Maisnø og Helligåndens gjerning i våre liv, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.

Natt til i dag falt det snø der hvor vi bor. Det hender også i mai. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. 'Mainø' er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:

Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

fortsettes

Maisnø, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10.mai, andre del torsdag 11.mai, tredje del lørdag 13 mai og fjerde del mandag 15.mai:

I oppstandelsens verden.

En sjømann tenker ikke på sine opplevelser på havet, når han etter etter endt seilas kan sette seg ned i familiekretsen. Og når vi går under Edens palmer sammen med Johannes eller sitter til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelens rike, skal vi prise Gud for våre prøvelser. Herrens hensikt er å berede oss til en kongelig mottagelse i Jerusalem, våre høytidsstevners by. Han skal føre Josef til målet, om det enn skal koste ham ti tusen verdener. Guds vogner skrider sakte, men sikkert fremover, og den stille musikken av forsynets vognhjul er som en konges glade seiersang, når han ferdes i de herlige fjellene. Når vi fra evighetens verden skuer ut over livet, skal alle med en munn bryte ut: Velsignet være minnet om våre feilslåtte forhåpninger!

Det er et fint syn å se skipet etter en rolig og stille ferd gli inn i havnen. Men et skip med knekket mast og revne seil hilses med entusiastisk begeistring. Hele byen går ned for å hilse det skipet velkommen som har kjempet i dødens brenninger. Søsken! "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss." "For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige." Lasarus lever. Han er oppstanden fra de døde. Og Guds Sønn er æret.

Hør, du lille Guds bar som gråter, hell ditt hode til Jesu hjerte! Se Ham inn i øynene, Maria! Han elsker deg til tross for at Lasarus måtte dø. Ja, visst gjør Han det!

Maisnø, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11. mai og tredje del lørdag 13.mai:

Jobs klage, som gjenlyder gjennom lidelsens korridorer, må tvinge enhver utålmodig Jonas til å tie stille. Når lyset fra Guds øyne faller på Jobs lidelse, må en dra skoene av sine føtter, for en står på hellig grunn. Hvert eneste støvgrann i asken er finere enn gullet på Ofir, et liv slumrer i hver eneste tåre som faller fra Jobs øyne. Våren, som har oppstått av knuste forhåpninger, gjennomstrømmes av en høystemt poesi. Etter at jeg lærte å forstå Jobs historie, har jeg aldri mer kunnet gå i rette med Gud. Jeg ville ikke unnvære denne bok for ti tusen verdener. Om andre kan høste glede av din sorg, om Guds barn får liv ved din død, så kan du gjerne være en smertenes mann og gå fra den ene død til den andre. 'Den som mister sitt liv for min skyld', ikke for å vinne berømmelse eller bli nyttig - merk - 'Den som mister sitt liv for min skyld skal finne det.' Hva er Jesus for ditt hjerte? Hva gjør du for at han skal bli æret?

Gleder du deg over brudgommens stemme? Ligger din glede i å forsvinne selv, så Jesus kan bli ditt eneste mål? Vi som bærer hellighetens banner, skulle føres dit hen at Menneskesønnen ble åpenbart, ikke en 'helliget sjel', men Gud, livets høyeste ideal. Det er den mest guddommelige frelse som lar andre i oss se leret i pottemakerens hånd, ikke leret, heller ikke en beundring for vår hengivenhet. Det skulle være om å gjøre for oss, prøvede sjeler, å fremtre i en slik ånd at Guds Sønn blir æret. Også der Gud har gjort store ting, får han ofte liten ære; vi er nemlig så tilbøyelige til å stanse for det menneskelige. Lasarus må dø.

(femte og siste del publiseres i morgen)

Maisnø, del 3

Her er tredje del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11.mai:

Guds Sønn skal bli æret

Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å lytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslørte Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpentligvis går i grus!

Når du går over en åker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som er gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære mye frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.' Såkornet kan ikke for bestandig bevares på magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vår kropp, som Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få gjetere som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skyer og dyp som aldri opprøres, men enhver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tidsalderene. Josefs renhet har manet mang en ungdom til å slukke lidenskapenes brann, og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mang en sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengselet til den gyldne trone.

(fortsettes)

Maisnø, del 2

Her fortsetter artikkelen skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson (1862-1900)

1. Graven fuktes av tårer

I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når du gråter. 'Da nå de jødene som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den stille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære, gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlig frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er den ydmyk og sønderknust ånd? Jes 57,15.

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann som skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg kunne føre henne fram til fullkommenhet, måtte jeg først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for en ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så at vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

(fortsettes)

Maisnø, del 1

Til glede og oppbyggelse for bloggens lesere gjengir jeg her en artikkel skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Dette er grovbrød for sjelen, et blikk inn i den skjulte gjerning Herren gjør med å forme oss til Kristi bilde:

"For at Guds Sønn skal bli æret ved den."

Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetens hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så levende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han kan fostre deg for himmelen. "Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av." Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

(fortsettes)

Maisnø, del 1

Mai måned innledes med en ny artikkelserie her på bloggen. Den er skrevet av den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet), som var aktiv innen Helgelsesförbundet. Maken undervisning finnes neppe i dag:

Artikkelen er hentet fra bladet 'Trons Segrar' fra 1894:

'For at Guds Sønn skal bli æret ved den.

Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal sti. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens djup. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem . Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at Han vil fostre deg for himmelen.

'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av'.

Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan du ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men Hans nærvær gjør oss brennende, og når Han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel.

(fortsettes)

Maisnø - hvordan bli mer lik Jesus, del 2

Her følger andre del av Emil Gustafsons artikkel "Maisnø" hentet fra hans Samlede verker:

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.

(fortsettes)

Maisnø - hvordan bli mer lik Jesus, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson (bildet). Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.


17. mai falt det snø her hvor jeg bor. Det er ikke så ofte det skjer. Maisnø er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:


Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.


Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.


Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.


1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15


Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.


Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.


(fortsettes)