Hedre din far og din mor

'Hedre din far og din mor, så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg'. leser vi i Guds 10 bud, slik det gjengis i 2.Moa 20,12 og de fleste oss tenker nok automatisk på våre kjødelige foreldre. Og med rette. Men det siste året har jeg tenkt tanken at foreldrebegrepet forstått som ens mor og far, er for snevert. Jeg har lurt på om det i dette ordet også menes våre historiske røtter og våre åndelige fedre og mødre.

Gud presenterer seg ofte som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - tre generasjoner Gud. For hver av disse gammeltestamentlige patriarkene skjuler det seg et levd trosliv med sine forbilder for neste generasjon. Som folket den gang og nå kan ta lærdom av. Og Bibelen er full av troshistorier om menn og kvinner vi har mye å takke for, og vi forsøker å følge deres eksempler.

Hebreerbrevets forfatter ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.' (Hebr 13,7)

Jeg tror det også er viktig å hedre de som har gått foran, og følge deres tro. Tro om ikke dette også innebefattes av budet om å hedre sin far og mor? Snakke vel om dem, takke Gud for dem. Alle de som tjente Gud i sin samtid, enten det er bibelske skikkelser, eller menn og kvinner fra de øvrige hellige historien. Vi trenger å hedre vår åndelige far og mor. De som forkynte Guds ord for oss, fostret oss og tok seg av oss. De som lyttet til våre spørsmål, de som forbandt våre sår de som tok seg bryet med å rettlede og formane oss.

Det er er løfte knyttet til det å hedre sin far og sin mor', dette: 'så dine dager skal bli mange...' Det fører velsignelser med det å hedre andre. 

Når apostelen Paulus skal undervise den unge Timoteus om hvordan han og menigheten skal forholde seg til menighetens eldste, skriver han: 'Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner.' (1.Tim 5,19) Hvorfor ikke? Det er flere grunner for dette, som jeg ikke skal nevne nå, men i denne sammenhengen jeg skriver nå, handler det om respekt overfor den eller de som er innsatt til å tjene i menigheten. To vers forut for det jeg siterte nå skriver Paulus: 'De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.' (v.17)

Billedtekst: Menno Simons, en av fedrene som vi skal hedre.

Kappes om å hedre hverandre, del 23: Bente Sandtorp

Hvordan hadde Guds rike klart seg uten de kvinnelige pionerene? Helt siden begynnelsen har den kristne kirke vært velsignet med kvinner med mot, modenhet, klokskap, utholdenhet. En sllik kvinne er Bente Sandtorp (bildet). Hun er en av Baptistsamfunnets visjonære ledere.

Det er så mye godt som kan sies om Bente Sandtorp. Hun har gjort en betydelig innsats som menighetsplanter på Grønland i Oslo. Det er en krevende oppgave, med både opp- og nedturer. Men Bente har stått i det, på de gode dagene og de ikke fullt så gode dagene - og sett resultater. Home Church er kommet for å bli.

Så Bente har satt spor etter seg i form av en levedyktig menighet. Men det er noe annet jeg også vil trekke frem, og det er hennes tilstedeværelse. Bente er der for andre. Ser andre, og er med på å løfte og bekrefte, ikke bare som pastor, men også i hennes arbeide blant studentene ved Høgskolen for ledelse og teologi. Her er hun både studieveileder og pastor. Det blir man ikke uten videre. I Bente finner man den gode lytteren og sjelesørgerenn.

Med smilet sitt og den smittende latteren sin bygger hun bro mellom ulike kulturer. Det er tydelig at hun er glad i Jesus, og det er tydelig at det er gjensidig. Det er lett å være sammen med Bente, og det er lett å bli glad i henne. Hun taler ikke bare med ordene sine, men modellerer noe med eget levd liv.

Jeg er så glad for å kjenne Bente Sandtorp, og der er jeg ikke alene om.

Kappes om å hedre hverandre, del 22: John og Christine Noble

Jeg legger ikke skjul på det. men linjene jeg skriver nå er ikke objektve, men høyst subjektive. De er en kjærlighetserklæring! De er skrevet i djup takknemlighet og glede over hva to mennesker har betydd i livet mitt. De to er John og Christine Noble fra Romford i England.

Men før jeg skriver om hvordan vi møttes og om hvordan de har vært som en åndelig far og mor for meg, la meg fortelle deg om deres liv i dag. John er blitt 80. Fremdeles med det karakteristiske skjegget og den lille hestehalen. Christine er omtrent på samme alder - man skal jo ikke røpe en kvinnes alder, vet dere. Såpass  høflighet har jeg lært. Christine er senil dement og helt pleietrengende. Den nydelige damen med det vakre smilet, den varme stemmen, som danset så nydelig for Herren under lovsangen, har ikke lenger noe språk. Hun som bar frem presise kunnskapsord og profetiske budskap, er stille. Men hver eneste dag besøker John og noen andre fra familien henne. De støer henne så hun får gått noen skritt, de mater henne med hennes favorittbær og frukt og de er sammen. Hvilken trofast kjærlighet - i gode og onde dager. Det berører meg så djupt. Jeg føler sånn med John og Christine i denne svært sårbare fasen av deres liv.

Jeg ble kjent med John i 1978. Han var allerede da en av pionerene i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. Jeg husker ham som en stillferdig kar som var med på noen møter i et husmenighet May Sissel og jeg senere ble med i. Han tok av og til frem trompeten som han av og til hadde med seg. Ellers var han med på oppvasken. Det var først etter en tid at han begynte å undervise fra Bibelen. Først bygget han en god relasjon og gode vennskap. Så var det da også Kristi kropp han underviste om, om Guds evige hensikt, om vennskap utfra Guds Ord. Det var her selve grunnlaget for mitt menighetssyn ble lagt og som jeg aldri har forlatt. John hadde lys over Guds Ord når det gjaldt Guds evige hensikt med menigheten. Dette kjenner jeg djup takknemlighet for den dag i dag.

Gjennom årenes løp utviklet det seg et godt vennskap med John og Christine. Hver på sin måte har de hatt avgjørende betydning for May Sissel og meg. De to er ganske forskjellige og det hendte de spøkte med hverandre når de delte talerstol. De var aldri redd for å by på seg selv, og var ikke redd for å være sårbare. Raust delte de fra sine egne liv, også deres feiltrinn. Det har blitt mange gode og nære samtaler oppover i årenes løp og jeg har satt stor pris på de råd og den åndelige veiledningen John har gitt meg. John var vært og er en enhetens mann som har bygget broer mellom kristne fra ulike sammenhenger.

Men mer enn deres ord har livene deres talt. Vi snakker om hel ved. Deres levde liv, til Kristi ære har satt djupe spor i meg og mange andres liv. For det er jeg dem evig takknemlig. Som en parantes kan jeg nevne at det var John som døpte meg i Mjøsa 25.september 1979. Det er faktisk 40 års jubileum i år.

Kappes om å hedre hverandre: Asle Ambrosius Dingstad, del 21

I dag, på hans 73 års dag, vil jeg gjerne få hedre Asle Ambrosius Dingstad (bildet), sognepresten i St.Johannes Døperens menighet i Oslo. Han er ikke bare prest, men forfatter, forlagssjef, oversetter og sjelesørger. For meg er han en venn jeg verdsetter høyt.

Dingstad var i sin tid en høyt betrodd og anerkjent prest, ja, sågår bispekandidat i Den norske kirke. Men så skulle troskapen mot Bibelen og det løftet han avla når han ble vigslet til prest få store og alvorlige følger for hans liv og tjeneste. Sammen med flertallet av biskopene i den kirken han tjente og var blitt så glad i kunne ikke Dingstad si ja til homofilt samliv som legitim samlivsform. Det skapte store problemer med hans egen biskop, Sigurd Osberg. Asle Dingstad så seg nemlig nødt til å frasi seg biskopens tilsyn, noe som også i sin konsekvens førte til at Dingstad ikke anerkjente biskopen som rettelig biskop. Dingstads tilsynsnekt førte til at Osberg i 1998 reiste læresak mot Asle Dingstad som da var blitt prost, og kirkens lærenemd ga Osberg medhold i at Dingstad ikke kunne nekte biskopens tilsyn. Det førte til at Asle Dingstad frasa seg sitt embede.

Jeg vet ikke om vi helt har forstått rekkevidden og betydningen av den profetiske handlingen Asle Dingstad utførte. Dette er en mann som var villig til å miste kappe og krage for sin troskap mot Guds Ord. Slik står det djup respekt av.

Så skulle han finne sitt åndelige hjem i Den Nordisk Katolske Kirke. I forbindelse med en samtale vi hadde for en god tid tilbake beskrev han denne overgangen slik med å sitere fra Salme 84: "Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud." Jeg minnes tårer nedover Dingstads kinn når han fortalte meg dette.

Asle Dingstad har tilhørt den høykirkrlige delen av Den norske kirke, hvor det liturgiske livet har vært selve livsnerven. Utallige er de blitt samlingene til kirkelig fornyelse på Granavollen hvor jeg også har hatt gleden av å ha delt fellesskap med fader Asle Ambrosius.

I et intervju med Vårt Land onsdag denne uken blir Dingstad spurt hvordan han ser for seg fremtidens kirke i et sekulært samfunn. Journalisten, Olav Egil Aune spør Dingstad om han se for seg fremtidens kirke som en undergrunnskirke? Til dette svarer Dingstad svært interessant, kanskje ja, kanskje profetisk? "Det er spennende å tenke den tanken - ja, jeg tror det at fremtiden ligger der. Jeg ser for meg de små fellesskapene - at presten mer og mer må innstille seg på å reise rundt i de små husfellesskapene og feire messe der. Jeg har aldri tvilt på at kirken er på plass og gjør sin gjerning som en surdeig der den er."

Det siste jeg tenker på når tenker på Asle Dingstad er ordet 'mørkemann'. Det passer overhodet ikke. Hos ham møter du den rungende latteren, det varme smilet, den gode klemmen og en som har evnen til å lytte og undre seg. Asle Ambrosius bærer Guds rike med seg.

Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.

Kappes om å hedre hverandre, del 18: Hilde Svela

Jeg har ikke møtt Hilde Svela (bildet). Likevel  er det få mennesker som har berørt meg som henne. Det er jeg veldig takknemlig for.

Det er gjennom sangene og melodiene at Hilde Svela har blitt meg til hjelp, trøst, oppmuntring. Hennes vare, varme stemme rører ved djupe strenger. Når dagene blir tunge og utfordrende setter jeg på en CD med Hilde Svela.

Og Hilde Svela har også gjennom sangen fornyet min interesse for våre keltiske røtter. De er jo våre norske kristenrøtter.

Nå er Hilde Svela ute med ny CD: 'Himmelstreif'. I noen uker nå har jeg spilt den, og blitt oppløftet. Hun bærer lyset med seg, himmellengselen, håpet. Her er tekster av Hans Olav Mørk, Sigurd Svela, Hilde Svela, Sven Aasmundtveit, Heidi Strand Harboe. Alt velklingende, ærlig.

I motsetning til andre jeg skriver om i denne serien, hvor hensikten er å fremsnakke, ære og hedre mennesker som har betydd og betyr noe for meg, så kjenner jeg lite til Hilde Svela. Likevel synes jeg at jeg kjenner henne. Gjennom hennes ærlige fremstilling av troen. Når man lytter til henne berøres man av den djupe lengselen etter Gud, som hun bærer på. Av mysteriet. Hun er også ærlig med tvilen. Her er ingen overåndelighet. Bare tekster som bærer over urolig hav.

'Skjønnheten skal frelse verden," sa Fjodor Dostojevskij. Hilde Svela er bærer av en indre skjønnhet. Du aner den bak ordene og de vakre melodiene, og hun gir deg del i den gjennom stemmen sin.

Om du mangler en julegave, foreslår jeg 'Himmelstreif'. Du eller den du gir den til vil ikke bli skuffet, men få, nettopp det, en himmel over sitt liv. For du kan gjerne gi den til deg selv. Det er lov det og - til jul.

Kappes om å hedre hverandre, del 17: Hans Johan Sagrusten

Hans Johan Sagrusten (bildet) er noe så flott som 'bibelbrukskonsulent'! Smak på ordet. Det går vel nesten ikke an å bli noe finere enn det. Tenk å ha det som sin jobb å hjelpe mennesker til å bli glad i Bibelen og hjelpe andre til å bruke den!

Så gjør da også Sagrusten en svært god jobb. Han har nemlig klart å gjøre historien om hvordan vi fikk Bibelen så spennende og lett tilgjengelig for folk flest, gjennom boken: 'Det store puslespillet', med den megetsigende undertittelen: 'Jakten på de tidlige manuskriptene til Bibelen'. Den er til forveksling lik en god krim: utrolig spennende og velskrevet.


Men det var ikke denne boken som først gjorde meg oppmerksom på navnet Hans Johan Sagrusten. Det var hans vare, vakre gjendiktning av den walisiske poeten R.S Thomas i boken: Ein stad mellom tru og tvil, utgitt på Efrem forlag i 2013. Senere skulle jeg stifte bekjentskap med diktene til Sagrusten selv. Begges dikt har fått stor betydning i mitt eget liv, særlig når det byr på bratte bakker. Det er ikke lettvint teologi de presenterer, men troens mysterium og dyrkjøpte erfaringer. Sagrustens gjendiktninger av R.S Thomas er nok den boken jeg henter oftest frem når livet viser vrangsiden. Bedre ærlighetsteologi har jeg ikke funnet.

Tiden har ikke strukket til for å gi seg i kast med Hans Johan Sagrustens øvrige bøker. 'Det store puslespillet' har fått en oppfølger, så den og andre står på ønskelisten min.

Jeg takker Gud for at Det norske bibelselskap har ansatt en 'bibelbrukskonsulent' og ber om at han må bli en svært etterspurt mann på stevner, seminarer, møter og gudstjenester. Så gjør det ikke noe at han er poet i tillegg. Det er veldig berikende. Nå har jeg et stort håp, og det er at Hans Johan Sagrusten får inspirasjon til både å skrive dikt og hjelpe folk til å lese Bibelen. La oss omslutte ham i våre bønner.

Kappes om å hedre hverandre, del 16: Stig Magne Heitmann

Stig Magne Heitmann er kanskje den personen i Norge som har best kunnskap og innsikt i den lidende kirkes nåværende situasjon. Dessuten har han etter min mening skrevet kanskje en av de aller viktigste bøkene for vår tids kristne: 'Derfor kan dere bare juble'. Jeg s.kal komme tilbake til den.

Stig Magne Heitmann, er en jovial, trivelig mann, full av jublende glede - det merkes når han forkynner, og det merkes i samtaler. Du merker at han har med Jesus å gjøre. Men han er også faglig dyktig, og en mann med stor integritet. Han er en man gjerne lytter til, og låner man først øre til ham, blir man litt klokere. Heitmann setter nemlig ting i perspektiv. Hverdagslivets trivialiteter blir det: småplukk, når Heitmann dokumenterer hva som skjer med våre trossøsken og hvilke forhold de lever under i sine hverdager.

Stig Magne Heitmann, den tidligere generalsekretæren i Åpne Dører, og nå organisasjonens faglige leder, snakker troverdig og sant og livet, fordi han gjennom sykdom selv har prøvd hva livet har å by på. Han er ingen lettvekter. Troen er prøvd, og Jesus har seiret i Stig Magnes liv. Selv vil han sikkert si: alt er bare nåde. Tross alt er han en god lutheraner! Og bra er det.

Etter å ha lest Stig Magnes artikler, kronikker og bøker, og lyttet til hans forkynnelse, var det en stor glede for May Sissel og meg å endelig få møte ham og hans kone. Det skjedde i forbindelse med sommerstevnet i Sarons dal, hvor vi begge skulle medvirke. Inntrykket stemte med det jeg hadde forestilt meg. En mann som lever hva han preker!

Men så var det dette med boken: Derfor kan dere juble av glede.

Jeg våger påstanden: dette er en profetisk bok. Skrevet med tanke både på tiden vi lever i og de vanskelige tidene som ligger foran oss. Boken er en et gedigent bibelstudium om forfølgelse både i Det gamle- og Det nye testamente, og gir oss en solid grunnmur å bygge våre liv på når troen settes på prøve. Jeg nøler ikke med å si at alle kristne burde lese den. Forfølgelsen vil komme til alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, sier Skriften.

Men dette er ingen skremselspropaganda. Kun sikringskost for alle som ønsker å seire. "De som seirer," snakker Jesus om i sendebrevene i Åpenbaringsboken. Det som er den store styrken i Heitmanns bok er den solide forankringen i Guds ord.

For Stig Magne Heitmann er en bibeltroende. Det er for meg en hederstittel. Og det er jeg glad for. Stig Magne Heitmann er en røst som roper i ørkenen, en røst som bærer. En av vekterne på muren. Hans våpen er sannheten og han taler der kirkeledere tier.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Stig Magne 'for en tid som denne'. La oss be om at han blir bevart, beskyttet og fortsatt kan tale, skrive og rettlede oss i en uryddig og farlig tid som vår.

Kappes om å hedre hverandre, del 15: Asbjørn Kvalbein

Han er en av nestorene i Misjonssambandet. For mange er han 'hele Norges sjelesørger'. Gjennom skrift og tale, gjennom sosiale medier og radio, har mange fått et ord med på veien, god og trygg åndelig veiledning ut fra Guds ord.

Asbjørn Kvalbein serverer ikke teorier eller lettvintheter, men velprøvd, erfaringsbasert kristentro. Og han får alle generasjoner i tale. Ikke minst gjennom sine mange, velskrevne andaktsbøker. Alt basert på Guds ord. Og det passer like godt for lutheranere og ikke-lutheranere, selv om det ikke er noen tvil om hvor Asbjørn Kvalbein befinner seg i d et kirkelige landskapet.

Kvalbein, som er bror til Jon, Hans og Aage, er utdanet cand theol, men han har også en amerikansk mastergrad i kommunikasjon. Det forklarer nok litt av hans gode kommunikasjonsevne,  men den er mer  enn det. Den er en nådegave. Asbjørn Kvalbein snakker og skriver på en måte som folk forstår. 

Det er ingen samfunnsstormer eller samfunnsrefser vi møter i hans tekster eller taler. Hans milde vesen, hans trygghet i Gud, skinner igjennom - også i hans levde liv. Det er nok derfor mange opplever han nettopp som den sjelesørgeren de trenger.

Redaktør, forlagssjef, rektor - titlene som kan knyttes til Asbjørn Kvalbein er mange, og velfortjente. Men for meg er han forkynneren par excellence. En bibeltroende. I mine ører er det en hedersbetegnelse.

Min bønn er at Gud må unne oss å ha hans stemme lenge iblant oss. Enten bak en mikrofon, eller bak to permer, eller ansikt til ansikt i en samtale.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Asbjørn Kvalbein 'for en tid som denne'.

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Dagfinn Stærk

Dagfinn Stærk (bildet) har gitt kristen-Norge del i en arv, ikke bare for vår egen tid, men for generasjoner som kommer. Han har gravd frem igjen troens røtter, i form av glimrende oversettelser av noen kirkefedrenes skrifter og på den måten hjulpet oss til å finne frem til et solid fundament å bygge videre på i en urolig og utydelig tid som vår.

Over noen år har den ene boken etter den andre kommet i serien: Luthers klassikere. Bare for å nevne noen: Kyril av Jerusalems dåpskatekeser, Augustin om tro, håp og kjærlighet eller Tertullians forsvar av den kristne tro.

I tillegg har han skrevet boken: "Steinene roper", om den kjempende martyrken i Nord-Afrika. Velskrevet, spennende og et must for alle som ikke bare vil kjenne troens historiske røtter, men boken er sikringskost for kommende vanskelige tider også for kirken i Vesten.

Dagfinn Stærk, er en høyt betrodd medarbeider i Den evangelisk-lutherske frikirke, mangeårig pastor, tilsynsmann i Nordre og Østre tilsynsomårder og formann i Frikirkens misjonsstyre. Han er også en av stifterne av Patristisk forum, som i flere år har hatt samlinger i Østfold og hvor fokus er hvilke lærdommer vi alle kan hente fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv og lære. Jeg har selv hatt gleden  av å holde et foredrag om Den tidlige kirkens bønneliv.

Jeg er så takknemlig for å ha lært Dagfinn Stærk å kjenne. En varmhjertet kristen, ydmyk, lærd. Så omgjengelig. Vi var så heldige å ha ham som foredragsholder på vårt Kristi himmelfartsstevne i fjor i  Kristi himmelfartsstevnet. Han snakket blant annet om hva vi kan lære av martyrkirken, og tilbakemeldingene var mange og gode.

Måtte Herren rikelig velsigne Dagfinn Stærk med mange gode år, og jeg ber samtidig om inspirasjon til å skrive flere bøker eller oversette klassikerne. Vi trenger sårt Stærks gode penn, iaktagelsesevne og store kunnskap, i en tid hvor man ikke er så opptatt av viktige lærespørsmål. Men en endring er underveis! En av de viktige stemmene i denne endringsprosessen er nettopp Dagfinn Stærk.

Kappes om å hedre hverandre, del 12: Fredrik Krunenes

Fredrik Krunenes (bildet) er initiativtageren og visjonsbæreren til noe av de mest håpefulle og nyskapende i norsk kristenhet på mange tiår: Ungkloster.

Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med tidebønnenes rytme og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud.

31 åringen, som er pastor i Oslo Sentrum baptistkirke, tidligere Oslo 1.baptistkirke, har hentet inspirasjon fra kirkens aller første tid, og fra den nymonastiske bevegelsen, som har et sterkt fokus på disippelskap og sosialt engasjement for marginale grupper i samfunnet.

Ungkloster har sitt utspring i Det Norske Baptistsamfunn, men nå vurderer også andre kirkesamfunn dette som en mulig virksomhet også for dem. For behovet for nære forpliktende fellesskap er stort, og selv om dette i første rekke er et bofellesskap for unge mennesker, så er det jo ikke noe i veien for at vel voksne mennesker kan forplikte seg på det samme.

Kloster er vel kanskje et ord som vekker både positive og negative assosiasjoner. Blant baptister og andre evangelikale kristne forbindes det gjerne med Den romersk-katolske kirke, men både begrepet og bevegelsen er langt større enn dette. En som så dette var den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Til sin bror skrev han følgende i 1935:

"Gjenopprettelsen av kirken vil sannsynligvis komme fra en ny form for klosterbevegelse, som har til felles med den gamle kun den kompromissløse holdningen til et liv levd i samsvar  med Bergprekenen i etterfølgelsen av Kristus."

Dette er ikke noe fremmed for baptismen. Reformasjonens tredje gren, den radikale, hvis medlemmer foraktelig ble kalt 'gjendøpere' (anabaptister), la vekt på en radikal etterfølgelse av Kristus, med idealer hentet fra Bergprekenen og urkirken, i nære og forpliktende fellesskap, gjerne bofellesskap.

Dagens rotløse mennesker, og dem er det mange av, lengter etter rytme og forpliktende og nære fellesskap, hvor man kan leve ut troen i praksis i vanlige hverdager.

Og det er dette Fredrik Krunenes har skjønt. Han bar selv på en slik djup lengsel, og fikk se hvordan det kan leves ut etter et opphold i USA for noen år siden. Der levde han i et slikt nymonastisk fellesskap i Atlanta i Georgia, som hadde et sterkt engasjement for byens fattige og marginaliserte.

Fredrik lever hva han tror. Han er en radikaler for Jesus. Uredd. kunnskapsrik, og varm. Han er tilstede for mennesker, elsker ubetinget Jesus, og det sees. Han er engasjert, fordi han tror på dette, og har gitt seg til visjonen han har fått fra Gud. I dag finnes det slike Ungkloster tre steder i Norge, men Fredrik brenner etter å få se flere.

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har lært Fredrik å kjenne, og jeg deler hans drøm og hans visjon om disse bofelleskapene, og har gjort det i mange år. Det har vært et stadig bønnemne og jeg har undret meg på hvordan Gud ville svare de bønnene. Så "dukker" Fredrik opp, og svaret kommer i form av Ungkloster. Det er i slike fellesskap, i bønnen, i bibellesningen, i måltidsfellesskapet, i etterfølgelsen av Kristus, at håpet for den kristne tros overlevelse i Vesten ligger. Intet mindre. Kirkens fornyelse har alltid kommet fra bedende mennesker, og fra små grupper som lever ut troen i praksis.

La oss omslutte Fredrik og Ungkloster i våre forbønner.

Billedtekst: Fredrik Krunenes. Foto: Tim SalWoong Kim.

Kappes om å hedre hverandre, del 11: Jens Petter Jørgensen

"Sterk nok til å være svak", er blitt et begrep. Opphavsmannen bak denne åndelige sannheten er Jens Petter Jørgensen (bildet). Inspirasjonen til sin ærlighetsteologi, er utvilsomt apostelen Paulus, som snakket om at når han var svak var han sterk.

Er det noe man forbinder med Jens Petter Jørgensen så er det nettopp troverdighet. Jeg ville også si: en bærekraftig tro i møte med livet slik det virkelig er. Han har oppmuntret et stort antall kristne til å skrive sine troshistorier, og være ærlige med egne levde liv. Til hjelp for mange som har oppdaget sammenhenger i egne liv og derigjennom fått lære seg selv å kjenne og forstå hvorfor ting ble som de ble, og kunne få hjelp til en vei videre.

Et annet ord som forbindes med Jens Petter er inspirasjon. Han var en av fødselshjelperne til Oase. Gjennom Jesus-sentrert forkynnnelse og undervisning har han fått være med å inspirere mange til etterfølgelse av Jesus, hjulpet dem til å finne sine nådegaver og en plass i menighetsfellesskapet. Han har en gudgitt formidlingsevne.

Lutheraner, men også økumen. I høyeste grad. Kristne fra hele den store kirkesammenhengen lytter gjerne til Jens Petter Jørgensen når han taler eller skriver. De kjenner seg igjen i enkelheten, ærligheten, Jesus-fokuset, og gjennom hans eget levde liv,  Gjennom bøkene sine har han nådd mange, ikke bare i Norge, men i Norden og utover.

Karismatiker med hodet i himmelen og beina på jorda! Frimodig forkynner han Guds løfter, men ikke på en anstrengt måte som legger nye byrder på ei allerede tung bør. Så har han da også selv fått erfart hvilke utfordringer sykdom fører med seg.

Han er mentor for mange. Det er et moderne ord. Om Jens Petter kunne man også bruke åndelig veileder. Det er ikke en benevnelse man setter på seg selv, men noe andre må kalle en, fordi en slik tjeneste kan bare oppdages og anerkjennes av andre. En åndelig veileder har kvaliteter som modnes frem gjennom år. Som er tilfelle med Jens Petter Jørgensen.

Morsom er han også, og våger ofte å by på seg selv og le av seg selv. De som følger ham på Facebook, vet hva jeg snakker om. Det er nok å nevne en viss Humlegenser, som en dame på Dressmann, overtalte ham til å kjøpe og som fikk ham til å tro at den var årets store mote.

Jeg ønsker Jens Petter Jørgensen mange år til som forkynner, forfatter, åndelig veileder. Hele kirkefamilien trenger din stemme og ditt nærvær. Må Herren rikelig velsigne årene fremover.

Billedtekst: Jens Petter Jørgensen. Foto: YouTube

Kappes om å hedre hverandre, del 10: Sten Sørensen

En arbeidskapasitet helt utenom det ordinære. Styreleder, daglig leder, forfatter, pastor, omreisende forkynner, møteleder, politiker, konsulent for bibeloversettelser, menighetsdoktor, ektefelle, og mye mer.

Det er Sten Sørensen (bildet) jeg snakker om.

Hvordan han får tid til alt dette? Det hadde ikke gått uten kona, Elsbeth. De to er uadskillelige.

Sten Sørensen er en markant leder i norsk kristenhet, og har vært det lenge og kommer til å bli det i årene fremover. Man kan godt si om ham at han er en bibeltroende. Det er i mine og mange andres ører noe ærefullt. Og Sten Sørensen løfter frem Guds ord i forkynnelse og i sin skribentvirksomhet. Ekteparet står bak 'Hverdagsbibelen', en parafrase som de har brukt 10 år på å gjøre den ferdig. Hensikten er å hjelpe mennesker til bedre å forstå Guds ord, i et lettfattelig språk. Nettopp fordi Sten bygger på en solid klippegrunn, er han til å stole på i mange av dagens brennhete og aktuelle spørsmål, fra barnet i mors liv til Israel. Sten Sørensen er ikke tidsriktig, han er uredd nok til å gå motstrøms og holde fram den bibelske standarden.

Sammen med Rune Edvardsen har Sten Sørensen ikke bare holdt Sarons dal-skuta flytende, med de to i styrhuset, har virksomheten i Kvinesdal fått luft i seglene og stått seg gjennom bråttsjøer og vunnet nye seire. Det som skjer i Sarons dal er bare fantastisk. Det er virkelig et verk av Guds hånd. Ikke noe er som sommerstevnet i Sarons dal, fordi de setter misjonens sak først. Og Sten har hatt en finger med i dette siden Aril Edvardsen ble hentet hjem til Gud.

Sten Sørensen når langt gjennom sin skribentvirksomhet. Enten det er artikler eller kronikker i dagspressen, eller det er antologier, bøker, biografier. Takket være Sten Sørensen er vi blitt kjent med en rekke personligheter i norsk kristenhet, som Sten har skrevet biografier om. Som Aril Edvardsen, Kjell Haltorp, og nå nylig, boken om Norvald Yri, som døde for kort tid siden. Bøkene har beriket oss, fordi vi er blitt bedre kjent med mennesker som betyr mye for mange i kristen-Norge.

Sten Sørensen er en vennlig mann. Klok, raus, imøtekommende. Uredd, har jeg allerede nevnt. Men han er det. Og det vet jeg mange setter stor pris på. Det profetiske ordet om Israel har han frimodig løftet frem, i stevner, i media, og som reiseleder. Han er heller ikke redd for å sette kontroversielle emner på dagsordenen i seminarform i Sarons dal. I sommer fikk jeg selv være innleder på et slikt seminar, sammen med Arnfinn Clementsen. Med min bakgrunn som journalist ble jeg gledelig overrasket over de velfunderte spørsmålene Elsbeth og Sten stilte til paneldeltagerne. De hadde gjort hjemmeleksen sin, og med snert og humor, fikk de paneldeltagerne utpå og fikk dem til å snakke fra hjertet.

Sten Sørensen har vært hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn. Ved siden av dette kirkesamfunnets generalsekretær er det så høyt opp du kan komme i den sammenhengen. Det innebærer et stort ansvar. Men Sten Sørensen tacklet det på en god måte. Så er da Sten i sitt ess når han kan lede og styre et seminar eller et stormøte trygt i havn. Som med Håpets festival i Franklin Graham i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Nå er han tilbake som pastor i samme kirkesamfunn.

La oss omslutte Sten og Elsbet Sørensen i våre forbønner. De er en gave til Kristi kropp i Norge.

Billedtekst: Sten Sørensen i kjent positur. Bildet er brukt med Stens tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 9: Kari Fure

Det er mye spennende og interessant en journalist og en redaktør kan skrive om, men å gi stemme til de stemmeløse, til lidende og forfulgte kristne, må være noe av det viktigste og mest meningsfulle som finnes.

Kari Fure er, sammen med Stig Magne Heitmann, kanskje den viktigste stemmen for denne gruppen i Norge i dag. Ikke bare dokumenterer hun, men hun skildrer et liv, drømmene deres, lengslene, frykten de kjenner, sorgen, tårene, men også det sterke troslivet de lever - midt i lidelsene. Gjennom reiseskildringer fra områder av verden få journalister våger å reise til, får vi innsyn i traumene, redselen, men også gledene og håpet disse våre trossøsken bærer på. Kari Fure formidler ekte troshistorie, usminket, ærlig.

Man er på reise med Kari Fure. Når avisen Dagen publiserer hennes velskrevne artikler, er man ikke tilskuer på avstand. Man dras inn i historiene hun forteller, og føler at man ser menneskene foran seg som hun skriver om, man kjenner duften av nybakt brød, man kjenner tårene renne når man ser de forferdelige resultatene av ondskapens herjinger, i form av ødelagte kirker, klostre og ikoner.

Det er blitt litt bedre, men den kristne dagspressen var en tid de eneste som skrev om den massive forfølgelsen av kristne i land etter land. Nå har sekulære medier også våknet. Heldigvis! Men det er Kari Fure som er i første front. Hun er noe så gammeldags som en folkeopplyser, en utdøende rase journalister, som er opptatt av å formidle fakta, sannhet og skrive om de store linjene, så vi som leser kan forstå sammenhengene og bli litt klokere.

Boken "Flukten fra Syria og Irak", som Kari Fure skrev og som utkom i 2015 dokumenterer forfølgelsen av våre trossøsken på en måte som gjør at de hun skriver om blir noen vi føler vi kjenner. Og for en bibelleser gir boken helt spesielle perspektiver. Kari Fure forteller historier fra de samme områder vi leser om i Bibelen, bare fra vår egen nåtid. Fra kristendommens vugge. Der er fra disse områdene, som var gjenstand for store vekkelser, at kristne nå rømmer. På grunn av forfølgelse. Noen blir igjen - tross alle farer. Hvem hjelper dem?

Det ryktes at det kommer en ny bok til høsten. Det ser jeg virkelig fram til.

For meg personlig har det betydd mye å lese Kari Fure. Det har gitt perspektiver til min egen livssituasjon med kronisk sykdom. Det har sammenheng med ordene: "For om ett lem lider, lider alle de andre med ..." (1.Kor 12,26) og "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13,3) Den moderne martyrkirken er blitt en del av min hverdag, den jeg kjenner mest tilhørighet til. Fra den har jeg veldig mye å lære. Den utfordrer meg, den inspirerer meg, og takket være dens bønner finnes det fremdeles en kirke i den vestlige verden.

Hold oss oppdatert, Kari Fure! Hold oss våkne! Sørg for at vi ikke blir likegyldige!

Billedtekst: Kari Fure, redaktør i Dagen. Bildet er brukt med tillatelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 8: Ragnhild Helena Aadland Høen

Hva skulle kirken gjort uten kvinnene? Ikke mye. Helt siden starten, det ser vi blant annet i evangeliene og i brevene, hadde kvinner ikke bare sin naturlige plass, men de hadde betydningsfulle roller. Enkelte bibelforskere mener apostelen Paulus betrodde Føbe, som var menighetstjener i Kenkreæ, det ærefulle oppdraget med å ta med seg brevet han skrev til menigheten i Rom. De myrrabærende kvinnene er også de første oppstandelsesvitnene, og kvinner har fungert som diakoner og vært profetiske røster opp gjennom kirkens historie - bare for å nevne noe.

Mange av de kvinnene vi leser om i kirkens 2000 årige historie var visjonære. En slik visjonær kvinne May Sissel og jeg har møtt, og som vi har lært å kjenne noen år nå og som vi setter stor pris på, er Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun bærer på en drøm om å se den hellige øya Selja gjenreist som et nasjonalt bønnens hus. Det berører May Sissel og meg sterkt, for dette er Norges kristenrøtter. Hit kom hellige Sunniva, hit kom benediktinermunker og her ble det reist et kloster som ble et bønnens hus 24/7. Sammen med venner har Ragnhild Helena Aadland Høen fått kjøpt et hus, som det første steget til å få realisert drømmen. Det hører med til historien at Sigrid Undset ønsket å kjøpe samme sted, men fikk det ikke. Men Ragnhild Helena fikk kjøpe, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det er Herren som har gitt henne drømmen om å gjenreise Selja som et bønnens fyrlys for Norge og Norden.

Mange har lært Ragnhild Helena å kjenne gjennom velskrevne kronikker og artikler, eller de har lyttet til hennes andakter i NRK. Det er en kunnskapsrik dame vi snakker om. En som kommuniserer godt i en tid som vår. Hun er modig, og forfekter synspunkter som er motstrøms i sekularisert tid som vår. Hun er en livsverner, idet hun våger å snakke om det ufødte livets uendelige verdi. Ragnhild Helena har en egen evne til å være nær og med det berører hun også menneskene rundt seg. Hun er en klar stemme i en uklar tid. Men det koster. En brann i deres hus kunne raskt ha blitt fatal, men Herren holdt sin hånd over dem og reddet deres liv. Ragnhild Helenas eget liv har blitt spart flere ganger.

En moderne kvinne er hun, men hun hører også hjemme i en sammenheng som har kontinuitet, og er rotfestet i kirken. Det var en stor ære for meg da Ragnhild Helena delte drømmen sin om Selja, på et seminar jeg hadde på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, for noen år siden. Mange ble berørt av det hun fortalte, og flere har i etterkant fortalt at det hun brakte der har betydd mye for dem senere.

I dag vil May Sissel og jeg hedre Ragnhild Helena Aadland Høen på denne måten i denne serien som nettopp har til hensikt å fremsnakke mennesker! Vi tilhører hver vår kirkelige sammenheng, men er ett i Kristus. La det bli mange som ber om at Gud gjenreiser Selja som et bønnens hus for alle folk.

Billedtekst: Bildet er tatt i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Her sammen med en annen god venn, Alv Johan Magnus. Om ham skal jeg skrive senere.

Kappes om å hedre hverandre, del 6: Rune Edvardsen

I dag er det 10 år siden Aril Edvardsen ble hastig hentet hjem til Gud. Bygdegutten fra Kvinesdal ble verdensevangelist og misjonshøvding. En tydelig stemme med stor lidenskap for Guds rikes fremme var ikke mer. Det var et smertelig tap for familien, men også for Norges kristenhet, ja, for kristne i mange, mange nasjoner. For tusener begynte et nytt liv, er evig liv, i møte med Aril, Guds løve, fra Kvinesdal. Han hjelp dem til å finne evig liv i Kristus.

I 10 år har Aril's sønn ført det store arbeidet i Sarons dal videre. Rune er ikke Aril. Hver på sin måte er de begge store personligheter. Det er likevel noen fellestrekk. Som sin far våger Rune Edvardsen  stå for egne meninger, og begge tenker utenfor boksen. Heldigvis. ¨Men det koster. Det gjorde det for Aril og det gjør det for Rune. Man blir ikke alltid like populær når man går mot strømmen, men både Aril og Rune  er forbilledlig dem selv.

Og: både Aril og Rune er visjonære. Og: begge har et raust og stort hjerte for alle som lider. Å nå dem med de gode nyhetene om Jesus er selve pasjonen. Men for begge handler det om noe mer enn å sikre folk himmelbilletten. Det handler også om rettferdighet for folkeslagene. Derfor våger Rune å snakke makten midt imot, og ta parti med de marginaliserte, flyktningene, ofre for urett. Dina-stiftelsen er et godt eksempel på det. I visse kristne sammenhenger blir man ikke populær når man våger å snakke om flyktninger, men Rune våger, fordi han har forstått at evangeliet også omhandler de gode nyhetene til de fattige.

I sommer hadde jeg gleden av å dele noen måltider med Sølvi og Rune Edvardsen. Det var sterkt å høre hvordan Rune dele sitt hjerte for de unge og de kommende generasjoner. Hvordan han visjonært endrer en del av fokus for Troens Bevis Verdens evangelisering fordi de ønsker å nå unge mennesker med evangeliet. Ikke fordi de eldre ikke er like mye verdt, men fordi fremtiden ligger i det å nå de unge. Da må man ha tro på dem, og det har Rune. Derfor satser han på at den nye Sarons dal hallen skal bli et sted hvor unge mennesker kommer, og trives. Rune tar ungdommene som sitter på rommene sine med sine datamaskiner på ramme alvor, og i stedet for å snakke dem ned, fremsnakker han dem og ser hvilket enormt potensiale som finnes i denne generasjonens enorme datakunnskaper. Derfor snakket Rune varmt om å gjøre den svære Sarons dal hallen om til en eneste stor data-event for hele Sørlandet for unge mennesker.

Under Runes ledelse har Sarons dal vokst. De har blant annet doblet antallet innfødte evangelister på disse 10 årene. Stevnet i Sarons dal fortsetter med like stort trøkk. Og fokus er og blir misjon. Det gjør det store sommerstevnet i Sarons dal annerledes enn alle de kristne sommerstevnene i Norge. Og gjør at det overlever!

Bak Rune står en kvinne med et varmt hjerte: Sølvi. Hun er limet i det hele. Rune ville ikke ha vært i stand til å gjøre det han gjør uten Sølvi ved sin side.

Så en liten ting til slutt, som egentlig ikke er så liten, men som sier veldig mye om hvem Rune Edvardsen er: Som mange av mine lesere vet, har jeg Parkinsons. Jeg bruker rullestol en del, og når jeg skal tale har jeg med meg min egen prekestol: en litt uhåndterlig Baden-Baden stol. Som regel er det May Sissel, min kone, som bærer den med seg. Når vi skulle reise fra Sarons dal i år, etter at jeg hadde hatt mitt seminar sammen med Arnfinn Clementsen, spør Rune Edvardsen om det er noe han kan hjelpe oss med. Men før vi rekker å si noe griper Rune tak i "prekestolen" min og sier: Den kan  jeg bære til bilen! Og som sagt, så gjort.

Jeg tenkte: Rune er en god leder fordi han er en tjener. Derfor er ingen oppgave for liten. Det sier det meste.

May Sissel og jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at vi fikk komme til Sarons dal i år. Det har betydd veldig mye for oss. Sjelden har vi blitt tatt imot noe sted med en slik raushet, omsorg og inkludering som i Sarons dal.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen. Foto: May Sissel Hansen

Kappes om å hedre hverandre, del 5: Terje Berg

De blir sjeldnere og sjeldnere, de omreisende bibellærerne. Dessverre. En av de som fremdeles holder ut - og med stor glede - er Terje Berg.

Med dyrekjøpt erfaring fra en tid som pastor besøker han små og store menigheter, og åpner Skriftene for de som kommer for å lytte. For pinsevennen Terje Berg, serverer grovbrød for sjelen. Han gir folk litt tyggemotstand, slik at de skal ha noe å leve på og død for.

Ikke minst løfter han frem håpet som ligger i Jesu soningsdød og Jesu gjenkomst. Terje Berg er kors-teolog. Korset, universets sentrum, er også Terje Bergs sentrale tema, og så er han levende opptatt av det profetiske ordet og den tiden vi lever i. Men ikke for å male skyene mørkere enn de er. men for å hjelpe folk til å forstå hvilket håp vi eier i Kristus. Det er tydelig for alle at Berg er grepet av Kristus.

Terje Berg er også en ivrig leser av skjønnlitteratur og historie, og er modig nok til å bruke dette til å skrive artikler og kronikker og holde foredrag, og ta sine lesere med inn i det tankegods dette representerer. Både for å berike oss med alt det gode som mye av den profane litteraturen beriker oss med, men også se samtiden og historien med troens øyne. Så har da Berg gode forutsetninger for det han gjør, belest og skrivefør som han er.

Grundighet, iver, flid, trofasthet er ord som passer godt på Terje Berg, men det som best karakteriserer ham er glede! Glede over å få stå i tjenesten, glede over å forkynne og undervise, glede over alle de små og store tingene i livet. Nå etter at han ble pensjonist - og en svært sprek pensjonist - reiser han land og strand rundt for å gi videre det han har fått gjennom sine studier av Bibelen.

Terje Berg er en bibeltroende. Så er han da også en av bidragsyterne til "Ressurs", den flotte Studie-Bibelen til Norsk Bibel. Den er virkelig en ressurs for alle som er glad i Bibelen, ikke bare forkynnere men for alle som kan lese.

Måtte Herren gi Terje Berg stor styrke og åndelig innsikt slik at han i mange år fremover kan fortsette tjenesten som Ordets forkynner.

Billedtekst: Terje Berg på talerstolen i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad.

Kappes om å hedre hverandre, del 4: Anne Kristin og Sven Aasmundtveit

Lavmælte poeter og profeter. Slik tenker jeg når jeg tenker på Anne Kristin og Sven Aamundtveit. Gjennom prosa, poesi, musikk, ikoner, fortellerkunst og levd liv formidler de evangelium. Ikke sukkerstrødd og søtladent, men ramsalt evangelium som forvandler, enten det er med palett, strenger, tastatur eller med pilegrimsstav i hånden.

De er formidlere av den glede som skal vederfares alt folket.

Jeg er så takknemlig for at jeg har lært disse to å kjenne. Deres liv bærer så mange gode frukter. Ta nå Anne Kristins store formidlerevne og formidlerglede. Jeg har sett flere av hennes forestillinger, hvor hun spiller bibelske og historiske skikkelser, så levende at man av og til føler at man er deltagere eller i hvert fall tilskuer mens det faktisk skjedde! Eller hennes bøker. Enten det er romaner eller oppbyggelseslitteratur. Jeg lever med hennes siste bok: Alle år har du sett meg, og skulle ønske den fantes i alle norske hjem, som folkelesning. Da tror jeg mange ville ha funnet frem til en levende tro på Ham som elsker oss. Eller jeg er på reise med Anne Kristin gjennom hennes svært velskrevne bok: Alle mine veier, med undertittelen: En pilegrims vandringer. Den er noe mye mer enn en reiseskildring. Den er grovbrød for en åndelig pilegrimsreise.

Sven har jeg lært å kjenne gjennom hans salmer og dikt. Et av dem har bæret meg og bærer meg gjennom tunge sykdomsdager: I begge Herrens hender er du tegnet

I begge Herrens hender er du tegnet,
du er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet.
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Er det ikke vakkert. Jeg ønsker at det skal leses den dagen som er min siste her på jord.

Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans vakre ikoner. Sven ber ikke bare med sine lepper, hans hjerte ber også gjennom hans pensel. I Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell henger to av hans ikoner, og jeg har to av dem hjemme hos meg. Det siste, hvor Sven har malt profeten Elia og ravnene ved Trøstens bekk, betyr spesielt mye for meg. Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans Kristus-sentrerte og grundige bibelforkynnelse.

Nevnes bør også at det er så flott å høre når Anne Kristin og Sven synger sammen, spesielt de keltiske sangene og salmene.

Så takknemlig for hva ekteparet Aasmundtveit har velsignet May Sissel og meg med gjennom flere  år.

Begge bildene er tatt av Kurt Urholt i forbindelse med stevnet vårt Kristi himmelfartsdag.

Kappes om å hedre hverandre, del 3: Biskop Thomas

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas. Det finner sted i biblioteket på Bjärka Säby. Stillheten er følbar, selv om folk sitter tett i tett på stoler foran en sprakende peis. En mikrofon på stativ er satt frem. Så går døren opp. En liten mann i svart prestekjole kommer inn. Det merkelige skjer. Den lille, vevre skikkelsen fyller rommet og er bærer av Guds hellige nærvær.

Biskop Thomas tar frem en liten Bibel med glidelås, og uten manus forteller han stillferdig hva Bibelen betyr for ham. Jeg føler meg hensatt til en leir i Skolelaget tidlig på 1970-tallet hvor en skoleungdomsprest forteller om hvorfor og hvordan vi skal lese Bibelen. Biskop Thomas gir oss samme undervisningen, og han forteller om Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til oss.

"Dette er min Bibel," sier han mens øynene hans stråler. "Den får dere ikke se. Den er nemlig helt personlig. Med datoer og notater jeg har gjort meg når bibelordet ble levende, og Gud talte til meg. Dere må skaffe dere en slik Bibel. Som er deres helt personlige. Som dere kan skrive i og hvis notater bare Gud ser."

Siden har jeg truffet biskop Thomas mange ganger. Hver gang har det vært et møte med en mann som utstråler Kristi kjærlighet. Man føler seg vel i denne biskopens nærvær. Han ser deg. Bekrefter deg. Lytter til deg.

Dette bildet av biskop Thomas og meg er tatt i Oslo domkirke i anledning pave Tawadros II besøk i Norge. Jeg var tilstede sammen med noen prester fra Den norske kirke og Den norske kirkes preses, biskop Helga Byfuglien. Den gangen sto biskop Thomas foran oss gråtende.

Til å begynne med forstod jeg ikke at det var bam. Eukaristien skulle feires, og vi som ikke var koptere kunne ikke delta. Det vakte djup sorg hos biskop Thomas. Han sto der med kalken foran oss. Da oppdaget jeg at det var ham. Tårene rant nedover hans kinn. Så peker han med den ene hånden oppover, og så sier han med stort smil rundt munnen: "Men en dag, en dag ...."

Og vi forstår hva han mener. Han tenker på Lammets store bryllupsmåltid.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Så mange av denne kirkens medlemmer har gitt sine liv ene og alene fordi de er kristne. I bombeattentater, i kidkappinger, i bestialske drapshandlinger. Jeg kjenner kopterne som hengivne kristne, mange av dem er bedere. Derfor kjenner jeg meg både inderlig lei meg og opprørt når noen av mine protestantiske venner kaller kopterne for 'ikke-kristne' og 'vranglærere'. Selv har jeg opplevd en dybde av Den Hellige Ånd hos mine koptiske venner, som jeg har savnet hos mange av mine protestantiske venner. Jeg tror mye av disse reaksjonene handler om ren uvitenhet om den åndelige skatten Den koptisk-ortodokse kirke er bærere av. Neida, vi deler ikke syn på flere ting, men du verden så mye vi har å lære.

Kappes om å hedre hverandre, del 2: Solveig og Erling Thu

Hel ved, er et hedersbegrep. Det kan brukes om Solveig og Erling Thu (bildet). To som lever hva de preker. Som kroppsliggjør trua. Ta nå dette med deres ekteskap: De hedrer og ærer hverandre, og ser ikke bare ut som to nyforelskede, men oppleves også slik av oss som ser de. Hånd i hånd går de, og viser en troskap mot hverandre som er forbilledlig. Og latteren sitter løst. Den gode replikken, det varme smilet, omsorgen. Disse to har evnen til å se - se andre, og verdsette mennesker. Og vi som følger dem på Facebook, ser hvordan Solveig steller og tryller frem den ene middagen etter den andre, og kaker som er virkelig kreasjoner - bare for å glede sin mann! Og Erling koser seg, og kjenner seg elsket. Snakk om å være til for den andre!

Jeg samler på sitater. Det har jeg gjort i mange år. I en av notatbøkene mine har jeg notert noe Erling Thu har skrevet, og som egentlig beskriver Erling selv, mer enn noe annet:

"Ein treng ikkje vera kristen for å vera elska av Gud. Det er nok å vera menneske."

Er det ikke flott! Og det beste av alt: det er sant! Dette er et av de beste sitatene jeg har i sitatsamlingen min.

Solveig og Erling Thu er bærere av Guds kjærlighet. De deler den ut hvor de kommer, om det er i Norge, eller Sri Lanka, Nepal eller India. De er rause med den. For de har erfart den selv, og i de senere åra har vi sett Erling våge å komme folk i møte der han selv har trådt over og vært for firkanta og ivrig. Erling er stor nok til å være liten og be om tilgivelse. Slik står det respekt av!

Erling kommer aldri til å bli helt voksen! Med det mener jeg ferdig. Han er stadig underveis. Egentlig er han en blanding av gammel hippie og et barn. Og hvem er det barn flokker seg rundt? Erling og Solveig. Erling kan sette utfor sklia på Hedmarktoppen en varm sommerdag under  Salt og Lys, med en intensitet som tar pusten av ungdommene, og vinne hele konkurransen. Han har bevart radikaliteten fra Jesusvekkelsen, og pannebåndet rundt hodet, mens han feller store trær i skogen, kler ham! Det samme gjør indiske skjorter med rund krage og med korset hengende rundt halsen. Og med en slitt Bibel. Den er ikke mindre slitt den Solveig bruker.

May Sissel og jeg er gjenstand for Solveig og Erlings rause kjærlighet. Det har vi fått oppleve mange ganger. De husker til og med navnet på min favoritt-tea og kjøper med seg når de har vært en snartur i England. Det sier ikke så rent lite. Og de er tålmodige med meg, som holder på å skrive bok om dem, og som har tatt mye lenger tid enn planlagt. Men ikke noe mas derfra, heller forståelse og medfølelse fordi sykdom setter sine begrensninger i min hverdag.

Både Solveig og Erling er skrivende mennesker, og de deler raust fra sine liv både på Facebook, blogger, i aviser og fra talerstolen. De forteller gjerne historier som ærer Gud og taler om Hans velgjerninger. Erling har i mange år hatt en anerkjent profetisk tjeneste, og de to inviterer gjerne unge mennesker til "Huset i skogen", som er deres hjem, for å fostre en ny generasjon.

May Sissel og jeg er så heldige og beriket ved å ha disse to som våre venner.