lørdag, juni 03, 2017

Bønner fra hesteryggen, del 5

Når vi ser ned i Conestoga River Valley i Lancaster County, ser en helt i fronten gården som i sin tid tilhørte Christian Newcomer (1746-1809) og hans hustru Anna Graf. Christian kom til Amerika åtte år gammel sammen med sin mor, som da var blitt enke, tre søstre og to brødre. Når han var blitt voksen valgte mennonite-forsamlingen i Groffdale han som forkynner, senere ble han valgt til å tjene som biskop.

I mange år ledet biskop Christian Burkholder, en fornuftig og åndelig sinnet mann, menigheten med en tydelig sanksjon fra Herren. Fremgang og fred hvilte over hans arbeid og den store bondegården hans utvidet seg enormt. Når han var omlag 60 år gammel eide han og hans kone 1,2 millioner kvadratmeter av den beste dyrkbare marken i området. Barna deres vokste opp som seriøse og trofaste medlemmer av menigheten, og de har fremdeles mange tusen etterkommere som lever blant anabaptister i området.

Alt dette synes godt på 1700-tallet og gjør det fremdeles den dag i dag. Men Christian Burkholder og Christian Newcomer - begge biskoper for menigheten - hadde ulikt syn på omvendelsen, livet som Jesu etterfølgere, og den sanne veien til evig velsignelse ganske annerledes. De utviklet markante forskjellige verdier, og det så konsekvent, og det har ført til at deres etterfølgere har gått hver sine veier.


Gården til Christian Newcomer (gården han egentlig ikke ville ha) omlag 3,2 kilometer sør for Barneville i Lancaster County. I mange år nå har den vært eid av Amish-brødre.

Etter sin omvendelse oppsøkte Christian Newcomer sin pastor - som ikke er navngitt i hans dagbok, men som de fleste tror er Christian Burkholder - for å høre hva han tenkte om dette. Dette er hva som kom ut av deres samtale:

"Flere uker gikk i denne tilstanden av glede - jeg er rede til nesten å si at dette er de mest gledefylte ukene av mitt liv - med en fred som fløt som en elv og med Guds kjærlighet dvelende i min sjel. Nå følte jeg en trang, ja, som noe inne i meg som drev meg, til å dele denne gleden med mine medskapninger. Jeg tenkte og trodde at det var en plikt å informere et hvert individ, om Guds kjærlige vennlighet, og spesielt det Han hadde gjort for min sjel, men jeg fryktet for at folk ville tro jeg var gal, og det holdt meg vekk fra å gjøre dette.

Jeg bestemte meg derfor til å gå til en av våre forkynnere, en person jeg satte høyt (antagelig Burkholder), for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg delte dette med ham med all den iver en nyfrelst sjel har, og måten jeg uttrykte meg på var kanskje i overkant! Mitt hjerte var fylt av Guds kjærlighet. Han forsto meg ikke. Han synes jeg var for overfladisk, at det hadde gått for kort tid og at det kunne være lett å bli ført vill ved å tro på en slik opplevelse jeg hadde hatt.

Når jeg forlot ham og var alene på vei hjemover kom sjelefienden til meg og skapte en tvil fylt av frykt: 'Se', hvisket han til meg, 'denne mannen er en predikant, en gudfryktig mann, og ikke uvitende om nådens gjerning i hans sjel. Han kjenner ikke til noen visshet om at han er akseptert av Gud, så hvem er du? Skulle du kunne vite noe mer enn denne gode mannen? Skulle Gud gi deg en erfaring av nåden som han tilsynelatende holder tilbake fra gudfryktige mennesker?'

Faktisk hadde jeg på langt nær fortalt alt det som hadde hendt meg, for jeg oppdaget raskt at han ikke forsto meg. Det var blitt mørkt den kvelden og jeg hadde omlag 12 kilometer å gå før jeg kom hjem. Hele veien måtte jeg kjempe litt av en kamp med fienden. Jeg var redd jeg kanskje hadde uttrykt denne nådens gjerning i min sjel med for mye iver og forsikring. Jeg satte jo, som jeg har fortalt, denne forkynneren høyt. Faktisk elsket jeg ham som den beste blant mennesker og min venn, og følte meg svært bekymret over at han ikke forsto den samme fornuft og mening i det som hadde skjedd med meg.

Ofte i de samtalene vi hadde om dette senere var vi uenige. Jeg, på min side, trodde at en person kunne og skulle være bevisst det faktum, at når Gud for Kristi skyld hadde vist nåde til en elendig synder, så ville Han tilgi all vår skyld. 

Selv om han var min overordnede, kunne jeg ikke lenger være sammen med ham, for det han sa overbeviste ikke meg om at jeg hadde tatt feil."

(fortsettes)

Dette er femte del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai og fjerde del mandag 28.mai.

Ingen kommentarer: