En skamplett i amerikansk historie: Martyrene fra Alcatraz

I går var det Memorial day i USA, hvor amerikanerne minnes sine falne soldater. Til alle de historiene som ble fortalt i går, hører det også med en for mange ukjent historie - en historie som ikke er mye å skryte av for USA, men som viser hatet mot de som av kristen overbevisning ikke kunne iføre seg soldatuniform og drepe.

Det er historien om de tre brødrene Michael, Joseph og David Hofer og deres svoger Jacob Wipf som her skal fortelles. Det er en kristen martyrhistorie, du kanskje ikke har hørt. Dette er historien om fire anabaptister som led døden i en amerikansk konsentrasjonsleir. Ja, du leste helt riktig. En amerikansk konsentrasjonsleir. Året er 1918.

De var ikke gamle guttene: Jacob var den eldste. Han var 30 år. Han var gift og hadde tre barn. Den nest eldste var David, 28 år, gift og far til fire barn, etterfulgt av Michael på 24. Kona hans hadde nettopp født datteren Mary. Den yngste av dem, Joseph, var 23, også han gift og far til et barn på to og et halvt år og en som var underveis. De var alle hutterianere, en del av den såkalte Døperbevegelsen, med røtter tilbake til 1500-1600 tallet. Fredselskende menn, pasifister av kristen overbevisning, som aldri hadde gjort en katt fortred. De skulle bli stemplet som forrædere av den amerikanske staten. Ene og alene fordi de ikke ville bære våpen og drepe.

De kom fra Sør-Dakota, fra Rockport kolonien og ble innrullert i det amerikanske forsvaret etter en forordning fra 1917, og skulle få sin militære opplæring i Camp Lewis i Washington. Underveis på et tog, sammen med tusenvis av andre unge menn, ble de utsatt for et grovt overgrep av to offiserer. Først ble de nektet å sitte sammen med de andre ungdommene, de skilte seg ut med sine svarte, enkle klær, og plassert i en egen vogn. Deretter ble de dratt ut en etter en fra denne vognen, skamklypt på håret for så å få skjegget fjernet. Når de kom frem til militærforlegningen, og det ble kjent at de nektet å iføre seg uniform, ble det straks arrestert og satt i fengsel. Derfra ble de ført til det beryktede Alcatraz-fengselet, som mer enn noe annet var en konsentrasjonsleir. Da hadde de blitt dømt til 20 års hardt tvangsarbeid. Det betydde også fysiske og psykiske overgrep. Husk: deres eneste forbrytelse var at de levde etter Jesu Bergpreken!

De fire unge anabaptistene ble kastet i eneceller, som gikk under navnet "hølet". Cellene var kalde og våte. Det kunne gå dager uten mat, før de fikk litt brød og vann. De ble utsatt for en torturmetode kjent under navnet "high cuffing", hvor armene strekkes ut i hele sin lengde og håndleddene som er iført håndjern er festet høyt oppe på veggen. Beina berørte gulvet såvidt. Slik ble de tvunget til å stå i timevis. Deres forbrytelse igjen? De nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner.                                      

Utmagrede og mishandlede ble de så overført til Fort Leavenworth i Kansas. De kom hit 19. november 1918. Innen to uker var Joseph (29 november) og Michael (2.desember) døde. Den amerikanske hæren skyldte på at de døde av influensa. Deres nærmeste var ikke i tvil: de døde på grunn av mishandling og utmagring.

Det hører med til historien at ingen representant for de amerikanske myndighetene noen gang har bedt om unnskyldning for den lidelse de påførte disse mennene, eller deres familier. Tilbake satt deres koner og deres barn, frarøvet en ektefelle og far. På grusomste måte. De to andre, David Hofer og Jacob Wipf, ble løslatt.

På randen av krig, del 6

Her er sjette del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, andre del onsdag 17. august, tredje del søndag 21. august, fjerde del mandag 29. august og femte del onsdag 31. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

21 mars: Den hellige dåpen vil bli forrettet i dag for fem personer som har bedt om å bli døpt. For dem vil det bli en beveget feiring, spesielt for en engelskmann som er overveldet av glede over å ha funnet et virkelig sant fellesskap som lever i fred, kjærlighet og enhet, likhet og rettferd, adskilt fra verden, uten selviskhet, osv.

23. mars: Reiste til byen Cirencester (3000 innnbyggere). Det er en veldig gammel by. Klosteret sies å være fra det 12. århundre. Vi så gamle hus og etter vårt skjønn hadde de ikke firkanter, linjer eller nivåer da de ble bygget, veggene er skjeve. David tok ansvaret for undervisningen. Han tok utgangspunkt i den lille boken til Ehrenpreis om Herrens måltid.

24. mars: Vi har hørt historien om han som tenner opp i ovnene på skolen, vaskeriet og hvor som helst det er nødvendig. Han vekker også alle som vil ha frokost. Jeg tok ansvaret for bønnesamlingen og snakket om kjærlighet.

25. mars: Tre personer fra Alm Bruderhof kom i løpet av natten.

26. mars: Langfredag. Jeg tok ansvaret for undervisningen med utgangspunkt i Jes 53.

27. mars: Vi dro til Cirencester for å kjøpe vin til feiringen av Herrens måltid. 3,7 liter til 5,25 USD. Det ble holdt et møte for gjester og nyankomne, og de talte om det som lå dem på hjertet.

28. mars - påske: Georg Barth tok seg av undervisningen, 2.Mos 12. Det var om kvelden. På morgenen hadde vi et møte med gjestene. Peter ba om tilgivelse. David formante ham.

29. mars: Om morgenen tok Michael Waldner ansvaret for møtet, 1.Kor 10. Våre kjære brødre og søstre var svært berørt i deres hjerter. Om kvelden tok David ansvaret for undervisningen og leste om Herrens måltid. Møtet varte fra klokken 19 til 23.00. Undervisningen berørte hjertene til våre kjære brødre og søstre så sterkt at mot slutten av møtet tok de hverandre i hendene og hilste hverandre med fred og enhet. Må Gud bli sterkere i blant oss. Brødrene omfavnet brødrene og søstrene omfavnet søstrene. Mange hadde kommet til vårt lille rom før Herrens måltid og spurte i ærefrykt om de kunne ta del det hellige kveldsmåltidet. 

6. april: Vi er blitt bedt om å komme til Rhön Bruderhof. Vi vil forsøke å hjelpe til der så godt vi kan. Naboene er blitt fiendtlig innstilt overfor dem. 

Vi besøkte noen ganger skolene i Cotswold Bruderhof, spesielt de minste. Vi møtte en mor der som hadde et barn på seks uker og hun ammet sitt barn. Vi spurte henne: Hva gjør du når barnet ditt gråter? Hun svarte: Om barnet gråter eller ikke, må vi holde ut de fire skoletimene. Det må vende seg til timeplanen.

Vi besøkte også barneskolen. De har sekker med høy i som de legger på gulvet slik at de kan sove på dem.  Akkurat som hos oss. I Den øvre skolen fant vi 10 barn. De sang så vakre sanger, slike som: "Weil ich Jesu Schäflein bin" (Fordi jeg er det lille lammet til Jesus) og andre. Vi sang noen andre sanger og melodier. Vi besøkte også sy-rommet og fant søstre travle og harde til å arbeide, de både skar og sydde.

(fortsettes)

På randen av krig, del 5

Her er femte del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, andre del onsdag 17. august, tredje del søndag 21. august og fjerde del mandag 29. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Philip Britts, en engelskmann som var blitt omvendt, ble en av kommunitetens mest verdsatte poeter. Når kommuniteten ble tvunget til å forlate Europa under 2. verdenskrig, dro Philip sammen med en stor gruppe med flyktninger til Paraguay. Der tjente han kommuniteten som en hensynsfull og vennlig Ordets tjener inntil han døde av tropisk feber i 1949, og etterlot seg kone og fire barn. 

19. februar dro vi til Swindon, en by med 60.000 innbyggere. Jeg dro sammen med Heini for å kjøpe en traktor. Husene er ikke større enn tre etasjer, de er 300 til 400 år gamle. Veiene går i alle mulige retninger og de er ofte smale, så det er ofte svært vanskelig for to biler kan passere hverandre. Fortauene er heller ikke brede. Bygningene er for det meste av stein og takene av skifer.

18.februar Michael Waldner ansvaret for bønnestunden (Gebet), 1.Pet 4. Misjonsarbeid rettes mot de som hungrer og tørster etter Guds ord.

19. februar dro vi til London, den største byen i verden, med 10 millioner innbyggere. Det var bestemt at vi, sammen med Heini, skulle gå til anskaffelse av en traktor, og se etter den for Bruderhof.

London har en jernbanestasjon som er to kvartaler stor, den er rund. Taket er av glass. Toget går under jorden, fire nivåer under bakkenivå og tre ovenfor. Det går et tog hvert femte eller sjette minutt. Vi krysset Themsen. Den er 400 fot bred. Det er vegger, og den er farbar. Vi dro drøyt 160 mil sørover. Der er det fjell. Vi passerte 12 tunneler, noen av dem ganske lange. Vi dro til en by ved havet, som het Bexhill, med 22.000 innbyggere. Denne byen har en mur langsetter havet. Havet stiger og faller, og når det faller, plukker folk opp ting langs stranden.

Vi så også borgruiner fra krigen. Vi så også en Woolsworth butikk. Vi kom hjem 9. mars.

10.mars, en regnfull og kjedelig dag. Vi leste brev vi hadde fått fra Rhön Bruderhof. Kreditorene vil at de skal selge alt sammen - kveget og andre ting. Det skal visstnok være en auksjon i dag.

11.mars fikk vi rapport fra de som ble sendt ut på misjonsoppdrag. De fant mennesker som ville besøke Brudehof som gjester. De mottok også almisser. Tre ting laget ved dreiebenken og bøker ble solgt.

13. mars ble det holdt et møte om hagearbeidet og det ble bestemt hvor mye som skulle bli plantet.

14. mars var innvielsesdagen foran påskehøytiden. Innvielsen er et Åndens verk og alle ønsket å ta del i Herrens ihukommelse (nattverden) i djup gudsfrykt.

15. mars. I dag på ett års dagen for grunnleggelsen av Cotswold Bruderhof fikk vi høre om det som har skjedd med flyktningene fra Rhön Bruderhof.

16. mars ble påskebrevet lest. Det berørte alles hjerter. Fire personer stod fram, bekjente og erkjente feil de hadde gjort.

17.mars en regel innført som sier at dem som kommer for sent til et måltid skal ta oppvasken - det være seg en bror eller søster - men enhver som har en god grunn som at han tjener kommuniteten - vil bli unnskyldt.

18 mars besøkte vi de syke. Gamle Ludwig, 63 år gammel, og andre. De var alle glade og takknemlige over å være en del av kommuniteten, hvordan Herren hadde ledet dem og opplyst dem. Fellesskapet er et trøstens sted for dem og gir deres samvittighet fred.

19.mars leste vi et brev fra Hans Zumpe. Innholdet var trist. Det handlet om en som var under menighetens disiplin. Det hadde også hendt at noen som ba om å bli døpt var blitt avvist. Den som var under menighetens disiplin var blitt avslørt, og nektet ikke for noe.

20.mars. Fødselsdagen til David førte til litt av en overraskelse i dag. De sang tre sanger utenfor døra til huset og to innendørs. De gav oss også to dreide boller, treet kom fra en gammel stall. Stallen var 400 år gammel.

(fortsettes)

På randen av krig, del 4

Her er fjerde del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, andre del onsdag 17. august og tredje del søndag 21. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Bildet viser de gamle bygningene tilhørende Cotswold Bruderhof. De var ganske brukbare, men ikke lukseriøse.

17. februar tok vi farvel med Hans Zumpe. Alt arbeid stanset opp og vi kom sammen for å be. Alle tok vi hverandre i hendene og ønsket ham Guds beskyttelse. David Vetter hadde brakt med seg to skyggeluer. Han la dem på bordet og sa at disse to skyggeluene var tatt med fordi det var kaldt i Tyskland. Også de gavene vi hadde tatt med oss ble lagt på bordet og vi fortalte dem hvor de kom fra.

Samme dag hjalp vi litt til med arbeidet på en av bygningene. Fritz fortalte oss at Hans Boller hadde vært ganske velstående når han sluttet seg til fellesskapet, han hadde penger i banken. Men Eberhard (lederen for kommuniteten) hadde sagt at: "Bruderhof skal ikke ha penger i banken". Og de startet med å kjøpe opp bygningene bare for å bruke opp pengene.

Gårsdagen og i dag har vært dager for å flytte på seg, til å gjøre plass for brødrene og søstrene som kommer fra Tyskland, som nå må forlate sine steder. Lydig har de flyttet fra hus til hus. 

Eberhards andre sønn, Heini, har flyttet ut av huset sitt, et kvart kilometer fra Hof'et. Heini's kone heter Anna Maria. Hun er jenta Eberhard fortalte oss om på skolen vår, som ble hentet med makt av foreldrene sine, og som kom tilbake til Bruderhof. 

Her går de barhodet. I stedet for å si 'God morgen!' gir de hverandre en fredshilsen i det de sier: "Enhet!"

To hadde blitt sendt ut på en tiggerferd og gav rapport. De hadde fått mye utstyr, en hel vogn full. Fritz fortalte oss historier fra Rhön Bruderhof. Til å begynne med var maten der elendig. Det var bortskjemt mat, kål og poteter uten fett. Når folk spiste to tallerkener av dette ble de syke. Brød trengte man ikke å tenke på en gang.

Ved middagstid 17. februar fortalte vi dem om Bon Homme Bruderhof i årene 1874-1937.

Klokken ett om natta natt til 18.februar ankom noen brødre og søstre fra Rhön Bruderhof med bil. Mange familier hadde vært adskilt i tre måneder. Om ettermiddagen gjorde fellesskapet en rundtur for å se landet og Hof'et. Det er veldig mye vann i jorda. To meter nedi jorda er det bare vann, så mye du ønsker deg.

Jeg snakket med en engelsk steinhogger som arbeider her. Han sier at det er hus fra det syttende århundre og kirker fra det fjortende århundre. Jeg har sett en kirke fra 1301. På det nåværende tidspunkt gjør de låven klar for enslige. De er virkelig overgitt og dedikerte til å være lydige. Noen familier må gå ganske langt for å komme til Hof'et.

Husene her har ikke schingel på taket. De har enten steinfliser eller et ståtekke som er veldig gammelt og som vi hadde på husene i Bon Homme, og som ungdommene våre ikke har sett. Også høystakkene deres er kuttet med en spesiell kniv, slik også vi bruker. 

Foreldrene gir navn til sine nyfødte, men før de gjør det spør de også fellesskapet. Vi bruker bare navn fra Bibelen eller som er vanlige iblant oss. Vi finner mye samhold og overgivelse av sine egne liv. De elsker hverandre med Guds kjærlighet. Det finnes ikke noe fiendskap her. Vi ønsker at vi skulle være i en slik kjærlighet og enhet hjemme.

(fortsettes)

På randen av krig, del 3

Her er tredje del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, og andre del onsdag 17. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Cruiceskipet "Bremen" var Tysklands stolthet og det raskeste transatlantiske passasjerskipet på den tiden. Fire år etter brødrenes reise til Europa, ble det stukket i brann og sank. Siden dette var på høyden av 2.verdenskrig antar man at dette var en sabotasjehandling.

Jeg ønsker å gi en kort beskrivelse av "Bremen". Skipet var 960 feet langt og 100 feet bredt. Det hadde 12 dekk og hadde et mannskap på 1.000 og kunne ta 2.130 passasjerer. Det ble drevet av damp-turbiner med over 2.800 hestekrefter. Disse kunne også produsere strøm og ventilasjon. Skipet hadde 12 dampkokere og fire propeller, og seilte med en fart av 28 knop.

Det neste skipet vi gikk ombord i hadde to dekk. Det var ikke så bra der, for der var det drikking og røyking, selv kvinnene tok del i dette. I løpet av to timer kom vi til Southampton. Vi var der klokken 08.00 om morgenen. Skipet ble losset ved hjelp av maskiner. Bagasjen ble plukket opp i nett og kraner løftet den over i lastebiler som så fraktet den inn i tollhuset. Der ble bagasjen lagt ut, mens vi sto utenfor et gittergjerde og ventet på at alt skulle bli i orden. Så strømmet folk inn og fikk tak på deres ting.

8. februar: Vi takker Gud for at frem til nå har alt gått så bra. Vi tok en drosje til et engelsk hotell. Vi la med en gang merke til at ting var annerledes enn hjemme. Pipene var runde og hvert rom hadde sitt eget ildsted.

9. februar: Klokken 10 om morgenen gikk vi ombord i et tog. Men dette var annerledes enn hjemme. Vognene var så små! Alt var vidunderlig grønt, og folk bodde sammen i landsbyer. Veiene krysser ikke jernbanelinjen, men over bruer eller gjennom tunneler. Vi så gamle hus med steinfliser på takene. Vi kan ikke beskrive alt. Vi kjørte ofte gjennom tunneler. Det er et bølgende og bakkete landskap. Med Guds faderlige beskyttelse ankom vi klokken tre om ettermiddagen og vi ble møtt så vennlig av Hans Zumpe og Hardy Arnold. Etter omlag 15 minutter en hest med vogn. Det var en buggy med to hjul. Vi dro til det vi kaller 'hof' (et 'hof' er en bosetning ute på landet, som inneholder en klynge av hus, låver og uthus. De første anabaptistene brukte dette ordet om et kristent fellesskap. På engelsk bruker man gjerne ordet 'colony' - koloni - om det samme. Navnet 'Hofer' stammer fra ordet 'Hof', på sveitisk Huber eller på engelsk Hoover, min anmerkning). Her møtte vi vår kjære Gemeinde (fellesskap) og de kom for å møte oss med sang og vi håndhilste på hverandre på en hjertevarm måte.

Etter en så lang reise gledet Michael og David seg mye over å få være sammen med familiene og barna som tilhørte Cotswold Bruderhof i England (se bildet).

Du kan jo tenke deg hvilken glede det var å ha krysset det store havet med Guds hjelp. Hvilken hjertets glede det var! Vårt kjære Gemeide så det som en gave fra Gud at Han ved hjelp av sine engler hadde ført oss hit. For dette takker vi og ærer vi Gud. Amen. Ganske snart kom det mat på bordet. De gav oss det råd at vi skulle holde hva vi kaller en Lehr (et undervisningsmøte. Blant Hutterianerne, gudstjensten som holdes søndag morgen). De fant ut at Hans Zumpe skulle ha ansvaret for det første møtet, og det ansvaret tok han på seg.

Neste dag, 10.februar tok David ansvaret for det vi kaller Gebet (kortversjon for Gebetstunde, eller bønnemøte. Blant Huttrianerne en gudstjeneste som holdes før kveldsmaten, min anmerkning). Vi ba om brødrene skulle sitte på en ene siden og kvinnene på den andre. Før dette hadde de sittet sammen, menn og kvinner, men dette var ikke noe vi kunne akseptere.

11. februar tok Michael ansvaret for bønnemøtet. Det handlet om Bergprekenen. De ble veldig berørt av å høre om undervisningen til våre forfedre. Det var en hjertes glede å få høre hva Gud hadde åpenbart for dem. Vi tok en tur innom skolen deres, og fant at den var veldig lik vår egen.

13. februar tok Georg Barth ansvaret for bønnemøtet. På søndag underviste David over teksten fra 1.Joh 3 - om Guds kjærlighet til menneskene. Deres hjerter ble berørt.

På kvelden handlet møtet om dåpen og nattverden. Den vi kaller Haushalter (husøkonomen) måtte be om tilgivelse. Han ble alvorlig formant fordi han ofte ikke hadde vist forståelse. Han hadde vært stolt og ofte gitt dårlige råd.

Det er en skikk her at når noen knuser en kopp eller ødelegger noe på gården, kommer han til bønnemøtet, men han blir stående til alt er ordnet opp i.

(fortsettes)

På randen av krig, del 2

Her er andre del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert i går, og er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

John Horsch (1867-1941), en mennonit-immigrant som forlot Tyskland i 1887 på grunn av sin ikke-volds overbevisning, hadde hatt et langt vennskapsforhold til Hutterianerne. Hans bror, Michael, som fremdeles lever i nærheten av Würtzburg i Tyskland, støttet lojalt Bruderhof-kommunitetene og arbeidet med ikke-vold under regimet til Hitler.

29. januar forlot vi Chicago og kom til Pittsburgh, Pennsylvania, en stor, eller rettere sagt, den største produksjonsbyen i vårt land. Derfra reiste vi til Scottdale, Pennsylvania, hvor vi besøkte vår venn, John Horsch. Han tok vennlig imot oss og vi overnattet der. Der så vi de store trykkpressene som trykket de store sangbøkene til Hutterianerne, men også små sangbøker og sendebrevet til Andreas Ehrenpreis.

30. januar dro vi fra Scotsdale tilbake til Pittsburgh (sønnen til Horsch kjørte oss i sin bil). Der gikk vi ombord i et tog og kom til New York samme dag. Dette er en av de største byene i verden. Vi tok en taxi til et kristent hotell, hvor det ikke er noen røyking eller drikking (det kalles Alliance Hotel). Prisen var en dollar dagen.

På søndag besøkte vi en kirke. Prekenteksten var fra Lukas 3, om hvordan døperen Johannes forkynte omvendelsens dåp i Jordan og mange bekjente sine synder.

Samme dag besøkte vi også en stor dyrepark. Om morgenen 1. februar besøkte vi også et svært tårn, på 102 etasjer og 1260 feet høyt. Det er den største bygningen i verden og derfra kan du se vidt og bredt. Du kan se bygninger som vanligvis er på 30 etasjer. Langt der borte kan du se Wall Street, hvor millionærene, det vil si de veldig rike, lever. Det er også en øy mellom Hudson elva og havet.

I New York så brødrene for første gang den store cruiseskipet "Bremen", tilhørende "Norddeutchen Lloyd line".

2. februar, klokken åtte om kvelden gikk vi ombord i det store skipet, "Bremen", i det vi satte vår lit til Gud vår Far. (Rom 807) Klokken ni om morgenen 3. februar seilte skipet, fire små slepebåter hjalp til med å dra det ut av havneområdet, og vi gikk til ro. Første dag på havet var svært rolig. Dagen derpå var urolig. Den tredje dagen var bølgene 2-3 meter høye. Den femte dagen var de ubeskrivelig store og uforglemmelige, og vi så fugler her og der. Den sjette dagen var en søndag og vi gikk til gudstjeneste. Teksten var Salme 23: Herren er min hyrde.

Sjøen var vakker og rolig og vi så skip passere og mange fugler. Den siste dagen så vi mange franske krigsskip. Vi så også Frankrike. Når vi så land var det så vakkert grønt, vi så også en stor havn og en borg bygget av stein, og et fyrlys, så vi. For å markere vår ankomst fløytet båten med dampfløyten idet vi seilte mellom to tårn. Etter å ha passert dem ble det blåst i dampfløyten en gang til. Det var til Frankrike vi kom først.

En båt kom ut til oss og hentet passasjerer og post. Ved vårt andre anløpssted, Southampton, en engelsk havn, kom to båter ut til oss. Den ene hentet passasjerer og den andre tusenvis av sekker med post. I Southampton  forlot vi skipet.

(fortsettes)

På randen av krig, del 1

Her følger en ny artikkelserie av Peter Hoover, som jeg har oversatt til norsk. Denne gangen er handlingen lagt til tiden rundt 2. verdenskrig. Jeg tror mange av bloggens lesere som er interessert i vekkelseshistorie vil finne denne artikkelen svært interessant:

Her ser du et bilde av Bon Homme Hutterite Community i Sør-Dakota. Bygningene ligger høyt oppe over stranden til Missouri elva. Bildet er fra midten av det 20. århundre.

Du undrer deg kanskje over hvorfor jeg så ofte skriver om ting som skjedde for lenge siden, i stedet for å se fremover til Kristi gjenkomst. Lever jeg i fortiden?

Absolutt ikke. Alt det som har skjedd med meg i fortiden og det som skjer med meg nå har blandet seg sammen i meg. Det som skjedde før i tiden vil fortsette å skje i fremtiden, helt til Jesus kommer igjen. Så for å forutsi fremtiden, la oss se tilbake på fortiden og lære! Da vil alt gi mening.

I 1937 dro en Ordets tjener (benevnelsen brukes om pastor blant Hutterianerne, min anmerkning) fra Bon Homme kommuniteten, ved navn Michael Waldner til England og Nazi-Tyskland, for å besøke et nytt fellesskap av troende, grunnlagt av Eberhard Arnold. Men verken Michael Waldner eller hans reisefølge, David Hofer, fra Manitoba, hadde noen anelse om hva som skjedde i Tyskland på den tiden. Les denne historien, undre deg og be! Skulle det være slik at vi selv står på randen av krig? Eller noe enda mer drastisk?

Skyene er røde.

DAGBOKEN TIL MICHAEL WALDNER
Bon Homme, Sør-Dakota, 1937.

Dette er side en av dagboken til Michael Waldner. Lenge har jeg gledet meg over hans fascinerende beretning, men i fjor, når jeg besøkte Amerika, kom jeg over en engelsk oversettelse, og jeg kan nå glede dere med innholdet.

Michael Waldner (1878-1947), Ordets tjener giftet seg med Susannah Hofer (1880-1964). Begge to ble født i Bon Homme kommuniteten, noen få år etter at deres foreldre kom fra Russland (nå Ukraina) til Sør-Dakota.

Michael og Susannah fikk fjorten barn: Susannah, Michael, David, Samuel, Johannes, Jacob, Katherina, Joseph. Georg, Paul, Daniel, Sarah (som døde ung), ennå en Sarah, og en gutt som døde 15 dager gammel, før han hadde fått noe navn.

Trofast tjente Michael sitt fellesskap frem til han døde 23. januar 1941. Åtte år senere tok hans mange sønner del i grunnleggelsen av en datter-kommunitet kalt Platte, vestover og langsetter Missouri elva. Et stort antall av medlemmene av Elmendorf og Bruderhof-kommunitetene, er etterkommere av Susannah og Michael Waldner.

Reisen til Europa
Det følgende er en reiseberetning, som forteller om det som skjedde i 1937, en reise fra Amerika til Europa, gjort av Tjener David Hofer, James Valley Gemeinde, og Tjener Michael Waldner, Bon Homme Gemeinde.

Hensikten med reisen var å besøke en Gemeinde - et menighetsfellesskap - i Tyskland som hadde alt felles. Dette fellesskapet hadde startet i 1920. Det hadde lenge vært et ønske at noen av oss skulle reise dit for å besøke dem for å oppmuntre og styrke dem i deres gjerning.

Så skjedde det at deres ledende eldste, Eberhard Arnold, kom til Amerika i 1930. Han ble der et helt år og besøkte alle de 39 nord-amerikanske Bruderhöfe (ikke lett å finne dekkende ord på norsk, men dette er stedet hvor kommunitets- eller fellesskapets medlemmer bor og hvor medlemmene har alt felles). Han ble døpt og bekreftet som medlem av Hutterite-bevegelsen i Alberta, Canada. På den tiden hadde han et sterkt ønske om at to eller tre brødre kunne besøke dem. Vi gav ham et løfte om dette, men det skulle gå syv år før det kunne realiseres. Forut for denne reisen ble det holdt et stort møte i Rosedale Gemeide, Canada, i desember 1936.

Joseph Kleinsasser, som er Ordets tjener i Milltown Gemeide, som var ledende eldste blant Schmiedgemeinden (en gren av Hutterite-bevegelsen, min anmerkning), forsto da at en Ordets tjener fra Manitoba, en broder fra Lehrerleut og en broder fra Dariuskeut (begge retninger innen Huteritebevegelsen, min anmerkning) skulle velges ut for å foreta denne reisen. Midlene for å finansiere reisen skulle samles inn fra alle Bruderhöfene. David Hofer fra James Vally Bruderhof fra Manitoba ble valgt og skulle forberede seg for reisen.

På samme tid henvendte ledende eldste Joseph Kleinsasser seg til det som kalles Lehrer (et slags læreråd) og til Darius Bruderhof, men begge gruppene avviste forespørselen. Det ble derfor bestemt at noen andre fra Schmiedgemeinden skulle ta på seg ansvaret med å reise sammen med David Hofer. Det ble da bestemt at broder Michael Waldner, fra Sør-Dakota, Bon Homme Colony, skulle ta dette ansvaret på seg selv. Denne forespørselen ble ikke avvist. Vi ble enige om dette fordi vi alle skylder å være lydige.

Vi dro først til England, så til Tyskland og Liechtenstein og derfra dro vi til alle landene til våre kjære forfedre unntatt Russland.

Med Guds hjelp har jeg skrevet ned alt det vi synes var viktig. Det er ikke mulig å fortelle i detalj alt det vi lærte og så på denne reisen, men ved Guds hjelp ønsker vi å beskrive det kort.

Vel, når alt var klart for reisen kom Ordets tjener, Joseph Waldner, fra Huron Bruderhof, til David Hofer i Valley Bruderhof og holdt det vi kaller et farvel-Gebet (bønnemøte). Det ble gjort inderlige bønner til vår trofaste Gud, at Han måtte sende sine engler for å veilede oss og ta vare på våre kjære brødre og føre dem tilbake med mot i sine hjerter, faste i troen og med gode nyheter.

7. januar 1937 ble Ordets tjener David Hofer sendt ut med varme tårer og lagt i Guds beskyttende hånd. Med tungt hjerte tok han farvel med sitt kjære Bruderhof og med sin familie og reiste til Winnipeg. Klokken ti om kvelden 9. januar kom han til Bon Homme Bruderhof i Sør-Dakota. Der var det mye snø og svært kaldt.

26. januar ble det holdt et farvel-Gebet som Ordets tjener David Hofer hadde ansvaret for. Hele gemeiden ble kalt sammen. Hensikten var å be til Herren i inderlig bønn at vår kjære Herre ville sende sine hellige engler for å lede oss på alle våre veier, slik Han gjorde det på Tobias' tid, slik at vår munn og våre tunger må proklamere Hans rene sannhet. Dette er vårt hjerteligste ønske til Gud, gjennom Jesus Kristus, amen!, og at vi må bli beskyttet mot urettferdighet og at Han må bringe oss tilbake til til vårt folk, hele i tro og sunne i kropp. Amen.

Om morgenen 27. januar 1937, begynte vår reise og med tunge hjerter tok vi farvel med hele vår Gemeinde og vi ble overlatt til Guds beskyttende hender. Med Guds hjelp forlot vi Bon Homme Bruderhof på hestesleder. Det var svært mye snø og svært kaldt. Det var en slitsom reise, for veiene var føket igjen på grunn av de store snømengdene. På denne måten kom vi til byen Tabor. Fra Tabor reiste vi med bil til Yankton, hvor vi tok toget til Sioux City, og fra der et stort tog til Chicago.

(fortsettes)