Vårt store behov - kanskje vårt største

Det har kanskje aldri vært et større behov for små, monastiske kommuniteter, enn nå. Fornyelsen av kirken har alltid kommet fra mennesker som lever i bønn. Og vår tid trenger en kroppsliggjort tro, en tro som viser seg i freds- og forsoningsarbeid, som bygger broer mellom kristne, som viser barmhjertighet mot de marginaliserte og løfter dem opp.

Jeg deler den profetiske drømmen til den lutherske teologen og matyren, Dietrich Bonhoffer:

"'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Jeg forstår godt kona til Knut Arild Hareide, som i en artikkel som er gjengitt i flere aviser, problematiserer det å kalle seg en kristen etter valgseieren til Donald Trump. Det begrepet er blitt så utvannet at det kan bety hva som helst. Lisa Marie Larsen vil heller kalle seg 'lærling' eller 'disippel'. Hun vil være en Jesu Kristi etterfølger med alt hva det innebærer. Jeg er enig. For når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Når kristen tro blir assosiert med grådighet, gambling, mammondyrkelse, rasisme, fremmedfrykt, kvinneforakt og hat, er ikke da saltet blitt trampet ned og blitt til intet?

De nye monastiske kommunitetene fremmer følgende verdier:

* Bønn, kontemplasjon uttrykt gjennom levd liv
* Et liv levd i fellesskap - det kan få mange forskjellige uttrykk fra sted til sted
* Fokus på gjestfrihet
* Praktisk engasjement for de fattige

Ved å leve med kirkens i tidebønnsrytme, regelmessig bibellesning forvandles man gradvis selv og først da har man noe å gi til samfunnet rundt oss. Kirken forandres innenfra og ut.