker ingen ondt. Den er sint på synd, på urett, men ikke på syndere. Det ønsker ingen skade. Da Jesus ble sint, gjorde han det for andres skyld. Da han uttalte seg mot de religiøse lederne, var hans plager sorgfulle advarsler, fulle av sorg og hjertesorg. Han var fylt av sorg, ikke sinne (det greske ordet for ve, ouai, er et utrop av sorg, ikke raseri). Hans sinne var tålmodig; han ønsket aldri at noen skulle gå til grunne, men at alle skulle komme til omvendelse (2 Pet. 3:9).
Den vrede Jesus advarer mot er den typen som slikker sine sår med et ønske om å bli enda, eller verre, kvitt de som krysser vår vei eller har påført oss smerte. Det er forankret i stolthet, forfengelighet, hat, snacks, hevn. Den slår ut mot personlige fornærmelser samtidig som den er fryktelig blind for syndene som fornærmer Gud og skader andre.
Når vi blir sinte, vil vi skylde på andre. Feilen er deres! Men sinne oppstår til syvende og sist fra den typen person vi er; det koker over fra en kjele med syre vi selv har laget. Feilen med å bli sint og stuve på det ligger i oss. Ikke rart at Jesus begynner sin preken med saligprisningene. For de som er fattige i ånden, som sørger, som er saktmodige og rene av hjertet, som hungrer og tørster etter rettferdighet, som er fulle av barmhjertighet, som er forpliktet til å skape fred, vrede har ikke noe feste. I et slikt liv blir sinne forvandlet til en lidenskap for å gjøre ting riktig og hjelpe andre - hvem de enn er og uansett hva galt de har gjort.
Det er fristende å bruke en rettferdig sak for å rettferdiggjøre vårt sinne. Likevel, advarer Augustin, "Sinne våger å øke med frimodighet mer plutselig enn folk tror, for det rødmer ikke i mørket når solen har gått ned over det." Apostelen Paulus kommer med en lignende advarsel: «La ikke solen gå ned mens du ennå er sint, og gi ikke djevelen fotfeste» (Ef. 5:26-27).
Hva betyr dette? Hva skal vi med vårt sinne? Jesus adresserer dette spørsmålet på en rekke måter, inkludert å instruere oss om å tilgi. Jeg skal utforske dette mer i fremtidige innlegg. Frances de Sales råd er imidlertid et nyttig sted å begynne: Gjør en rask handling av saktmodighet mot personen som har provosert ditt sinne. «Kjærlighet dekker over en mengde synder», skriver apostelen Peter. Faktisk! En tanke, en bønn, en kjærlighetsgjerning avvæpner alltid sinnets djevelske kraft.
Om ikke å unngå det uunngåelige
Å være menneske betyr at vi vil bli sinte fra tid til annen. Folk svikter oss alltid. Noen vil til og med svikte oss. Sinne er ofte vår første reaksjon på en ødelagt verden som trenger endring. Spørsmålet er imidlertid dette: Hva vil vi gjøre med vårt sinne? Hvordan vil vi behandle og tenke på de som trigger sinnet i oss?
Å prøve av ren viljestyrke å ikke bli sint, begrave sitt sinne og unngå situasjoner og mennesker som «gjør oss» sinte er ikke varige løsninger. Selv om vi bor i en silo vil vi fortsatt ha oss selv å stri med. Disse listene bærer aldri god frukt; de fremmer aldri Guds fredsrike; de hjelper oss aldri til å bli mer lik Kristus.
Sinne er en mulighet for oss til å gå dypere. Jesus ønsker faktisk å styrke oss til å overvinne vår tilbøyelighet til å gjøre hverandre i. Hans vei er veien til forsoning, lojalitet, integritet, fredsskaping og ydmykhet. Han viser oss hva det vil si å lagre varige skatter, som vi kan satse på når livet flyr fra hverandre, og hvordan vi kan leve fri for bekymringer og alt som utmatter oss. Veien hans er sikkert en hard, smal vei, fordi den peker oss utover oss selv. Men det fører til liv. Og det fører oss alltid sammen.
Nå er det din tur
Når blir du fristet til å gi etter for sinne? Hva gjør du da?
- Charles E. Moore (bildet), medlem av Bruderhof-kommuniteten/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar