I går, på Palmesøndag, talte jeg i Filadelfia Gjøvik, en av min hjembys tre pinsemenigheter. Det er ganske nøyaktig ett år siden sist. I fjor var det på 1.påskedag. Godt å se vennene igjen. Jeg holdt meg til tema for dagen: Jesu inntog i Jerusalem. Utgangspunktet er profetien hos Sakarja, som profeterer:
"Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer til deg med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole." (Sak 9,9)
400 år skulle det gå før denne profetien gikk i oppfyllelse. Jeg talte om inntoget i Jerusalem Palmesøndag, og om Hosianna-ropene, som en dag skal lyde på nytt, når Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget.
Nå står Bergen for tur, hvor May Sissel og jeg skal være i hele påsken. Jeg er så begeistret for at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påskehøytiden tilbake, og holder gudstjenester både Skjærtorsdag, Langfredag og 1.påskedag. Jeg er så heldig å få tale disse dagene. Det gleder jeg meg veldig til.
Er du i Bergen og det passer seg slik for deg at du kan ta del i en eller alle av disse gudstjenestene er du hjertelig velkommen. Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.
Billedtekst: Her er jeg sammen med Egil Glemmestad, forstanderen for Gjøvik pinsemenighet. Vi har vært venner i mange år.
Viser innlegg med etiketten 1.verdenskrig. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 1.verdenskrig. Vis alle innlegg
mandag, april 15, 2019
tirsdag, februar 26, 2019
Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 2
11. november 1918 - dagen da den 1.verdenskrig avsluttes - tar innbyggerne i byen Burrton i Kansas helt fri og holder en stor seiersmarkering. Fem lastebiler fullastet av folk reiser fra Burrton til gården til Johannes Schrag som ligger i nærheten av Alta Mills for å forsøke å tvinge Johannes til endelig å kjøpe krigsobligasjoner.
Johannes Schrag hadde gjentatte ganger avvist å kjøpe det som ble kalt 'Frihetsobligasjoner', fordi han var av den overbevisning at å kjøpe disse var det samme som å gi sin støtte krigen, en krig han var en sterk motstander av. Johannes tilbød seg å støtte Røde Kors og Frelsesarmeen med en gave på 200 amerikanske dollars, men dette likte ikke mobben som var møtt opp. De krevde at Johannes skulle gjøre honnør for flagget og lede dem i en parade gjennom sentrum av Burrton, men han nektet.
Et flagg ble så forsøkt overrakt Johannes, men det falt i bakken, siden han ikke grep tak i det. Folkemengden forsøkte da å dytte Johannes og anklaget ham for å ha tråkket på flagget. Ei bøtte med gul maling ble helt over Johannes og de gned den inn i klærne hans, men Johannes gjorde ikke motstand.
Det gjorde mobben rasende. De ville henge ham i et tre i nærheten. Da grep Tom Roberts inn. Han var leder for Anti-hestetyv foreningen (!) og fikk bragt Johannes til fengselet i Burrton, mens de ventet på at sheriffen for fylket Harvey skulle dukke opp.
Innbyggerne i Burrton ville stille Johannes for retten anklaget for spionasje. Nasjonal lov, som senere skulle bli erklært som grunnlovsstridig, gjorde det til en forbrytelse å vise manglende respekt overfor flagget.
Etter en høring i Wichita kunne en føderal dommer erklære at det ikke fantes nok bevis til at Johannes kunne bli dømt. Bevisene om at han hadde vist forakt for flagget holdt ikke fordi Johannes hele tiden hadde vært passiv ikke-voldelig under opptøyene på gården og alt han hadde sagt denne dagen var på sin tyske dialekt. Ingen av de tilstedeværende mobberne kunne tysk. Advokaten til Johannes forsøkte å overbevise ham om at han måtte gå til sak mot mobberne, men Johannes takket nei til dette. Han henviste til at det ville stride mot mennonitenes ikke-volds prinsipper.
Johannes Schrag hadde gjentatte ganger avvist å kjøpe det som ble kalt 'Frihetsobligasjoner', fordi han var av den overbevisning at å kjøpe disse var det samme som å gi sin støtte krigen, en krig han var en sterk motstander av. Johannes tilbød seg å støtte Røde Kors og Frelsesarmeen med en gave på 200 amerikanske dollars, men dette likte ikke mobben som var møtt opp. De krevde at Johannes skulle gjøre honnør for flagget og lede dem i en parade gjennom sentrum av Burrton, men han nektet.
Et flagg ble så forsøkt overrakt Johannes, men det falt i bakken, siden han ikke grep tak i det. Folkemengden forsøkte da å dytte Johannes og anklaget ham for å ha tråkket på flagget. Ei bøtte med gul maling ble helt over Johannes og de gned den inn i klærne hans, men Johannes gjorde ikke motstand.
Det gjorde mobben rasende. De ville henge ham i et tre i nærheten. Da grep Tom Roberts inn. Han var leder for Anti-hestetyv foreningen (!) og fikk bragt Johannes til fengselet i Burrton, mens de ventet på at sheriffen for fylket Harvey skulle dukke opp.
Innbyggerne i Burrton ville stille Johannes for retten anklaget for spionasje. Nasjonal lov, som senere skulle bli erklært som grunnlovsstridig, gjorde det til en forbrytelse å vise manglende respekt overfor flagget.
Etter en høring i Wichita kunne en føderal dommer erklære at det ikke fantes nok bevis til at Johannes kunne bli dømt. Bevisene om at han hadde vist forakt for flagget holdt ikke fordi Johannes hele tiden hadde vært passiv ikke-voldelig under opptøyene på gården og alt han hadde sagt denne dagen var på sin tyske dialekt. Ingen av de tilstedeværende mobberne kunne tysk. Advokaten til Johannes forsøkte å overbevise ham om at han måtte gå til sak mot mobberne, men Johannes takket nei til dette. Han henviste til at det ville stride mot mennonitenes ikke-volds prinsipper.
Etiketter:
1.verdenskrig,
Anabaptist,
Døperbevegelsen,
ikke-vold,
Johannes Schang,
pasifister,
Peter Hoover
mandag, februar 18, 2019
Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 1
For 100 år siden kostet det mye å følge Jesus og ta Hans ord i Bergprekenen på ramme alvor. Det gjør det fortsatt. Dette er historien om noen som var villige til å betale den prisen. Artikkelen er skrevet av Peter Hoover. Her i min oversettelse:
'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas? Kanskje 'Turkey Red Wheat'?
Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.
Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.
Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.
Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.
Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.
(fortsettes)
'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas? Kanskje 'Turkey Red Wheat'?
Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.
Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.
Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.
Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.
Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.
(fortsettes)
Etiketter:
1.verdenskrig,
Anabaptist,
Døperbevegelsen,
ikke-vold,
Johannes Schang,
pasifister,
Peter Hoover
mandag, april 23, 2018
Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 2
Reisen for de fire mennene fra Rockport Colony skulle ikke bare bli besværlig, men også inneholde mye lidelse.
Fra Rockport dro de videre til Alexandria. Her var store skarer samlet til det vi kunne kalle et patriotisk vekkelsesmøte. Hensikten var å oppildne de unge mennene som nå skulle ut i krigen. En dommer fra Sioux Falls var hovedtaleren denne lørdag ettermiddagen. Han understreket at hver av de unge mennene som nå skulle gå ombord i et tog som skulle føre dem til Camp Lewis i Washington deltok i "kampen for frihet og for menneskeheten" og ved å gjøre det "beviste de sin lojalitet til sitt land, som hver borger skulle være stolt av."
Et uvær satte inn og et kraftig regnskyll førte til at den store folkemengden måtte søke ly. Da uværet var over ledet et opptog med dignitære, soldater og deres familier ungdommene i en prosesjon til togstasjonen. Ungdommene på sin side var ivrige etter å stige ombord. De slo seg ilag med hundrevis av andre unge menn på vei til hovedstaden og krigen.
De fire unge hutterianerne fra Rockport Colony og deres venner fra andre anabaptistiske kolonier i nabolaget, skilte seg likevel ut. De var alle sortkledde og hadde alle sammen skjegg, synlige symboler på deres tro og overbevisning. De ville leve adskilt fra verden og fokusere på å leve ut Guds fredsrike i fellesskap. Forut for deres reise hadde deres hutterianske ledere samtalt med dem og understreket at de ikke kunne tjenestegjøre som soldater. Om de skulle gjøre det ville de være ulydige mot Kristi befaling om å elske sine fiender og avvise bruk av vold.
En slik overbevisning ble møtt med fiendtlighet i en tid hvor en bølge av patriotisme skyllet over Sør-Dakota og resten av den amerikanske nasjonen.
Noen uker før hadde Liberty Loan Committee i nabofylket Hanson konfiskert hundre okser og et tusen sauer fra en bosetning tilhørende hutterianerne hvis medlemmer nektet å betale krigsobligasjoner. Konfiskeringen var selvsagt ulovlig men ble likevel gjennomført. Og 25.mai 1918, på dagen de fire mennene forlot sine hjem for å reise til Camp Lewis, forbød South Dakota Council off Defense, bruken av tysk. Tysk ble betraktet som språket til fienden. Hutterianerne, som både feiret gudstjeneste og underviste i tysk på skolen, ble derfor et klart mål for de som ville krenke og trakassere dem. Dette visste de tre Hofer-brødrene og Jacob Wipf når de steg ombord på toget og de hadde all grunn til å grue seg til det som lå foran, ikke minst for det øyeblikket som ville oppstå når de ankom soldatleiren hvor de måtte avlegge den gode bekjennelsen om at de tilhørte Herren Jesus og ikke kunne kjempe som soldater. For de amerikanske styresmakter var de fire ikke lenger å betrakte som sivilister fra det øyeblikket de mottok innkallingen til å delta i krigen.
Fra det øyeblikket de steg ombord i toget startet trakasseringen og forfølgelsen av de fire hutterianerne. De ble banket opp, skamklipt både på håret og skjegget, og måtte flytte fra den ene vognen til den andre. Ene og alene på grunn av deres tro på Jesus og deres pasifistiske overbevisning.
fortsettes
Illustrasjon: The Plough Magazine
Fra Rockport dro de videre til Alexandria. Her var store skarer samlet til det vi kunne kalle et patriotisk vekkelsesmøte. Hensikten var å oppildne de unge mennene som nå skulle ut i krigen. En dommer fra Sioux Falls var hovedtaleren denne lørdag ettermiddagen. Han understreket at hver av de unge mennene som nå skulle gå ombord i et tog som skulle føre dem til Camp Lewis i Washington deltok i "kampen for frihet og for menneskeheten" og ved å gjøre det "beviste de sin lojalitet til sitt land, som hver borger skulle være stolt av."
Et uvær satte inn og et kraftig regnskyll førte til at den store folkemengden måtte søke ly. Da uværet var over ledet et opptog med dignitære, soldater og deres familier ungdommene i en prosesjon til togstasjonen. Ungdommene på sin side var ivrige etter å stige ombord. De slo seg ilag med hundrevis av andre unge menn på vei til hovedstaden og krigen.
De fire unge hutterianerne fra Rockport Colony og deres venner fra andre anabaptistiske kolonier i nabolaget, skilte seg likevel ut. De var alle sortkledde og hadde alle sammen skjegg, synlige symboler på deres tro og overbevisning. De ville leve adskilt fra verden og fokusere på å leve ut Guds fredsrike i fellesskap. Forut for deres reise hadde deres hutterianske ledere samtalt med dem og understreket at de ikke kunne tjenestegjøre som soldater. Om de skulle gjøre det ville de være ulydige mot Kristi befaling om å elske sine fiender og avvise bruk av vold.
En slik overbevisning ble møtt med fiendtlighet i en tid hvor en bølge av patriotisme skyllet over Sør-Dakota og resten av den amerikanske nasjonen.
Noen uker før hadde Liberty Loan Committee i nabofylket Hanson konfiskert hundre okser og et tusen sauer fra en bosetning tilhørende hutterianerne hvis medlemmer nektet å betale krigsobligasjoner. Konfiskeringen var selvsagt ulovlig men ble likevel gjennomført. Og 25.mai 1918, på dagen de fire mennene forlot sine hjem for å reise til Camp Lewis, forbød South Dakota Council off Defense, bruken av tysk. Tysk ble betraktet som språket til fienden. Hutterianerne, som både feiret gudstjeneste og underviste i tysk på skolen, ble derfor et klart mål for de som ville krenke og trakassere dem. Dette visste de tre Hofer-brødrene og Jacob Wipf når de steg ombord på toget og de hadde all grunn til å grue seg til det som lå foran, ikke minst for det øyeblikket som ville oppstå når de ankom soldatleiren hvor de måtte avlegge den gode bekjennelsen om at de tilhørte Herren Jesus og ikke kunne kjempe som soldater. For de amerikanske styresmakter var de fire ikke lenger å betrakte som sivilister fra det øyeblikket de mottok innkallingen til å delta i krigen.
Fra det øyeblikket de steg ombord i toget startet trakasseringen og forfølgelsen av de fire hutterianerne. De ble banket opp, skamklipt både på håret og skjegget, og måtte flytte fra den ene vognen til den andre. Ene og alene på grunn av deres tro på Jesus og deres pasifistiske overbevisning.
fortsettes
Illustrasjon: The Plough Magazine
Etiketter:
1.verdenskrig,
Alcatraz,
Anabaptist,
Døperbevegelsen,
Hutterianere,
ikke-vold,
Martyrkirken,
pasifisme
søndag, april 22, 2018
Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 1
Det er en historie jeg bare må fortelle. Den fant sted for ganske nøyaktig 100 år siden, men dens innhold er brennende aktuell den dag i dag. Kanskje mer enn vi tror. Den handler om hvordan en kristen må lyde Gud mer enn mennesker, og at det kan innebære at vi mister livet. Av samvittighetsgrunner kunne ikke de mennene denne historien handler om bære våpen. De mente det stred mot Jesu ord i Bergprekenen.
I 1918 sto fire menn fra Sør-Dakota overfor valget om å lyde Gud mer enn de amerikanske myndighetene. Myndighetene ville innrullere dem i de væpnede styrkene og tvinge dem til å kjempe i 1.verdenskrig. Krigsretorikken var sterk og det ble sett på som forræderi og vanære å nekte å bli en del av det vi godt kan kalle krigshysteriet. Men for de fire mennene var ikke valget så vanskelig. De følte seg forpliktet på sin tro og overbevisning. Tre av mennene var brødre: David, Joseph og Michael Hofer, og svogeren til Joseph, Jacob Wipf. Fordi de nektet å bære militær uniform, endte de fire mennene, alle bønder, med å bli hengt opp i lenker i det beryktede Alcatraz fengselet (bildet). To av dem, Joseph og Michael Hofer døde mot slutten av 1918 rett etter at de ble overført til et fengsel i Fort Lavenworth, Kansas.
Deres død ble møtt av en rungende taushet. Lokalavisen på deres hjemsted, The Freeman Courier, skrev om deres død i en liten notis på side 8:"De to sønnene til Jacob Hofer bosatt i Rockport døde i en leir i Washington, og ble gravlagt hjemme." Det var det hele. Notisen står på en spalte sammen med nyheter som:"The Neu Hutterthal church har besluttet å kjøpe en papirkutter fra Kina,"og under står det, "Sam K.Hofer er i ferd med å bygge seg et kjøkken og garasje." De to er gravlagt på gravlunden tilhørende Rockport Colony, som er en Hutterite-kommunitet, som begge de to var medlemmer av. Gravstedene skiller seg ikke ut fra de andre med et unntak. Begge er merket med ordet: "Martyr."
Jacob Wipf og David, Joseph og Michael Hofer fikk alle brev den 25.mai 1918 med beskjed om at de var innrullert i det amerikanske forsvaret. Jacob var den eldste av de fir med sine 30 år. Han var gift og ekteparet hadde tre barn. Nest eldst var David, som var 28, også han gift og far til fire barn. Mochael, var 24, og hans kone Maria hadde nettopp nedkommet med en datter, Mary. Den yngste, Joseph var 23, også han gift og far til en to-åring og en ett-åring, og med en underveis. Lite ante de da hvilke forferdelige dager som lå foran dem. dager da deres tro ble satt på den ytterste prøve. President Woodrow Wilson skulle sener beskrive behandlingen av disse fire mennene som "barbarisk og middelaldersk."
fortsettes
I 1918 sto fire menn fra Sør-Dakota overfor valget om å lyde Gud mer enn de amerikanske myndighetene. Myndighetene ville innrullere dem i de væpnede styrkene og tvinge dem til å kjempe i 1.verdenskrig. Krigsretorikken var sterk og det ble sett på som forræderi og vanære å nekte å bli en del av det vi godt kan kalle krigshysteriet. Men for de fire mennene var ikke valget så vanskelig. De følte seg forpliktet på sin tro og overbevisning. Tre av mennene var brødre: David, Joseph og Michael Hofer, og svogeren til Joseph, Jacob Wipf. Fordi de nektet å bære militær uniform, endte de fire mennene, alle bønder, med å bli hengt opp i lenker i det beryktede Alcatraz fengselet (bildet). To av dem, Joseph og Michael Hofer døde mot slutten av 1918 rett etter at de ble overført til et fengsel i Fort Lavenworth, Kansas.
Deres død ble møtt av en rungende taushet. Lokalavisen på deres hjemsted, The Freeman Courier, skrev om deres død i en liten notis på side 8:"De to sønnene til Jacob Hofer bosatt i Rockport døde i en leir i Washington, og ble gravlagt hjemme." Det var det hele. Notisen står på en spalte sammen med nyheter som:"The Neu Hutterthal church har besluttet å kjøpe en papirkutter fra Kina,"og under står det, "Sam K.Hofer er i ferd med å bygge seg et kjøkken og garasje." De to er gravlagt på gravlunden tilhørende Rockport Colony, som er en Hutterite-kommunitet, som begge de to var medlemmer av. Gravstedene skiller seg ikke ut fra de andre med et unntak. Begge er merket med ordet: "Martyr."
Jacob Wipf og David, Joseph og Michael Hofer fikk alle brev den 25.mai 1918 med beskjed om at de var innrullert i det amerikanske forsvaret. Jacob var den eldste av de fir med sine 30 år. Han var gift og ekteparet hadde tre barn. Nest eldst var David, som var 28, også han gift og far til fire barn. Mochael, var 24, og hans kone Maria hadde nettopp nedkommet med en datter, Mary. Den yngste, Joseph var 23, også han gift og far til en to-åring og en ett-åring, og med en underveis. Lite ante de da hvilke forferdelige dager som lå foran dem. dager da deres tro ble satt på den ytterste prøve. President Woodrow Wilson skulle sener beskrive behandlingen av disse fire mennene som "barbarisk og middelaldersk."
fortsettes
Etiketter:
1.verdenskrig,
1918,
Anabaptist,
Døperbevegelsen,
Hutterianere,
ikke-vold,
pasifisme
Abonner på:
Innlegg (Atom)





