Åndelige mødre og fedre

 Jeg har tenkt mye på dette: Det er et morshjerte gjemt i Guds hjerte!

Behovet for åndelige mødre er stort. Ikke minst med tanke på alle ungdommene som kommer til tro i Norge akkurat nå. De trenger veiledning, åndelige mødre - og fedre - som gjennom levd liv kan dele sine erfaringer med det å vandre med Gud. 

En slik kvinne var Non, som ble mor til David, han som skulle bli en av de markante åndelige skikkelsene i Wales. Noen ble sett på som kirkens mor i Wales.

Historien om hennes svangerskap kunne ikke vært mer dramatisk og nedverdigende. Vakker som hun var, av kongelig ætt, gudfryktig, ble hun iakttatt av kong Sanctus. Han så på henne med lyst og begjær og det endte med at kongen forgrep seg på Non og voldtok henne. Resultatet av voldtekten var at Non ble med barn.

Med et nytt liv spirende i magen fortsatte Non å leve et hellig liv hengitt til Gud. En dag hadde hun en så sterk lengsel og hunger etter å høre Guds ord. Hun oppsøkte en lokal kirke, satte seg og da presten skulle til å tale fikk han ikke fram et eneste ord. Gudstjenestedeltagerne måtte gå hjem, men Non gjemte seg i kirken. Så desperat var hun etter å høre Guds ord, at hun ville vente i kirken til at presten fikk talens evne tilbake! Presten prøvde igjen ved neste gudstjeneste, men det samme skjedde. Det var ikke før Non forlot kirken at presten kunne tale igjen. Det barnet Non bar hadde med seg en slik grad av hellighet og Gudsnærvær at presten ikke var i stand til å tale. 

Hva kan vi lære av Non?

Non bar fram barnet. Hun fostret det, ga det næring og husrom, og lot det vokse opp som et fritt og selvstendig menneske, Når det ble voksen lot hun barnet flytte ut og hun lot barnet leve ut sitt eget kall og utforske livet på egen hånd. Slik gjør også en åndelig mor. 

Åndelige mødre

Jeg har aldri hatt det utrolige privilegiet å få mine egne barn, men i fjor ble jeg bombardert med morsdagskort og gode ønsker. Hvis du ikke har barn, for Guds skyld ikke tro at du må gi opp morsrollen.

Morskap er ikke bare biologisk barsel. Det er åndelig barsel. Det er hundrevis av mennesker rundt omkring som desperat leter etter en mor. En rekke mennesker har kommet til meg for å fortelle meg om problemene deres. Jeg hører på dem. Og jeg elsker dem. Og jeg sier veldig lite. Men de vet at jeg bryr meg om dem. Slik sett har jeg blitt moren deres.

Derfor er det ikke et spørsmål om enten å ha biologiske eller lovlig adopterte barn, eller å være barnløs. Nei! En mor er selve essensen av femininitet. Vi må være mødre! Det er interessant at noen ganger til og med små jenter allerede forstår dette på måten de hjelper lillesøsteren eller broren sin. Jeg avviser fullstendig ideen om at du ikke er mor med mindre du har egne barn.

I fjor var jeg opptatt med å svare på alle lykkeønskninger for morsdagen. Ditt kall er det samme. Hvis du er gift er det fantastisk. Og hvis du ikke er gift, men en dag sender Gud deg den rette mannen, ta imot ham med glede og takknemlighet. Men morskapet ditt burde komme lenge før det. Be til Gud om at han sender deg åndelige barn.

Åndelig morskap er viktigere enn biologisk morskap. Det er mange kvinner som er biologiske mødre og likevel ikke er mødre i det hele tatt. Noen anser barnet deres for å være en plage og en ulykke, og sier «jeg ville ikke ha det». Ta for eksempel kvinner som tar abort for enkelhets skyld. Gud tilbyr dem en enorm gave, men de sier: «Nei, jeg vil ikke ha det; det kommer til å forstyrre meg."

Fra nå av bør din daglige bønn være: «Gud, send meg åndelige barn, og jeg vil aldri avvise noen av dem. Jo mer jo bedre." Så enkelt som det. Be om gaven til åndelige barn. Det kan godt være at du i ditt vakre ønske om å være en biologisk mor har oversett tilfeller der du kunne ha blitt en åndelig mor. Mange av elevene mine ble mine åndelige barn, selv om de allerede var unge voksne.

Du er kalt til morskap akkurat nå. Ikke neste uke, ikke neste måned. Jeg er helt overbevist om at Gud har plassert mennesker på din vei og kalt deg til morsrollen. Din oppgave er å elske de som er svake, ulykkelige, hjelpeløse og uelskede. Noen ganger kan du gjøre dette bare ved å si ett ord. Andre ganger må du bare lytte. I hvert liv er det lidelse; de fleste holder det inne. Når de føler seg elsket, vil de åpne seg og fortelle deg om lidelsen deres. Da vil du oppdage at ved å bære andres lidelse blir din egen lidelse lettere.

- Alice von Hildebraun, professor emerita ved Hunter College, og enke etter den anti-nazistiske tyske filosofen Dietrich von Hildebraun. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen. Artikkelen er basert på et intervju gjort av Vivian Warren, Shannon Hinkey, and Erna Albertz. Maleriet er malt av:  Giovanni Giacometti med tittelen: Under the Elder Tree. Gjengitt av magasiinet The Plough, utgitt av Bruderhof-fellesskapet..

Hedre din far og din mor

'Hedre din far og din mor, så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg'. leser vi i Guds 10 bud, slik det gjengis i 2.Moa 20,12 og de fleste oss tenker nok automatisk på våre kjødelige foreldre. Og med rette. Men det siste året har jeg tenkt tanken at foreldrebegrepet forstått som ens mor og far, er for snevert. Jeg har lurt på om det i dette ordet også menes våre historiske røtter og våre åndelige fedre og mødre.

Gud presenterer seg ofte som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - tre generasjoner Gud. For hver av disse gammeltestamentlige patriarkene skjuler det seg et levd trosliv med sine forbilder for neste generasjon. Som folket den gang og nå kan ta lærdom av. Og Bibelen er full av troshistorier om menn og kvinner vi har mye å takke for, og vi forsøker å følge deres eksempler.

Hebreerbrevets forfatter ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.' (Hebr 13,7)

Jeg tror det også er viktig å hedre de som har gått foran, og følge deres tro. Tro om ikke dette også innebefattes av budet om å hedre sin far og mor? Snakke vel om dem, takke Gud for dem. Alle de som tjente Gud i sin samtid, enten det er bibelske skikkelser, eller menn og kvinner fra de øvrige hellige historien. Vi trenger å hedre vår åndelige far og mor. De som forkynte Guds ord for oss, fostret oss og tok seg av oss. De som lyttet til våre spørsmål, de som forbandt våre sår de som tok seg bryet med å rettlede og formane oss.

Det er er løfte knyttet til det å hedre sin far og sin mor', dette: 'så dine dager skal bli mange...' Det fører velsignelser med det å hedre andre. 

Når apostelen Paulus skal undervise den unge Timoteus om hvordan han og menigheten skal forholde seg til menighetens eldste, skriver han: 'Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner.' (1.Tim 5,19) Hvorfor ikke? Det er flere grunner for dette, som jeg ikke skal nevne nå, men i denne sammenhengen jeg skriver nå, handler det om respekt overfor den eller de som er innsatt til å tjene i menigheten. To vers forut for det jeg siterte nå skriver Paulus: 'De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.' (v.17)

Billedtekst: Menno Simons, en av fedrene som vi skal hedre.

Hedre din åndelige far og mor

Begge mine foreldre er døde. Far, Aksel Olav, allerede i 1971. Mor, Ruth, i 1995. Jeg savner dem fremdeles. De siste dagene har jeg tenkt mye på ordene vi leser fra 2.Mosebok: "Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg." (2.Mos 20,12) Det er det eneste av De ti budene med løfte. Men jeg har tenkt på de ordene også som ord som gjelder våre åndelige fedre og mødre. De trenger vi også å hedre! Guds ord sier oss:

"Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)

Vi lever i en tid og i et samfunn med manglende respekt. Manglende respekt for Gud, det hellige, for tradisjoner, for mennesker - og da særlig de som er gamle. Vi lytter sjeldent til deres råd og deres visdom. Men de har alltid noe å lære oss i kraft av at de har levd lenger enn oss! Og mange har lært mye underveis. Om dette har faktisk Bibelen noe viktig å si oss!

"Du skal reise deg for de grå hår og vise en gammel mann ære. Frykt din Gud! Jeg er Herren." (3.Mos 19,32)

"Et gråhåret hode er ærens krone; den er å finne på rettferdighetens vei." (Ord 16,31)

Hvem har du å takke Gud for i dag? Hvem har vært dine åndelige fedre og mødre? Hvem er din åndelige mor og far i dag? Hvor og fra hvem henter du din åndelige næring fra?

Billedtekst: En gammel mennonit med sin Bibel.

Om å bli fedre og mødre

"Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem? Når begge sønnene i lignelsen om den bortkomne sønnen er kommet tilbake til far, hva da? Svaret er enkelt: De må selv bli fedre. Sønner må bli fedre; døtre må bli mødre.

Å være Guds barn er å vokse opp og bli Gud lik. Det er ikke til å misforstå når Jesus sier: 'Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.' (Matt 5,48 og Luk 6,36) Hvordan?

Gjennom å ønske velkommen alle bortkomne søsken hjem, slik som vår Far ønsket oss velkommen hjem."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Et maleri som fremstiller den hellige Sergius av Radonezh.

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vår keltiske kristenarv, del 8

Her følger en ny artikkel i serien om vår keltiske kristenarv. Den forrige artikkelen i serien ble publisert onsdag 6.februar:

Kvinnene hadde en særskilt plass i de keltiske kirkene. De var nyskapende pionerer. Bare menn kunne ordineres til prester, men siden den keltiske kirken var lite prestedominert, førte ikke dette til at kvinner ble marginalisert. For de kunne bli ledere av kommuniteter og fellesskap for både menn og kvinner.

Kelterne visste nemlig å verdsette både den fysiske og åndelige morsrollen. En rolle vår tids kirke trenger minst like mye. Det er en stor mangel på åndelige mødre.

En av de mest kjente åndelige mødre i den keltiske tradisjonen er Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'den åndelige jordmor som hjalp til da det kristne Irland ble født', og for 'den gæliske Maria'.  Som abbedisse i Kildare ledet Brigid et kloster med både menn og kvinner, det samme som to andre åndelige mødre i Irland: Hl.Hilda og Hl.Ebba.

Historikeren Bede forteller at alle som kjente Hl.Hilda, som var abbedisse i Whitby, 'pleide å kalle henne mor på grunn av hennes fremragende fromhet og nåde'. Hl.Aidan og andre ledere bevarte et godt og nært vennskap med henne, og Bede forteller at de 'elsket henne inderlig på grunn av hennes medfødte visdom og hennes iver i tjenesten for Gud'.

(fortsettes)

Om du vil lese mer om Brigid av Kildare, har jeg skrevet en artikkel om henne som jeg har publisert på bloggen Monastisk. Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/02/brigid-av-kildare.html

Vi trenger gode åndelige forbilder

Det er viktig å ha gode åndelige forbilder. Mennesker med levd liv, som har stått sin prøve. Som ikke bare snakker teori, men som har gjort seg erfaringer med Gud. Som ikke bare snakker om bønn, men som ber.

Jeg har både nålevende forbilder, og forbilder i dem som har gått foran, og som nå er hjemme hos Herren og hører til den himmelske skaren av vitner. Når jeg tenker på deres liv, og ser hvordan de har levd utfordres jeg til å leve mer helt for Jesus, og jeg inspireres av hvordan de levde og lever. De gir meg mot til å fortsette.

Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!' (Hebr 13,7)

I Norsk Bibel 88 brukes ordet 'veiledere', jeg synes det i denne sammenhengen er bedre. Det greske ordet som er brukt er 'hegeomai' som betyr 'å lede videre, eller framover, ofte brukt i betydningen 'å lede an'. 

Det er det gode veiledere gjør. De leder an - de viser gjennom egne liv hvordan det kan gjøres, og på den måten viser de veien videre for oss selv. I vår sterkt invididualistiske tid, hvor vi aller helst skal gjøre alt selv, så er dette kanskje en fremmed tanke. Men skal vi følge Jesus trenger vi å lære av de som allerede har fulgt Ham - og som nettopp gjennom dyrkjøpte erfaringer, kan hjelpe oss når vi trenger det.

Kjennetegnet på åndelige fedre og mødre

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Det taler uten ord. Den gamle mannen på bildet er den nå avdøde pave Shenouda III, den koptiske paven. Bildet illustrerer veldig godt det jeg ønsker å skrive om i denne bloggartikkelen, om åndelige fedre og mødre - kanskje menighetens største behov.

Apostelen Johannes gir oss kanskje den beste definisjonen på hva en åndelig far eller mor er, når han skriver i 1.Joh 2,13: 'Jeg skriver til dere, fedre, for dere kjenner ham som er fra begynnelsen'. Dette er det aller vitigste i all åndelig veiledning: Ikke kunnskapen om Gud, selv om boklig lærdom er viktig, men det å kjenne Gud.

Kong Salomo sier det slik: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Kjennskap får vi bare ved å tilbringe tid i Gud nærvær. Vi gjør oss erfaringer med Gud i stillheten, og vi modnes gjennom lidelsen. Det tar tid å bli en åndelig far eller mor. Det handler ikke nødvendigvis om fysisk alder, men det handler mer om karakter enn karisma. Karisma uten karakter er livsfarlig for sunn tro. Modenheten utvikles, og en åndelig far har lært å lytte til Gud, og vet at nådegaver kan misbrukes.

Shenouda III var en moden og klok åndelig far. Mange er de som fikk del i hans åndelige veiledning når han holdt sine ukentlige møter hvor han bevarte spørsmål fra de som kom til samlingen i kirken.

Jeg ber om at Gud skal reise opp mange nye åndelige fedre og mødre. I vår tid trenger vi de mer enn vi kanskje aner.

Menigheten trenger flere fedre enn lærere

Jeg fikk en epost av Graham Cook i går. Graham og hans team befinner seg for tiden i Australia. I eposten beskriver Graham, som har en anerkjent profetisk tjeneste, noen av de behovene han ser i Kristi kropp for tiden.

Han snakker om et paradigmeskifte når det gjelder synet på lederskap. Nå er Graham tydelig på at Gud har innsatt tjenestegaver i Kristi kropp, som også har som oppgave å lede. Men som Graham skriver: "I menigheten har det vært en rådende oppfatning at mennesker er sauer som trenger å ledes, mer enn mennesker som trenger fedre." Graham skriver om at forståelsen av hvem en leder er, er hentet fra styrelederens rolle, enn noe som gjenspeiler Guds hjerte eller Guds rike. Graham skriver:

"I vår relasjon med Faderen så er vi barn som lærer hvordan vi skal bli sønner. Vi vokser i vår avhengighet av Faderen og i vår felles avhengighet av hverandre. Vi har alle et personlig kall og utrustning, som kommer til oss gjennom vår relasjon til Herren. Dette bekreftes av mennsker, men kontrolleres ikke av dem."

Så skriver Graham følgende:

"Menigheten trenger flere fedre enn lærere."

Her tror jeg Graham er inne på noe særdeles viktig. Dette er kanskje vårt aller største behov i våre forsamlinger i dag: åndelige fedre og mødre.

Apostelen Paulus skriver følgende i 1.Kor 4,14-16:

"Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere."

Selv om apostlene var tydelige ledere, omtaler de folket som de representerer som brødre, søsken, venner, elskede barn, sønner i troen.

Vi trenger fedre og mødre som gjennom sine liv modellerer et eksempel for andre. Legg merke til at apostelen Paulus frimodig brukte seg selv og sitt eget liv som eksempel: Vær mine ettefølgere!

Har du noen åndelige barn? Noen du lærer opp?

Her har noen og enhver av oss noe å lære.