Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 4

Den 25.juli 1918, etter to måneder i Camp Lewis, ble brødrene Hofer og Jacob Wipf overført til det beryktede Alcatraz-fengselet. De ble lenket sammen to og to og ble ledsaget av fire bevæpnede soldater. De ankom to dager etterpå. Fengselsvaktene tok dem med til cellene som lå helt oppe på toppen av fangeøya. De ble gitt uniformer som de skulle gå med, men de fire hutterianerne nektet å ta dem på siden dette var militære klær. De ble da straks ført ned en trapp som førte ned til kjelleren hvor de ble plassert i isolatceller. (Se bildet)

Cellene var kalde og våte og de måtte ligge rett på murgulvet. Mennene fikk et halvt glass vann og ingen mat. Dagen etter at de ble plassert i isolatcellene ble de lenket til døren med den ene hånden krysset over den andre. Lenkene ble så plassert så høyt oppe at de berørte gulvet såvidt med tærne. David Hofer har fortalt at han forsøkte å plassere toalettbøtta så nært inntil døra at han kunne stå på den og dermed mildne smertene i armene noe. Dag og natt sto de slik i stummende mørke. Av og til kom det fangevoktere med pisker med lærreimer på og de slo mennene både på armene og på ryggen. Etter fem dager fikk de fire mennene komme ut i luftegården. Da de skulle ha på seg jakkene klarte de ikke det. Armene var da så oppsvulmet og stive at det var helt umulig å få til.

De grusomme detaljene framkommer i brev de fire mennene skrev til sine koner. Det er gripende å lese disse brevene som nå er utgitt i bokform. Etter hvert som tiden går blir de fire mer og mer klar over at de aldri vil se igjen sin kone, sine barn og resten av fellesskapet. De utsettes for umenneskelig tortur. Likevel holder de fast ved troen og de oppmuntrer sine kjære om at de en dag vil se dem igjen i himmelen. De ber innstendig om at de må forbli tro mot Kristus gjennom all lidelsen. Det finnes en gripende tegning av en barnehånd som Michael Hofer fikk fra sin kone. Det er hånden til Mary som da bare var ett og et halvt år gammel. Michael skulle aldri få se henne igjen.

19. November 1918 blir de fire mennene overført til Fort Leavenworth. David Hofer har fortalt hvordan de måtte marsjere gjennom gatene til barakkene. Der ble de stående lenge utendørs i kulda før de fikk tildelt fengselsklærne. Michael og Joseph Hofer klaget over en skarp smerte i brystet rett etter at de hadde kommet fram, og de ble overført til sykestuen. David Hofer og Jacob Wipf ble nok en gang plassert i isolatceller.

Helsetilstanden til Michael og Joseph forverret seg raskt. David fikk tillatelse til å sende et telegram til familiene og ba de om å komme så fort som mulig. De ankom 28. november og fant både Joseph og Michael nesten ute av stand til å snakke. De var svært syke. Morgenen etter, når Josephs kone, Maria gikk for å se til ham oppdaget hun at han var død. Til å begynne med nektet fengselsvaktene henne å se ham. Hun insisterte og oppdaget til sin store fortvilelse at hennes mann var kledd i en militæruniform der han lå i kisten. Selv i døden krenket de ham. Noen få dager etter, 3. desember døde også Michael. David ble da satt fri for å følge sine to døde brødre hjem for å gravlegges. De amerikanske myndighetene mente at de to døde av spanskesyken som herjet. Deres familie og deres menighetsfellesskap er ikke i tvil om at den grusomme mishandlingen førte til deres død. De anklaget myndighetene for drap.

Jacob Wipf ble løslatt 11 måneder etter at han ble arrestert, i april 1919 akkurat tidsnok til å være med på såingen på gården hjemme.

De fire mennenes forbrytelse? Ikke noe annet enn at de var tro mot sin overbevisning. De ville ikke kompromisse når det gjelder å følge Jesu ord i Bergprekenen. Fram til dags dato har ikke amerikanske myndigheter beklaget eller bedt om unnskyldning for den grusomme mishandlingen de fire hutterianerne ble utsatt for. Familien Hofer har emigrert til Canada.

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 3

Etter å ha blitt skamklipt og mishandlet endte de fire hutterianerne fra Sør-Dakota i Guardhouse n.54 i Camp Lewis, Washington. Umiddelbart ble de bedt om å stille seg på rekke og rad alfabetisk. Men de fire mennene nektet å slutte seg til rekkene, og å fylle ut skjemaene for innrullering i det amerikanske forsvaret. Mens de andre unge mennene forberedte seg på krig, ble David, Joseph og Michael Hofer samt Jacob Wipf eskortert til et fengsel i påvente av rettsaken mot dem.

Her er et utdrag fra den hvor det er dommeren som stiller spørsmålene: D: -Er dere villig til å påta dere oppgaver for hæren som handler om ikke-stridende oppgaver?
- Nei det kan vi ikke.
D: - Hva er så årsaken til det?
- Fordi alt dette handler om krig. Det eneste vi kan gjøre er å arbeide på en bondegård for de fattige og trengende i USA.
D: - Hva mener dere med de fattige og trengende?
- Det handler om de som ikke kan hjelpe seg selv.
D: - Vil det inkludere soldater som har blitt krøplinger for livet?
- Ja. De er de fattige og de trengende.
D: - Hvis dere for eksempel skulle tjenestegjøre i Sanitetskorpset, og behandle sårede soldater, ville deres samvittighet og deres kirkes lære tillate det?
- Det kan vi ikke gjøre, fordi det handler om soldater, som da skal ut i krigen igjen, og det ville være å hjelpe til med krigen, og det kan vi ikke gjøre.
D: - Ville dere være villige til å bli plassert på en bondegård av myndighetene og så hvete som kunne brukes for soldatene?
- Nei.

Dommeren ville nå vite om deres overgivelse til ikke-vold prinsipper handlet om det som skjedde i deres hjem.

D: - Tillater deres religion å kjempe på noen som helst måte?
- Nei.
D: - Så dere ville ikke kjempe med knyttede never?
- Vel, vi er ikke engler. Det hender små gutter gjør det, og da blir de straffet; men vår religion tillater det ikke.
D: - La oss si det slik: hvis en mann angrep din søster, ville du da ta opp kampen med ham?
- Nei.
D: - Vil du drepe ham?
- Nei.
D: - Så hva ville du gjøre?
- Jeg ville forsøke å få henne unna. Jeg ville forsøke å holde ham fast, hvis jeg var mann nok til å gjøre det. Hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg bare slippe taket. Jeg kan ikke drepe. Det strider mot vår religion.

Slik vitnet brødrene Hofer og Jacob Wipf. Nå var det ikke mer å gjøre annet enn å vente på dommen. Den falt fire dager etter. Alle fire ble funnet skyldig i alle anklager. De fire ble dømt til å miste all lønn og til 20 år i arbeidsleir, det vil si 20 år i det beryktede Alcatraz-fengselet i California. De fire var helt overgitt til Herren.

Hofer brødrene og Jacob Wipf var blant 504 samvittighetsfanger som ble dømt for militærnekting. Av disse 504 var 142 anabaptister - det vil si Mennonitter, Hutterianere og Amish.

Etter at Jacob Wipf kom til Camp Lewis ble han utsatt for ekstrem fysisk mishandling. Med tvang ble han dukket ned i iskaldt vann, de tok av ham klærne og dro ham over et tregulv slik at fliser fra gulvet skulle trenge inn i hans hud. De tvang ham til å arbeide i leirens hage, men han ville bare gjøre dette om han kunne gjøre dette alene, men ikke i selskap med menn i uniform.

fortsettes

Billedtekst: Inngangsporten til Alcatraz

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 2

Reisen for de fire mennene fra Rockport Colony skulle ikke bare bli besværlig, men også inneholde mye lidelse.

Fra Rockport dro de videre til Alexandria. Her var store skarer samlet til det vi kunne kalle et patriotisk vekkelsesmøte. Hensikten var å oppildne de unge mennene som nå skulle ut i krigen. En dommer fra Sioux Falls var hovedtaleren denne lørdag ettermiddagen. Han understreket at hver av de unge mennene som nå skulle gå ombord i et tog som skulle føre dem til Camp Lewis i Washington deltok i "kampen for frihet og for menneskeheten" og ved å gjøre det "beviste de sin lojalitet til sitt land, som hver borger skulle være stolt av."

Et uvær satte inn og et kraftig regnskyll førte til at den store folkemengden måtte søke ly. Da uværet var over ledet et opptog med dignitære, soldater og deres familier ungdommene i en prosesjon til togstasjonen. Ungdommene på sin side var ivrige etter å stige ombord. De slo seg ilag med hundrevis av andre unge menn på vei til hovedstaden og krigen.

De fire unge hutterianerne fra Rockport Colony og deres venner fra andre anabaptistiske kolonier i nabolaget, skilte seg likevel ut. De var alle sortkledde og hadde alle sammen skjegg, synlige symboler på deres tro og overbevisning. De ville leve adskilt fra verden og fokusere på å leve ut Guds fredsrike i fellesskap. Forut for deres reise hadde deres hutterianske ledere samtalt med dem og understreket at de ikke kunne tjenestegjøre som soldater. Om de skulle gjøre det ville de være ulydige mot Kristi befaling om å elske sine fiender og avvise bruk av vold.

En slik overbevisning ble møtt med fiendtlighet i en tid hvor en bølge av patriotisme skyllet over Sør-Dakota og resten av den amerikanske nasjonen.

Noen uker før hadde Liberty Loan Committee i nabofylket Hanson konfiskert hundre okser og et tusen sauer fra en bosetning tilhørende hutterianerne hvis medlemmer nektet å betale krigsobligasjoner. Konfiskeringen var selvsagt ulovlig men ble likevel gjennomført. Og 25.mai 1918, på dagen de fire mennene forlot sine hjem for å reise til Camp Lewis, forbød South Dakota Council off Defense, bruken av tysk. Tysk ble betraktet som språket til fienden. Hutterianerne, som både feiret gudstjeneste og underviste i tysk på skolen, ble derfor et klart mål for de som ville krenke og trakassere dem. Dette visste de tre Hofer-brødrene og Jacob Wipf når de steg ombord på toget og de hadde all grunn til å grue seg til det som lå foran, ikke minst for det øyeblikket som ville oppstå når de ankom soldatleiren hvor de måtte avlegge den gode bekjennelsen om at de tilhørte Herren Jesus og ikke kunne kjempe som soldater. For de amerikanske styresmakter var de fire ikke lenger å betrakte som sivilister fra det øyeblikket de mottok innkallingen til å delta i krigen.

Fra det øyeblikket de steg ombord i toget startet trakasseringen og forfølgelsen av de fire hutterianerne. De ble banket opp, skamklipt både på håret og skjegget, og måtte flytte fra den ene vognen til den andre. Ene og alene på grunn av deres tro på Jesus og deres pasifistiske overbevisning.

fortsettes

Illustrasjon: The Plough Magazine

En skamplett i amerikansk historie: Martyrene fra Alcatraz

I går var det Memorial day i USA, hvor amerikanerne minnes sine falne soldater. Til alle de historiene som ble fortalt i går, hører det også med en for mange ukjent historie - en historie som ikke er mye å skryte av for USA, men som viser hatet mot de som av kristen overbevisning ikke kunne iføre seg soldatuniform og drepe.

Det er historien om de tre brødrene Michael, Joseph og David Hofer og deres svoger Jacob Wipf som her skal fortelles. Det er en kristen martyrhistorie, du kanskje ikke har hørt. Dette er historien om fire anabaptister som led døden i en amerikansk konsentrasjonsleir. Ja, du leste helt riktig. En amerikansk konsentrasjonsleir. Året er 1918.

De var ikke gamle guttene: Jacob var den eldste. Han var 30 år. Han var gift og hadde tre barn. Den nest eldste var David, 28 år, gift og far til fire barn, etterfulgt av Michael på 24. Kona hans hadde nettopp født datteren Mary. Den yngste av dem, Joseph, var 23, også han gift og far til et barn på to og et halvt år og en som var underveis. De var alle hutterianere, en del av den såkalte Døperbevegelsen, med røtter tilbake til 1500-1600 tallet. Fredselskende menn, pasifister av kristen overbevisning, som aldri hadde gjort en katt fortred. De skulle bli stemplet som forrædere av den amerikanske staten. Ene og alene fordi de ikke ville bære våpen og drepe.

De kom fra Sør-Dakota, fra Rockport kolonien og ble innrullert i det amerikanske forsvaret etter en forordning fra 1917, og skulle få sin militære opplæring i Camp Lewis i Washington. Underveis på et tog, sammen med tusenvis av andre unge menn, ble de utsatt for et grovt overgrep av to offiserer. Først ble de nektet å sitte sammen med de andre ungdommene, de skilte seg ut med sine svarte, enkle klær, og plassert i en egen vogn. Deretter ble de dratt ut en etter en fra denne vognen, skamklypt på håret for så å få skjegget fjernet. Når de kom frem til militærforlegningen, og det ble kjent at de nektet å iføre seg uniform, ble det straks arrestert og satt i fengsel. Derfra ble de ført til det beryktede Alcatraz-fengselet, som mer enn noe annet var en konsentrasjonsleir. Da hadde de blitt dømt til 20 års hardt tvangsarbeid. Det betydde også fysiske og psykiske overgrep. Husk: deres eneste forbrytelse var at de levde etter Jesu Bergpreken!

De fire unge anabaptistene ble kastet i eneceller, som gikk under navnet "hølet". Cellene var kalde og våte. Det kunne gå dager uten mat, før de fikk litt brød og vann. De ble utsatt for en torturmetode kjent under navnet "high cuffing", hvor armene strekkes ut i hele sin lengde og håndleddene som er iført håndjern er festet høyt oppe på veggen. Beina berørte gulvet såvidt. Slik ble de tvunget til å stå i timevis. Deres forbrytelse igjen? De nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner.                                      

Utmagrede og mishandlede ble de så overført til Fort Leavenworth i Kansas. De kom hit 19. november 1918. Innen to uker var Joseph (29 november) og Michael (2.desember) døde. Den amerikanske hæren skyldte på at de døde av influensa. Deres nærmeste var ikke i tvil: de døde på grunn av mishandling og utmagring.

Det hører med til historien at ingen representant for de amerikanske myndighetene noen gang har bedt om unnskyldning for den lidelse de påførte disse mennene, eller deres familier. Tilbake satt deres koner og deres barn, frarøvet en ektefelle og far. På grusomste måte. De to andre, David Hofer og Jacob Wipf, ble løslatt.