11. mai dro vi til byen Chur, som daterer seg tilbake fra tiden før Kristus. Vi så hus som er 600 eller 1000 år gamle. Det var her i Chur klosteret lå som Jörg Blaurock kom fra, en av de tidlige døperne. Rett ved siden av klosteret lå det en protestantisk kirke og et museum. Der så vi pinebenken, hvor mange kristne endte sine liv, og andre ting. Vi fant to gamle Bibler, kjøpte dem og tok dem med oss hjem. Det var et mirakel at vi oppdaget dem. På tittelbladet i den ene sto det skrevet: "Vær på vakt! Forførelsen er stor!"
11. mai kom Hella fra Rhön Bruderhof. Noen av de kjære brødrene og søstrene, åtte av dem i tallet, og spesielt Arno og Hella hadde kommet frem til en erkjennelse og hadde forstått at de hadde gjort en feil. I forbindelse med de uventede tingene som skjedde på Rhön Bruderhof hadde de kommet i skade for å gi for mye til nazistene. Kaspar kom med en uttalelse hvor han tilkjennegav at han enten ville forbli her eller oppgi alt.
16. mai pinse. Den vidunderlige undervisningen i dag berørte virkelig hjertene til brødrene og søstrene.
17. mai hadde vi også en tid for undervisning. På ettermiddagen, fra 14.00 til 16.00 klatret vi opp på et farlig fjell. Det var da noen steiner løsnet over oss. En som het Kurt sto midt i steinraset. Han slo hodet inn mot fjellveggen og han slo seg til blods. Vi måtte be fellesskapet om unnskyldning for at vi hadde gått opp på dette farlige fjellet. Tre høye fjell ble kalt for 'De tre søstre'. Selv på 17. mai var deler av dem dekket av snø. Noen steder falt det ofte ned steiner.
18. mai dro hele fellesskapet på tur til Triesenberg. Vi spiste middag ute i det fri. Det er ganske vanlig her. Vi brygget oss også te og kaffe. Vi leste også brev som hadde kommet til oss fra Huron-kommuniteten i Sør-Dakota, fra Joseph Vetter og hans mor. Vi kom hjem omtrent ved halv seks tiden. De kalte dette Ausflug - ekskursjon.
Brødrerådet bestemte at vi skulle reise til Zürich.
Byen Zürich med elva Limmat og Zürchersee i bakgrunnen. Grossmünster til venstre og Fraumünster til høyre, en gang katolske kirker, men nå protestantiske.
19. mai dro vi til Zürich. Den har 350.000 innbyggere. Vi dro en halv mil ned fra fjellene hvor drosjene sto. Vi dro til Schaam. Underveis så vi fire sagbruk som ble drevet av et belte og hadde seks sager. David måtte snakke med en birøkter som hadde problemer med biene sine. Vi måtte reise gjennom åtte tunneler før vi kom fram til Zürich. Elva som renner gjennom Zürich heter Limmat. Noen bygninger i Zürich er seks etasjer høye. Vi fant to kopier av "Martyrs Mirror" (Martyrspeilet), to gamle Bibler og to gamle utgaver av Josephus som vi kjøpte. Klokken 10 på formiddagen møtte vi professor Fritz Blanke. Han hadde mye å fortelle oss og viste oss rundt.
Vi så broen hvor Felix Manz ble druknet fra i 1526. Han var en av de første døperne. Han forlot Zwingli's kirke. Vi så også Rådhuset, og fengselet hvor de første anabaptistene ble prøvd for retten og fordømt, og St. Josef kirken hvor noen av dem er gravlagt.
Vi så også inskripsjonen på Zwingli's kirke: "Reformatoren, Huldreych Zwingli, levde her i året 1519. Den brøt ut av Den katolske kirke."
Vi så også trykkeriet hvor den første Froschauer Bibelen ble trykket i 1525. Trykkmaskinen fungerer fremdeles. Vi så også en håndskrevet utgave av Heinrich Bullingers bok, i hvilken han martyrene fra 1519 til 1532, om hvem, hvor og hvordan de mistet sine liv.
Fra vinduet på loftet i professorens hjem så vi takene på husene hvor anabaptistene levde og døpte. Vi så også mange av skriftene til noen av de ukjente som var med helt fra begynnelsen. Vi søkte da også etter gamle skrifter fra de tidlige døperne. Og vi fant noen, svært gamle. Vi besøkte en protestantisk forkynner, en venn og bekjent av familien Bollers. Han var en vennlig, fornuftig mann som innrømte at mye galt var blitt gjort mot våre forfedre. Vi overnattet hos ham. Vi ble så vennlig tatt imot og var innkvartert som hans gjester. Fra ham, professor Blanke, mottok vi noen vidunderlige skrifter.
Vi dro hjemover igjen, og kom til byen Winterthur, med 30.000 innbyggere. En protestantisk forkynner tok så godt imot oss og vi spiste middag der. Han stilte spørsmål om vår tro.
23. mai kom vi hjem fra Zürich og fortalte om reisen under middagen. David ledet bønnestunden.
27. mai returnerte Hans Meier fra Nederland hvor han hadde vært for å samle inn penger. Han fortalte oss hvordan det hadde gått. Han ledet bønnestunden og talte med folket på en måte som ikke var pen og heller ikke ydmykt, og noen tok til tårene.
28. mai ble et brev fra Millton fellesskapet i Canada lest opp for hele forsamlingen. Det handlet om bønn, og om hvem som skulle og hvem som ikke skulle delta på bønnesamlingene.
Det er blitt bestemt at Emma Basel (enken etter Eberhard Arnold) skulle reise sammen med oss til Tirol for å besøke en del av landområdene til våre forfedre, som Klausen og Innsbruck, hvor Jakob Huter arbeidet og endte sitt liv som martyr.
29. mai kom vi til enighet om sammen med Hans om å støtte eldste Hans. Kommuniteten skulle holde seg til den samme veien, også når det gjaldt dåp, om utelukkelsen fra forsamlingen, osv.
Hele fellesskapet ba oss om å lage en barnevogn og en krybbe slik Hutterianerne lager den og de skulle kjøpe det treverket som vi trenger.
6.juni kom vi sammen for å be foran reisen til Tirol.
7. juni begynte vi reisen til Tirol i Guds navn sammen med Emma Basel. Hun hadde tilbrakt en viss tid der sammen med ektefellen, Eberhard Arnold.
Vi dro først til Buchs, en sveitsisk by som lå i nærheten, og så til Innsbruck. Denne regionen er omgitt av høye fjell, 6000 fot høye og hele tiden ligger et snø på toppene. Vi kjørte gjennom 18 tunneler. Fjellene ligger så tett inntil hverandre at det bare er plass for elven Inn. Når dalene vider seg ut ligger det vanligvis en landsby der. Husene har steintak. Vi kom til Innsbruck. Elva Inn er mørk og fossende. Innsbruck er omgitt av høye fjell, en vakker by med 75.000 innbyggere. Husene er av stein og har fem og seks etasjer.
Det er vanlig at mennene bærer knebukser, noen ganger med strømpene over knærne, lik brødrene i Rhön Bruderhof. Klærne kvinnene bærer er for det meste likt de våre kvinner bærer, men vi finner ikke dette i noe annet land, det lange håret, et svart eller hvitt tørkle på hodet.
Elva Inn er en fossende elv, mørk og gjørmete, 18 fot djup. Den renner gjennom byen og er fullstendig inngjerdet. I denne elva ble mange av våre brødre og søstre druknet. Det var også her i Innsbruck, vår kjære bror Jakob Hutter, den første eldste i vår bevegelse, ble brent levende festet til en stake.
Vi så også tårnet hvor vår kjære bror Jakob Hutter satt fengslet før han ble henrettet. Det bærer navnet Kräuterturm. I dag er det en klokke på dette tårnet. Tårnet var bygget i 1500, men da var det ikke så høyt som det er nå.
Vi fant mange der ved navn Hofer og en gate het Hoferstrasse. Når vi lette etter navn fant vi to som heter Hutter, en Waldner, seks med navnet Walter, atten med navn Hofer og fire Gross.
Her utføres arbeidet utføres med okser og kuer. Skoene settes utenfor døra til rommet ditt og når du våkner om morgenen er de pusset og skinner.
(fortsettes)
Dette er del 14 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november og del tretten, onsdag 16. november. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar