Tror vi på tilfeldigheter eller gudfeldigheter?

Forleden dag fikk jeg et nytt brev fra min venn Peter Hoover. Det er en fortelling om Guds forunderlige undergjerninger gjennom historien. Her i hans egne ord i min oversettelse:

Mange av dere kjenner til historien om Jakob Hutter, Anabaptist-lederen som har mye å gjøre med dagens Hutterite- og Bruderhof-samfunn over hele verden. Fanget av myndighetene i det som nå er Sør-Tirol, i Nord-Italia, ble han brent på bålet i Innsbruck, Østerrike, i 1536. David og Melissa Waldner fra Elmendorf-fellesskapet er her avbildet på dette stedet for rundt femten år siden.

Rett før de ble tatt til fange hjalp Jakob og kona Trindl med å opprette et nytt fellesskap i Moravia. Et sted som heter Schäckwitz (Šakvice), i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia. Jakob og Trindl Hutter mistet begge livet for deres trosoverbevisning, men før de henrettet henne, lot de henne føde sitt første og eneste barn.

Ble det en gutt?

Dessverre vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva som skjedde med babyen. Men mange år senere, da jeg kom til landsbyen Schäckwitz i Moravia, fikk jeg vite at borgermesteren i byen bar det spesielle navnet, Hutter. Hun var en overbevist ateist og kommunist. Mange andre mennesker i området, selv om de ikke lenger snakket tysk, bar fortsatt tyske navn. Mange (hvis ikke de fleste) hadde for eksempel hutterittisk bakgrunn. Folk som kapitulerte under hard forfølgelse og som gikk tilbake til romersk-katolisisme.

Noen år senere, da vi flyttet fra Australia, besøkte vi Schäckwitz og den nærliggende byen Auspitz igjen. Denne gangen møtte vi et veldig vennlig kristent par, også med hutterittisk bakgrunn. Han kunne ikke snakke med oss, men kona kunne snakke engelsk ganske bra. De var virkelig begeistret for hva jeg fortalte dem. (Hutteritter i Moravia ble aldri kalt "hutteritter", men Habaner.) De hadde aldri hørt om Jakob Hutter, men deltok lojalt på alle møtene våre, og jeg har holdt kontakten siden den gang.

Var denne mannen en direkte etterkommer av Jakob og Trindl?

Ved en annen anledning, for rundt 20 år siden, mens vi bodde i Lake District i Chile, deltok vi på en høsttakkefestival i den lille lutherske bosetningen Puerto Fonck, avbildet her. (Fonck har samme navn som "Funk" i Amerika.) Jeg ser for meg at Stephanie Funk, nå Leinbach, må ha vært med den gangen.

Etter gudstjenesten serverte de oss et fantastisk chilensk måltid. Alle slags kjøtt og grønnsaker tilberedt sammen i en stor jerngryte utenfor. Porsjonene var sjenerøse, da vi alle satte oss med en tallerken og en skje.

Etter måltidet ba de meg holde en tale og forklare hvem vi var og hvor vi kommer fra. Jeg fortalte dem litt om bakgrunnen vår og nevnte Menno Simons. Etter at jeg var ferdig, snakket en gammel mann med hvitt hår og en stokk foran og sa: "Da jeg var en liten gutt, fremdeles i Tyskland, lenge før krigen, bodde jeg nær et sted de kalte Menno Kate. En liten gammelt hus med halmtak på taket. Jeg lurer på om dette ikke er mannen du snakker om. "

"Hvor var byen din," spurte jeg ham.

"Bad Oldesloe in Hollstein," fortalte han meg.

Vi ble overrasket.

Ikke bare besøkte jeg senere Bad Oldesloe i Tyskland, med Gary og Dennis Wurtz, vi fant også Mennos Simons grav. Virkelig vanskelig å finne! Melkebonden som holdt gravsteinen lenge vedlike ble til slutt lei av å jobbe rundt den, så han flyttet den tilbake i gjerdeplassen. Det er Dennis Wurtz som står her.

Da vi bodde på nordkysten av Tasmania i Australia, deltok vi regelmessig på en stor langfredagstjeneste på toppen av Fossil Bluff, avbildet her. Mange mennesker, de fleste av dem ganske eldre, kom fra alle kirker i området, anglikanske, irsk katolske, britiske baptister og mange flere. Alle av dem kunne fremdeles veldig enkelt synge de vakre sangene om Kristus og hans kors. De gamle engelske salmene. Ledere fra alle de forskjellige kirkene, inkludert vår, delte skriftene om Kristi lidelse. En rørende opplevelse. Påminner meg alltid, på en eller annen måte, om hvordan det vil se ut når vi alle står foran ham ansikt til ansikt.

På det aller siste møtet på Fossil Bluff (menneskene nå er for gamle til å gå helt opp i bakken) møtte jeg en interessant anglikansk mann og hans kone. Vi begynte å snakke, og jeg beskrev litt hvem vi er. Jeg nevnte Menno Simons.

Mannen lyttet virkelig, og jo mer jeg sa, desto mer forskrekket så han ut. Så sa han til meg: "Jeg er en anglikaner, jeg snakker bare engelsk, men som et lite barn kom jeg med foreldrene mine fra Nederland. Vi er fra Friesland, og familienavnet mitt er Simons. Det er ikke et vanlig navn og jeg tror de fortalte meg at forfaren min for mange år siden startet en slags annen religion. "

Wow! Hva kan jeg si?

"Min kone, Susan Krahn (Kroon i Nederlands), er også med nederlandsk bakgrunn. Familien hennes var fra Harlingen i Friesland, og vi besøkte nettopp dette stedet for ikke lenge siden. Vi besøkte også Simons 'sted i Witmarsum."

Hva tror du?

Ja, det er faktisk fascinerende å komme i forunderlige samtaler med troende for år tilbake. Men er det noe spesielt?

Men jeg er ikke bare opptatt av noen fascinerende detaljer fra fortiden. Jeg ser veldig frem til å se, ikke bare noen få, men ENHVER av de troende fra Adams og Evas tid til vår, i nye himler og en ny jord der rettferdighet vil bo.

Helbredet!

Gud helbreder! I går fikk jeg del i et sterkt vitnesbyrd fra en av mine venner, Peter Hoover. Jeg har valgt å oversette det til norsk, for at flere kan glede seg over det:

"Forrige helg deltok jeg ikke på noen møter fordi jeg var i konstant smerte. Jeg kunne ikke engang berørte min venstre hånd med min høyre. Flere av leddene og beinene begynte å hovne opp, helt fra hendene og ned til knærne mine. Brødrene kom for å be for meg og jeg vet at andre ba også. Jeg måtte kapitulere, og måtte nok en gang ta morfin.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke ville spørre enda en gang om de ville komme for å salve og be for meg. Man skal ikke misbruke en god ting. Mandag kveld følte jeg meg tvunget til å gjøre noe drastisk. Kjære familiemedlemmer begynte å snakke om å få meg på sykehus. Så, nok en gang ba jeg om å bli salvet og bedt for. Noen av brødrene kom raskt. Vi sørget for å ransake oss selv, om det var noen skjult eller noen synd som ikke var bekjent blant oss. Så fulgte vi de enkle prosedyren som er beskrevet i Jakobs brev, han som var Jesu bror:

'Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.' (Jak 5,14-15)

Jeg følte en umiddelbar endring men jeg sa ingenting med det samme. Jeg ville være sikker på at det ikke bare var noe jeg innbilte meg. Jeg hadde det godt hele natten, og når morgenen kom var all tvil blåst bort. Jeg var helbredet! Nesten ingen smerte igjen. Hevelsen i beinene og leddene mine gikk tilbake, synlig, time for time. Når dette skrives er alt tilbake til det normale.

Hva er forskjellen? Oljen i seg selv?

Det er ganske opplagt: det å følge nøye instruksjonene hat mye å gjøre med om vi lykkes, særlig når det gjelder hebredelse.

Hvorfor er det slik, at vi som kristne, går våre egne veier (mange ganger de kostbare og kompliserte), enn å gå Herrens veier? Kanskje er det slik at vi selv er usikre om det vil virke og at vi dermed synes det hele er pinlig?

Ikke bekymre deg!

Alt vi gjør når det gjelder å salve de syke er å legge våre problemer i Guds hender, ikke i våre. Han kan gjøre som Han vil. Vi har gitt Ham muligheten til å arbeide med det.

I enkelte tilfeller, som de erfaringene apostelen Paulus gjorde seg, skjedde ikke helbredelser hele tiden. Selv ikke når han ba Herren for dem tre ganger. En av hans medarbeidere døde nesten på grunn av sykdom. Han, og alle hans medbeidere, døde jo også til slutt.

Jeg har blitt helbredet på mirakuløst vis mange ganger. Mmen Herren har også tillatt at jeg har båret på skrøpeligheter jeg ikke er blitt kvitt år etter år.

Mirakuløse helbredelser gjennom bønn, tro og salving av de syke, er ingen garanti for noe. Heller ikke er det galt å konsultere en lege, et sykehus eller en farmasøyt, om vi trenger det. Men å avstå fra å bli involvert i mirakuløse helbredelser begrenser oss i vår vandring med Kristus. Ikke til å undre osss over at mange av våre meninghetsplantinger bærer så lite frukt. Å forkynne evangeliet og å helbrede de syke, kommer i samme pakke.

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

Kristi enkle etterfølgere, del 1

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Så også kirkehistorien. I tiden etter keiser Konstantin og senere keiser Justinian oppsto det en rekke kristne grupper, utenfor det som var blitt en institusjonell kirke. De ble av Storkirken betraktet som 'heretikere' - vranglærere. En del av det vi vet om dem, har vi nettopp fra historiens seierherrer - og de hadde ingen grunn til å skrive pent og sannferdig om disse gruppene, som de betraktet som fiender.

De ble forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Men noe vet vi. En alternativ kirkehistorie finner vi blant annet i 'Martyrspeilet', ført i pennen av hollenderen Thielman J.van Braght (1625-1664), som har skrevet om 17 århundrer med kristen martyrhistorie, fra Kristi tid og frem til 1660. Thielman dokumenterer med navns nevnelse disse forfulgte kristnes historie på drøye 1100 sider i stort format.

Hvem var så disse gruppene? Finner vi spor av dem i dag?

I tiden hvor den hellige Patrick av Irland levde (ca 387-493), oppsto det ulike kristne grupper i Sveits, Frankrike og den nordlige delen av Italia, hvor Herren gjorde et forunderlig verk, en vekkelse preget av Ånds gaver,, med tegn og undergjerninger. Noen av dem skulle århundrer senere, bli en del av 'De fattige' - også kjent som Valdenserne. De reiste rundt, fra by til by, og forkynte evangeliet. Fokus var ikke tegn og under, selv om det ledsaget deres forkynnelse, men en radikal etterfølgelse av Kristus.

I Armenia, hvor dette bildet er hentet fra, fantes det på 600-tallet en ivrig gruppe med disipler av Kristus, de såkalte 'paulikanerne'. Også deres Kristus-sentrerte forkynnelse ble ledsaget av tegn og under. De ble drevet ut av Armenia, og spredt til Bulgaria, Serbia og det som nå er det vestlige Romania. Her finnes det fremdeles troende som har ivaretatt arven etter 'paulikanerne'. De går under navnet 'Nasareerne'.

Reiser vi østover, fra Mosul i Irak, vil vi støte på nestorianske troende, som beveget seg østover, gjennom ørkenområdene av Sentral-Asia, helt til Kina, hvor de grunnla kristne fellesskap. Dette skjedde på 500-tallet og fremover.

I Aserbajdsjan vil du kunne støte på Molokanerne, eller 'melkedrikkerne'. Denne særegne bevegelsen finner du også i Kaukasus-området, i det som nå er Ukraina og Russland. Jeg har skrevet flere artikler om dem på bloggen min.

Peter Hoover, som jeg har oversatt en rekke artikler av, forteller at han ganske nylig snakket med russiske troende på telefon fra Tasmania i Australia. Den aldrende kvinnen fortalte med stor glede hvordan de hadde kommet seg dit, hvordan de på mirakuløs måte hadde fått pengene de trengte for å flytte. Herren hadde ledet en stor gruppe troende fra Russlan inn i Kina, uten at noen hadde lagt merke til dem. Hun kunne fortelle hvordan Herren hadde ledet dem, skritt for skritt, til å finne mat og rent vann. Iløpet av en natt fikk de brød til hele gruppen på totalt uventet vis. De hadde flyktet fra Ukraina, tvers gjennom Russland til Kina.

(fortsettes)

En gripende martyrhistorie

Blant melkebøndene i Goes på den holladske øya Zuid Beveland, vokste Joost Joosten opp syngende. Han utmerket seg i latin på skolen, men hjertet hans befant seg i de sangene han sang, og foreldrene hans ordnet det slik at han fikk en plass i kirkekoret i landsbykirken.

Folk la merke til ham da han sang - en lyslugget gutt med klar stemme - og alle likte ham. I 1556 besøkte den spanske kongen, Filip II, Nederland. De æret ham med en høymesse, og kirkekoret fra Goes skulle synge. Joost var blitt 14 år gammel.

Kongen la merke til ham. Etter mess en sa ham: 'Før den gutten til meg! Han må bli med meg til Spania!'

Men Joost ønsket ikke å reise til Spania for å leve i det rikeste kongehuset i Europa. Han ønsket seg noe langt bedre. Han holdt seg skjult i seks uker inntil de som lette etter ham hadde gitt opp, og kongen av Spania hadde reist hjem.

Etter at han var ferdig med skolen, gjorde han kjent at han ville følge Kristus. En anabaptistisk forkynner døpte ham i et hemmelig møte, og myndighetene begynte å lete etter ham igjen.

I 1560 klarte de å fange ham og fikk satt ham i fengsel. Fire etterforskere fra kontoret til Den Hellige Inkvisisjonen forhørte ham. På fire skriveark skrev Joost ned for dem sin tro. Han skrev også sanger, og sang dem i fengselet.

De katolske inkvisitorene fikk festet Joost til et stativ, et av datidens kjente torturredskaper. De slo stålstenger gjennom knærne hans og dro dem gjennom leggene hans helt ned til anklene. Men Joost fornektet ikke sin tro. Retten bestemte da at Joost skulle dømmes til døden.

De bygget et lite hus av strå i sentrum av byen. Folk kom sjøveien, til hest og til fots for å se. De stilte seg på torget omkranset av soldater for å holde dem tilbake. Og ventet.

I lenker ble han ført til avrettingstedet av soldater. Folk hadde ikke sett ham så blek og tynn før. Så plutselig! Hva var det de hørte? Han sang!

Joost Joosten sang igjen... den samme klare stemmen ... kunne han virkelig synge nå? Og noen kunne høre hva han sang. Det var sangen han hadde sunget da han bestemte seg for å følge Jesus:

'Å, Herre Jesus, i tankene mine står du alltid foran meg!'

Soldatene førte ham så inn i stråhytta. Han sang fremdeles da flammene steg opp. Dette var mandagen før jul. Året var 1560. Og Joost Joosten var bare 18 år.

- Peter Hoover: The Secret of the Strength. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tegningen viser Joost Joosten (1542--1560) torturert i fengselet Veere i Zeeland i Nederland.

Den dramatiske historien om bederen Daniel Mast, del 2

Her fortsetter artikkelserien om Daniel Mast (1848-1930). Den første ble publisert fredag 21.juni

Daniel Mast vokste opp blant Old Order Amish i Holmes County i Ohio. 22 år gammel giftet han seg med Catherine Miller. Etter 16 års ekteskap, og tre uker etter å ha født deres niende barn, døde Catherine. Daniel, knust av sorg, tok med seg barna og dro vestover. Det hadde Catherine og David bestemt seg for, lenge før hun døde.  Sammen med Amanda, Elisabeth, Eli, Fannie, Rebecca, Noah, Demas, Catherine og Sarah slo Daniel seg ned i pionerbyen Hutchinson, Kansas. Der giftet Daniel seg med Elisabeth Stutzman, en troende kvinne, også hun tilhørende Old Amish.

Herren velsignet Daniel og Elisabeth med tre barn: Abraham, Mary, Anne og Levi. To år etter at det siste barnet ble født, ble Elisabeth syk, og døde.

Daniel giftet seg så med Elisabeth Kaufman i 1893, og Herren velsignet dem med tre barn: Daniel jr, Rachel og Susannah,

Daniel var nå blitt far til 16 barn. Det var stor lykke, men lykken varte ikke så lenge. Også Elisabeth døde. Daniel valgte da å gifte seg for fjerde gang, Denne gang med Barbara Troyer. De fikk ingen barn sammen.
..
Det ble ikke mindre utfordrende i årene som fulgte. De bodde ute på den åpne prærien, med alle de utfordringer det medførte, og med den store barneflokken. Daniel startet med to tomme hender, og bygget opp en bondegård fra ingenting. Ikke bare det: han bygget også opp en forsamling. Daniel lærte seg til å klynge seg til Herren og sette sin lit til ham. Han gikk alltid bønneveien.

Daniel ble tidlig valgt til diakon, senere menighetens forstander. Han ble viden kjent for sin gudsfrykt og ærlighet. Og som en bønnens mann, prøvd gjennom svære prøvelser med troen i behold.

(fortsettes)

Den dramatiske historien om bederen Daniel Mast, del 1

Dette er hjemmet til Daniel og Barbara Mast, nær Hutchinson, Kansas, USA. Det var kjent som et bønnens hus. Et sted hvor folk kom sammen for å be og faste, og her skrev også Daniel Mast sine bøker, artikler og redigerte et kristent magasin.

Her forteller Peter Hoover den dramatiske historien om David Mast. Artikkelen er såpass lang, at jeg har valgt å redigere den og oversetter derfor bare deler av den. Jeg håper mange vil finne den interessant.

Bilde av en samling av 264 artikler skrevet av Daniel E. Mast, utgitt i 1955. Boken skulle bli en viktig del av Peter Hoovers omvendelseshistorie. Det hele begynte en vinterkveld. Peter satt bak på en benk ved kjøkkenbordet i huset til familien sin på deres gamle bondegård. En parafinlampe lyste opp rommet.. Som sedvanlig satt Peter å leste en bok da faren hans kom inn døra. Når faren så hva han leste, kom han tilbake med boken til Daniel Mast, og mente at den var mer passende lesestoff!

15 år gammel var ikke Peter Hoover mottagelig for farens lesetips, og boken ble liggende et halvt år uten at han åpnet den. Det var en søndag kveld, hbor han ikke hadde noe annet å gjøre.

Det han leste berørte ham sterkt.

Neste morgen kunne han ikke tenke på noe annet. Ved 12-tiden løp han opp trappa til rommet sitt, lukket døra, knelte ned og begynte å be. Han ga livet sitt til Jesus.

"Livet mitt har siden den sommerdagen i Canada i 1975 vært fullstendig forandret. Dramatisk annerledes. Ikke slik at alt har vært på stell og at alt har vært like enkelt, men jeg har levd livet mitt med Jesus," sier Peter Hoover.

fortsettes

Ingen bibelsk begrunnelse for å feire nattverd en søndag i måneden

I formiddag har jeg tatt del i Herrens måltid sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Brumunddal baptistkirke. Det er alltid en stor glede, enten det er der, eller i andre sammenhenger hvor brødet brytes.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra min gode venn, Peter Hoover, som er anabaptist, og som jeg gjennom årenes løp har oversatt mange artikler av og publisert her på bloggen. I hans siste artikkel forteller han om et fornyet syn på nattverden, som jeg tror flere enn meg vil ha glede av å lese om. Derfor har jeg oversatt deler av den til norsk. Han forteller innledningsvis om at en av de største endringene som skjedde etter at han og familien hans og det fellesskapet de tilhørte forlot Mennonite Church i Rainham Township i Ontario i Canada, og ble medlemmer av et annet anabaptistisk trossamfunn: Disciples of Christ, handlet nettopp om nattverden.

I denne sammenhengen feirer man nemlig nattverd hver uke.

"Til å begynne med synes nok mange av folkene våre at det ble litt for ofte. Ville ikke folk gå lei? Ville ikke det bare bli et ytre rituale som ikke kan forvandle våre hjerter? Noen kritiserte og stilte spørsmålstegn ved det hele. Men noen av de som hadde slått seg i lag med Disciples of Christ og ble en del av fellesskapet, kom ganske raskt til den konklusjonen at det å delta i en ukentlig nattverdfeiring, når den utføres i Kristi Ånd, innebærer en forvandlende kraft, et fullstendig skifte av fokus, som fullstendig endret det de hadde opplevd tidligere. I stedet for å fokusere på en endeløs mengde med undervisning og forkynnelse, i en synagoge-stil, som er vanlig blant menonittene, ble deres møter nå en sann gudstjenesteerfaring. Fokuset var nå på Jesus og hans frelsende verk på Golgata, i stedet for å repetere sannheter alle allerede kjente.

På toppen av dette, tok det ikke lang tid før de begynte å forstå at denne forskjellen i fokus, denne erfaringen med Kristus istedenfor å bare snakke om ham og bibelen, kom fra Kristus selv og hans apostler. The Disciples of Christ informerte dem - og de har helt rett i dette - at for de første 1500 år etter Kristi oppstandelse, feiret alle kristne alle steder, nattverden konstant. I det minste hver uke, men i mange tilfeller, også oftere.

Når ble dette endret?

Endringen kom med Den reformerte kirke i Sveits på 1520-tallet."

Denne reformerte skikken begynte også mange av anabaptistene å følge. Senere også baptistene og pinsevennene. En nattverdfeiring en søndag i måneden har ingen bibelsk begrunnelse, den handler kun om kirkepolitikk.

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 2

11. november 1918 - dagen da den 1.verdenskrig avsluttes - tar innbyggerne i byen Burrton i Kansas helt fri og holder en stor seiersmarkering. Fem lastebiler fullastet av folk reiser fra Burrton til gården til Johannes Schrag som ligger i nærheten av Alta Mills for å forsøke å tvinge Johannes til endelig å kjøpe krigsobligasjoner.

Johannes Schrag hadde gjentatte ganger avvist å kjøpe det som ble kalt 'Frihetsobligasjoner', fordi han var av den overbevisning at å kjøpe disse var det samme som å gi sin støtte krigen, en krig han var en sterk motstander av. Johannes tilbød seg å støtte Røde Kors og Frelsesarmeen med en gave på 200 amerikanske dollars, men dette likte ikke mobben som var møtt opp. De krevde at Johannes skulle gjøre honnør for flagget og lede dem i en parade gjennom sentrum av Burrton, men han nektet.

Et flagg ble så forsøkt overrakt Johannes, men det falt i bakken, siden han ikke grep tak i det. Folkemengden forsøkte da å dytte Johannes og anklaget ham for å ha tråkket på flagget. Ei bøtte med gul maling ble helt over Johannes og de gned den inn i klærne hans, men Johannes gjorde ikke motstand.

Det gjorde mobben rasende. De ville henge ham i et tre i nærheten. Da grep Tom Roberts inn. Han var leder for Anti-hestetyv foreningen (!) og fikk bragt Johannes til fengselet i Burrton, mens de ventet på at sheriffen for fylket Harvey skulle dukke opp.

Innbyggerne i  Burrton ville stille Johannes for retten anklaget for spionasje. Nasjonal lov, som senere skulle bli erklært som grunnlovsstridig, gjorde det til en forbrytelse å vise manglende respekt overfor flagget.

Etter en høring i Wichita kunne en føderal dommer erklære at det ikke fantes nok bevis til at Johannes kunne bli dømt. Bevisene om at han hadde vist forakt for flagget holdt ikke fordi Johannes hele tiden hadde vært passiv ikke-voldelig under opptøyene på gården og alt han hadde sagt denne dagen var på sin tyske dialekt. Ingen av de tilstedeværende mobberne kunne tysk. Advokaten til Johannes forsøkte å overbevise ham om at han måtte gå til sak mot mobberne, men Johannes takket nei til dette. Han henviste til at det ville stride mot mennonitenes ikke-volds prinsipper.

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 1

For 100 år siden kostet det mye å følge Jesus og ta Hans ord i Bergprekenen på ramme alvor. Det gjør det fortsatt. Dette er historien om noen som var villige til å betale den prisen. Artikkelen er skrevet av Peter Hoover. Her i min oversettelse:

'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas?  Kanskje 'Turkey Red Wheat'?

Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.

Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.

Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.

Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.

Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.

(fortsettes)

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 1

I dag inviterer jeg mine lesere med på en reise. En reise både i tid og rom. Til den vakre og grøderike rumenske dalføret rundt elva Mures. Vi ser nordover fra den den gamle tyske byen Deva - tidligere kjent som Diemrich, eller simpelthen Schlossberg - Slottshøyden. Dette var et område som tidligere hørte inn under Østerrike, til provinsen Siebenbürgen.

For noen år siden reiste Dean og Tanya Tayler, deres sønn Stephen, sammen med Peter og Susan Hoover, og deres to sønner Justin og Stanley hit. Det er deres reise vi skal følge. Artikkelen er for lang for bloggformatet, så jeg har redigert den noe.

Ekteparene Tayler og Hoover og deres barn besøkte blant annet byen Vintu de Jos, kjent på tysk som Alwinz, for de gjenværende anabaptistene av hutteriansk-herkomst bodde til midten av 1700-tallet. Til sin store overraskelse og glede oppdaget de at det fantes en gruppe troende her. De hadde tilholdssted i Vintu de Jos, og ble ledet av pastor Titi Dreghici. Og det var mer! Det fantes også en gruppe troende i Suceava, et godt stykke unna, og lenger øst i Romania. Denne gruppen tok også del i det lille fellesskapet i Vintu de Jos. Denne gruppen ble ledet av Titus Miller, hans foreldre Marvin og Ruth Miller, og med seg har de en gruppe ungdommer.

"Sannelig," skriver Peter Hoover, "etter så mange år med politisk uro, ekstrem religiøs forfølgelse, to verdenskriger, massemigrasjon og økonomisk kollaps, arbeider fremdeles Herren i denne delen av verden!"

Byen Deva (bildet) eller Diemrich, med dagens falleferdige slott oppe på høydedraget. Tidlig på 1700-tallet bodde det anabaptister her, sammen med andre troende. Hit kom også en ikke ubetydelig gruppe bulgarske troende ledet av fransiskanermunker.

Et sterkt franiskansk samfunn ledet denne byen frem til Den store pesten i 1738, hvor mye av byen og de omkringliggende områdene ble avbefolket og alt endret seg permanent.

Forfølgelsene av anabaptistene fortsatte etter at pesten var over og alle som bodde i området flyktet alle sammen. Men etter alle disse årene, spirer skjulte såkorn! Hvem vet hvilke planer Herren Jesus har for Siebenbürgen i dag?

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 2

Her er andre del av Peter Hoovers artikkel. Første del ble publisert i går:

DETTE ER EN OVERSETTELSE av den første anabaptistiske trosbekjennelsen, som man ble enige om i Bern, Sveits i 1526 (den er tidligere enn Schleiheim bekjennelsen og vel et århundre før Dordrecht bekjennelsen fra Nederland).

Les nøye! Det som brødrene og søstrene ble enige om kan hende overrasker deg:

KRISTEN REGEL, fra denne vil kjærligheten og enheten fastholdes.

Siden Den Allmektige, evige og nådefulle Gud har latt sitt vidunderlige lys bryte frem i denne verden i disse farlige tider, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi finner veien inn til fellesskap med Ham. Av denne årsak, og i lydighet til Jesus og Hans apostlers lære, er vi kalt til å lyde et nytt bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å holde fred med alle brødre og slstre har vi blitt enige om følgende:

For det første, skal brødrene og søstrene møtes minst tre til fire ganger i uken, for å øve seg i å følge Kristi og Hans apostlers lære, oppmuntre hverandre fra hjertet, slik de har gitt hvernadre lovnader  om (i dåpen) for å forbli i sannheten.

Utover dette, når brødrene og søstrene møtes, skal de velge et skriftsted som de leser sammen. Den som har best evner skal forklare det, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke er to eller tre som holder sine egne private samtaler og plager de andre. De skal lese fra Salmenes bok hver dag hjemme.

For det tredje, la ingen oppføre seg, det gjelder ham og henne, dumt i Guds forsamling, enten med ord eller gjerning. Alle skulle oppføre seg ordentlig, særlig overfor ikke-troende.

For det fjerde, når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham ifølge Kristi bud, og formane ham på en kristelig og broderlig måte, i kjærlighet.

For det femte, ingen av brødrene og søstrene i denne forsamligen skal ha noe han kaller sitt eget, men heller, som de kristne i aposteltiden, ha alt felles, slik at de kan hjelpe de fattige, og gi til alle ifølge deres behov. Som i aposteltiden skulle ingen lide noen mangel.

For det sjette, skal all fråtsing unngås blant de troende når de møtes i menighetsfellesskapet. Å servere en suppetallerken er nok eller litt grønnsaker og kjøtt per person, for Guds kongerike består ikke av å spise og drikke.

For det syvende: Hver gang de troende møtes skal de feire Eukaristien (Herrens kveldsmåltid) i den hensikt å forkynne Herrens død. Alle skulle minnes, gjennom dette, hvordan Kristus ga sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi også skulle bli villige til å gi våre kropper og leve for Kristus - det gjelder for alle våre brødre og søstre i Ham.

Høres dette ut som en standard uttalelse fra europeiske, amerikanske eller australske anabaptister? Sannsynligvis ikke.  Så hva vil du gjøre med dette?

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

Den gripende historien om kaptein Garrison som fraktet misjonærer til avsidesliggende steder, del 1

Her er første del av en ny artikkelserie av Peter Hoover. Denne gangen handler det om ukjent moraviansk kirkehistorie. Jeg har oversatt artikkelserien til norsk, kanskje mest for meg selv, siden disse artiklene ikke får flest likerklikk på Facebook. Men jeg synes dette er spennende, fordi det for de fleste av oss er ukjent stoff som handler om de frie menighetenes historie. Den historien som vanligvis ikke fortelles i de ordinære bøkene om kirkens historie.

Bokstavelig, en oppdagelse! Marnel og Katrina Hoover Lee på gravlunden hvor kapteinen ombord på Irene, et skip med medlemmer av en moraviansk kommunitet, Nicholas Garrison, er gravlagt.

Marnel og Katrina var sammen med Chris Martin og meg i Betlehem, langt inne i det østlige Pennsylvania. Vi møttes for å forske på og samtale om det fascinerende livet til kaptein Garrison, som sørget for transporten av så mange moravianske bosettere, så mange ærlige pilegrimer (misjonærer), til så mange avsidesliggennde steder rundt om i verden. Han hadde nederlandske røtter, denne kapteinen - Garrison/Geertzen - og fikk et møte med Herren selv mens han fraktet en av disse pilegrimene fra St.Thomas på Jomfruøyene til Philadelphia.

Nå, i denne svære og fredfulle Friedshof (Fredens hage) som ligger på eiendommen Betlehem, og som tilhører Moravianerne, her i Pennsylvania, fant vi gravsteinen til broder Nicholas og hans siste hvilested:

Nicolaus Garrison
født 28.juli 1701
i Staten Island
død 24. september 1781

I det vi fant frem til Friedhof hadde jeg en dårlig følelse av at dette kom til å bli en stor skuffelse for ekteparet Lee. Katrina, som er en seriøs forsker og forfatter, har gitt seg selv til å skrive livshistorien til kaptein Garrison for forlaget TGS (Christian Aid Ministries). Uten noen tvil kommer dette til å bli en veldig interessant bok, men manglende kunnskap om områder av hans liv, har skapt noe forvirring før vi ankom dette stedet. Et svar vi manglet var datoene for hans fødsel og for hans død. Var det noen mulighet for at vi ville kunne finne ut dette raskt etter vår ankomst? Ikke akkurat!

Mange av gravene har gjennom årenes løp blitt nærmest ugjenkjennelige. Vi hadde med oss et dårlig fotografi av selve graven, men bildet viste ingen andre detaljer, Men Katrina, kalkulerte med det hun antok måtte være selve gravstedet, og begynte å undersøke stedet nøye. Under et tre fant hun en stein som var fullstendig dekket av jord, løv og gress. Ektefellen hennes gav henne et brukt bankkort, og etter å ha fått avdekket steinen med bare hendene, kunne hun dra bankkortet varsomt over overflaten på steinen, og der, kom navnet til kaptein Garrison frem klart og tydelig!

Og på steinen sto de datoene vi lette etter. Vi var enige om at dette funnet var forunderlig, og vi takket Herren, ikke bare for dette lille mirakelet, men også for det nydelige vitnesbyrdet om denne broderens liv og historie.

Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 4

Dette er fjerde og siste delen av artikkelen til Peter Hoover. Jeg kommer tilbake senere med flere artikler av han. Det er ikke sikkert alle bloggens lesere er like interessert i denne type stoff, men selv synes jeg kirkehistorie og særlig vekkelseshistorie er spennende.

Landsbyen Hircel var et hjem for mange anabaptister helt til midten av 1600-tallet. Kirken på bildet, tilhørende Den reformerte kirken ble reist med midler fra konfiskerte penger og landområder tilhørende anabaptistene som var forvist fra dette området på den tiden.

Feld bei Hirzel, like utenfor landsbyen Hirzel. Hans og Anna Huber levde her i dette som på tysk kalles "Streusiedlung," en samling med bygninger på en gård med marker som omkranser den. Gårdbrukerne arbeider sammen med hverandre. Kvinner og barn kan være sammen hele tiden. Hver familie har sitt eget hjem og økonomiansvar, men det anabaptistiske fellesskapet i Hirzel hadde felles kasse slik at de kunne støtte de familiene som hadde fedre i fengsel eller som var sendt ut av området som gallei-slaver.

Hovegbygningen i Feld bei Hirzel er nå blitt restaurant. Jacob Huber, som levde her, tilbragte en tid i fengsel på 1800-tallet - lenge etter at anabaptistene hadde forsvunnet - fordi han var uenig med den reformerte pastoren i Hirzel.

Gården Landis rett utenor Hirzel var hjemmet til Hans Landis som mistet livet i Zürich i 1614 fordi han ikke ville fornekte sin trosoverbevisning.

Baumann-gården som ligger like opp på høydedraget til Hirzel, tilhørte også anabaptister. Mange av oss Huber/Hoovers har giftet oss inn i Baumann-familien i årenes løp. Jeg har for eksempel en Baumann-tante og to Baumann-onkler i Canada, sammen med mange andre slektninger.

Hoover- familiens spennende troshistorie, del 3

Kirken du ser på bildet - Kappel am Albis - har tilhørt Den reformerte kirke i Zürich siden reformasjonstiden. På 1530-tallet braste katolske og protestantiske hæravdelinger sammen i to slag. Det vil si, i det første slaget nektet soldatene å kjempe. De satte seg alle ned, delte melk og brød, og dro hjem. Men sørgelig nok klarte deres religiøse ledere å overtale dem om å kjempe den andre gangen . I dette slaget ble Huldrych Zwiengli og mange andre protestantiske ledere drept. Hans Huber, som levde like i nærheten av Mettmenstetten, sammen med sin svigersønn Adam Neff, kjempet sammen med protestantene fra Zürich. Etter at katolikkene tok det protestantiske flagget til fange, kjempet Adam Neff heltemodig med sin øks for å få det tilbake. Hans svigerdatter og mange av hans etterkommere slutter seg senere til den anabaptistiske bevegelse og lever i dag i Pennsylvania, Ontario, Virginia og mange andre steder i kristne fellesskap som finnes der.

Gården Boden, som du ser omtrent midt på dette bildet, og som ligger rett øst for Kappel am Albis, tilhørte Jacob og Anna Huber tidlig på 1600-tallet. De tilhørte et lokalt anabaptistisk fellesskap i Hirzel, ledet av Hans Landis.

Til høyre på bildet skimter vi bygningene tihørende Feld bei Hirzel, hjemmet til Hans og Anna Huber, også de anabaptister. Hans satt fengslet i mange år for sin tro. Hans kone og hennes søster Vreni, og deres barn, klarte å flykte.

Familiene til Hans og Esther Zemp, Dean og Tanya Taylor, Peter og Susan Hoover og Roland Zuberbühler utenfor gården Boden i Hirzel, som ligger like i nærheten av Kappel am Albis i Kantonen Zürich, i 2013.

Fortsettes.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 2

Sannheten, så langt vi kjenner til, er at Huber / Hoover familien kommer fra Zürcher Weinland, et grøderikt bondeland mellom byen Zürich gjennom Winterthur til sjøen Constance der Bodensee. På 1100-tallet begynte noen bønder som leide jord, å bruke ordet Huber på tysk, som familienavn. Huber betyr leietager. Hans Huber fremstår i kirkebøkene som en kirkeleder for Embrach i Weinland og familien spredte seg ganske raskt til nabobyene, Andelfingen ( se tegningen ), Neftenbach og andre.

På slutten av 1300-tallet, hadde medlemmer av Huber familien spredt seg over hele Kantonen Zürich, og noen av dem til området rundt Regensberg, som det er bilde av her. Cunrad Huber tilbragte en tid i fengsel her, sannsyligvis fordi han var uenig med den føydale herren om administrasjonen av området. Men hans far og brødre, Cunrad senior, Uli, Hans, Heinrich med flere kausjonerte for ham.

Uli Huber og familien hans, arbeidet for søstrene som tilhørte kommuniteten Fahr, som hadde tilholdssted langs elven Limmat. Dette var på 1300-tallet. På 1400-tallet, flyttet familien til Rudolf Huber mye lenger sørover, helt til de kom til Meierhof i Mettmenstetten ( se bilde over ). Meierhof var det administrative senteret til en gård, som den benediktinske kommuniteten i Pfeffers eide.

Familiene til Cunrad og Jacob Huber, levde ikke så langt unna Mettmenstetten på et sted som er kjent som Schweikhof ( bildet ). Deres etterkommere har arbeidet på denne gården helt opp til moderne tid. Schweikhof, er en krøtterfarm som tilhører cistercienserne i Kappel am Albis, som ble etablert på 1100-tallet.

Fortsettes.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 1

I dag har jeg gleden av å presentere en ny og spennende troshistorie, skrevet av Peter Hoover, til glede for alle som er interessert i vekkelseshistorie. Jeg har valgt å oversette denne artikkelen fordi jeg finner innholdet svært interessant. Det er mitt håp at flere evangeliske kristne kunne bli mer interessert i sine egne røtter. Dessverre er det ikke så mange av dem. Fordi vi ikke kjenner våre egne røtter, blir vi ikke bare historieløse, men vi står også i fare for å la oss drive med av trender i tiden. 

Her er artikkelen til Peter Hoover. Fordi den er så lang, har jeg valgt å dele den opp i små stykker. Den kommer til å bli publisert fortløpende i dagene som kommer:

Bildet viser Herbert Hoover (1874-1964), amerikansk president i en vanskelig tid, som vokste opp i en kveker-bosetning i West Branch, Iowa.

Bildet viser barndomshjemmet til Herbert Hoover i West Branch. Hans foreldre, Jesse og Hulda Hoover hadde tre barn: Theodore, Herbert og Mary. Faren arbeidet som smed, og begge døde unge, i 30 årene. Hulda hadde kommet til Iowa som en ung jente, sammen med sine kveker-foreldre fra Norwich, Ontario, Kanada.

Tvers over veien for Hoover-familiens hjem i West Branch, sto forsamlingslokalet til kvekerne. Dette var stedet forsamlingen de tilhørte kom sammen.

Under oppveksten til Herbert, holdt kvekerne seg helt og holdent til en enkel livsstil, og på grunn av deres kjærlighet til Jesus, ville de ikke ha noe å gjøre med vold eller krig.

Noen av mine forfedre var kvekere, og når jeg vokste opp trodde vi at vi alle sammen hørte til den samme Hoover-familien som de som bodde i West Point, Iowa. Men det var feil. Fullstendig feil. Vi er ikke i slekt med de folkene i det hele tatt. Hvordan fant vi ut av dette?

Gjennom nylig utført DNA-testing, ble det krystallklart hvem som er hvem, og hvor vi kommer fra. Har dette noen som helst betydning? Ikke mye, hvis det bare dreide seg om familierelasjoner. Men alt forandrer seg med det samme det blir spørsmål om det evige liv. Er vi virkelig bundet sammen, åndelig, gjennom Kristi blod til Ham? Eller har vi, som i vårt tilfelle, bygget vår sak på antagelser?

Må Herren hjelpe oss slik at vi klart og ærlig kan evaluere hvordan det står til med oss! Og så, hvis vi kjenner Sannheten, la oss følge den.

Fortsettes.