Et stykke ærlighetsteologi

 Det er så mye med Gud jeg ikke forstår. Derfor har jeg stor sans for den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som svarte følgende da han ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning. Etter å ha tenkt seg om lenge, som vise mennesker gjør før de svarer, svarte han: 'Han heter Underlig!' Ikke Under, men Underlig. Svaret inneholder et stykke ærlighetsteologi. 

I den fasen av livet som jeg befinner meg i akkurat nå, hvor Parkinson ser ut til også å ramme venstre side av kroppen, utfordres jeg av to skikkelser fra Bibelen. Den ene er Abraham, den andre er Maria, Jesu mor. Det heter om Abraham i Romerbrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjorde døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære." (Rom 4,17-20)

Jeg har ikke Abrahams tro, men jeg deler erfaringen om en skrøpelig kropp, selv om det er noen år til jeg blir 100! Men jeg holder fast ved Guds løfter, og ønsker å gi Gud all ære, ikke bare med mine ord men også med levd liv.

Jeg vil aldri slutte å sette min lit til Herren, men jeg stoler ikke på meg selv. Det jeg gjør er følgende: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre alle dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." (Ordspr 3,5-8) Jeg er fristet til å sette min lit til mine følelser, mine omstendigheter, min diagnose, men den eneste formen for tro med en garanti, er å sette sin lit til Abrahams Gud.

Den andre som inspirerer meg, er Maria, Jesu mor. Jeg tenker på bryllupet i Kana i Galilea, hvor selskapet var i ferd med å gå tom for vin. Da er det at Maria sier noe jeg ikke klarer å slippe tak i: "Hva han sier til dere, det skal dere gjøre." (Joh 2,5) Det er Herren det kommer an på, ikke meg og min tro.

I en tid som denne holder jeg fast ved et ord fra profeten Nahum, en bibelbok vi sjelden leser fra. Her heter det: "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (Nah 1,7)

Tenk det, Herren kjenner meg!

Hellig overgivelse

 Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, men hvor ofte må han ikke sørge på grunn av vår troløshet! ...En vil heller gi store løfter enn å være tro i det lille. En synes bedre om sangen: "Din jeg er!" enn samfunnet med Guds lam på den blodbestenkte vei. Hvor er alle de som sang at de ville bær4e korset, forlate alt og følge Jesus? De sang som Herrens folk på den andre siden av havet: "Han er min Gud, og han vil jeg opphøye", men de har aldri kjent noe dypere ansvar for det liv som de lever. Kristus har mange bekjennere, men få etterfølgere."

- Emil Gustafson (bildet) : Samlede skrifter, bind 1: En konges brud. Filadelfiaforlaget 1962

Lyset i sjelens mørke natt

Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

Et liv i tilbedelse

 For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.

Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær.  Jeg ønsker at denne fasen av mitt liv ikke bare skal tilbe med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.

Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengsel:

"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."

Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.

JESUS - dette navnet er vårt livs sentrum, dette navn er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.

Nå klarer jeg ikke lenger å bøye kne fysisk på grunn av sykdom. Men så lenge jeg kan vil jeg løfte mine hender i tilbedelse.

Frank Mangs synger Emil Gustafson

I går kom jeg over en sjelden skatt: Frank Mangs (bildet), hele Nordens vekkelsesevangelist synger Emil Gustafson!! Innspillingen bærer preg av tidens tann, likevel så betagende vakkert. Kunne noen i dag ha skrevet en slik tekst som Emil Gustafson's i dag? Det måtte i så fall være en som har gjennomlevd de samme sykdomsprøvelser som hellighetsforkynneren Gustafson gjorde. Emil Gustafson ble bare 38 år gammel. Men hvilket velsignet fruktbærende liv!

Her finner du en link til sangen som Frank Mangs synger: 

https://www.youtube.com/watch?v=ApHXLakGFDU

Her er teksten:

1. Ett stilla barnahjärta
man får ej hur som helst.
Det går ej utan smärta
från syndens makt bli frälst.
Det kostar tåreströmmar
förrän jag helgas så
att alla mina drömmar
i Jesu anda gå.

2. Den Herren vill förära
att bli en Abraham
sin Isak måste bära
som lydnadsoffer fram.
Ej utan sorg fullbordas
en sådan offerdöd.
En skön förhoppning jordas
ej utan hjärtenöd.

3. Men ville hjärtat brista
vid blotta tanken på
att offra allt, ja, mista
sitt eget liv också,
dess djupare är fröjden
att lyda Herrens bud,
sen vi på offerhöjden
fått vittnesbörd av Gud.

4. Som Aron stilla tiger
vid Herrens hårda slag
och sig på nytt inviger
att vörda Herrens lag,
så skall du, o mitt hjärta,
i lydnad för hans bud
också uti din smärta
tillbedja Herren Gud.

5. Se, över sorgevågen
jag ser en härlig syn:
Guds löfte, segerbågen
som glänser där i skyn.
Så vill jag Herren bida,
han inga misstag gör
och sorgefloden vida
till Jesu hjärta för.

Maisnø og Helligåndens gjerning i vår tid, del 2

Her er andre del av artikkelen til Emil Gustafson (bildet)

1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.             

fortsettes                                                            

Maisnø og Helligåndens gjerning i våre liv, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.

Natt til i dag falt det snø der hvor vi bor. Det hender også i mai. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. 'Mainø' er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:

Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

fortsettes

Når mennesker ikke blir helbredet

Store filosofiske tenkere og teologer har forsøkt å løse lidelsens mysterium. Ingen har klart det.

Når Emil Gustafson (bildet) ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning, ble han stille. Det tok lang tid før han svarte. Så kom det:

"Han heter Underlig."

Ikke 'under'. Det er Han også. Men 'underlig'.

Da hadde den unge Emil Gustafson utholdt svære lidelser på grunn av et mageonde. Han dør bare 38 år gammel av denne sykdommen. En lysende begavelse. En forkynner som loddet djupt. Mennesker som hørte ham glemte aldri hans prekener. Heldigvis er mye av dette tatt vare på gjennom hans samlede skrifter, som Filadelfiaforlaget var forutseende nok til å få oversatt for mange år siden i den såkalte "Akerserien".

Gud er Gud. Det er sider ved Ham vi aldri vil forstå. Og det er sider ved livet vi aldri vil forstå.

Systematisk teologi, er det noe som heter. Det er vel og bra, men det er ikke alt som kan systematiseres og lages en lære ut av. Gud sprenger disse rammene. De gamle sa: Han er større. Det er den beste definisjonen av Gud jeg kjenner.

Når så en norsk helbredelsesevangelist legger ut 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, forsøker han seg på noe som ikke bare vekker sterke reaksjoner, ikke minst hos de som ikke blir helbredet, men han begir seg utpå noe som er dømt til å mislykkes.Verken han eller jeg eller noen annen sitter med fasit. Jeg liker i grunnen Francis McNutt, som selv står i en stor tjeneste hvor mange mennesker blir helbredet, ikke har noe svar på hvorfor ikke alle som vi ber for blir det. Han snakket om 'helbredelsens mysterium'. Det finnes ikke svar på alt. Heller ikke Kathryn Kuhlman ga seg ut på å forklare dette. "Jeg vet ikke", var hennes troverdige svar.

Jeg vet bare dette: Gud er glad i oss alle.

Om vi er friske eller syke.

Og jeg fortsetter å salve og be for de syke, selv om jeg selv er syk. Så overlater jeg resten til Gud. Aldri før har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud og helbredet som nå. Men jeg er fortsatt syk.

Og jeg vet dette: Noen kommer til å forbli syke til de er hjemme hos Gud.

Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg ville aldri finne på å tro eller tenke at årsaken lå hos den som er syk. Jeg ville aldri finne på å beskylde noen for manglende tro.

Jeg vet også dette: De aller fleste dør av en sykdom. Selv de som har 'sterk' tro. Kathryn Kuhlman døde av hjerteproblemer. Ingen skal komme å beskylde henne for ikke å ha tro nok.

Og mennesker med kronisk sykdom er blitt brukt av Gud til å formidle helbredelse, Guds kraft og nåde på en måte mange friske mennesker ikke har.

John Wimber, som selv var svært syk i lange perioder av sitt liv, fikk bringe helbredelse til mange mennesker. Han sa: "Jeg ber for syke. Resten overlater jeg til Gud." Det er sunn teologi.

Mennesker spår. Gud rår. 

Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.

I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.

En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!

Maisnø, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10.mai, andre del torsdag 11.mai, tredje del lørdag 13 mai og fjerde del mandag 15.mai:

I oppstandelsens verden.

En sjømann tenker ikke på sine opplevelser på havet, når han etter etter endt seilas kan sette seg ned i familiekretsen. Og når vi går under Edens palmer sammen med Johannes eller sitter til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelens rike, skal vi prise Gud for våre prøvelser. Herrens hensikt er å berede oss til en kongelig mottagelse i Jerusalem, våre høytidsstevners by. Han skal føre Josef til målet, om det enn skal koste ham ti tusen verdener. Guds vogner skrider sakte, men sikkert fremover, og den stille musikken av forsynets vognhjul er som en konges glade seiersang, når han ferdes i de herlige fjellene. Når vi fra evighetens verden skuer ut over livet, skal alle med en munn bryte ut: Velsignet være minnet om våre feilslåtte forhåpninger!

Det er et fint syn å se skipet etter en rolig og stille ferd gli inn i havnen. Men et skip med knekket mast og revne seil hilses med entusiastisk begeistring. Hele byen går ned for å hilse det skipet velkommen som har kjempet i dødens brenninger. Søsken! "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss." "For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige." Lasarus lever. Han er oppstanden fra de døde. Og Guds Sønn er æret.

Hør, du lille Guds bar som gråter, hell ditt hode til Jesu hjerte! Se Ham inn i øynene, Maria! Han elsker deg til tross for at Lasarus måtte dø. Ja, visst gjør Han det!

Maisnø, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11. mai og tredje del lørdag 13.mai:

Jobs klage, som gjenlyder gjennom lidelsens korridorer, må tvinge enhver utålmodig Jonas til å tie stille. Når lyset fra Guds øyne faller på Jobs lidelse, må en dra skoene av sine føtter, for en står på hellig grunn. Hvert eneste støvgrann i asken er finere enn gullet på Ofir, et liv slumrer i hver eneste tåre som faller fra Jobs øyne. Våren, som har oppstått av knuste forhåpninger, gjennomstrømmes av en høystemt poesi. Etter at jeg lærte å forstå Jobs historie, har jeg aldri mer kunnet gå i rette med Gud. Jeg ville ikke unnvære denne bok for ti tusen verdener. Om andre kan høste glede av din sorg, om Guds barn får liv ved din død, så kan du gjerne være en smertenes mann og gå fra den ene død til den andre. 'Den som mister sitt liv for min skyld', ikke for å vinne berømmelse eller bli nyttig - merk - 'Den som mister sitt liv for min skyld skal finne det.' Hva er Jesus for ditt hjerte? Hva gjør du for at han skal bli æret?

Gleder du deg over brudgommens stemme? Ligger din glede i å forsvinne selv, så Jesus kan bli ditt eneste mål? Vi som bærer hellighetens banner, skulle føres dit hen at Menneskesønnen ble åpenbart, ikke en 'helliget sjel', men Gud, livets høyeste ideal. Det er den mest guddommelige frelse som lar andre i oss se leret i pottemakerens hånd, ikke leret, heller ikke en beundring for vår hengivenhet. Det skulle være om å gjøre for oss, prøvede sjeler, å fremtre i en slik ånd at Guds Sønn blir æret. Også der Gud har gjort store ting, får han ofte liten ære; vi er nemlig så tilbøyelige til å stanse for det menneskelige. Lasarus må dø.

(femte og siste del publiseres i morgen)

Maisnø, del 3

Her er tredje del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11.mai:

Guds Sønn skal bli æret

Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å lytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslørte Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpentligvis går i grus!

Når du går over en åker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som er gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære mye frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.' Såkornet kan ikke for bestandig bevares på magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vår kropp, som Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få gjetere som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skyer og dyp som aldri opprøres, men enhver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tidsalderene. Josefs renhet har manet mang en ungdom til å slukke lidenskapenes brann, og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mang en sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengselet til den gyldne trone.

(fortsettes)

Maisnø, del 2

Her fortsetter artikkelen skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson (1862-1900)

1. Graven fuktes av tårer

I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når du gråter. 'Da nå de jødene som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den stille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære, gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlig frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er den ydmyk og sønderknust ånd? Jes 57,15.

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann som skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg kunne føre henne fram til fullkommenhet, måtte jeg først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for en ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så at vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

(fortsettes)

Maisnø, del 1

Til glede og oppbyggelse for bloggens lesere gjengir jeg her en artikkel skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Dette er grovbrød for sjelen, et blikk inn i den skjulte gjerning Herren gjør med å forme oss til Kristi bilde:

"For at Guds Sønn skal bli æret ved den."

Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetens hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så levende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han kan fostre deg for himmelen. "Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av." Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

(fortsettes)

Et spadetak djupere

Et spadetak djupere.

Det er tittelen på den første artikkelen Emil Gustafson (1862-1900) skrev for Trons segrar Helgelsesförbundets tidsskrift.

Jeg tenker at det er et veldig godt motto for ens liv med Gud. Så mye er overfladisk i dag, nettopp fordi alt skal gå så fort. Man skulle helst ha opplevd alt i går. Men det fungerer ikke slik om man vil leve med Herren, for sannheten er at "den som tror, haster ikke". I Guds rike avdekkes ting sakte - gjennom åpenbaring! Mer og mer åpner Gud våre øyne, så vi ser. Ikke alt på en gang, men gradvis. Og noe av det som kjennetegner Den Hellige Ånd, er dette:

"Det intet øye så og intet øre hørt, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for den som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

5. mai 1900 dør en av Sveriges mest markante åndelige skikkelser: hellighetsforkynneren Emil Gustafson, bare 38 år gammel. En mann vel kjent med sykdom og lidelse, men også en mann som gravde djupt for å finne de skattene Gud har skjult på hemmelige steder. En gang ble Emil Gustafson spurt om han med en setning kan beskrive Gud. Hva tror du han svarte?

Emil Gustafson drøyde med sitt svar. Så sa han: Han heter Underlig.

Ikke under. Men: underlig.

Slik taler bare et menneske som har lært Gud å kjenne, ikke overfladisk, men på djupet.

Emil Gustafson er en av de personene, eller kanskje rettere sagt, den personen, som har formet mitt åndelige liv mest. Jeg leste tidlig hans samlede verker, utgitt på Filadelfiaforlaget, i Ankerserien. Fremdeles hører de to bindene med til min kjæreste eiendom. Jeg tar dem stadig frem igjen. Med dem blir man aldri ferdig. Skulle jeg forvises noen gang til en øde øy, og fikk med meg bare to bøker ved siden av Bibelen min, måtte det bli Emil Gustafsons samlede verker. Det han har skrevet er til stor sjelesørgrisk hjelp i min egen sykdomstid.

Emil Gustafson er alt annet enn overfladisk. Hans egne vanskeligheter gjorde at han vendte seg til Gud med fornyet styrke. Alvorlig sykdom gjør at man blir virkelig avhengig av Herren. Selv kunne han skrive:

"Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer løftenes stjernehimmel."

Selv så han det som sin oppgave å tale til de lidende og gi dem trøst og håp. Alle disse som følte seg misforstått og glemt av Gud. "Motgang", sa Emil Gustafson, "innebar alltid et kall til fordjupning". Og. "Sammen med ham er ørkenen et land fylt av bare lys."

Her er et bilde av Emil Gustafson. Vi feiret hans minne under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går.

Mer om Emil Gustafson

Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på artikkelserien om Emil Gustafson. I dag finner du del 3 på bloggen Monastisk. Du får høre om en av vekkelsene han sto i, om predikanten, om profeten og bibellæreren Emil Gustafson.

Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Andre del av artikkelen om Emil Gustafson er publisert

På bloggen Monastisk finner andre del av artikkelen om Emil Gustafson:

Emil Gustafson's pasjon var å forkynne Kristus! Det gjorde han på en slik måte at han selv kom i bakgrunnen. Noen venner av ham ga ham dette skussmålet: 'Han talte mer gjennom sin taushet, enn med sine mange ord'. Noen har fortalt at han en gang var på besøk i et hjem en kveld uten å si et eneste ord!

En gang besøkte han en by i det sørlige Sverige. Her skulle han preke på en rekke møter, men det skulle ikke gå slik det var planlagt. Den første kvelden leste han teksten han skulle preke over tre ganger, men han kom ikke i gang med å tale. Folket undret seg. Da han tredje gang hadde lest den samme teksten, gikk han å satte seg ved siden av han som ledet møtet. Til denne sa han:

'Jeg kan ikke preke her i kveld. Jeg kjenner at folket venter for mye fra Emil Gustafson, og ikke fra Jesus'.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Bevar meg varm

Dyre Mästare, bevara

Mig så varm, så varm i dig,

Att jag över allt må sprida

Kristi vällukt omkring mig!

(Emil Gustafson i Hjärtesånger 1892)

Til teksten føyde Emil Gustafson ordene fra 4.Mos 8: 'Du skal ta ut levittene, slik at de skal høre meg til'.

Hellighetsforkynneren og Gudselskeren Emil Gustafson

Få har betydd så mye for mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet). Det skyldes ikke minst at Filadelfiaforlaget sørget for å utgi hans samlede verker på norsk:'Visdommens vei' og 'En konges brud'. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vendt tilbake til de bøkene, for å dvele ved den solide reisekosten som Emil Gustafson etterlot seg.

Men jeg har også funnet mye trøst i hans sanger, ikke minst i sangen: For underlig er du i alt hva du gjør.

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus', skrev Emil Gustafson som innledning til det første kapitlet 'Hellig overgivelse', i boken 'En konges brud'. Dermed slo han an en streng som vibrerer gjennom alt han har skrevet: hans djupe kjærlighet til Frelseren.

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud', kunne han si, men erfaringens tyngde.

Han skulle bli 38 år gammel.

Første del av denne nyskrevne artikkelen om Emil Gustafson finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Maisnø, del 2

Her er andre del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson. Første del ble publisert 1.mai:

1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.                                                                                     

(fortsettes)