Bønner fra hesteryggen, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai og tredje del lørdag 27.mai. Jeg har sett meg nødt til å gjøre noen valg med hensyn til oversettelsen. Stoffmengden er så stor at jeg må korte den ned, slik at det av og til vil være sammendrag av hendelsene, og ikke direkte oversettelser av hele teksten. I disse tilfellene vil jeg av og til legge til forklarende kommentarer:

"Jeg husker det svært så levende: Jeg var ute på markene for å pløye, når Guds nåde strømmet inn over meg. Jeg falt på mine knær der ute på markene, og ropte ut til Gud i det jeg sa: Velsignede Frelser, med stor glede tror jeg på Deg, for Du er min Forløser, og jeg er kjøpt med Ditt dyrebare blod, jeg elendige menneske, jeg vet ikke om jeg våger å komme til Deg, en synder som meg."

Men Peter Newcomer kom likevel ikke helt igjennom og fikk frelsesvisshet. Han slet lenge med en sterk følelse av sin egen syndighet, og kjente frykt for evigheten. Han forteller i dagboken sin at han gav seg hen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Etter hvert skulle ha også forstå mer av kampen mellom ånden og kjødet, han ydmyket seg ofte for Gud. Peter Newcomer ønsket å gi deg hen til sin Frelser, men slet med å komme frem til visshet om at han var frelst.

I denne tilstanden gikk han til en eldstebror blant mennonitene. Denne gav han det råd at han burde la seg døpe, bli en del av fellesskapet og ta del i nattverden.

Peter Newcomer fulgte dette rådet, men han fikk ikke tilbake den gleden og fryden han hadde kjent der ute på markene mens han pløyde åkeren.

"Flere år skulle gå i denne tilstanden. Jeg hadde kommet til en alder hvor jeg ennå ikke hadde stiftet familie, og jeg brydde meg ikke noe om rikdom. Jeg holdt meg unna dårlig selskap, og var redd for å begå syndige handlinger. Mitt ønske var å leve et godt moralsk liv. Kroppslig sett var jeg sterk, mer enn kanskje hos mine kamerater. Jeg drev med hardt kroppsarbeid, og ble aldri sliten."

På denne tiden arbeidet Peter Newcomer som snekker. Hans far ble syk og sendte bud etter ham. Når han kom frem ba faren ham om å sette seg på sengekanten. Faren, som var åpen med Christian om at hans dager var talte, fortalte ham at han og moren hadde bestemt at Christian skulle få overta gården, og at han skulle gi hver av søsknene sin del av arven. Christian ville ikke høre om dette, og rådet sin far til å selge gården, men hans mor og hans søsken tryglet han med tårer om at han måtte akseptere farens siste ønske. Han gjorde det. Faren ble sykere og sykere og døde til slutt. Men før han døde ble han svært opptatt av sin sjels frelse, ba inderlig til Gud om nåde, "og vi har det håp at vi skal se ham igjen en dag," skriver Christian Newcomer.

Det skulle fortsatt gå en lang stund med store sjelekvaler før Christian Newcomer kom igjennom og kunne glede seg over frelsen i Jesus Kristus. Det skjedde mens han leste i Bibelen sin, nærmere bestemt i Åp 12,10-12:

"Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

Det var da han leste ordene: "de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", at lyset fosset inn over hans liv og frelsesvissheten kom!

"I det øyeblikket kom Guds fred og jeg kjente at jeg hadde fått Guds tilgivelse for mine synder, og Guds Ånd vitnet med min ånd om at jeg var et Guds barn."

(fortsettes)