Det er derimot slitsomt å møte mennesker, og da særlig når man er syk, som svever avgårde i en åndelighet som er ganske fjernt for vanlige folk. Som har svar på det meste, også på lidelsens mysterium, og som stør om seg med bibelsteder i hytt og pine.
Noen av de mest 'åndelige' menneskene jeg har møtt har vært svært jordnære. I stedet for å strø om seg med ord, er de så hjertenes nærværende. I deres øyne ser man tårer. De gir bort rause klemmer.
Svevende åndelighet kan være farlig. Man fjerner seg fra det virkelige livet og blir egentlig umenneskelig. En av årsakene til dette er at enkelte er blitt utsatt for en for Det nye testamente fremmed tro, hvor det heter: vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp.
Dette er en gresk tankegang.
Våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Gud skapte mennesket som ånd, sjel og kropp, som noe som er helt, ikke delt. Det er en befriende tanke. Dermed er kroppen og sjelen like viktig som ånden. Den greske tankegangen som en tid influerte mange kristne skaper ofte forakt for kroppen og sjelen. Da er det bare ånden det handler om, og man fjerner seg fra det som er det egentlige livet, med dets sorger og gleder. Den bibelske troen er et rungende JA til livet.
Men livet er gåtefullt og vi har ikke alle svarene. Når man da møter en kristen som har alle svarene på alle ting, blir Gud liten, og mennesket stort.
Da er det befriende å lese ordene til apostelen Paulus:
"Jeg vet om et menneske i Kristus ..." (2.Kor 12,2)
Ikke en helgen, men et menneske.
Et menneske som kan sørge, tvile, kjenne uro, men også fryde seg i troen på Jesus Kristus. En hel kristen, ikke en umenneskelig kristen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar