På randen av krig, del 29

14. september dro vi til landsbyen Ashton Keynes, til mrs Chapman. Vi spurte henne om vi kunne kjøpe et jordstykke oppe på et høydedrag for å bruke det til en gravlund for kommuniteten. De hadde nemlig ikke noe sted på sin eiendom til en slik gravlund, for bare to og en halv fot under jordsmonnet var det vann. Kvinnen lovte å selge dette jordstykket til kommuniteten slik at den kunne brukes til dette formålet.

Den siste dagen besøkte vi noen hus - Emma Basel, Hans Zumpe og noen andre. Vi vandret rundt hele gårdsbruket og så på ulike arbeidsplasser. Mange kom også til huset hvor vi oppholdt oss.

Vi spiste middag med brødrene og søstrene. Det var et gledesfylt måltid, som om det skulle være et bryllup. Forskjellige historier ble fortalt om den tiden da Eberhard Arnold hadde besøkt vår Bon Homme kommunitet, og fra tiden da han holdt et møte i Vermilion, Sør-Dakota, og andre ting.

Vi hadde også en bønnestund hvor alle brødrene og søstrene uttrykte sin takknemlighet for at vi ut fra vår store kjærlighet hadde krysset det store havet for å hjelpe dem. Samtalene var behagelige og mange forskjellige personer snakket på en så fin måte. Dette siste møtet var fylt av fred og Den Hellige Ånd.

Engelske søstre som sluttet seg til Bruderhof bevegelsen, inspirert av Evangeliet om Jesu Kristi rike. Et stort antall søkere og mennesker som hadde blitt omvendt av alle slag trådte inn i bevegelsen rett før utbruddet av 2. verdenskrig. De kom ikke bare fra Tyskland, men fra Sveits, Østerrike, og England, men også fra Skandinavia, Nederland, Frankrike og andre steder. Med så mange kulturer og språk involvert sto Bruderhof overfor store utfordringer, og var helt avhengig av Kristi Ånds ledelse, enhetens store mirakler, og at utviklingen kunne fortsette.

15. september var siste dagen i Cotswold Bruderhof før vi reiste videre. Hans Zumpe kom om morgenen og lurte på om vi hadde noe på våre hjerter.

Vi besøkte alle de gamle og de syke. Så tok vi farvel med hele kommuniteten. I sorg sang de farvel-sanger ved vår avreise. Mange tårer falt. Det var 150 sjeler, unge og gamle i kommuniteten på det tidspunktet.

Jeg velger å avslutte denne serien her. Det er ennå noen sider igjen av dagboken til Michael Waldner, men disse omhandler reisen tilbake til USA og har mest detaljer fra selve reisen.
---
Dette er del 29 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar, del 27 fredag 10. februar og del 28 fredag 17.februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 28

Emmy Arnold (bildet), enken etter Eberhard Arnold, som grunnla det tyske Bruderhof tidlig på 1920-tallet, hadde en stor og god innflytelse i den tidlige fasen av denne anabaptistiske bevegelsen. Med respekt ble hun ofte kalt "Emma Basel".

13. september ble det holdt et møte i brødrefellesskapet klokken 10 om formiddagen. Årsaken var ordinasjonen av to Ordets tjenere. Alle var enige om at vi imorgen, med Guds hjelp, vil det guddommelige arbeidet bli fullført.

Om morgenen når vi var samlet til møtet, reiste Hardy Arnold seg og sa at han følte at Hans Zumpe ikke var fornøyd, derfor ba han møtet vurdere dette og spørre Hans om hans mening. Også Adolf Braun, sa at heller ikke trodde Hans Zumpe var fornøyd, og at Hans mente at de to brødrene skulle velges til tjenesten nå men at selve ordinasjonen skulle finne sted til vinteren. Vi presiserte at det ikke fungerte slik. Hvis de to brødrene kunne velges, skal de også ordineres.

Adolf Braun foreslo videre at brødrene fra Amerika skulle forlate møtet og at de skulle fortsette møtet uten oss. Før vi forlot møtet sa David til dem: "Du burde kjenne til at om dere ønsker å holde møtet uten oss vil ikke de to tjenerne bli valgt og heller ikke ordinert."

Vi var misfornøyd og skuffet over det som skjedde. Etter mye snakk som vi ikke skal gå inn på her forlot vi møtet. De fortsatte da møtet uten oss, og diskuterte i omlag en time.

Emma Basel kjempet ivrig for få en bekreftelse, og at det bør skje nå mens vi er her fortsatt. Til slutt vant Emma Basel, etter en god og hard kamp. Halv to på ettermiddagen kom de tre brødrene på rommet - de to som skulle velges og et vitne. De presenterte seg på en ydmyk måte og Hans holdt armen rundt skuldrene til David, kysset ham og sa at han skulle vise barmhjertighet og bekrefte de to brødrene.

David motsatte seg dette og sa: "Nei, dere har spolert dette og har ikke handlet rett." Etter at de hadde bedt oss inderlig ble David rørt og han hadde medlidenhet med deres urettferdighet, frekkhet og dårskap og sa: "Spør Michael, hva han har å si om deres dårskap." De ba oss da inderlig om at vi ikke måtte reise hjem før dette var løst.

Svaret vårt var dette: "Nei, dere har spolert det hele og ikke handlet rett. Dere er ikke verdige. På toppen av det hele har dere bedrøvet Davids sjel og ånd. Så på grunn av det som har skjedd kan ikke og bør ikke dette skje nå." Men de fortsette å be oss innstendig, og jeg sa til slutt: "Hvis David ønsker å gå videre, og er i stand til å gjøre det, bør han gjøre det."

Denne uretten og frekkheten ville ha seiret i denne saken om ikke Emma Basel hadde kjempet og kjempet så sterkt og ustanselig for det som er rett. Det ville ha vært veldig trist om hun ikke hadde lykkes. Men til slutt ble vi i det minste enige om å gå videre, og med Guds hjelp bekrefte de to brødrene.

Klokken tre om ettermiddagen ble det kalt inn til undervisning. David tok ansvaret for denne. Den varte fra 15.00 til 19.00 og han talte kraftig og alvorlig. Vi sang fra Väterlieder (en samling med tidlige Huterite-salmer og martyrhistorier, som kan sammenlignes med Ausbund). Når vi hadde sunget den andre salmen begynte Emma Basel å gråte og så begynte hun å rope høyt høyere og høyere, hun bar på en stor sorg over det som hadde skjedd. Etter salmen ville vi trøste henne, men hun lot seg ikke trøste, så knust var hun i sitt hjerte og ånd. Hele fellesskapet gledet seg og var fornøyd med at Kristus med sin Ånd hadde kommet seirende ut av dette.

Fra 20.00-23.00 ble det holdt et møte i brorskapet. Alle var fornøyd med den beslutningen som var blitt tatt, og noen gav uttrykk for sin store glede over å se hvordan Herren hadde arbeidet. Det er umulig å beskrive alt som skjedde. Mange snakket om den frie og trygge måten ledelsen og veiledningen Gud hadde gitt oss.

Ved midnatt sto de utenfor rommet vårt og sang triste farvel-sanger, i sorg over at vi skulle reise. Ikke bare en sang, men mange sanger. Neste morgen sto brødrene og søstrene utenfor vinduet vårt og sang i sorg over at vi skulle reise tilbake.

(fortsettes)
----
Dette er del 28 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar og del 27 fredag 10. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 27

Hardy Arnold, eldste sønnen til Eberhard og Emmy Arnold (den høye mannen i midten), i London, kort tid etter at alle tyskere måtte forlate England.

29. august: Hardy ledet bønnesamlingen, og leste fra 1.Kor 13. På ettermiddagen dro vi tilbake til deres sørlige bondegård. Vi måtte snakke med Hans Meier om fengselet i nærheten av Rhön Bruderhof, hvor de hadde vært innesperret i 10 uker helt frem til de kunne komme tilbake til fellesskapet. På vei hjem snakket vi mye med Hans Meier om bønn, fellesmåltider og andre ting. Han fortalte Hans Zumpe om dette men Hans Zumpe synes ikke noe om det.

30. august kom 63 årige Maria Basel til rommet vårt. Det var en velsignet samtale, om vår lære og våre formaninger må ha ånd og liv. Hun sa det slik: "Det vi mangler her er at vi gjør det vi snakker så mye om. Vi trenger klar rettledning for å få ting unnagjort!" Hun ønsker å reise med oss tilbake til USA. Hun har hovedansvaret for sy-rommet og er en virkelig Hutterianer etter hjertet. Emma Basel fortalte at mesteparten av klærne som har kommet fra Canada vil bli delt ut ved juletider. De holder på å bygge tre skoler, som dekker tre forskjellige alderstrinn. En av dem er fullført og de to andre er nesten ferdige. En av skolene er ment å være for barn som kommer fra ikke-kristen bakgrunn og for å gi dem undervisning om den kristne troen.

5. september tok jeg ansvaret for undervisningen med utgangspunkt i Jeremia kapittel 13. Vi mottok et telegram fra Hans Zumpe i Alm Bruderhof hvor han ba oss om å fremskynde hjemreisen til 2. oktober. Vi besøkte en barneskolen og snakket med lærerinnen der. "Er barna dere har snille?" spurte hun oss. "Hvis jeg reiste sammen med dere, hva kunne jeg da gjøre? Jeg kan ikke melke kyr, da ville hendene mine bryte helt sammen, og jeg kan heller ikke grave i hagen."

Vi sa til henne: "Er du en god mor for barn så vil du nok også være det hjemme hos oss, hvis det er dit du skal. Hvis du arbeider flittig og med glede, så vil Herren si at det du gjorde for barna gjorde du for Ham!"

De har tre grupper for de minste barna, og akkurat nå har de 19 barn fra to og et halvt år til seks års alder. 10 barn er fra ett år til to og et halvt, og det er fire babyer.

Her finnes også et sy-rom hvor flere av kvinnene arbeider. Her er også et snekkerverksted. Her finnes det også en butikk hvor det selges gode boller, tallerkener og andre ting.

12. september hadde George Barth ansvaret for undervisningen. Denne gangen fra Luk 10, om utsendelsen av de 70. Han sendte to på dør fordi de sov under møtet.

Det var et møte for medlemmene av Bruderhof om kvelden. Grunnen er at vi snart skal reise hjem og det nærmer seg tiden for ordinasjonen av to tjenere: Hardy Arnold og George Barth. Møtet varte helt til midnatt. Alle ble ikke enige. Det er noe som ikke stemmer her.

(fortsettes)
---
Dette er del 27 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar og del 26 lørdag 4. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 26

Dette området av Linz i Østerrike (bildet) ble hjemmet til et blomstrende anabaptistisk fellesskap i 1520-årene  ledet av brødrene Wolfgang Brandhuber, Hans Schlaffer og andre. De troende her hadde alt felles, men hvert utvidede hushold ble sin egen 'kjerne-familie', ledet av familiens hode, på en måte ikke ulikt den moderne patriarkalske bevegelsen. Men myndighetene sørget for å ødelegge disse fellesskapene i 1529.

Vi kom oss over elva Enns og til byen Linz. Den har 120.000 innbyggere. 72 av våre brødre og søstre ble offer for myndighetene her og ble drept for sin tros- og overbevisning. Det skjedde i 1529. Vi dro også til byen Wels. Her ble 10 av våre trossøsken drept. Vi dro så til Salzburg hvor 38 av våre forfedre led martyrdøden.

Deretter dro vi til Basel i Sveits. Byen har 160.000 innbyggere. Vi er nå i Frankrike. Her er det mange flokker med storfe, og mange sauer og gjerder over alt. Franskmennene har få barn, og de beklager seg over at de dør ut. For hvert barn som fødes betaler myndighetene en stor sum.

Basel, langs Rhinen i Sveits. Hovedsete for kristne biskoper tilbake til Romertiden. Byen har også vært et hjem for mange anabaptister til ulike tider. The St.Chrischona Pilgermission støttet av mennonitter fra Sveits og det sørlige Tyskland har fortsatt sitt arbeid på dette stedet siden 1840.

3. august ankom vi Paris klokken tre om ettermiddagen. Byen har fem millioner innbyggere. Her ble vi møtt av Hardy Arnold. Han gav oss en broderlig omfavnelse og vi snakket om mange ting. Vi trengte en tolk på vår vandring rundt i byen. Vi gikk til den store verdensutstillingen. Vi kan ikke beskrive alt det vi så der med noen få ord. Høye tårn, med heiser, en telefon hvor du kan se personen du snakker med, solen, månen, stjernene, regn, snø, skoger - alt dette synes så virkelig. Russland viser frem mest maskiner og høye bygninger.

Verdensutstillingen i Paris i 1937, beskrevet her av Michael Vetter. Folk fra hele verden deltok i denne ekstraordinære begivenheten, men lite kunne de ane om hvordan Paris ville se ut om bare noen få år etter.

24. august reiste vi fra Paris med tog gjennom et bølgende landskap med mye busker og små trær, opp til den engelske kanal, og der gikk vi fra toget ombord i et skip. Det var så tåkete at skipet måtte la sitt horn lyde hvert andre minutt. Vi anløp Newhaven i England. Tollere gikk gjennom bagasjen vår. Det tok ham 50 minutter. Vi takker Gud for at det gikk bra. Bakkene her er hvite, og kuperte med en god del trær, busker og hekker.

Om kvelden den 24. august kom vi til London og vi oppholdt oss der natten over.

25. august forlot vi London klokken 11 på formiddagen og klokken 2 om ettermiddagen møtte våre brødre og søstre oss noen kilometer fra gården på en vennlig måte. Vi ble møtt med sang fra hele fellesskapet. Men det virket ikke som enheten dem i mellom var like sterk som før. Kjærligheten og tilliten var redusert. Jeg ledet bønnesamlingen og leste fra Filipperbrevet 2.

Tilbake i England til de vakre åsene i Cotswold. Et flott sted for de troende å vokse opp - bortsett fra at flesteparten av dem var tyskere, attpåtil pasifister, har alt felles, og det mens den største krigen i menneskehetens historie var i ferd med å bryte løs.

26. august var en overskyet dag. Det ble tresking og halmen ble bundet på nytt ved hjelp av et bindemiddel som var plassert på baksiden av treskemaskinen. Hveten kommer fra maskinen i fire kvaliteter. Nekene fraktes på en skinne med to hjul og halmen ble raskt solgt. Når treskingen var over hadde vi over 666 tønner hvete, 320 tønner rug og 200 tønner havre. De har 60 melkekyr og fire melkemaskiner.

Klærne, som er en gave fra Canada, har kommet. Hvilken glede det utløste! De ble pakket ut og en del av dem distribuert, mens resten ble gjemt til jul. Emma Basel ropte ofte ut: Å, så vakkert!

27. august kom Emma Basel gråtende. Hun hadde hørt at vi skulle reise tilbake 17. september. Hun sier at det er så mye som skulle ha vært ordnet opp i.

28. august fikk vi et kjært brev hjemmefra og var veldig glad for å høre fra dem. Regnet øser ned.

(fortsettes)
----
Dette er del 26 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar og del 25 mandag 16. januar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 25

Tyske pionerer - Siebenbürger Sachsen - bygde nye bosetninger i det som nå er det sentrale Romania for 1000 år siden. En av byene deres, Kronstadt (nå kjent som Brasov, beliggende ved fjellkjeden Karpatene i det sentrale Romania) har fremdeles et distinkt tysk preg. Men flesteparten av bosetterne ble drevet ut mot slutten av 2. verdenskrig og byen er nå helt og fullt rumensk.

17.august 1937 forlot vi Kronstadt: David Hofer, Michael Waldner sammen med Hans og Emmi-Margret (Arnold) Zumpe returnerte til Vest-Europa til Alm Bruderhof i Liechtenstein og til Cotsvold Bruderhof i England. Der sto de ansikt til ansikt med de største prøvelsene på hele reisen. Men disse prøvelsene involverte ikke Hitler, og hans Nazi-regime. Prøvelsene kom i form av en djup åndelig krigføring som måtte bekjempes med 'denne verdens våpen": "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Michael Waldner beskriver hva som skjedde:

17. august dro vi fra Kronstadt i Siebenbürgen (nå kjent som Alba Iulia i Romania) ved 13-tiden. Vi la merke til høye frukttrær, to eller tre fot tykke og omlag 90 fot høye, men når alt kom til alt følte vi situasjonen i Romania som ubehagelig. De synes for oss som om rumenerne er arrogante og mennesker som vil skape problemer. Landet deres er rikt og velstående hva angår gull, sølv, metall, jern, kull og olje. Landet har mer av dette enn noe annet land i Europa. Likevel - landet vansmekter og ligger langt bak de andre.

Budapest, Ungarn, sett fra det kongelige palasset på den vestlige siden av Donau. I århundrer har denne byen vært en tvillingby med Wien, i det austro-ungarske imperiet.

18. august ankom vi Budapest i Ungarn. Denne byen har mange fabrikker. Derfra reiste vi for andre gang til Wien og ble der natten over.

19. august tilbrakte vi hele dagen i Wien og reiste mye med sporvogner. For fem cent kan du reise drøyt 48 kilometer. Vi besøkte mange barnehager. De ble alle drevet etter verdslige verdier.

20. august forlot vi Wien og tok farvel med Hans Zumpe og kona hans. De bodde i Wien. Han var syk og begge to ønsket å dra til Alm Bruderhof. Vi ønsket, med Guds hjelp, å reise gjennom Paris og til Cotswold Bruderhof i England. Vi hadde lite penger til reisen.

(fortsettes)
-----
Dette er del 25 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember og del 24 tirsdag 10.januar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 24

En av de mange husene som står igjen etter det som var forsamlingen til Hutterianerne i Sabatisch i Slovakia.

30. juli reiste vi tilbake til Brünn i Moravia. Stedet har 500.000 innbyggere. Vi så på noe keramikk laget av fore forfedre (Hafer Geschirr). Utførelsen ble lovprist og snakket vel om. Vi så også deres arbeidsklær, service, fra årene 1535 til 1770 og alle slags gamle maskiner. Jeg kan ikke beskrive det alt sammen.

Om kvelden forlot vi Brünn med tog. Etter omlag en times reise ankom vi Austerlitz som har 6.000 innbyggere. Toget hadde 17 passasjervogner. De var overfylte. For det meste flatt landskap, av og til noen åser.

Ingen av husene til Bruderhof er å se mer. Hovedgaten går der husene en gang stod. Vi fant heller ikke noe tegn til gravlunden.

Den store Krønikeboken vår forteller historien om Austerlitz. Det var i 1529 at Jakob Hutter kom hit første gang. Han kom fra Sør-Tyrol. Her ble han forent med forsamlingen her. Her fant den store uenigheten og skismaet sted mellom lederne Sigmund Schützinger og Georg Zaunring. Jakob Hutter ble sendt tilbake til Tirol igjen for å redde og søke sjeler. Han sendte den ene gruppen etter den andre til Austerlitz. I år 1547 var det det allerede 25 husholdninger i dette nabolaget.

Når vi var ved vertshuset og kikket ut av vinduet så vi åtte kvinner og deres barn plukke aks, akkurat slik Rut gjorde i Bibelen. Vi gikk til rektor ved skolen og han leste for oss fra byens opptegnelser, i det han oversatte fra tsjekkisk til tysk: "Når Jakob Hutter reiste rundt i sine arbeidsklær, var det ingen som trodde han var en sjelevinner, og tok ham for å være en vanlig arbeidsmann. Det Bruderhof han etablerte i vårt land administrerte Meierhöfe (landområder eid av adelsmenn og klostre). De så etter vingårder for deres landeiere og tjente dem med ærlighet. I Austerlitz hadde anabaptistene godt rykte på seg for å være de beste veverne, møllere, urteleger og vanlige leger. De hadde de beste sykehusene og fiskedammene, de beste barberene, snekkerne, smedene, fargerne, skredderne. De ble lovprist for å være de beste fagarbeiderne i landet."

I 1770 ble en Bibel og en prekensamling funnet av en familie (mest sannsynlig fra regionen rundt Brünn, i det sørlige Moravia). Faren i familien var blitt kastet i fengsel og sonte tre år. Gamle skrifter kan ikke bli funnet mer, for enten var de blitt fjernet av folket eller blitt ødelagt i forbindelse med brann i de stråtekte takene.

Dette er et brev vi skrev til vårt fellesskap fra Austerlitz:

31. juli 1937 (lørdag)

Et brev til fellesskapet

Må Guds nåde, råd, nærvær og Hans Hellige Ånd, sammen med Hans barmhjertighet være med oss og forbli hos oss, Amen. 

Nå dere kjære brødre og søstre, i dag vil vi bruke anledningen nok en gang til å fortelle hvor vi er og hvordan vi har det. Lovet være Gud, i går ankom vi til Austerlitz trygt og godt ved 18.00-tiden.

Austerlitz er det første Bruderhof som ble etablert av brødrene fra Nikolsburg. Jakob Hutter kom fra Tirol i 1528 og 1529 til Auspitz og han ble døpt der. Det oppsto uenighet med Georg Zaunring og det førte til at 150 sjeler flyttet til Auzpitz i 1530.

1609 kom det til uenighet i Austerlitz med landeierne og ga opp fire Maierhöfe

1621 ble en bror skutt på dette stedet

1622 ble Austerlitz plyndret og de fattige brødrene og søstrene måtte bryte opp med tomme hender. De hadde levd 84 år i Austerlitz. Her hadde de vevstuer, garvere, velkjente verksteder, et keramikerverksted, og gode leger. I 1606 hadde de et eget sykehus, og de drev vingårdene til de store landeierne. I Austerlitz i dag finnes det store fabrikker og produserer sukker, driver med hermetisering, sement og murstein.

Klokken tre om ettermiddagen kjørte en god venn av oss, skolerektoren, oss til en predikant som bor i Herspitz, hvor en av våre kommuniteter har befunnet seg. Predikanten fortalte oss at i 1741 var doktor Zobel lege for keiser Josef II av Østerrike. Det var bakgrunnen for at keiseren garanterte borgerskap med trosfrihet. Allerede neste dag ble dekretet ført i pennen. Toleransediktet ble vist oss av skolerektoren.

Da var det at en viss Anna Kaver, en mor med en fire år gammel datter, flyktet barfotet herfra til Berlin, bare for å oppnå frihet til å kunne tro. Dette er en distanse på drøyt 321 kilometer. Skolerektoren fortalte oss at dette skjedde i 1770. En katolsk prest fant en Bibel og en bok med prekener i familiens hus og de som bodde der ble dømt til tre års fengsel.

Det er derfor ikke så merkelig at det ikke finnes noen av de gamle skriftene lenger. Han fortalte oss også at det ikke var så uvanlig at det brøt ut branner. Takene var av strå. Mange av disse brannene har nok ødelagt mye av det skriftlige materialet.

Søndag 1. august 1937. Klokken 10.00 om morgenen dro vi fra Austerlitz og dro til Brünn. Det var en overskyet dag med tåke. Det var et stort tog med mange passasjerer. Vi byttet tog i Brünn, og dro tilbake til Lundenburg. Vi passerte mange steder hvor det brukte å være Bruderhöfe. Nå levde det 2000-4000 mennesker på disse stedene. Jeg kan ikke beskrive alt. Innhøstingen var begynt. Regionen er vakker. Ikke langt herfra finner vi Praha, hovedstaden i Tsjekkoslovakia, som har over 100.000 innbyggere.

(fortsettes)
-----

Dette er del 24 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember og del 23 torsdag 29. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 23

Brünn, nå kjent som Brno, i det sørlige Moravia, beliggende på et liten høyde på de fruktbare moraviske slettene. Et stor motorvei binder nå denne byen sammen med Praha, den tsjekkiske hovedstaden, og med Bratislava (Pressburg) i Slovakia.

27. juli dro vi med verten for Hotell Ross i en bil fra Nikolsburg til Neumühl (Den nye mølla). Det var en god asfaltert vei, en vei det var plantet mange trær langs. Det var også frukttrær på begge sider.

I nærheten av Neumühl er det store skogsområder. Elven vi krysset med en ferje heter Thaya (Dyje). Ferjen kontrolleres av en stor jernwire. Vi ble fortalt at i 1936 krysset en skolelærer elva sammen med 30 barn. Wiren røk tvers av og alle barna druknet. Myndighetene hadde satt opp et stort minnesmerke her.

Takket være Herren kom vi trygt fram til Neumühl. Landsbyen er omlag en kilometer lang og har 500 innbyggere. Den har tre brønner som drives av vindmøller, hver av dem med to sett med segl. Vannet er krystallklart. Fire rekker med frukttrær går tvers gjennom landsbyen - plommer, pærer, epler og nøtter. Det er 30 gamle hus her, noen med stråtak.

En ny og stor skole er blitt bygget der og den har inskripsjonen: "Bygget av myndighetene i Liechtenstein til folkets beste." Vi så også en barnehage. Ute på gårdsplassen var det 21 barn sammen med en lærer. Barnehagelæreren kunne fortelle oss at barnehagen bare var åpen på høsten, når bøndene var travelt opptatt med innhøstingen.

Møllene våre står der fremdeles og er i bruk. De er fire etasjers høye, 40x80 fot og bygget av stein alle sammen. I 1930 ble de delene av møllene som var bygget av tre brent ned, men raskt bygget opp igjen. Alle maskinene er nye. Møllene ble bygget allerede i år 1300 av en prins. Senere leide våre brødre dem, gjenreiste dem. De er fra våre brødre at navnet Neumühl kommer. På møllene finner vi årstallene 1559, 1779, 1879 og 1930. I året 1937 er de i full virksomhet. Vi fant også en hestestall og en fiskedam fra tiden hvor Bruderhof holdt til her.

Den best bevarte gravlunden til våre kommuniteter i Europa finner vi også her. Ved siden av ligger det en katolsk gravlund, og der er det mange kors. På vår er det bare tre. Her finnes gravene til Hans Kral, Klaus Braidl, Sebastian Dietrich og andre ledere i den anabaptistiske bevegelsen.

Vi fant også spisesalen hvor brødrene kom sammen til fellesmåltidene. Nå bodde det en fattig familie der. Vi kan ikke beskrive hvor djupt våre sjeler og vår ånd blir berørt når vi satte våre føtter på det landområde våre kjære forfedre hadde levd på. Det var som om de hadde vært der i går - ja, som om de fremdeles var der og talte til vår ånd.

28. juli returnerte vi til Nikolsburg. Vi dro til borgen Falkenstein. For å komme dit passerte vi det området som hadde vært Steinabrunn Bruderhof. Landsbyen Falkenstein er svært grøderik med mange vingårder. Kjelleren i borgen hadde plass for 200 fanger. I 1539 var 150 brødre fengslet her.

En dag sto våre søstre utenfor her og vinket til sine menn. To og to ble ble de ført bort, lenket til hverandre. 99 menn måtte gå på sine bein til Middelhavet. Søstrene vinket til dem så lenge de så dem.

(fortsettes)
----
Dette er del 23 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember og del 22 onsdag 28. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 22

Nikolsburg, nåværende Mikulov i den tsjekkiske provinsen Sørlige-Moravia. På et tidspunkt i historien var hele byens befolkning anabaptister. Men ikke alle av dem delte ikke-volds prinsippene. Den største gruppen ble kjent som Schwertler (sverdets folk) og en mindre gruppe, under ledelse av Jakob Wiedemann, forlot byen og ble gruppen Stäbler (folket med ikke noe annet enn en stav i sine hender). Denne gruppen ble selve rotstokken til det som skulle bli Hutterianer-bevegelsen i Moravia.

26. juli besøkte vi det store slottet som Dietrichstein hadde bygget oppe på en høyde. Han var en ond herre overfor våre forfedre. Høyden er på 80 fot. Vi så hus som er bygget inn i denne steinformasjonen som er over 1000 år gamle. I vinkjelleren på slottet så vi en stor tønne fra 1643 som var ment å kunne inneholde 1748 bøtter med vin. Den sies å være 30 fot høy og jernet som holder den sammen 3/4 tommer tykt og den er svært bred. 40 store trinn fører ned til kjelleren. Ordføreren var hyggelig mot oss, og viste oss mye av slottet.

Vi så en dør som var laget av en smed. Den var laget i år 1700 og med bemerkelsesverdig kvaliteter. Den var designet og dekorert i jern. I dette slottet så vi et helt rom fylt av bøker. Vi tror at mange av bøkene til vår forfedre ble oppbevart der. Rommet var 18x40 fot og 12 fot høyt. Det fantes også et sekskantet rom der hvor selveste Napoleon hadde sittet rundt et bord og spist frokost klokken 01.00 om morgenen. Det gjorde han sammen med folkene sine etter at de hadde vunnet det store slaget ved Austerlitz i 1805. Slaget raste fra klokken ni om morgenen til ni om kvelden. Franskmennene hadde kommet dit med 67.000 soldater og bare 9.000 av dem mistet livet. Russerne, sammen med tropper fra Det hellige imperiet kom med 85.400 mann og 35.000 av dem mistet livet. Et stort monument står på det stedet hvor slaget fant sted. Austerlitz ligger omlag 80 kilometer nord for Nikolsburg.

Borgermesteren i Nikolsburg tok godt imot oss, vennlig og kjærlig. En gate bærer fremdeles navnet "Bruderstrasse" (Brorskaps-gaten). Vi besøkte den og fant også det vi kaller et hof, altså en gård, med en 12 fot høy mur rundt, og mange hus, 30 alt i alt, som er bygget tett-i-tett, alle i en etasje og alle i stein, helt opp til taket. Vi gikk inn i flere av disse husene. Fattige familier bodde på disse stedene hvor medlemmene av Bruderhof hadde levd sine liv. Vi så en gammel kone som så etter gjessene. Det var litt gress der ute på gatene.

Nikolsburg er det stedet hvor noen av brødrene grunnla det aller første Bruderhof i Moravia i 1526. Vi er blitt fortalt at prins Dietrichstein i året 1700 sendte bud på legen som var en del av Bruderhof-fellesskapet, med godt resultat.

Mens vi befant oss i Nikolsburg kom politiet til rommet vårt i Hotell Ross. Klokken var ni om morgenen. De spurte oss ut og krevde å få se våre reisedokumenter. Årsaken for at dette skjedde var følgende: Vi ankom Nikolsburg med tog ved 20.00-tiden søndag kveld. Vi spiste middag, og borgermesteren, en rektor, en annen herremann og vanlig folk kom bort til bordet vårt og hilste vennlig på oss. De ba oss inderlig om å bli med på et møte. Vi spurte om det var et åndeligsinnet møte. De svarte at det bare var en politisk samling. Vi svarte at vi var trett etter den lange reisen og ville gå til ro for natten. Men Hans Zumpe og kona hans ble med på møtet. Visstnok ble det sagt noe ufordelaktig om Tyskland på dette møtet, om oppløsingen av Rhön Bruderhof, om at de var blitt utvist fra Tyskland (de sa ingenting om at disse ordene var blitt brukt). I stedet for å bli brakt til hotellet, hadde de blitt ført til Rådhuset og ble holdt der til klokken fire om natten.

Neste morgen, idet vi som vanlig gikk til rommet hvor det ble servert frokost, fortalte hotelldirektøren oss at reiseguiden vår og hans kone hadde kommet til hotellet klokken fire om morgenen. Vi ble forbløffet og sjokkert over å høre dette, så etter å ha spist gikk vi til deres rom. Der fant vi Hans og hans kone. De klarte ikke å få sove og fortalte oss om det som hadde skjedd. At de hadde blitt utspurt av politiet hele natten og blitt utsatt for en stor fristelse.

Omlag klokken 12 på formiddagen fikk vi høre at de må reise til Brünn (Brno i den tsjekkiske republikk) for å bli stilt for høyesterett. Klokken to på ettermiddagen så vi om vi kunne finne Hans i Rådhuset og vi spurte dommeren om vi kunne få se ham, siden han er vår reiseguide. Vi fikk tillatelse til det, men det måtte være en politimann sammen med oss. Vi la opp resten av turen og Hans gav oss noen reisepenger. Det var alt vi kunne gjøre. Klokken 15 ble kjørt bort i en bil til Brünn. Vi følte oss ulykkelige over det som hadde skjedd.

Dagen etter, 27. juli, tok vi bussen klokken 08.00 om morgenen til Brünn for å finne ut mer om det som har skjedd med Hans og hans kone. Vi fant et hotell og leide et rom. Så dro vi på leting etter dem. Vi spurte oss fram og ble sendt fra person til person helt til vi kom til rett sted. Vi fant ut at det var blitt besluttet at saken mot Hans Zumpe skulle føres om 15 minutter i Rådhuset.

Allerede tidlig i går morges hadde de blitt utspurt av en dommer som hadde besluttet å holde Hans innesperret på Rådhuset natten over, men han hadde nektet og sagt: "Jeg er en menighetsarbeider, og har nok penger til selvunderhold. Jeg vil komme tilbake hit i morgen tidlig." Så byrådet trodde ham og han ble satt fri i går kveld. Vi traff ham 15 minutter senere og fikk snakket sammen om det som skulle skje nå. Vi var derfor veldig glade når vi fikk en telefon klokken to om ettermiddagen om at saken var avsluttet og at hans problemer, sorg og fristelse var slutt, på den betingelsen at Hans ikke mer måtte bli sett i Nikolsburg eller Brünn. Han ble utvist fra Moravia.

På kvelden snakket vi om hvordan vi kunne fortsette vår reise. I det Hans var blitt utvist fra landet, var han ganske syk, sjokkert og nedbrutt hva helsen angår. Han trenger ro og hvile.

Vi bestemte at siden vi ikke hadde sett Falkenstein og Neumühl så ville vi ta bussen fra Brünn tilbake til Nikolsburg.

I Brünn vekslet vi pengene våre i banken og kom over en eier av en bokhandel som hadde bøker av våre forfedre i sitt eie. Vi fant også bøker av våre fiender, en bok kalt Taubenkobel, av Christoph A. Fisher.

(fortsettes)
----
Dette er del 22 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember og del 21 søndag 18.desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 21

Noen av de mange gjenværende bygningene i Sabatisch i dag. På oppslagstavlen kan man på tsjekkisk, tysk og engelsk lese om Hutterianer-kommuniteten som fantes her.

Bakenfor Mølla finner du huset hvor våre forfedre møttes for å be. I dag brukes denne bygningen til fjøs og bolighus for en familie.

Møllen var fremdeles i bruk når vi så den 24. juli 1937. Den er drevet av vannkraft og størrelsen på vannhjulet er 10 fot. Vannet føres til møllen via en kanal. Møllen har to valser, en melsikter og en stein. I nærheten av møllen finnes det et solur. Det er skrevet inn følgende årstall på møllen: 1739, 1816, 1822 og 1823.

Møllen er et felleseie for landsbyen. Mølleren blir betalt av landsbyens innbyggere og et eventuelt overskudd fordelt dem imellom. Noen av skogsområdene rundt landsbyen er også felleseie for alle bøndene.

Vi besøkte landsbyrådets kontor. Det lå i andre etasje i en bygning. En familie bodde i første etasje. Der fant vi et gammelt eikebord og en klokke som ble laget av brødrene år tilbake. Klokka virker fremdeles og ble brukt som landsbyrådets klokke. Vi ble fortalt at når kommuniteten fremdeles fungerte og hadde fremgang ble alle saker som vedrørte den diskutert her, og råd ble gitt. På den tiden ble alt gjort på en rettferdig og samvittighetsfull måte. Senere, når Bruderhof-kommuniteten ble åndelig svekket, fattig, utro og lunken, mistet lederskapet noen av sine idealer og tok ikke lenger vare på sine gamle, enkene og de foreldreløse. Da ble ikke alt gjort like oppreist og samvittighetsfullt.

Kommuniteten forfalt. Derfor burde alle oppriktige hjerter la seg advare og vokte seg mot åndelig forfall som fører til utroskap. La oss til enhver tid være tro mot det vi vet og stå oppreist helt til slutt. Amen.

Sabatisch ble angrepet og plyndret flere ganger i årene 1608 og 1622. Vi så også Weissenberg (Det hvite fjellet) som vår historiebok (Geschichtbuch - The Cronicle of the Hutterian Brethren) forteller om. Det er en hvit klippe. Til vår store overraskelse fant vi der en stor gravlund fra 1. verdenskrig, med mange kors.

Våre brødres gamle gravlund lå i en frukthage. Du kan knapt finne noe, bare at bakken er ujevn. I 1937 var det mye frukt her og vi likte å spise den. Våre forfedre hviler der. Vi så en gravstein fra år 1755 med navnet Tobias Sapel. Heinrich Hartman og Andreas Ehrenpreis hviler her. Våre hjerter ble rørt, når vi tenker på dem. I Sabatisch fant vi likevel noen av våre folk i live. En av dem var Joseph Müller, som en gang var i Amerika. Han er 82 år gammel, dårlig og svak. En annen, ved navn Baumgartner, ber der sammen med fem eller seks andre familier med samme navn. Vi møtte alle sammen, de tok vennlig og gjestfritt imot oss. Det finnes også en familie til, ved navn Wollmann, hvor mannen er en kles-farger og trykker, en virkelig ydmyk mann.  Han gav oss et klesstykke han hadde farget som gave.

Vi så bøndene i Sabatisch treske. De gjør det på samme måte som vi fortsatt tresker kost-mais. Skivene forblir hele. Svære nøttetrær, to fot tykke og andre frukttrær vokste rundt det området som pleide å være vår forsamling. Husene var bygget på samme måten som i Gross-Schützen, rommene på 14x14 fot. Noen av etasjene er laget av leire. Kistene er som våre, sengene kan trekkes opp på samme måte som når vi fortsatt befant oss i Russland. Våre unge kjenner ikke til dem lenger. Trappene i husene er svært bratte. Noen av husene har stråtak. Veggene er av stein og svært tykke.

Kvinnene bruker fortsatt skaut, men de er hvite. Her blir gjessene passet på av bestemødrene, de ser etter barnas gjess.

Vi forlot Sabatisch og dro tilbake til Pressburg. Med Guds hjelp forlot vi nok en gang Pressburg den 25. juli. Det var svært varmt. På ettermiddagen regnet det så vakkert. Ombord på toget var det mange mennesker. I det vi dro ut fra byen dro vi gjennom en lang tunnel. Det omkringliggende området er ganske jevnt, noen steder kledd med trær. Tre treskemaskiner var i arbeid. Det er søndag.

Ved 13 tiden kom vi til grensen til Moravia og gikk ombord i en båt. Navnet på elven er March (i det lokale slaviske språket er navnet Morava).

Vi tok så et hurtigtog, så et lokaltog og kom til Lundenberg (nå Breclav). Vi fulgte en sti ut til åkrene hvor den fantes en vakker hveteåker. I Moravia leier bøndene jorda si. Landsbygda hele veien til Nikolsburg (Mikulov, i den tsjekkiske republikk) er full av åser og med grøderik jord.

Vi ankom Nikolsburg. Byen ligger mellom to store fjell. Oppe på en høyde ligger et stort slott. Her satt fange av våre brødre i fengsel. Det sies at det finnes en vei under bakken til et annet slott som ligger omlag 11 kilometer unna. Fra denne høyden så vi 13 landsbyer hvor noen av våre kommuniteter var lokalisert i det 16. og det 17. århundre. Det er en stor sjø her. Den kalles Nimmer satt (Aldri nok). Det er ikke meningen at den skal bli større eller mindre. På denne sjøen så vi et uvanlig stort antall gjess.

(fortsettes)
---
Dette er del 21 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember og del 20 fredag 16. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 20

På bildet ser vi bolighuset og kapellet ved Gross-Schützen, som fremdeles er bevart, bortsett fra stråtakene som nå er dekket med fliser.

Det er nå Den romersk-katolske kirken som eier det landområdet som brødrene tidligere eide, og som de måtte forlate på 1700-tallet på grunn av sin tro. Den romersk-katolske kirken leier nå ut jorda til bønder som har bosatt seg i husene og dyrker jorda. Gravplassen som fantes på Gross-Schützen er ikke lenger å finne. Det er beitemark der nå. På den katolske kirkegården fant vi igjen navnet Walter sammen med noen krusifikser.

Vi dro så tilbake til Pressburg. Der så vi noen gamle maskiner, gamle ploger, møller, vevstoler, spinnehjul og keramikk. Vi så også mye servise fra våre forfedres tid fra årene 1500-1700, og i tillegg til dette mye keramikerutstyr.

Vi besøkte den gamle katolske kirken i Pressburg, som ble bygget på 1400-tallet, fordi vi hadde et håp om å finne igjen skrifter fra våre forfedre. Vi fikk tilgang til dem. De ble oppbevart i et treetasjes tårn. Vi måtte gå opp en vindeltrapp. Det var tre hengelåser på døra til rommet for disse bøkene ble oppbevart. Rommet var 16 ganger 30 fot og 10 fot høy. Mange av våre konfiskerte bøker var fremdeles der. Men beklagelig vis fikk vi ikke røre ved en eneste en av de. Midt i rommet var det et stort rundt bord.

Vi ble vist en bok hvor det fremgikk hvordan Bruderhof hadde inngått en avtale med landeieren vedrørende vingården. Det viste seg å være fra tiden hvor Heinrich Hartmann levde.

Sabatisch-fellesskapet i Slovakia i dag med klokketårnet i sentrum, og med møllen til høyre. På samme måte som med Michael Waldner rapporterer fra 1930-tallet  har jeg (Peter Hoover) funnet at folkene som bor her er veldig vennlige, og de er glade for å møte anabaptiser som kommer langveisfra. Men på grunn av deres lange forbindelse med kommunistiske Tsjekkoslovakia har tysken deres blitt nesten borte.

24. juli reiste vi med bil fra Pressburg til Sabatisch (nå kalt Sobotiste i Slovakia). Stedet ligger drøyt 144 kilometer nordøst for Pressburg. Det er gode sementveier. Landsbygda er kupert og jorda er lys. Underveis så vi mange kyr og landsbyer, mange vingårder og felt med kornavlinger. Det var vakkert.

Sabbatisch var 2.800 innbyggere, 1.700 av dem er katolikker og 1.100 er enten protestanter eller jøder. Elven som renner gjennom denne byen bærer navnet Myjava. Den er 30 fot bred og omgitt av steiner. Sabbatisch er en vakker landsby og ligger i et bredt dalføre. I tidligere tider fantes det et Bruderhof en snau halv kilometer fra byen Sabbatisch. Landsbyen er den tidligere eiendommen til Bruderhof og har vokst sammen med byen med samme navn. Husene tilhørende Bruderhof kan fremdeles sees. Sabbatisch ble grunnlagt i 1545. I 1557 ble våre kjære forfedre fordrevet fra dette stedet, men de kom tilbake i 1591.

39 av husene tilhørende Bruderhof står der fremdeles. Husene er av stein, takene for det meste av steinheller, bare noen få av dem med stråtak. Klokketårnet til Bruderhof står der fremdeles. Det er 40 fot høyt, bygget av stein og svært godt bevart.

Vertshuset og de to Bruderhof-kjellerne er fremdeles i bruk. De tilhører hele landsbyen. En av kjellerne er 14 ganger 60 fot og den andre noe mindre. De har ingen trapp men en rampe. Alle bøndene oppbevarer vinen sin og andre ting her. Gjestgiveriet drives på rundgang og et eventuelt overskudd gis tilbake til landbyen. Når en bonde går fordi med sine kyr må vertshuseieren gi ham et glass vin av bondens egen vinkjeller.

(fortsettes)
----
Dette er del 20 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember og del 19 torsdag 8. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 19

Den godt bevarte hutterianerkolonien Gross-Schützen i Vel'ké Lavare i Slovakia. Husene er fremdeles okkupert og åkrene og hagene godt ivaretatt. De som bor der nå tilhører Den romersk-katolske kirken.

23. juli reiste vi med bil til sammen med vår venn Faust til det som hadde vært vårt Gross-Schützen. Landskapet fra Pressburg til Gross-Schützen er full av åser, skoger og hager. Vi så 22 lag med kyr som ble brukt for å ta inn kornbåndene. Noe av det ble transportert med vogner hvor toppen var satt sammen av seljegrener. Veiene er av sement. Det er innhøstingstider. Gross-Schürzen ligger omlag 128 kilometer nord for Pressburg. Her bor det 3000 mennesker, 2700 av dem er katolikker og 300 er protestanter.

Hutterianere som har forlatt sin tro. Disse er etterkommere av kommuniteten i Gross-Schützen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Mange av etterkommerne etter denne kommuniteten lever i Slovakia og Moravia i dag. Noen av dem har funnet som vei inn i evangeliske menigheter den siste tiden.

Vi kom hit ved 14.00-tiden. Det er fremdeles en vakker gård - et hof - som ligger oppe på en liten høyde. En vakker elv, som kalles Rudava, renner gjennom gården på den sørlige og østlige siden. Fire a husene i byen er anerkjent som historiske bygninger og blir bevart. Det er forbudt å ta ut en nagle eller sette inn en. Husene er av stein. De små vinduene har jerngitter. Takene er av strå.

Møllen i Gross-Schützen, som den så ut på tiden hvor Michael Waldner.

Vi så et gammelt vannhjul, her i kommuniteten, men det var gammeldags. Alle kammerne og drivhjulene er av tre, og fremdeles fra tiden til våre kjære brødre, og svært pent laget. En kniv-jeksel sitter fortsatt der og blir brukt av landsbyens bønder. I nabolaget så vi noen krusifikser, og det er ingen selvstendige gårder, alle lever i landsbyen.

Allerede i 1706 ble kommunitetens medlemmer tvunget til å bli katolikker, men det var ført i 1725 at det første barnet ble tvangsdøpt av en prest. I 1777 ble en stor katolsk kirke bygget i landsbyen, noe som førte til at mange falt fra troen. Noen av de som forsøkte å flykte, ble innhentet, straffet og bedt om å frasi seg sin tro. Omlag 120 fot unna kirken finnes det en hule med et tårn. Det var der brødrene ble avstraffet.

Ringer og lenker ble festet til en vegg hvor brødrene ble torturert til de frasa seg sin tro. Vi kan fremdeles finne katolikker i landsbyen med etternavnet Wollmann og Walter. Vi besøkte en av familiene Walter i deres hjem, og så to krusifikser på veggen. De mottok oss vennlig og broderlig. Han viste oss lovbøker som inneholdt regler for avstraffelse fra årene 1500-1600. Han gav oss også en oversikt over instrumenter som ble brukt til avstraffelse og tortur, men professor Faust forbød ham å gi oss noe.

I nabolaget så vi kvinner som samlet kornaks. Det minte oss om det som skjedde på Ruts tid. Brønnen brukes av alle landsbyens innbyggere. Vi møtte en knivsmed, hvis yrke er blitt ført videre fra generasjon til generasjon i 390 år. Han ga oss en kniv.

(fortsettes)
----
Dette er del 19 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember og del 18 tirsdag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 18

Keiser Josef II, huset Habsburg, hersker over Østerrike og keiser av Det Hellige Romerske Rike ble en venn av hutterianerne når han søkte medisinsk hjelp hos dem.

Vi kom til en kirke, Kaisergruft, eller Keiserens gravsted. 60 fot under kirken er det en krypt hvor de forseglede kistene til alle keiserne av Østerrike står. Også kisten til keiser Josef II som vår bror, Dr Zobel, helbredet. Fienden til våre forfedre, keiser Ferdinand og hans kone, ligger her, så vel som keiserinne Maria Theresa sammen med hennes 16 barn og alle kirkens menn som tjente i hennes tid. I alt ligger det 138 keisere her med deres barn og religiøse ledere.

Etterpå så vi Stefanusdomen, katedralen i Wien. Det sies at det er den største, høyeste og vakreste i hele verden. Men den hadde bare enkle benker. Vi klatret opp tårnet, 216 fot høyt, en sementtrapp førte hele veien opp. Oppe i klokketårnet blir det holdt vakt over byen dag og natt. Man ser etter branner. Brannvakta informerer så brannkorpset hvor brannen har brutt ut, slik at de kan få slukket den så fort som mulig.

20.juli en vakker dag. Vi hadde ikke sovet så godt. Vi var så begeistret over alt det vidunderlige vi hadde sett. Vi så også en barnehage med 30 barn.

Pressburg, nå Brattislava, hovedstaden i Slovakia, daterer seg tilbake til forhistorisk tid. Keiserne i Det Hellige Romerske Imperiet ble kronet i katedralen her. Konfiskerte skrifter tilhørende Hutterianerne finnes i katedralens bibliotek.

20.juli dro vi fra Wien klokken 17.00 med en dampbåt på Donau. Kl.20.00 ankom vi trygt og vel, all ære til Gud, i Pressburg. Under reisen så vi mange fiskere med fiskegarn. Pressburg har 150.000 innbyggere. Det er en veldig gammel by, som ligger langs Donau, og har mange skip og ferjer. Denne byen er et av hovedstedene hvor mange av våre kjære forfedre utstod store prøvelser på grunn av deres klippefaste tro. Spesielt i år 1652 var lidelsene svære. Det finnes et stort slott i Pressburg som Napoleon forsøkte å ødelegge i 1805.

Vi dro til byens rådhus. Borgermesteren var veldig glad for å se oss. Han kalte oss Habaner. Han tok imot oss på en god, vennlig måte og viste oss bygningen hvor Napoleon inngikk en fredsavtale i 1805. Så viste han oss vei til fengselet, Paultrum, hvor mange av våre kjære forfedre var fengslet i mange år, noen opp til 30 år. Det var de lengste og hardeste fengselsstraffene våre kjære forfedre noensinne utholdt. En mann ved navn Faust ledet oss ned en steintrapp 30 fot under jorda og viste oss tre celler. To av dem var 10 x 12 fot og 10 fot høy og den tredje var litt mindre. Det var kaldt, klamr og det var en forferdelig stank der. I hver celle var det en stein, to fot høy, og ved siden av denne lenker festet til veggen, til høyre og venstre, slik at man kunne feste både armer og bein til fangene. På disse steinene satt våre brødre og ble pint i årevis. Han som viste oss rundt mente at mange av dem omkom av sult, ene og alene på grunn av deres klippefaste tro.

Foran fengselet var det et tun, 60 x 120 fot, omringet av en 20 fot høy mur og brolagt med hvit stein. Fangene ble også holdt der, slik at de ikke skulle ha noen sjanse til å komme seg unna.

Vi ble så ledet opp en rund sementtrapp tre etasjer inn i et rom på 14 x 20 fot hvor mange av torturredskapene fra 1500-1700 tallet er oppbevart. De inkluderte:

1. En etterligning av en hånd som holder et sverd og som er festet til veggen, og fire flere store sverd

2. En torturbenk med tre spisse pisker som brødrene ble mishandlet med.

3. Klemmer for hender og føtter.

4. Vekter av stein på 80-100 pund til å henge på fangenes føtter for å dra dem ut av ledd.

5. Tommel og finger presser

6. Et stativ hvor brødrene ble strukket med et hjul og kjettinger.

7. En lovbok med beskrivelse av 70 typer ulike straffer som krevde fengsling og tortur.

8. Et sett med styrkejern til å brennemerke med.

9. Stolen til dommeren.

10. Korset som ble holdt opp foran brødrene, og som skulle få dem til å avsverge seg sin tro når de sto foran tortur og henrettelse.

(fortsettes)

----
Dette er del 18 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember og del 17 mandag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 17

Saltzburg langs elven Salzach mellom Bavaria og Austria. Mange sveitsiske anabaptister flyktet gjennom dette området på vei til kommuniteter tilhørende Hutterianerne i Moravia. En stor del av dem ble fanget og henrettet langs fluktruten

Her i Salzburg, ble en av våre kjære forfedre, Veit Grüenberger, en klokkemaker, fengslet i året 1576.

Vi dro til Linz, 95.000 innbyggere. Her ble 72 av våre kjære forfedre henrettet, mange av dem ved drukning. Vi så den store elven Donau (Danube). Den går tvers gjennom Linz og flyter i retning Wien. Klokken 22 ankom vi Wien, med sine 1,8 millioner innbyggere. Østerrike mistet mange av sine under 1.verdenskrig, så landet har nå bare 6,5 millioner innbyggere.

En gård, hvor hus og låve er bygget sammen, nær Linz i Østerrike. Husene ble bygget slik at de kunne romme utvidede familier, inkludert besteforeldre, familier som nylig hadde giftet seg og de som arbeidet på gården. Dette er i samme område som Wolfgang Brandhuber promoterte 'husholds-fellesskap' til han ble fanget og drept av myndighetene, sammen med 70 andre anabaptister, i 1529.

18.juli besøkte vi et sted hvor vi så et solur, et stein-maleri, en kongelig kiste fra 1545, en stol brukt i forbindelse med henrettelser, utstyr brukt i å brennemerke folk, jernklemmer, og korset som ble brukt til å holde opp foran øynene på de som ble henrettet.

Donau renner gjennom Wien. Den er større enn Missouri-elven og inne i byen bygger de nå en bro, et utrolig byggverk. Selv om det er juli, er det ingen fluer å se.

Slottet Kreuzenstein, ikke så langt fra Wien, hvor Balthasar Hubmeier ble torturert og fengslet frem til han ble brent bundet til en stake i 1528. Hans kone ble druknet kort tid etterpå. Hans motto var, og de sa hans siste ord: "Die Wahrheit ist untödtlich!" (Sannheten kan ikke drepes).

19. juli kom vi først til en baptistkirke hvor det sto det var satt opp et minnesmerke på veggen: Til minne om piooeren Balthasar Hubmeiers martyrium og død, 10. mars 1528." Vi var ganske overrasket over at baptistene så Hubmaier som sin egen. Inne i kirken fant vi en innskrift: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." Men de hadde utelatt at de hadde alt felles.

Vi gikk ned til elva Donau. En mann viste oss stedet, ikke mer enn 120 fot fra elven, hvor Hubmaier ble brent levende, og vi så også stedet hvor hans kone to dager senere ble druknet. En stor bro på 80 fot står der nå. Når vi så dette stedet med våre egne øyne begynte våre hjerter å brenne idet vi tenke på våre kjære forfedre, hva de trodde og hva de gjorde.

(fortsettes)

Dette er del 17 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november og del 16 torsdag 1. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 16

Du lurer kanskje på hvorfor David Hofer og Michael Waldner fra Nord Amerika sammen med Hans og Emi-Margret (Arnold) Zumpe tok seg tid til å besøke Øst-Europa rett etter at de hadde opplevd at Rhön Bruderhof i Tyskland ble angrepet og oppløst av nazistene. Spesielt fordi broderskapet var i stor åndelig og økonomiske nød. Men alt dette gir mening hvis man ser nærmere på historien til Hutterite kommunitetene som forlot Russland (nåværende Ukraina) og dro til Amerika, noen år tidligere.

Michael Waldner (1878-1947), tjeneren som skrev denne beretningen, "På randen av krig", var født i Bon Homme kommuniteten i Sør-Dakota, bare fire år etter at hans foreldre Michael senior og Katherina (Stahl) Waldner hadde forlatt Russland til fordel for Amerika. I nærmere 400 år hadde Hutterianer kommnitetene i Europa lidd under ekstrem forfølgelse, tider med indre forfall og vekkelse. Iløpet av disse årene hadde et stort antall av medlemmene kapitulert og gått tilbake til Den romersk-katolske kirken. Sammen med dem, ble et stort antall Bruderhof (Anabaptist) kommuniteter tapt og et utellelig antall håndskrevne anabaptistiske dokumenter enten blitt konfiskert, permanent skjult eller destruert.

En trofast rest av hutterianerne i Russland holdt kontakten med sine frafalne medlemmer i Moravia, Øvre Ungarn (nå Slovakia), Siebenbürgen (nå den vestlige delen av Romania). En god del av disse frafalne medlemmene, sammen med sine barn og barnebarn klarte å rømme fra Øvre Ungarn og fant sin vei gjennom Tyskland og Polen til Russland. Drømmen disse Hutterianerne hadde, som nå bor i Amerika, var å knytte ny kontakt, tenne troens ild i hjertene til sine frafalne slektninger, og hvis det var mulig, å finne igjen de håndskrevne skriftene som var gått tapt.

Innsbruck i Tyrol, Østerrike. Jakob Hutter, og andre, gav sitt liv for Herren ved å bli brent festet til en påle på dette stedet (rett foran tårnet vi ser til høyre langt inne i bildet).

16.juli, 1937. David tok ansvaret for et bønnemøte før vi tok avskjed med Alm Bruderhof i Liechtenstein og overlot oss til Guds nåde og beskyttelse. Vi dro ned fra fjellet hvor en bil ventet på oss. Vi dro gjennom 16 tunneler og så mange frukthager. Buskapen gresset under trærne. Ved 18.00 ankom vi Zürich. Av familienavnene vi oppdaget her var det syv med etternavnet Stahls, to med navnet Waldner, 26 med navnet Walter, 29 med navnet Hofer, 26 med navnet Gross og en med navnet Kleinsasser.

17. juli ankom vi Wien, hovedstaden i Østerrike. Da hadde vi kjørt gjennom 17 tunneler. Det snedde. Ja, faktisk så langt som til Alm Bruderhof. På reisen passerte vi Innsbruck igjen. Denne gangen synes ikke fjellene så høye lenger. Det levde folk oppe i fjellene. De skar hvete med håndsigder.

Kitzbühel, et sted for tidlig anabaptistisk aktivitet i Østerrikes tyroliske alper - nå et verdensberømt sted for skisport.

Om kvelden kom vi til byen Kitzbühel hvor Hans Kral, en av de tidligere lederne, ble født. Den har 2000 innbyggere, tre kirker og en borg. I dalen flyter elva Salzach, så dalen kalles Salzachtal.

Ved 17.00-tiden kom vi til Salzburg som har 38.000 innbyggere. Her led 38 av våre kjære matyrdøden. På dette stedet så vi kuer med hvite striper, og skal du krysse jernbanen går det veier både over og under.

(fortsettes)

Dette er del 16 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november og del 15 onsdag 30. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 15

Byen Bruneck, Pfistertal, Sør-Tirol, nå Italia.

9. juni dro vi til Bruneck, hele tiden mellom fjellene. Når dalen blir vid og bred, der er det en landsby eller en by. Jeg forstår rett og slett ikke hvor mange som kan få seg et utkomme her. Fra hvert fjell springer det ut vann, som renner ned i en elv. Vi kom til byen Brenner. Det finnes en gammel borg her. Den er over 1000 år gammel, og det sies at den er den eldste i Europa. På toget underveis til Bruneck fortalte en mann oss at folket i fjellene laget brød bare en gang i året og at det er et mørkt rugbrød. De spiste for det meste Schuten (cottage cheese) og grønnsaker, og det var det de levde av.

Vi kom til Bruneck og ble der natten over. Det er her Døperne, våre forfedre muligens skal ha feiet sin første nattverdsfeiring. På museet så vi etter gamle skrifter, men det var ingen der av våre forfedre. Flesteparten av dem var katolske. Det fantes en gravlund her fra 1.verdenskrig. Det var så mange graver der at det var umulig å telle dem, fra 1914 til 1918, men flesteparten var fra 1914 og 1915. Det var bare gravstøtter på noen få. En hadde denne inskripsjonen: "Jeg har kjempet den gode kampen og fullendt løpet", og skrifthenvisningen.

I Tirol er telefonene sjeldne. Bare tre i byen.

De små byene var veldig gamle. Det var bilder av vår Frelser over alt, ja, på de mest utenkelige stedene, både langs veiene og ute på jordene og andre steder. I Tirol var det også mange fabrikker, klut-møller, snekkerverksteder og gravører - mange av dem ble drevet av vannkraft.

Vi kom til Klausen. Det var her vår kjære bror Jakob Hutter ble tatt til fange. Dette er en veldig gammel by, helt tilbake til det 13 århundre og den har 1,600 innbyggere. Vi stanset her for to dager, inkludert søndagen. Klausen er en by med avgudsdyrkelse. Det er bilder av Frelseren på de mest utenkelige stedene. Klausen har bare tre telefoner. Navn her. 2 med navnet Hofer, 2 med navnet Waldner, 1 med navnet Stahl, 2 med navnet Walters. 4,8 kilometer vest for Klausen så vi en butikk som solgte gamle bøker, og der skulle det visst være noen av våre forfedre, men dessverre fant vi ingen.

14. juni dro vi fra Klausen til Brixen. Dette var selve senteret for fordømmelsen av Døperne. Det var Jakob Hutter ble dømt og sendt til Innsbruck og hvor straffen ble utført. Her ble også ediktet ble proklamert som gikk ut på at enhver som fant og anga anabaptister skulle bli belønnet med 80 til 100 shilling. Ediktet stammer fra 1527. I Brixen fant vi 2 med navnet Waldner, 4 med navnet Walters, 3 med navnet Hofer, og 1 med navnet Amon. En enke ved navn Waldner fortalte at hennes svoger dro til Amerika i 1874.

15. juni vendte vi tilbake til Innsbruck. Det regnet i bøtter og spann. Vi dro gjennom 17 tunneler. Vi leste dette ordspråket: "Guds største gave til menneskene er en vennlig, hengiven, gudfryktig, dydig, hjemmekjær ektemann."

16. juni kom vi trygt tilbake til Alm Bruderhof. Vi fortalte om vår reise til Tirol. Vi fikk høre at de brødrene og søstrene som hadde oppholdt seg ti uker i Nederland, var kommet frem til Cotswold Bruderhof.

28. juni klarte de tre brødrene som hadde blitt holdt i varetekt 10 uker i fengsel å forlate Tyskland. Måtte Gud alene få all pris og ære. Uten Hans vilje mister vi ikke et eneste hår på vårt hode.

1. juli ankom tre brødre trygt Nederland. Fram til 15. juli oppholdt vi oss på Alm Bruderhof. Vi følte da at vi skulle reise en tur til Moravia, hvor våre forfedre hadde levd. Hans Zumpe og hans kone skal reise sammen med oss. Vi dro derfor til Zürich for å skaffe oss de nødvendige reisedokumentene.

(fortsettes)

Dette er del 15 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november og del 14 mandag 28.november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 14

Byen Chur, djupt inne i Graubünden (Grisons) regionen i Sveits.

11. mai dro vi til byen Chur, som daterer seg tilbake fra tiden før Kristus. Vi så hus som er 600 eller 1000 år gamle. Det var her i Chur klosteret lå som Jörg Blaurock kom fra, en av de tidlige døperne. Rett ved siden av klosteret lå det en protestantisk kirke og et museum. Der så vi pinebenken, hvor mange kristne endte sine liv, og andre ting. Vi fant to gamle Bibler, kjøpte dem og tok dem med oss hjem. Det var et mirakel at vi oppdaget dem. På tittelbladet i den ene sto det skrevet: "Vær på vakt! Forførelsen er stor!"

11. mai kom Hella fra Rhön Bruderhof. Noen av de kjære brødrene og søstrene, åtte av dem i tallet, og spesielt Arno og Hella hadde kommet frem til en erkjennelse og hadde forstått at de hadde gjort en feil. I forbindelse med de uventede tingene som skjedde på Rhön Bruderhof hadde de kommet i skade for å gi for mye til nazistene. Kaspar kom med en uttalelse hvor han tilkjennegav at han enten ville forbli her eller oppgi alt.

16. mai pinse. Den vidunderlige undervisningen i dag berørte virkelig hjertene til brødrene og søstrene.

17. mai hadde vi også en tid for undervisning. På ettermiddagen, fra 14.00 til 16.00 klatret vi opp på et farlig fjell. Det var da noen steiner løsnet over oss. En som het Kurt sto midt i steinraset. Han slo hodet inn mot fjellveggen og han slo seg til blods. Vi måtte be fellesskapet om unnskyldning for at vi hadde gått opp på dette farlige fjellet. Tre høye fjell ble kalt for 'De tre søstre'. Selv på 17. mai var deler av dem dekket av snø. Noen steder falt det ofte ned steiner.

18. mai dro hele fellesskapet på tur til Triesenberg. Vi spiste middag ute i det fri. Det er ganske vanlig her. Vi brygget oss også te og kaffe. Vi leste også brev som hadde kommet til oss fra Huron-kommuniteten i Sør-Dakota, fra Joseph Vetter og hans mor. Vi kom hjem omtrent ved halv seks tiden. De kalte dette Ausflug - ekskursjon.

Brødrerådet bestemte at vi skulle reise til Zürich.

Byen Zürich med elva Limmat og Zürchersee i bakgrunnen. Grossmünster til venstre og Fraumünster til høyre, en gang katolske kirker, men nå protestantiske.

19. mai dro vi til Zürich. Den har 350.000 innbyggere. Vi dro en halv mil ned fra fjellene hvor drosjene sto. Vi dro til Schaam. Underveis så vi fire sagbruk som ble drevet av et belte og hadde seks sager. David måtte snakke med en birøkter som hadde problemer med biene sine. Vi måtte reise gjennom åtte tunneler før vi kom fram til Zürich. Elva som renner gjennom Zürich heter Limmat. Noen bygninger i Zürich er seks etasjer høye. Vi fant to kopier av "Martyrs Mirror" (Martyrspeilet), to gamle Bibler og to gamle utgaver av Josephus som vi kjøpte. Klokken 10 på formiddagen møtte vi professor Fritz Blanke. Han hadde mye å fortelle oss og viste oss rundt.

Vi så broen hvor Felix Manz ble druknet fra i 1526. Han var en av de første døperne. Han forlot Zwingli's kirke. Vi så også Rådhuset, og fengselet hvor de første anabaptistene ble prøvd for retten og fordømt, og St. Josef kirken hvor noen av dem er gravlagt.

Vi så også inskripsjonen på Zwingli's kirke: "Reformatoren, Huldreych Zwingli, levde her i året 1519. Den brøt ut av Den katolske kirke."

Vi så også trykkeriet hvor den første Froschauer Bibelen ble trykket i 1525. Trykkmaskinen fungerer fremdeles. Vi så også en håndskrevet utgave av Heinrich Bullingers bok, i hvilken han martyrene fra 1519 til 1532, om hvem, hvor og hvordan de mistet sine liv.

Fra vinduet på loftet i professorens hjem så vi takene på husene hvor anabaptistene levde og døpte. Vi så også mange av skriftene til noen av de ukjente som var med helt fra begynnelsen. Vi søkte da også etter gamle skrifter fra de tidlige døperne. Og vi fant noen, svært gamle. Vi besøkte en protestantisk forkynner, en venn og bekjent av familien Bollers. Han var en vennlig, fornuftig mann som innrømte at mye galt var blitt gjort mot våre forfedre. Vi overnattet hos ham. Vi ble så vennlig tatt imot og var innkvartert som hans gjester. Fra ham, professor Blanke, mottok vi noen vidunderlige skrifter.

Vi dro hjemover igjen, og kom til byen Winterthur, med 30.000 innbyggere. En protestantisk forkynner tok så godt imot oss og vi spiste middag der. Han stilte spørsmål om vår tro.

23. mai kom vi hjem fra Zürich og fortalte om reisen under middagen. David ledet bønnestunden.

27. mai returnerte Hans Meier fra Nederland hvor han hadde vært for å samle inn penger. Han fortalte oss hvordan det hadde gått. Han ledet bønnestunden og talte med folket på en måte som ikke var pen og heller ikke ydmykt, og noen tok til tårene.

28. mai ble et brev fra Millton fellesskapet i Canada lest opp for hele forsamlingen. Det handlet om bønn, og om hvem som skulle og hvem som ikke skulle delta på bønnesamlingene.

Det er blitt bestemt at Emma Basel (enken etter Eberhard Arnold) skulle reise sammen med oss til Tirol for å besøke en del av landområdene til våre forfedre, som Klausen og Innsbruck, hvor Jakob Huter arbeidet og endte sitt liv som martyr.

29. mai kom vi til enighet om sammen med Hans om å støtte eldste Hans. Kommuniteten skulle holde seg til den samme veien, også når det gjaldt dåp, om utelukkelsen fra forsamlingen, osv.

Hele fellesskapet ba oss om å lage en barnevogn og en krybbe slik Hutterianerne lager den og de skulle kjøpe det treverket som vi trenger.

6.juni kom vi sammen for å be foran reisen til Tirol.

7. juni begynte vi reisen til Tirol i Guds navn sammen med Emma Basel. Hun hadde tilbrakt en viss tid der sammen med ektefellen, Eberhard Arnold.

Vi dro først til Buchs, en sveitsisk by som lå i nærheten, og så til Innsbruck. Denne regionen er omgitt av høye fjell, 6000 fot høye og hele tiden ligger et snø på toppene. Vi kjørte gjennom 18 tunneler. Fjellene ligger så tett inntil hverandre at det bare er plass for elven Inn. Når dalene vider seg ut ligger det vanligvis en landsby der. Husene har steintak. Vi kom til Innsbruck. Elva Inn er mørk og fossende. Innsbruck er omgitt av høye fjell, en vakker by med 75.000 innbyggere. Husene er av stein og har fem og seks etasjer.

Det er vanlig at mennene bærer knebukser, noen ganger med strømpene over knærne, lik brødrene i Rhön Bruderhof. Klærne kvinnene bærer er for det meste likt de våre kvinner bærer, men vi finner ikke dette i noe annet land, det lange håret, et svart eller hvitt tørkle på hodet.

Elva Inn er en fossende elv, mørk og gjørmete, 18 fot djup. Den renner gjennom byen og er fullstendig inngjerdet. I denne elva ble mange av våre brødre og søstre druknet. Det var også her i Innsbruck, vår kjære bror Jakob Hutter, den første eldste i vår bevegelse, ble brent levende festet til en stake.

Vi så også tårnet hvor vår kjære bror Jakob Hutter satt fengslet før han ble henrettet. Det bærer navnet Kräuterturm. I dag er det en klokke på dette tårnet. Tårnet var bygget i 1500, men da var det ikke så høyt som det er nå.

Vi fant mange der ved navn Hofer og en gate het Hoferstrasse. Når vi lette etter navn fant vi to som heter Hutter, en Waldner, seks med navnet Walter, atten med navn Hofer og fire Gross.

Her utføres arbeidet utføres med okser og kuer. Skoene settes utenfor døra til rommet ditt og når du våkner om morgenen er de pusset og skinner.

(fortsettes)

Dette er del 14 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november og del tretten, onsdag 16. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: