Bønner fra hesteryggen, del 7

Amish-gutter fisker langs Macot Mill, som ligger like i nærheten av det som en gang var gården til Christian Newcomer, i Leacook Township, Lancaster County.

Etter dette, når jeg deltok i gudstjenester, følte jeg en indre trang til å dele med de ulike forsamlingene det jeg hadde opplevd. Men fordi jeg følte meg uskikket til oppgaven, trakk jeg meg tilbake og holdt meg på avstand. Jeg var vel ansett av mine naboer, og de fleste ønsket meg godt. Ofte syntes jeg synd på dem, og jeg gråt. Jeg følte meg drevet til å snakke med dem om frelsen og hva de måtte gjøre for å bli frelst.

Jeg kjente meg ofte forkastet fordi jeg forsømte meg når det gjaldt å dele evangeliet med dem.

'Se, jeg har gitt deg kunnskap om din synd og din elendighet. Jeg har vist nåde og barmhjertighet mot deg, og hvis du forsømmer å advare dine medmennesker og anbefaler dem frelsen som finnes i Jesus Kristus, så kan miste det som skjedde med deg for evig.'

Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde vært lydig mot Guds kall, ville jeg ha vært spart for den elendighet jeg ble kastet uti. Men det å være forkynner var et for høyt kall for meg, jeg kjente på min egen svakhet og uvitenhet, så jeg kunne ikke overtales til å tale offentlig, selv om mange av vennene mine oppfordret meg til å gjøre det.

Slik fortsatte jeg å motsette meg kallet, lik Jona. Jeg søkte sikkerhet ved å selge gården min, og kom meg vekk fra naboene mine, og flyttet til Maryland.

(fortsettes)

Dette er syvende del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai, femte del lørdag 3. juni og sjette del lørdag 24.juni.

Bønner fra hesteryggen, del 6

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

Samtaler og fellesskap før gudstjenesten i Groffdale. Også i vår tid møtes tre forsamlinger her. To tilhørende Old Order og en tilhørende Lancaster Mennonite.

Mine kjære lesere, og spesielt dere som er nye i troen på Kristus, tillat meg på en forsiktig måte å be dere være forsiktige med hvordan du går inn på din motstanders territorium. Ikke vær redd for å bekjenne din Herre og Mester til enhver tid, når det er nødvendig. La hele verden få vite at du står på Herrens side. Bestem deg for å være Hans ydmyke etterfølger, men unngå å ta del i unødvendige religiøse konflikter med de ugudelige eller med slike som ikke gleder seg over det indre liv og kraft. Når du gjør det kan du bli lokket ut i en kamp hvor du skal bevise hvor mye du kan, og du kan komme til å tenke høyere tanker om deg selv enn det du burde. Hvis du stoler på din egen visdom, kan du bli såret i kampen og det kan bli skadelig for din sjelefred, og uten den helbredende kraften til sjelens lege, kan dine sår være dødelige.

Dette var i noen grad tilfelle for meg. Etter dette besøket hos denne pastoren, ble jeg overveldet av et mørke, men takket være Gud varte det ikke så lenge. Jeg ropte på min Forløser, og de mørke skyene ble ganske snart drevet vekk. Guds velsignelse hvilte over meg på nytt. Min åndelige styrke ble fornyet, og ved Guds nåde ble jeg fornyet og var i stand til å glede meg på nytt.

Jeg ønsket nå å besøke min venn på nytt for å forklare mine synspunkter og opplevelser, i håp om å tydeligere meg mer enn det jeg hadde gjort første gang, men jeg var redd han ville bli fornærmet av min iver. Derfor bestemte jeg meg for å skrive til ham og forklare tydelig mine synspunkter, at kvinnens ætt må knuse slangens hode. Det vil si: Ved Jesu Kristi kraft må syndens herredømme overvinnes, ødelagt og helt utryddet fra hjertet.

Før jeg satte denne planen ut i livet fikk jeg høre at min venn, predikanten, hadde en alvorlig sykdom, og fordi jeg ikke trodde han var helt fornøyd eller forsonet, gjorde jeg meg øyeblikkelig klar for å besøke ham. Han lå til sengs når jeg kom. Jeg var ganske sjenert og følte meg ikke fri til å starte noen diskusjon. Etter en stund trakk familien seg tilbake og vi to var alene. Da reiste han seg så han ble sittende i sengen, grep begge hendene mine og sa:

'Vet du, Christian, og husker du samtalen og tvisten vi hadde, da vi sist var sammen? Spesielt når det gjelder kvinnens ætt og slangen?'

'Ja', svarte jeg.

'Siden den gangen, fortsatte han, 'har en overbevisning grepet mitt hjerte, som ved et lynglimt, at påstanden din er rett. Kvinnens ætt må ødelegge slangen i meg, i mitt hjerte.

'Og, ja, Christian,' la han til: 'jeg tror også at synden i mitt hjerte må bli ødelagt, om jeg skal bli frelst.'

Å, som jeg gledet meg over dette! Vi hadde nå ett sinn. Vi ba sammen, og Guds kjærlighet ble utøst i våre hjerter og fylte våre sjeler.

(fortsettes)

Dette er sjette del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai og femte del lørdag 3. juni.

Bønner fra hesteryggen, del 5

Når vi ser ned i Conestoga River Valley i Lancaster County, ser en helt i fronten gården som i sin tid tilhørte Christian Newcomer (1746-1809) og hans hustru Anna Graf. Christian kom til Amerika åtte år gammel sammen med sin mor, som da var blitt enke, tre søstre og to brødre. Når han var blitt voksen valgte mennonite-forsamlingen i Groffdale han som forkynner, senere ble han valgt til å tjene som biskop.

I mange år ledet biskop Christian Burkholder, en fornuftig og åndelig sinnet mann, menigheten med en tydelig sanksjon fra Herren. Fremgang og fred hvilte over hans arbeid og den store bondegården hans utvidet seg enormt. Når han var omlag 60 år gammel eide han og hans kone 1,2 millioner kvadratmeter av den beste dyrkbare marken i området. Barna deres vokste opp som seriøse og trofaste medlemmer av menigheten, og de har fremdeles mange tusen etterkommere som lever blant anabaptister i området.

Alt dette synes godt på 1700-tallet og gjør det fremdeles den dag i dag. Men Christian Burkholder og Christian Newcomer - begge biskoper for menigheten - hadde ulikt syn på omvendelsen, livet som Jesu etterfølgere, og den sanne veien til evig velsignelse ganske annerledes. De utviklet markante forskjellige verdier, og det så konsekvent, og det har ført til at deres etterfølgere har gått hver sine veier.

Gården til Christian Newcomer (gården han egentlig ikke ville ha) omlag 3,2 kilometer sør for Barneville i Lancaster County. I mange år nå har den vært eid av Amish-brødre.

Etter sin omvendelse oppsøkte Christian Newcomer sin pastor - som ikke er navngitt i hans dagbok, men som de fleste tror er Christian Burkholder - for å høre hva han tenkte om dette. Dette er hva som kom ut av deres samtale:

"Flere uker gikk i denne tilstanden av glede - jeg er rede til nesten å si at dette er de mest gledefylte ukene av mitt liv - med en fred som fløt som en elv og med Guds kjærlighet dvelende i min sjel. Nå følte jeg en trang, ja, som noe inne i meg som drev meg, til å dele denne gleden med mine medskapninger. Jeg tenkte og trodde at det var en plikt å informere et hvert individ, om Guds kjærlige vennlighet, og spesielt det Han hadde gjort for min sjel, men jeg fryktet for at folk ville tro jeg var gal, og det holdt meg vekk fra å gjøre dette.

Jeg bestemte meg derfor til å gå til en av våre forkynnere, en person jeg satte høyt (antagelig Burkholder), for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg delte dette med ham med all den iver en nyfrelst sjel har, og måten jeg uttrykte meg på var kanskje i overkant! Mitt hjerte var fylt av Guds kjærlighet. Han forsto meg ikke. Han synes jeg var for overfladisk, at det hadde gått for kort tid og at det kunne være lett å bli ført vill ved å tro på en slik opplevelse jeg hadde hatt.

Når jeg forlot ham og var alene på vei hjemover kom sjelefienden til meg og skapte en tvil fylt av frykt: 'Se', hvisket han til meg, 'denne mannen er en predikant, en gudfryktig mann, og ikke uvitende om nådens gjerning i hans sjel. Han kjenner ikke til noen visshet om at han er akseptert av Gud, så hvem er du? Skulle du kunne vite noe mer enn denne gode mannen? Skulle Gud gi deg en erfaring av nåden som han tilsynelatende holder tilbake fra gudfryktige mennesker?'

Faktisk hadde jeg på langt nær fortalt alt det som hadde hendt meg, for jeg oppdaget raskt at han ikke forsto meg. Det var blitt mørkt den kvelden og jeg hadde omlag 12 kilometer å gå før jeg kom hjem. Hele veien måtte jeg kjempe litt av en kamp med fienden. Jeg var redd jeg kanskje hadde uttrykt denne nådens gjerning i min sjel med for mye iver og forsikring. Jeg satte jo, som jeg har fortalt, denne forkynneren høyt. Faktisk elsket jeg ham som den beste blant mennesker og min venn, og følte meg svært bekymret over at han ikke forsto den samme fornuft og mening i det som hadde skjedd med meg.

Ofte i de samtalene vi hadde om dette senere var vi uenige. Jeg, på min side, trodde at en person kunne og skulle være bevisst det faktum, at når Gud for Kristi skyld hadde vist nåde til en elendig synder, så ville Han tilgi all vår skyld. 

Selv om han var min overordnede, kunne jeg ikke lenger være sammen med ham, for det han sa overbeviste ikke meg om at jeg hadde tatt feil."

(fortsettes)

Dette er femte del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai og fjerde del mandag 28.mai.

Bønner fra hesteryggen, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai og tredje del lørdag 27.mai. Jeg har sett meg nødt til å gjøre noen valg med hensyn til oversettelsen. Stoffmengden er så stor at jeg må korte den ned, slik at det av og til vil være sammendrag av hendelsene, og ikke direkte oversettelser av hele teksten. I disse tilfellene vil jeg av og til legge til forklarende kommentarer:

"Jeg husker det svært så levende: Jeg var ute på markene for å pløye, når Guds nåde strømmet inn over meg. Jeg falt på mine knær der ute på markene, og ropte ut til Gud i det jeg sa: Velsignede Frelser, med stor glede tror jeg på Deg, for Du er min Forløser, og jeg er kjøpt med Ditt dyrebare blod, jeg elendige menneske, jeg vet ikke om jeg våger å komme til Deg, en synder som meg."

Men Peter Newcomer kom likevel ikke helt igjennom og fikk frelsesvisshet. Han slet lenge med en sterk følelse av sin egen syndighet, og kjente frykt for evigheten. Han forteller i dagboken sin at han gav seg hen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Etter hvert skulle ha også forstå mer av kampen mellom ånden og kjødet, han ydmyket seg ofte for Gud. Peter Newcomer ønsket å gi deg hen til sin Frelser, men slet med å komme frem til visshet om at han var frelst.

I denne tilstanden gikk han til en eldstebror blant mennonitene. Denne gav han det råd at han burde la seg døpe, bli en del av fellesskapet og ta del i nattverden.

Peter Newcomer fulgte dette rådet, men han fikk ikke tilbake den gleden og fryden han hadde kjent der ute på markene mens han pløyde åkeren.

"Flere år skulle gå i denne tilstanden. Jeg hadde kommet til en alder hvor jeg ennå ikke hadde stiftet familie, og jeg brydde meg ikke noe om rikdom. Jeg holdt meg unna dårlig selskap, og var redd for å begå syndige handlinger. Mitt ønske var å leve et godt moralsk liv. Kroppslig sett var jeg sterk, mer enn kanskje hos mine kamerater. Jeg drev med hardt kroppsarbeid, og ble aldri sliten."

På denne tiden arbeidet Peter Newcomer som snekker. Hans far ble syk og sendte bud etter ham. Når han kom frem ba faren ham om å sette seg på sengekanten. Faren, som var åpen med Christian om at hans dager var talte, fortalte ham at han og moren hadde bestemt at Christian skulle få overta gården, og at han skulle gi hver av søsknene sin del av arven. Christian ville ikke høre om dette, og rådet sin far til å selge gården, men hans mor og hans søsken tryglet han med tårer om at han måtte akseptere farens siste ønske. Han gjorde det. Faren ble sykere og sykere og døde til slutt. Men før han døde ble han svært opptatt av sin sjels frelse, ba inderlig til Gud om nåde, "og vi har det håp at vi skal se ham igjen en dag," skriver Christian Newcomer.

Det skulle fortsatt gå en lang stund med store sjelekvaler før Christian Newcomer kom igjennom og kunne glede seg over frelsen i Jesus Kristus. Det skjedde mens han leste i Bibelen sin, nærmere bestemt i Åp 12,10-12:

"Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

Det var da han leste ordene: "de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", at lyset fosset inn over hans liv og frelsesvissheten kom!

"I det øyeblikket kom Guds fred og jeg kjente at jeg hadde fått Guds tilgivelse for mine synder, og Guds Ånd vitnet med min ånd om at jeg var et Guds barn."

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23. mai, andre del fredag 26.mai:

På et bestemt tidspunkt var jeg til stede da mine foreldre samtalte om min bestemor. De sa hun var veldig melankolsk og trist, og var kommet i stor tvil om sin sjels frelse; hun fortvilte og lurte på om hun kom til å gå fortapt. De mente at slik skulle det jo ikke være, og at hun måtte kaste seg i Guds nådefulle armer. Det gjorde virkelig inntrykk på en ung manns hjerte!  Å, sa jeg til meg selv: Hvis en person som min gudfryktige bestemor - for jeg anså henne for å ha en gudfryktig karakter - var fortvilet og klaget sin nød over sin frelsessituasjon, hva da med meg? Hvordan skulle jeg kunne stå for Universets store Dommer og svare for det jeg har gjort?

Inntrykket som dette skapte varte ved i en lang tid, og, å, jeg skulle ønske jeg ikke hadde overlevd som spedbarn. Frykten grep tak i meg og plaget mitt stakkars hjerte. Jeg tenkte på evigheten, på en evig fortapelse. Jeg så dette stadig foran mine øyne - jeg klarer ikke å beskrive det som skjedde med mitt følsomme sinn. Når jeg i mine voksne år leste i Den Hellige Skrift om hvordan menneskehetens Frelser ble forfulgt, forrådt, misbrukt, ja, til slutt korsfestet, så gråt jeg ofte av medlidenhet. Jeg undret meg over hvordan jødene, Hans eget folk, kunne være så ubarmhjertige mot Ham.

Å, så mange tanker og drømmer jeg hadde om dommen og evigheten. Det fantes ingen mulighet for at jeg kunne bli frelst. Det er så mange som går fortapt, så få som blir frelst, og jeg var ikke en av dem.

Jeg forsøkte å be og forsøkte å overtale og overbevise meg selv om at jeg var blant de frelste. Men ganske snart oppdaget jeg at jeg fremdeles var en slave av synden. Jeg ba inderlig til Gud om at jeg måtte bli frelst.

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 2

Her er andre del av artikkelen til Peter Hoover, første del ble publisert tirsdag 23.mai:

En ting du aldri kan beskylde Chistian Newcomer for er manglende iver og hengivelse for Herrens arbeid. Etter hans omvendelse, og selv om han hadde en bondegård og en familie å ta vare på, klarte han å ri på en hest hele veien fra Pennsylvania og Maryland til Virginia, Ohio, New York og Canada, på kryss og tvers, frem og tilbake fra han var 46 år og til han døde 81 år gammel. Disse årene, på en hesterygg, i sommerens hete, gjennom regn og oversvømte elver om våren, og gjennom snøstormer, red han hele 240.000 kilometer, for Herrens skyld og sjelers frelse.

Istedenfor å fortelle en historie om ham, så vil jeg la ham selv fortelle sin. Det kan være at du ikke liker alt han gjorde (det gjør ikke jeg heller) men mot slutten av denne historien vil jeg fortelle mer om hva Herren gjorde gjennom hans arbeide, og det er udiskutabelt. Himmelens Herre har alltid arbeidet gjennom skrøpelige, ufullkomne mennesker. Min bønn er at Han også vil arbeide gjennom oss!

LIVET OG DAGBOKEN TIL CHRISTIAN NEWCOMER

Skrevet av ham selv, inneholdende hans reiser og hans arbeide for evangeliet, fra 1795-1830, en periode på 35 år. Skrevet ned, korrigert og oversatt av John Hildt.

"Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere." Matteus 5,11-12.

Trykket av F.G.W Kapp
Hagerstown, Maryland
1834

Jeg, Christian Newcomer, ble født i Lancaster County, i staten Pennsylvania, 21. januar i det Herrens år, ett tusen syv hundre og førti ni. Min fars navn var Wolfgang Neukommet - et navn som på engelsk skrives Newcomer - min mors barndomsnavn var Elisabeth Weller.

Da min far var barn, emigrerte han fra Sveits i Europa, til Amerika, og det første stedet de kom til var Philadelphia. I sine yngre dager jobbet han som snekker. Han giftet seg først med en kvinne hvis navn var Baer. De levde sammen omlag et år før hun døde. Etter å ha vært enkemann i to år giftet han seg med min mor, Elisabeth Weller. De fikk åtte barn. Tre sønner og fire døtre; av brødrene var Henry den eldste, jeg den andre, og Peter den tredje.

Mine foreldre tilhørte begge en gruppe kristne som ble kalt mennoniter, og jeg tror, etter de opplysninger jeg har, at de levde et gudfryktig liv. Jeg har et levende minne om at de lå på sine knær i bønn før de skulle legge seg, de ba inderlig til Gud, i stillhet. Helt fra jeg var en liten gutt har Guds Ånd virket kraftig på mitt liv, og banket på mitt hjertes dør, men på den tiden forstod jeg ikke noe av hva dette var. Men jeg husker fra barndommen at jeg hadde barnslige tanker om døden og evigheten, om himmel og helvete, og at det var mitt oppriktige ønske at jeg skulle til himmelen, jeg hadde jo et navn som burde svare til en gudfryktig karakter. Også når jeg ble ungdom bar jeg på denne inderlige lengsel. Jeg ønsket å være en god og gudfryktig mann.

(fortsettes)