Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.

Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.

I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.

En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!