"For at Guds Sønn skal bli æret ved den."
Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetens hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.
Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så levende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han kan fostre deg for himmelen. "Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av." Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.
Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar