Den uredde prinsessen som reddet jøder under 2.verdenskrig

Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men jeg er blitt så grepet av historien om prinsesse Alice av Battenberg (bildet) Hun er gravlagt på Oljeberget i Jerusalem, og ble i 1993 erklært som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelse en hedning kan få, for med fare for sitt eget liv, å ha reddet jøder under 2.verdenskrig. Hun var en djupt troende kristen.

I forbindelse med prins Williams første offisielle besøk til Israel i juli i år stanset han ved Maria Magdalena kirken som ligger på Oljeberget. Der ville han besøke gravstedet til sin oldemor, prinsesse Alice.

Men la oss begynne med begynnelsen:

Alice ble født inn den kongelige britiske familien i 1885, og var Dronning Victorias første tipp-oldebarn. I 1903 giftet hun seg med prins Andrew og flyttet til Athen og ble en del av den kongelige greske familien. Prinsesse Alice og prins Andrew fikk fire døtre og en sønn, Prins Philip, den fremtidige hertugen av Edinburgh.

Prinsesse Alice's liv skulle bli ekstraordinært fra begynneløse til slutt. Hun ble født døv. I perioder av sitt liv slet hun psykisk. Etter at broren til hennes mann begikk statskupp, måtte prinsesse Alice og hennes famlie gå i eksil i Sveits. Senere flyttet de til Paris. Her levde de som flyktninger i stor fattigdom og hjelpeløshet. Det var her i Paris at prinsesse Alice ble forlatt av sin mann. Prinsen tok også fra henne deres barn. Gjennom disse mørke årene, hadde hun likevel et stort hjerte for de virkelig nødlidende og hun tok derfor på seg arbeid for Røde kors.

I 1938, returnerte prinsesse Alice til Hellas alene, men hun skulle ganske snart kastes ut i et storpolitisk drama. Nazistene okkuperte som kjent Athen i 1941. Nok en gang, måtte den greske kongefamilien flykte, Sør-Afrika. Prinsesse Alice og hennes svigerinne, prinsesse Nicholas, valgte å bli. Den eneste måten å overleve på, var matpakker sendt til dem fra prinsesse Alices bror, Lord Mountbatten, men flesteparten av disse matpakken ga de bort til de fattige.

Situasjonen var svært vanskelig for prinsesse Alice. Hennes fir døtre hadde giftet seg med tyske prinser, mens hennes sønn Philip var medlem av British Royal Navy. Prinsesse Alice var lojal mot de allierte styrkene.

I 1943 begyne Gestapo å lete opp de greske jødene for å sende dem til konsentrasjonleirene. 60.000 av de omlag 72.000 jødene som befant seg i Hellas ble deportert og av disse døde 58.000 i Auschwitz og Treblinka. Kun en eneste jødisk familie klarte å flykte idet de ba to av de gjenværende medlemmene av den kongelige greske familien som fremdeles bodde i Athen om hjelp.

Haimaki Cohen var et tidligere medlem av den greske regjeringen og hadde ved ulike anledninger gjort viktige tjenester for kong Georg I av Hellas. Kongen hadde sagt at om det skulle oppstå en situasjon der han trengte hjelp skulle han henvende seg til kongen. En dag sto familien til Haimaki Cohen på døra til prinsesse Alice og ba om hjelp. Hun tok imot dem. Det innebar en svært stor risiko. Hovedkvarteret til Gestapo var nærmeste nabo til prinsesse Alice. Men prinsesse Alice bestemte seg likevel for å skjule Haimakis enke Rachel og deres datter, Tilde, for resten av krigen. Etter å ha forsikret seg om at Rachel og Tilde var trygge, reiste Rachels fire sønner til Kairo som medlemmer av motstansbevegelsen for å tjene den greske regjeringen i eksil. En av sønnene, Michael kom tilbake etter en tid, og fikk også ly hos prinsesse Alice.

Prinsesse Alice var fullt klar over hvilken risiko hun påtok seg. Etter en tid fikk Gestapo mistanke og hun måtte inn til avhør. Nå hadde prinsessen lært seg å lese på leppene. Faktisk kunne hun lese på leppene både tysk, engelsk, fransk og gresk, men når Gestapo forhørte henne lot hun som om hun ikke forsto noe som helst og de ga til slutt opp.

I 1967 kunne prinsesse Alice returnere til sin sønn og svigerdatter, prins Philip og dronning Elisabeth II. De hadde invitert henne til å bo i Buckingham Palace.

Prinsesse Alice døde to år senere. Hennes siste ønske var å bli gravlagt i Jerusalem, like i nærheten av hennes barndoms store helt og kjære tante, Storhertuginne Elizabeth Feodorovna av Russland, som ble myrdet under den russiske revolusjonen. Hun ble først gravlagt ved St.George`s Chapel i Windsor, og gravlagt i Jerusalem 19 år senere.

Graven ble som sagt besøkt av prins William i år. Hennes sønn Philip besøkte graven i 1994, hennes barnebarn prins Charles, i 2016. Når prins William besøkte graven på oljeberget i år fikk han møte to av Cohens etterkommere som da befant seg i Jerusalem: Evy og Philippe Cohen, oldebarn av Rachel Cohen.

På randen av krig, del 22

Nikolsburg, nåværende Mikulov i den tsjekkiske provinsen Sørlige-Moravia. På et tidspunkt i historien var hele byens befolkning anabaptister. Men ikke alle av dem delte ikke-volds prinsippene. Den største gruppen ble kjent som Schwertler (sverdets folk) og en mindre gruppe, under ledelse av Jakob Wiedemann, forlot byen og ble gruppen Stäbler (folket med ikke noe annet enn en stav i sine hender). Denne gruppen ble selve rotstokken til det som skulle bli Hutterianer-bevegelsen i Moravia.

26. juli besøkte vi det store slottet som Dietrichstein hadde bygget oppe på en høyde. Han var en ond herre overfor våre forfedre. Høyden er på 80 fot. Vi så hus som er bygget inn i denne steinformasjonen som er over 1000 år gamle. I vinkjelleren på slottet så vi en stor tønne fra 1643 som var ment å kunne inneholde 1748 bøtter med vin. Den sies å være 30 fot høy og jernet som holder den sammen 3/4 tommer tykt og den er svært bred. 40 store trinn fører ned til kjelleren. Ordføreren var hyggelig mot oss, og viste oss mye av slottet.

Vi så en dør som var laget av en smed. Den var laget i år 1700 og med bemerkelsesverdig kvaliteter. Den var designet og dekorert i jern. I dette slottet så vi et helt rom fylt av bøker. Vi tror at mange av bøkene til vår forfedre ble oppbevart der. Rommet var 18x40 fot og 12 fot høyt. Det fantes også et sekskantet rom der hvor selveste Napoleon hadde sittet rundt et bord og spist frokost klokken 01.00 om morgenen. Det gjorde han sammen med folkene sine etter at de hadde vunnet det store slaget ved Austerlitz i 1805. Slaget raste fra klokken ni om morgenen til ni om kvelden. Franskmennene hadde kommet dit med 67.000 soldater og bare 9.000 av dem mistet livet. Russerne, sammen med tropper fra Det hellige imperiet kom med 85.400 mann og 35.000 av dem mistet livet. Et stort monument står på det stedet hvor slaget fant sted. Austerlitz ligger omlag 80 kilometer nord for Nikolsburg.

Borgermesteren i Nikolsburg tok godt imot oss, vennlig og kjærlig. En gate bærer fremdeles navnet "Bruderstrasse" (Brorskaps-gaten). Vi besøkte den og fant også det vi kaller et hof, altså en gård, med en 12 fot høy mur rundt, og mange hus, 30 alt i alt, som er bygget tett-i-tett, alle i en etasje og alle i stein, helt opp til taket. Vi gikk inn i flere av disse husene. Fattige familier bodde på disse stedene hvor medlemmene av Bruderhof hadde levd sine liv. Vi så en gammel kone som så etter gjessene. Det var litt gress der ute på gatene.

Nikolsburg er det stedet hvor noen av brødrene grunnla det aller første Bruderhof i Moravia i 1526. Vi er blitt fortalt at prins Dietrichstein i året 1700 sendte bud på legen som var en del av Bruderhof-fellesskapet, med godt resultat.

Mens vi befant oss i Nikolsburg kom politiet til rommet vårt i Hotell Ross. Klokken var ni om morgenen. De spurte oss ut og krevde å få se våre reisedokumenter. Årsaken for at dette skjedde var følgende: Vi ankom Nikolsburg med tog ved 20.00-tiden søndag kveld. Vi spiste middag, og borgermesteren, en rektor, en annen herremann og vanlig folk kom bort til bordet vårt og hilste vennlig på oss. De ba oss inderlig om å bli med på et møte. Vi spurte om det var et åndeligsinnet møte. De svarte at det bare var en politisk samling. Vi svarte at vi var trett etter den lange reisen og ville gå til ro for natten. Men Hans Zumpe og kona hans ble med på møtet. Visstnok ble det sagt noe ufordelaktig om Tyskland på dette møtet, om oppløsingen av Rhön Bruderhof, om at de var blitt utvist fra Tyskland (de sa ingenting om at disse ordene var blitt brukt). I stedet for å bli brakt til hotellet, hadde de blitt ført til Rådhuset og ble holdt der til klokken fire om natten.

Neste morgen, idet vi som vanlig gikk til rommet hvor det ble servert frokost, fortalte hotelldirektøren oss at reiseguiden vår og hans kone hadde kommet til hotellet klokken fire om morgenen. Vi ble forbløffet og sjokkert over å høre dette, så etter å ha spist gikk vi til deres rom. Der fant vi Hans og hans kone. De klarte ikke å få sove og fortalte oss om det som hadde skjedd. At de hadde blitt utspurt av politiet hele natten og blitt utsatt for en stor fristelse.

Omlag klokken 12 på formiddagen fikk vi høre at de må reise til Brünn (Brno i den tsjekkiske republikk) for å bli stilt for høyesterett. Klokken to på ettermiddagen så vi om vi kunne finne Hans i Rådhuset og vi spurte dommeren om vi kunne få se ham, siden han er vår reiseguide. Vi fikk tillatelse til det, men det måtte være en politimann sammen med oss. Vi la opp resten av turen og Hans gav oss noen reisepenger. Det var alt vi kunne gjøre. Klokken 15 ble kjørt bort i en bil til Brünn. Vi følte oss ulykkelige over det som hadde skjedd.

Dagen etter, 27. juli, tok vi bussen klokken 08.00 om morgenen til Brünn for å finne ut mer om det som har skjedd med Hans og hans kone. Vi fant et hotell og leide et rom. Så dro vi på leting etter dem. Vi spurte oss fram og ble sendt fra person til person helt til vi kom til rett sted. Vi fant ut at det var blitt besluttet at saken mot Hans Zumpe skulle føres om 15 minutter i Rådhuset.

Allerede tidlig i går morges hadde de blitt utspurt av en dommer som hadde besluttet å holde Hans innesperret på Rådhuset natten over, men han hadde nektet og sagt: "Jeg er en menighetsarbeider, og har nok penger til selvunderhold. Jeg vil komme tilbake hit i morgen tidlig." Så byrådet trodde ham og han ble satt fri i går kveld. Vi traff ham 15 minutter senere og fikk snakket sammen om det som skulle skje nå. Vi var derfor veldig glade når vi fikk en telefon klokken to om ettermiddagen om at saken var avsluttet og at hans problemer, sorg og fristelse var slutt, på den betingelsen at Hans ikke mer måtte bli sett i Nikolsburg eller Brünn. Han ble utvist fra Moravia.

På kvelden snakket vi om hvordan vi kunne fortsette vår reise. I det Hans var blitt utvist fra landet, var han ganske syk, sjokkert og nedbrutt hva helsen angår. Han trenger ro og hvile.

Vi bestemte at siden vi ikke hadde sett Falkenstein og Neumühl så ville vi ta bussen fra Brünn tilbake til Nikolsburg.

I Brünn vekslet vi pengene våre i banken og kom over en eier av en bokhandel som hadde bøker av våre forfedre i sitt eie. Vi fant også bøker av våre fiender, en bok kalt Taubenkobel, av Christoph A. Fisher.

(fortsettes)
----
Dette er del 22 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember og del 21 søndag 18.desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 21

Noen av de mange gjenværende bygningene i Sabatisch i dag. På oppslagstavlen kan man på tsjekkisk, tysk og engelsk lese om Hutterianer-kommuniteten som fantes her.

Bakenfor Mølla finner du huset hvor våre forfedre møttes for å be. I dag brukes denne bygningen til fjøs og bolighus for en familie.

Møllen var fremdeles i bruk når vi så den 24. juli 1937. Den er drevet av vannkraft og størrelsen på vannhjulet er 10 fot. Vannet føres til møllen via en kanal. Møllen har to valser, en melsikter og en stein. I nærheten av møllen finnes det et solur. Det er skrevet inn følgende årstall på møllen: 1739, 1816, 1822 og 1823.

Møllen er et felleseie for landsbyen. Mølleren blir betalt av landsbyens innbyggere og et eventuelt overskudd fordelt dem imellom. Noen av skogsområdene rundt landsbyen er også felleseie for alle bøndene.

Vi besøkte landsbyrådets kontor. Det lå i andre etasje i en bygning. En familie bodde i første etasje. Der fant vi et gammelt eikebord og en klokke som ble laget av brødrene år tilbake. Klokka virker fremdeles og ble brukt som landsbyrådets klokke. Vi ble fortalt at når kommuniteten fremdeles fungerte og hadde fremgang ble alle saker som vedrørte den diskutert her, og råd ble gitt. På den tiden ble alt gjort på en rettferdig og samvittighetsfull måte. Senere, når Bruderhof-kommuniteten ble åndelig svekket, fattig, utro og lunken, mistet lederskapet noen av sine idealer og tok ikke lenger vare på sine gamle, enkene og de foreldreløse. Da ble ikke alt gjort like oppreist og samvittighetsfullt.

Kommuniteten forfalt. Derfor burde alle oppriktige hjerter la seg advare og vokte seg mot åndelig forfall som fører til utroskap. La oss til enhver tid være tro mot det vi vet og stå oppreist helt til slutt. Amen.

Sabatisch ble angrepet og plyndret flere ganger i årene 1608 og 1622. Vi så også Weissenberg (Det hvite fjellet) som vår historiebok (Geschichtbuch - The Cronicle of the Hutterian Brethren) forteller om. Det er en hvit klippe. Til vår store overraskelse fant vi der en stor gravlund fra 1. verdenskrig, med mange kors.

Våre brødres gamle gravlund lå i en frukthage. Du kan knapt finne noe, bare at bakken er ujevn. I 1937 var det mye frukt her og vi likte å spise den. Våre forfedre hviler der. Vi så en gravstein fra år 1755 med navnet Tobias Sapel. Heinrich Hartman og Andreas Ehrenpreis hviler her. Våre hjerter ble rørt, når vi tenker på dem. I Sabatisch fant vi likevel noen av våre folk i live. En av dem var Joseph Müller, som en gang var i Amerika. Han er 82 år gammel, dårlig og svak. En annen, ved navn Baumgartner, ber der sammen med fem eller seks andre familier med samme navn. Vi møtte alle sammen, de tok vennlig og gjestfritt imot oss. Det finnes også en familie til, ved navn Wollmann, hvor mannen er en kles-farger og trykker, en virkelig ydmyk mann.  Han gav oss et klesstykke han hadde farget som gave.

Vi så bøndene i Sabatisch treske. De gjør det på samme måte som vi fortsatt tresker kost-mais. Skivene forblir hele. Svære nøttetrær, to fot tykke og andre frukttrær vokste rundt det området som pleide å være vår forsamling. Husene var bygget på samme måten som i Gross-Schützen, rommene på 14x14 fot. Noen av etasjene er laget av leire. Kistene er som våre, sengene kan trekkes opp på samme måte som når vi fortsatt befant oss i Russland. Våre unge kjenner ikke til dem lenger. Trappene i husene er svært bratte. Noen av husene har stråtak. Veggene er av stein og svært tykke.

Kvinnene bruker fortsatt skaut, men de er hvite. Her blir gjessene passet på av bestemødrene, de ser etter barnas gjess.

Vi forlot Sabatisch og dro tilbake til Pressburg. Med Guds hjelp forlot vi nok en gang Pressburg den 25. juli. Det var svært varmt. På ettermiddagen regnet det så vakkert. Ombord på toget var det mange mennesker. I det vi dro ut fra byen dro vi gjennom en lang tunnel. Det omkringliggende området er ganske jevnt, noen steder kledd med trær. Tre treskemaskiner var i arbeid. Det er søndag.

Ved 13 tiden kom vi til grensen til Moravia og gikk ombord i en båt. Navnet på elven er March (i det lokale slaviske språket er navnet Morava).

Vi tok så et hurtigtog, så et lokaltog og kom til Lundenberg (nå Breclav). Vi fulgte en sti ut til åkrene hvor den fantes en vakker hveteåker. I Moravia leier bøndene jorda si. Landsbygda hele veien til Nikolsburg (Mikulov, i den tsjekkiske republikk) er full av åser og med grøderik jord.

Vi ankom Nikolsburg. Byen ligger mellom to store fjell. Oppe på en høyde ligger et stort slott. Her satt fange av våre brødre i fengsel. Det sies at det finnes en vei under bakken til et annet slott som ligger omlag 11 kilometer unna. Fra denne høyden så vi 13 landsbyer hvor noen av våre kommuniteter var lokalisert i det 16. og det 17. århundre. Det er en stor sjø her. Den kalles Nimmer satt (Aldri nok). Det er ikke meningen at den skal bli større eller mindre. På denne sjøen så vi et uvanlig stort antall gjess.

(fortsettes)
---
Dette er del 21 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember og del 20 fredag 16. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 19

Den godt bevarte hutterianerkolonien Gross-Schützen i Vel'ké Lavare i Slovakia. Husene er fremdeles okkupert og åkrene og hagene godt ivaretatt. De som bor der nå tilhører Den romersk-katolske kirken.

23. juli reiste vi med bil til sammen med vår venn Faust til det som hadde vært vårt Gross-Schützen. Landskapet fra Pressburg til Gross-Schützen er full av åser, skoger og hager. Vi så 22 lag med kyr som ble brukt for å ta inn kornbåndene. Noe av det ble transportert med vogner hvor toppen var satt sammen av seljegrener. Veiene er av sement. Det er innhøstingstider. Gross-Schürzen ligger omlag 128 kilometer nord for Pressburg. Her bor det 3000 mennesker, 2700 av dem er katolikker og 300 er protestanter.

Hutterianere som har forlatt sin tro. Disse er etterkommere av kommuniteten i Gross-Schützen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Mange av etterkommerne etter denne kommuniteten lever i Slovakia og Moravia i dag. Noen av dem har funnet som vei inn i evangeliske menigheter den siste tiden.

Vi kom hit ved 14.00-tiden. Det er fremdeles en vakker gård - et hof - som ligger oppe på en liten høyde. En vakker elv, som kalles Rudava, renner gjennom gården på den sørlige og østlige siden. Fire a husene i byen er anerkjent som historiske bygninger og blir bevart. Det er forbudt å ta ut en nagle eller sette inn en. Husene er av stein. De små vinduene har jerngitter. Takene er av strå.

Møllen i Gross-Schützen, som den så ut på tiden hvor Michael Waldner.

Vi så et gammelt vannhjul, her i kommuniteten, men det var gammeldags. Alle kammerne og drivhjulene er av tre, og fremdeles fra tiden til våre kjære brødre, og svært pent laget. En kniv-jeksel sitter fortsatt der og blir brukt av landsbyens bønder. I nabolaget så vi noen krusifikser, og det er ingen selvstendige gårder, alle lever i landsbyen.

Allerede i 1706 ble kommunitetens medlemmer tvunget til å bli katolikker, men det var ført i 1725 at det første barnet ble tvangsdøpt av en prest. I 1777 ble en stor katolsk kirke bygget i landsbyen, noe som førte til at mange falt fra troen. Noen av de som forsøkte å flykte, ble innhentet, straffet og bedt om å frasi seg sin tro. Omlag 120 fot unna kirken finnes det en hule med et tårn. Det var der brødrene ble avstraffet.

Ringer og lenker ble festet til en vegg hvor brødrene ble torturert til de frasa seg sin tro. Vi kan fremdeles finne katolikker i landsbyen med etternavnet Wollmann og Walter. Vi besøkte en av familiene Walter i deres hjem, og så to krusifikser på veggen. De mottok oss vennlig og broderlig. Han viste oss lovbøker som inneholdt regler for avstraffelse fra årene 1500-1600. Han gav oss også en oversikt over instrumenter som ble brukt til avstraffelse og tortur, men professor Faust forbød ham å gi oss noe.

I nabolaget så vi kvinner som samlet kornaks. Det minte oss om det som skjedde på Ruts tid. Brønnen brukes av alle landsbyens innbyggere. Vi møtte en knivsmed, hvis yrke er blitt ført videre fra generasjon til generasjon i 390 år. Han ga oss en kniv.

(fortsettes)
----
Dette er del 19 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember og del 18 tirsdag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 14

Byen Chur, djupt inne i Graubünden (Grisons) regionen i Sveits.

11. mai dro vi til byen Chur, som daterer seg tilbake fra tiden før Kristus. Vi så hus som er 600 eller 1000 år gamle. Det var her i Chur klosteret lå som Jörg Blaurock kom fra, en av de tidlige døperne. Rett ved siden av klosteret lå det en protestantisk kirke og et museum. Der så vi pinebenken, hvor mange kristne endte sine liv, og andre ting. Vi fant to gamle Bibler, kjøpte dem og tok dem med oss hjem. Det var et mirakel at vi oppdaget dem. På tittelbladet i den ene sto det skrevet: "Vær på vakt! Forførelsen er stor!"

11. mai kom Hella fra Rhön Bruderhof. Noen av de kjære brødrene og søstrene, åtte av dem i tallet, og spesielt Arno og Hella hadde kommet frem til en erkjennelse og hadde forstått at de hadde gjort en feil. I forbindelse med de uventede tingene som skjedde på Rhön Bruderhof hadde de kommet i skade for å gi for mye til nazistene. Kaspar kom med en uttalelse hvor han tilkjennegav at han enten ville forbli her eller oppgi alt.

16. mai pinse. Den vidunderlige undervisningen i dag berørte virkelig hjertene til brødrene og søstrene.

17. mai hadde vi også en tid for undervisning. På ettermiddagen, fra 14.00 til 16.00 klatret vi opp på et farlig fjell. Det var da noen steiner løsnet over oss. En som het Kurt sto midt i steinraset. Han slo hodet inn mot fjellveggen og han slo seg til blods. Vi måtte be fellesskapet om unnskyldning for at vi hadde gått opp på dette farlige fjellet. Tre høye fjell ble kalt for 'De tre søstre'. Selv på 17. mai var deler av dem dekket av snø. Noen steder falt det ofte ned steiner.

18. mai dro hele fellesskapet på tur til Triesenberg. Vi spiste middag ute i det fri. Det er ganske vanlig her. Vi brygget oss også te og kaffe. Vi leste også brev som hadde kommet til oss fra Huron-kommuniteten i Sør-Dakota, fra Joseph Vetter og hans mor. Vi kom hjem omtrent ved halv seks tiden. De kalte dette Ausflug - ekskursjon.

Brødrerådet bestemte at vi skulle reise til Zürich.

Byen Zürich med elva Limmat og Zürchersee i bakgrunnen. Grossmünster til venstre og Fraumünster til høyre, en gang katolske kirker, men nå protestantiske.

19. mai dro vi til Zürich. Den har 350.000 innbyggere. Vi dro en halv mil ned fra fjellene hvor drosjene sto. Vi dro til Schaam. Underveis så vi fire sagbruk som ble drevet av et belte og hadde seks sager. David måtte snakke med en birøkter som hadde problemer med biene sine. Vi måtte reise gjennom åtte tunneler før vi kom fram til Zürich. Elva som renner gjennom Zürich heter Limmat. Noen bygninger i Zürich er seks etasjer høye. Vi fant to kopier av "Martyrs Mirror" (Martyrspeilet), to gamle Bibler og to gamle utgaver av Josephus som vi kjøpte. Klokken 10 på formiddagen møtte vi professor Fritz Blanke. Han hadde mye å fortelle oss og viste oss rundt.

Vi så broen hvor Felix Manz ble druknet fra i 1526. Han var en av de første døperne. Han forlot Zwingli's kirke. Vi så også Rådhuset, og fengselet hvor de første anabaptistene ble prøvd for retten og fordømt, og St. Josef kirken hvor noen av dem er gravlagt.

Vi så også inskripsjonen på Zwingli's kirke: "Reformatoren, Huldreych Zwingli, levde her i året 1519. Den brøt ut av Den katolske kirke."

Vi så også trykkeriet hvor den første Froschauer Bibelen ble trykket i 1525. Trykkmaskinen fungerer fremdeles. Vi så også en håndskrevet utgave av Heinrich Bullingers bok, i hvilken han martyrene fra 1519 til 1532, om hvem, hvor og hvordan de mistet sine liv.

Fra vinduet på loftet i professorens hjem så vi takene på husene hvor anabaptistene levde og døpte. Vi så også mange av skriftene til noen av de ukjente som var med helt fra begynnelsen. Vi søkte da også etter gamle skrifter fra de tidlige døperne. Og vi fant noen, svært gamle. Vi besøkte en protestantisk forkynner, en venn og bekjent av familien Bollers. Han var en vennlig, fornuftig mann som innrømte at mye galt var blitt gjort mot våre forfedre. Vi overnattet hos ham. Vi ble så vennlig tatt imot og var innkvartert som hans gjester. Fra ham, professor Blanke, mottok vi noen vidunderlige skrifter.

Vi dro hjemover igjen, og kom til byen Winterthur, med 30.000 innbyggere. En protestantisk forkynner tok så godt imot oss og vi spiste middag der. Han stilte spørsmål om vår tro.

23. mai kom vi hjem fra Zürich og fortalte om reisen under middagen. David ledet bønnestunden.

27. mai returnerte Hans Meier fra Nederland hvor han hadde vært for å samle inn penger. Han fortalte oss hvordan det hadde gått. Han ledet bønnestunden og talte med folket på en måte som ikke var pen og heller ikke ydmykt, og noen tok til tårene.

28. mai ble et brev fra Millton fellesskapet i Canada lest opp for hele forsamlingen. Det handlet om bønn, og om hvem som skulle og hvem som ikke skulle delta på bønnesamlingene.

Det er blitt bestemt at Emma Basel (enken etter Eberhard Arnold) skulle reise sammen med oss til Tirol for å besøke en del av landområdene til våre forfedre, som Klausen og Innsbruck, hvor Jakob Huter arbeidet og endte sitt liv som martyr.

29. mai kom vi til enighet om sammen med Hans om å støtte eldste Hans. Kommuniteten skulle holde seg til den samme veien, også når det gjaldt dåp, om utelukkelsen fra forsamlingen, osv.

Hele fellesskapet ba oss om å lage en barnevogn og en krybbe slik Hutterianerne lager den og de skulle kjøpe det treverket som vi trenger.

6.juni kom vi sammen for å be foran reisen til Tirol.

7. juni begynte vi reisen til Tirol i Guds navn sammen med Emma Basel. Hun hadde tilbrakt en viss tid der sammen med ektefellen, Eberhard Arnold.

Vi dro først til Buchs, en sveitsisk by som lå i nærheten, og så til Innsbruck. Denne regionen er omgitt av høye fjell, 6000 fot høye og hele tiden ligger et snø på toppene. Vi kjørte gjennom 18 tunneler. Fjellene ligger så tett inntil hverandre at det bare er plass for elven Inn. Når dalene vider seg ut ligger det vanligvis en landsby der. Husene har steintak. Vi kom til Innsbruck. Elva Inn er mørk og fossende. Innsbruck er omgitt av høye fjell, en vakker by med 75.000 innbyggere. Husene er av stein og har fem og seks etasjer.

Det er vanlig at mennene bærer knebukser, noen ganger med strømpene over knærne, lik brødrene i Rhön Bruderhof. Klærne kvinnene bærer er for det meste likt de våre kvinner bærer, men vi finner ikke dette i noe annet land, det lange håret, et svart eller hvitt tørkle på hodet.

Elva Inn er en fossende elv, mørk og gjørmete, 18 fot djup. Den renner gjennom byen og er fullstendig inngjerdet. I denne elva ble mange av våre brødre og søstre druknet. Det var også her i Innsbruck, vår kjære bror Jakob Hutter, den første eldste i vår bevegelse, ble brent levende festet til en stake.

Vi så også tårnet hvor vår kjære bror Jakob Hutter satt fengslet før han ble henrettet. Det bærer navnet Kräuterturm. I dag er det en klokke på dette tårnet. Tårnet var bygget i 1500, men da var det ikke så høyt som det er nå.

Vi fant mange der ved navn Hofer og en gate het Hoferstrasse. Når vi lette etter navn fant vi to som heter Hutter, en Waldner, seks med navnet Walter, atten med navn Hofer og fire Gross.

Her utføres arbeidet utføres med okser og kuer. Skoene settes utenfor døra til rommet ditt og når du våkner om morgenen er de pusset og skinner.

(fortsettes)

Dette er del 14 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november og del tretten, onsdag 16. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 13

Vi ser nå sørover, fra Silum, hvor Bruderhof-fellesskapet fant et tilfluktssted i Liechtenstein på slutten av 1930-tallet. Elven langt der nede i dalbunnen er Rhinen med toppene Falknis og Pizol i bakgrunnen. Byen Chur ligger litt lenger opp i dalen.

1.mai traff vi Arno og Emma Basel. De gav oss en vennlig velkomst. De kom i en bil. Emma Basel gråt. Vi la ut på veien hjemover opp mot fjellene. Deretter en mil oppover fjellene til bondegården. Noen få kilometer før vi kom frem ble vi møtt av sang fra brødre og søstre. Vi fikk en vennlig mottagelse fylt av glede. Middag ble servert klokken 18.00. David ledet oss i en kort bønnestund. Under kveldsmåltidet deklamerte barna hele sangen til 'Møllerens Sønn'. (Dette er en ballade som gjengis både i Lieder der Hutterischen Brüder og i Ausbund).

Oppkommet til elva Rhinen finnes i Sveits, og den renner mektig gjennom Tyskland.

Huset som Alm Bruderhof leide ble leid for 6.000 francs i året, men hadde ikke særlig stort landområde. En forretning for salg av ting dreid i tre sysselsatte to eller tre personer. Hele tiden er det to eller tre som er ute for å selge boller, tallerkener og andre ting. Ved siden av dette selger de kristne bøker.

Hotel Silum hvor Bruderhof fellesskapet holdt til på 1930-tallet. Stedet ligger høyt oppe i Rhin-dalen og kan sees på avstand.

5.mai la vi ut på en fjelltur. Etterat vi hadde klatret i over to timer hadde vi enda ikke nådd toppen. Det gjenstod enda tusen fot.

Musikken til syv av våre sanger ble skrevet ned. Sangen til våre forfedre (das Väterlied), dåpssangen (Tauflied), pinsesangen (Pfingstlied), adventsangen (Weinachtslied) og tre sanger til.

8.mai mottok vi 44 Gylden som almisser fra Nederland.

9.mai var en søndag. David underviste fra Apostlenes gjerninger kapittel en. Ved begynnelsen av gudstjenesten bekjente brødrene sine synder. Mange ble så beveget i sine hjerter at de gråt. Vi dro opp i fjellet igjen. Det tok oss tre timer. Hvilket utrolig under fra toppen! Snø, likevel var trærne grønne og vannet styrtende nedover dalen. Veien til Chur går på dette stedet gjennom en 400 fot lang tunnel. På kvelden fortalte vi om fellesskapet - kommuniteten - i hjemlandet vårt, og om hvordan vi flyttet fra Amerika til Canada. I Bruderhof bestemte deg seg for å gjøre dagen en time lenger. Vi må derfor stå opp en time tidligere.

Slottet Vaduz i Liechtenstein.

10.mai dro vi til Vaduz. Det var en lang reise. Vi så en familie som arbeidet. Mor og datter bar jord i kurver på ryggen opp fjellet. Faren spadde den så inn på steder hvor regnet hadde vasket den bort. Vi besøkte slottet i Vaduz. For det meste så vi gamle krigsvåpen som var utstilt. Sverd, spyd og kanoner fra årene 1660 og 1716. Slottets vegger er seks fot tykke. Vi så nagler som ble strødd på veien. Tråkket hestene på disse ble de lamme. Alt dette var fra 30-års krigen.

(fortsettes)

----
Dette er del 13 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november og del 12 tirsdag 15. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 11

"Barnas hus", som var en del av Rhön Bruderhof, en av de få bygningene som fremdeles står der den dag i dag.

På kvelden ble det holdt et bønnemøte før vi tok avskjed. Klokken 18 på kvelden den 15. april 1937 forlot vi Rhön Bruderhof. Som jeg har nevnt tidligere hadde det vært overskyet hele dagen og det var begynt å regne, men akkurat når oppbruddets time kom sprakk skylaget opp i vest og den kjære solen skinte så vakkert som om det var Gud som sa: "Jeg er med dere. Legg det fiendtlige og militariserte Tyskland bak dere!" Nå var tiden kommet da de tre store busset var ankommet, men på grunn av de dårlige veiene kunne de ikke komme nærmere enn trekvart mil fra gården. Å, du kjære, tro meg, det var en trist og hjerteskjærende tid for oss og for alle våre elskede brødre og søstre når vi måtte forlate dette vårt hjem. For Rhön Bruderhof er blitt kalt et hjem for kjærlighet og trøst, for det var her opprinnelsen til den kjærlighet og rettferd som vi hadde søkt med stort håp var.

Så tiden var nå kommet for å reise. Vi måtte komme hele veien fra Amerika for å oppleve det vi opplevde nå. Det samme skjedde på Jakob Hutters tid, eller når de måtte flykte over fjellrekken Karpatene. Det var ikke et barn på fem seks år som ikke måtte bære noe. Mødre, fedre, alle måtte de bære noe på ryggen, ung, gammel, enker eller foreldreløse, ingen ble spart. Min jobb bestod i å bære det 13 uker gamle barnet til Hans Meier. Enhver bar med seg så mye som de klarte, sengeklær for barna og andre ting. Det var en vanskelig og trist tid. En bil klarte å komme seg litt nærmere Rhön for å frakte med seg en lam kvinne. Det måtte to menn til for å bære henne til bilen som fraktet henne til bussen. Vi fikk bagasjen opp på taget av bussen. En vogn trukket av hester kom også med et lass. Det var det siste hestene utførte for fellesskapet.

Noen representanter for Sorenskriverens kontor reiste sammen med brødrene og søstrene så langt som til Frankfurt, for å kjøpe billettene vi trengte til Alm Bruderhof og til England (Cotswold Bruderhof). De brødrene og søstrene som skulle reise til England måtte oppholde seg i Nederland i seks uker. De var helt avhengig av at fremmede kunne gi dem tak over hode. Men mennonitene sørget for husrom på en broderlig måte.

Hans Zumpe fortalte senere at det hadde fremkommet tre reaksjoner på det som skjedde. Noen sa: "Vi må ta vare på våre egne!" Den andre gruppen sa: "Vi har nok fattige i Nederland." Og den tredje gruppen sa: "Disse folka er ikke vår business." Men en eldste i en forsamling tilhørende Mennonitene gjorde alt han kunne for brødrene og søstrene. Han slo i bordet og sa med stor iver: "Vil dere at disse folkene skal omkomme på gata?"  Endelig var det noen mennoniter som sa; "Du er blitt sendt av Gud for å vekke oss opp, for det er ikke lenger noe i blant oss av det som var." 

Dagen etter at alle hadde forlatt Rhön Bruderhof, gikk vi igjennom alle husene. Selv om de ikke eide mye, så var fremdeles ting av verdi igjen etter dem - sengeklær, stoler, kister, bord, klokker, dekorasjoner etc. Det er ikke mulig å beskrive. I kjøkkenet sto det gryter på komfyren, bord og benker, brødskjærere, skjæremaskiner for kjøtt, og andre ting. I spisskammerset fant vi kål, smult og andre ting, i bakeriet mel, og boller til baking og annet kjøkkenutstyr. I vaskeriet og tørkerommet ble alt utstyr liggende igjen.

Hele gården og landområdene tilhørende den ble nazistenes bytte. Heldigvis slapp vi å se dem ta det. Gud være lovet. På loftet var det lagret mange dyrebare ting, som familiene hadde eid. Alt ble igjen. 

På samme måte var det i smia og i snekkerboden. Alle slags redskaper smeden og snekkerne trengte så igjen. Også høvelbenkene ble nazistenes nytte. 

De hadde også 17 melkekyr. En engelsk broder hadde sett etter dem. Han sto opp klokken 05.00 hver morgen. Han stelte med dem og vasket dem og tok svært godt vare på dem. De hadde også tre hester, seletøy, høy og annet for - alt ble nazistenes bytte. Her fantes også en usedvanlig god grise-rase - det samme skjedde med dem. Og alt foret, rugen, havren, høy - alt ble nazistenes rov. Alt det vår Frelser har fortalt oss ble til virkelighet: De vil drive dere ut av deres hus!

Også en treskemaskin, en motor, bindemiddel, en slåmaskin, en såmaskin, vogner, sleder, verktøy, birøkterutstyr  - alt ble nazistenes bytte.

(fortsettes)
-----
Dette er del 11 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober og del 10 torsdag 20. oktober. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 4

Vårt menighetsfellesskap - gruppen Sommerfelder fra Canada - manglet ikke visjon for å nå andre mennesker, forteller Bernhard Toews: 'Vi visste at kristne må bære med seg budskapet og gi det til hele verden'. Men det å etablere misjonsstasjoner var ikke vår måte å gjøre det på.

'De erfaringene jeg gjorde meg mens jeg vokste opp i Canada kaster lys over dette', forteller Bernhard Toews og legger til:

'Mennonitenes misjonær til India, Peter Penner (bildet) besøkte menighetene i Canada og fortalte om misjonsarbeidet. Han talte i en av våre forsamlinger, og faren og moren min tok meg med for at jeg skulle få muligheten til å høre ham. Blant annet fortalte han oss at barna i India ber akkurat som oss: 'Du lieber Heiland mach mich fromm, das ich in den Himmel komm' (Kjære Frelser, gjør meg til en gudfryktig person slik at jeg kommer til himmelen). Han fortalte også at de sang akkurat slik vi gjorde og at han hadde en liten indisk gutt som sang: 'Gott ist die Liebe and Jesus liebt mich ganz gewiss'. Jeg var svært beveget på grunn av dette møtet og klarte ikke å sove før det gikk en god tid denne kvelden.

Mange mennesker i vårt menighetsfellesskap samtalte om en misjonens sak og som barn fikk jeg den forståelsen at dette var noe som var viktig. Jeg fikk også lyst til å drive misjonsarbeid blant hedninger en dag. Men i noen av samtalene jeg overhørte ble det også fremsatt noen reservasjoner. Noen av våre folk mente det var arrogant av oss å gå ut og lik fariseeren tro at vi var bedre enn andre og at vi hadde noe eget å gi av oss selv. Noen tenkte også at moderne misjonsarbeid ville ta noe bort fra vår kristne livsstil og fra det å tilhøre de såkalte 'stille i landet'.

Evangeliet, mente de, måtte presenteres i sin reneste form og den beste måten å gjøre dette på var å støtte arbeidet med bibeloversettelse til fremmede språk. Vårt menighetsfellesskap støttet The British and Foreign Bible Society, og vi tok opp kollekter som gikk til deres arbeid. Gjennom alt dette - mine foreldre hadde de beste intensjoner når det gjaldt å gjøre det som var rett.

Når vi så kom til Chaco befant vi oss plutselig midt blant Lengua-folket som ikke visste noe om Gud eller evangeliet. Vi ble med ett var det store ansvaret vi hadde. The British and Foreign Bible Society hadde allerede oversatt noen av de bibelske skriftene til språket Lengua-folket snakker. De skulle brukes i forbindelse med et arbeidet som Den anglikanske kirke hadde startet opp. Vi støttet dem så godt vi kunne.

Så - i 1935 - begynte noen nylig ankomne mennoniter fra Russland et misjonsselskap: Licht den Indianern (Lyset til indianerne). De kom fra Fernheim kolonien. Vi ble ikke direkte involvert med det samme, men vi spurte oss om vi hadde evner til å drive et slikt arbeide.

(fortsettes)

Bønnekampen under 2.verdenskrig, del 1

Det du er i ferd med å lese vil du neppe finne noe annet sted i forbindelse med 70 års markeringen av frigjøringen etter nazistenes skrekkvelde.

Men jeg våger påstanden om at det er noe av det mest bemerkelsesverdige du vil lese i sakens anledning.

Du kjenner kanskje navnet Rees Howells? Noen av dere har kanskje lest boken som Norman Grubb skrev om ham, og som på norsk fikk navnet: 'Flammer over Wales'? Kort fortalt var Rees Howells en mann Gud reiste opp som forbeder, og biografien om hans liv er en spennende reise i forbønnens tjeneste. Rees Howells startet The Bible College i Wales, en bibelskole som skulle få stor betydning for mange av de tjenestegavene Herren ga til sin menighet i årene som fulgte.

Rees Howells og bibelskoleelvene spilte en avgjørende rolle som forbedere under 2.verdenskrig og senere da staten Israel ble gjenopprettet i 1948. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hva som skjedde på denne bibelskolen i årene før og under 2.verdenskrig, og hvordan Gud ledet dem og fortalte dem hvordan de kunne be målrettet og strategisk inn i de situasjonene som oppsto.

Historien jeg er i ferd med å fortelle er hentet fra en som var øyenvitne til det hele: Doris M. Ruscoe, som arbeidet i staben ved bibelskolen.

Doris forteller at både staben og elevene ved bibelskolen i Swansea i Wales var opptatt av de urovekkende nyhetene som kom fra Tyskland etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten. Gud hadde åpenbart for Rees Howels at 'djevelen gjennom denne mannen ville søke verdensherredømme og på den måten bli en trussel for spredningen av evangeliet'. (Doris M.Ruscoe: The Intercession of Rees Howells. The Lutterworth Press 1983, side 17)

'De som var elever og som arbeidet i staben på den tiden kommer aldri til å glemme den byrden som Ånden la på oss når begivenhetene i Europa var spesielt truende. Kunne noe stoppe den pågående marsjen til Hitler? Han hadde etablert sin øverste maktsfære i Tyskland og hadde allerede planer om utvidelse av denne makten rundt om i Europa'.

I fastetiden i 1936 hadde bibelskolen tilbrakt de ukene den varte i bønn og faste. Denne praksisen var vanlig ved denne bibelskolen. Man kom sammen til bønn hele dagen, kun avbrutt av et måltid mat for de som ikke fastet, ved 1700-tiden. Så var det samlinger igjen om kvelden. Det lå en tung bønnebyrde over alle sammen, men i bønnen ble de løftet inn for Guds trone og der ble de forfrisket.

I mars 1936 hadde Hitler sendt sine tropper inn i Rhinland, en aggressiv handling som ikke møtte noen motstand fra de europeiske landene.

Men for Rees Howells var det annerledes. For ham ble det en byrde.

'Jeg kommer aldri til å glemme søndag den 29.mars', forteller Doris M. Ruscoe, og legger til: 'Rees Howells kom ned til matsalen og han så ikke ut til å være seg selv. Han som alltid så så ordentlig ut. Nå var håret rufsete og ansiktet bar preg av at han var i smerte. Så sa han: 'Herren har fortalt meg at bønnen har feilet. Nå er det bare forbønnen som vil føre oss igjennom'. Vi stirret på ham, stumme og forble stille. Var det virkelig slik at bønnen ikke hadde virket - den intense bønnen de siste ukene? Hva var det Herren ville si oss? Det var et nytt nivå av bønn som Han ledet oss inn i, og i denne sene kveldsstund og natt, begynte vi å få lys over situasjonen. Krigen i det himmelske raste, mørkets krefter samlet styrke, verden var på randen av en katastrofe. Hva ville nå skje med spredningen av evangeliet?'

(fortsettes)

På bildet sees Rees Howells.