Den uredde prinsessen som reddet jøder under 2.verdenskrig

Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men jeg er blitt så grepet av historien om prinsesse Alice av Battenberg (bildet) Hun er gravlagt på Oljeberget i Jerusalem, og ble i 1993 erklært som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelse en hedning kan få, for med fare for sitt eget liv, å ha reddet jøder under 2.verdenskrig. Hun var en djupt troende kristen.

I forbindelse med prins Williams første offisielle besøk til Israel i juli i år stanset han ved Maria Magdalena kirken som ligger på Oljeberget. Der ville han besøke gravstedet til sin oldemor, prinsesse Alice.

Men la oss begynne med begynnelsen:

Alice ble født inn den kongelige britiske familien i 1885, og var Dronning Victorias første tipp-oldebarn. I 1903 giftet hun seg med prins Andrew og flyttet til Athen og ble en del av den kongelige greske familien. Prinsesse Alice og prins Andrew fikk fire døtre og en sønn, Prins Philip, den fremtidige hertugen av Edinburgh.

Prinsesse Alice's liv skulle bli ekstraordinært fra begynneløse til slutt. Hun ble født døv. I perioder av sitt liv slet hun psykisk. Etter at broren til hennes mann begikk statskupp, måtte prinsesse Alice og hennes famlie gå i eksil i Sveits. Senere flyttet de til Paris. Her levde de som flyktninger i stor fattigdom og hjelpeløshet. Det var her i Paris at prinsesse Alice ble forlatt av sin mann. Prinsen tok også fra henne deres barn. Gjennom disse mørke årene, hadde hun likevel et stort hjerte for de virkelig nødlidende og hun tok derfor på seg arbeid for Røde kors.

I 1938, returnerte prinsesse Alice til Hellas alene, men hun skulle ganske snart kastes ut i et storpolitisk drama. Nazistene okkuperte som kjent Athen i 1941. Nok en gang, måtte den greske kongefamilien flykte, Sør-Afrika. Prinsesse Alice og hennes svigerinne, prinsesse Nicholas, valgte å bli. Den eneste måten å overleve på, var matpakker sendt til dem fra prinsesse Alices bror, Lord Mountbatten, men flesteparten av disse matpakken ga de bort til de fattige.

Situasjonen var svært vanskelig for prinsesse Alice. Hennes fir døtre hadde giftet seg med tyske prinser, mens hennes sønn Philip var medlem av British Royal Navy. Prinsesse Alice var lojal mot de allierte styrkene.

I 1943 begyne Gestapo å lete opp de greske jødene for å sende dem til konsentrasjonleirene. 60.000 av de omlag 72.000 jødene som befant seg i Hellas ble deportert og av disse døde 58.000 i Auschwitz og Treblinka. Kun en eneste jødisk familie klarte å flykte idet de ba to av de gjenværende medlemmene av den kongelige greske familien som fremdeles bodde i Athen om hjelp.

Haimaki Cohen var et tidligere medlem av den greske regjeringen og hadde ved ulike anledninger gjort viktige tjenester for kong Georg I av Hellas. Kongen hadde sagt at om det skulle oppstå en situasjon der han trengte hjelp skulle han henvende seg til kongen. En dag sto familien til Haimaki Cohen på døra til prinsesse Alice og ba om hjelp. Hun tok imot dem. Det innebar en svært stor risiko. Hovedkvarteret til Gestapo var nærmeste nabo til prinsesse Alice. Men prinsesse Alice bestemte seg likevel for å skjule Haimakis enke Rachel og deres datter, Tilde, for resten av krigen. Etter å ha forsikret seg om at Rachel og Tilde var trygge, reiste Rachels fire sønner til Kairo som medlemmer av motstansbevegelsen for å tjene den greske regjeringen i eksil. En av sønnene, Michael kom tilbake etter en tid, og fikk også ly hos prinsesse Alice.

Prinsesse Alice var fullt klar over hvilken risiko hun påtok seg. Etter en tid fikk Gestapo mistanke og hun måtte inn til avhør. Nå hadde prinsessen lært seg å lese på leppene. Faktisk kunne hun lese på leppene både tysk, engelsk, fransk og gresk, men når Gestapo forhørte henne lot hun som om hun ikke forsto noe som helst og de ga til slutt opp.

I 1967 kunne prinsesse Alice returnere til sin sønn og svigerdatter, prins Philip og dronning Elisabeth II. De hadde invitert henne til å bo i Buckingham Palace.

Prinsesse Alice døde to år senere. Hennes siste ønske var å bli gravlagt i Jerusalem, like i nærheten av hennes barndoms store helt og kjære tante, Storhertuginne Elizabeth Feodorovna av Russland, som ble myrdet under den russiske revolusjonen. Hun ble først gravlagt ved St.George`s Chapel i Windsor, og gravlagt i Jerusalem 19 år senere.

Graven ble som sagt besøkt av prins William i år. Hennes sønn Philip besøkte graven i 1994, hennes barnebarn prins Charles, i 2016. Når prins William besøkte graven på oljeberget i år fikk han møte to av Cohens etterkommere som da befant seg i Jerusalem: Evy og Philippe Cohen, oldebarn av Rachel Cohen.

Dagen da nazistene banket på døra og spurte etter skjulte jøder

Denne historien grep meg så sterkt etter at jeg leste den sent i går kveld, at jeg måtte oversette den til norsk:

'Julen nærmet seg, når en gruppe nazister kom hjem til en tysk familie i deres jakt på jøder som skjulte seg for dem. Den tyske familien skalv der de sto på kjøkkenet uten å gi en lyd fra seg. I kjelleren, rett under der de sto, skjulte det seg en gruppe jøder. 

De hørte hvordan nazistene spurte den foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Når turen var kommet til den yngste gutten, spurte de ham også: 'Finnes det noen jøder her i huset?'

Den lille gutten var først litt nølende, før han svarte:

'Ja!'

Foreldrene ble grepet av stor frykt og holdt nesten på å få et hjerteinfarkt. Nazistene spurte ham høflig om han kunne vise dem hvor disse jødene befant seg. Den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua. Der sto det et vakkert pyntet juletre. Han bøyde seg under treet hvor det var en stall, og så tok han frem Jesusbarnet og viste dem'.

Adolf Eichmann 'var en god kristen, som gikk til messe hver søndag'

Han var hovedarkitekten bak Holocaust - masseutryddelsen av jødene under krigen. Etter krigen slo han seg ned i Argentina. I Tucumàn. I lørdagsutgaven av VG kunne vi lese om den nye boka til Anne Kristin Furuseth, som har oppsporet gjenlevende av de norske nazistene som flyttet til samme sted, og som ble naboer med massedrapsmannen, Adolf Eichmann (bildet).

De visste ikke hvem han var til å begynne med, men en av dem beskrev ham på følgende måte:

'Han var en god kristen, gikk til messe i den lokale katolske San Josè Obrero-kirken hver søndag og stilte ofte opp i menighetsarbeidet'.

Tenk at det var mulig! En mann med blodet av millioner av jøder på sine hender, gikk stillferdig til messe hver søndag, og hjalp til i menighetsarbeidet! Det går kaldt nedover ryggen på meg, og jeg kjenner på smerten over en slik blasfemi mot den levende Gud - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, vår Herre Jesu Kristi far.

Men det er altså mulig. Slik er synden på det mest grelle. Man kan skjule seg for mennesker, men ikke for Gud.