Fasten og et enklere liv

Her er undervisningen om fasten og et enklere liv, som jeg ga i Kristi himmelfartskapellet i formiddag:

Vi lever i en tid hvor ting blir mer og mer kompliserte. Den nye teknologien skulle jo egentlig være befriende i det den skulle være med på å forenkle hverdagen for oss. Gjør ting mer effektivt. Men for mange er det det motsatte som skjer. Alle disse duppedittene vi har fått stjeler stadig mer av vår tid. Tid er blitt mangelvare. Men travelheten er ikke en fiende - den er selve fienden. I hvert fall om du ønsker å leve en djupere liv med Gud.  Vårt største behov i dag er ikke et behov for enda flere klokere hoder, men for mennesker som ikke bare lever på overflaten, men som lodder djupere.

Det er det enkle livet som gir frihet. Dobbelheten binder oss. Det er enkelheten som gir glede og harmoni. Det er kompleksiteten og dobbelheten som skaper bekymringer og frykt.  Derfor trenger vi å oppdage det guddommelige sentrum og leve ut fra det. Jeg skal komme tilbake til dette. Men la meg si innledningsvis at når jeg snakker om enkelthet så snakker jeg om en indre realitet som fører til en ytre livsstil. Og jeg sier dette med en bestemt hensikt: Det er nemlig slik at ethvert forsøk på å tilegne seg en enklere livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, det fører bare til en dødelig loviskhet. Alt som har med troen å gjøre må springe ut fra vårt hjerte. Det være seg om det handler om bønn, eller om det å leve et enkelt liv.

I går stiftet vi bekjentskap med en av de grelleste sidene av det materialistiske samfunnet som vi lever i: Black friday. En morsom tunge på Facebook skrev i går følgende status: Black friday. Blakk lørdag.

To milliarder kroner regnet forretningsstanden med å tjene i går.

Noen har sagt at “vi kjøper ting vi ikke trenger for å imponere mennesker vi ikke liker”.

Jeg blir veldig utfordret av Jesu undervisning om penger og om materialisme. I Bergprekenen sammenligner faktisk Jesus materialismen med en avgud. Han sier det slik:

“Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” I en liten fotnote til dette verset i Matt 6,24 heter det i den nye bibeloversettelsen: “Mammon, arameisk for penger, formue og eiendom, her som en personifisert makt.”

Det er avgjørende for Jesu disipler i 2016 og spørre seg selv: I hvilken grad har avguden Mammon makt over meg?

Nøysomhet er en egen kvalitet ved det kristne livet:

Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus: “Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter menneskene ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange skader. Men du, Guds menneske, hold deg borte fra dette …” (1.Tim 6,6-11a)

Vi merker oss det sterke språket: “faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter menneskene ned i undergang og fortapelse… drevet av (kjærligheten til penger) er mange ført vill, bort fra troen…”

Dette er kanskje ikke de ordene vi siterer mest i vår tid - men det er kanskje disse ordene vi trenger å dvele ved i en tid som vår.

Tenk over det: det finnes noe som kan styrte menneskene ned i undergang og fortapelse!

16. november i år startet julefasten 2016. Julefasten er en 40 dagers faste frem til Kristi fødselsfest. 40 velsignede dager hvor vi søker å forberede oss for Herrens komme. 40 dager hvor vi ber om å ha Jesus som sentrum for vår tro og våre liv.

Dette er nok ganske fremmed for mange protestanter. Hos oss har 'julebordene' og festene blitt kjennetegnet for tiden før julehøytiden. Masse mat og så mye at når vi endelig skal sette oss ved festbordet julaften og 1. juledag, så er mange allerede lei av det de blir servert. Og dager så travle at det nesten ikke er mulig å sette seg nedpå litt og hvile.

Men det er mulig å gjøre noe med det og ta adventstiden tilbake! Bruke de 40 dagene frem til 1. juledag eller Kristi fødselsdag annerledes. Enklere, mer konsentrert om stillheten, mer tid til bønn og refleksjon. En annerledes rytme.

40 dager med enklere mat, mer tid til å være gjestfri og tid til å besøke andre. En tid for å be om fred i en splittet, mørk tid som vår. En tid til å tenne lys og bruke tid til å dvele ved lyset som skinner i mørket.

“Når dere faster…” Slik innleder Jesus sin undervisning om fasten, slik det gjengis for oss i Matt 6,16. Dermed plasserer han fasten midt i det kristne livet. Det heter ikke: “Om dere faster,” men “NÅR dere faster”. Fasten er likevel alltid frivillig. Den er ingen plikt eller et krav, men den kan være et kall i betydningen av at Herren kaller oss inn i fasten. Å faste burde være like naturlig som å be eller gi.

Men det er en side ved fasten som vi bør merke oss allerede fra begynnelsen av: Den individuelle fasten er noe høyst privat mellom deg og Herren. Jesus advarer oss faktisk mot å gjøre en offentlig! Derfor er det noe beklemmende når enkelte kristne forteller at de har fastet så så mange dager eller er midt inne i en faste, for Jesus sier det slik i Matt 6,16-18: “Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som ser i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”

Jesus selv fulgte de jødiske fastereglene, men Han fastet også når Den Hellige Ånd ledet Ham spesielt til det. Vi kjenner til den 40 dager lange fasten ved innledningen til sin jordiske tjeneste. Matteus 4,1 forteller oss: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter …”

Men det finnes en kirkelig faste - fellesskapets faste. Kirkeåret har flere av dem, og disse fastene er noe vi står sammen om:

Den første menigheten var en bedende og en fastende menighet! Ikke bare en bedende menighet, men en som fastet. Her ligger mye av hemmeligheten til dens fremgang! Det er jeg ikke i tvil om. Om kirken i Antiokia heter det:

"Mens de holdt gudstjeneste OG FASTET..." (Apgj 13,2)

Når la menigheten du er en del av til rette for felles faste sist? Har det skjedd noen gang?

Det er ingen som helst tvil om at faste er nødvendig i den åndelige kampen. En dag spurte disiplene Jesus, etter at de hadde forsøkt å drive onde ånder ut av en mann, og ikke lykkes, om hvorfor de ikke hadde klart å drive de onde åndene ut? Da svarer Jesus:

"Dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 18,21)

Av og til er ikke en bønnekamp nok. Da må vi gå inn i faste.

Noen gode venner av meg i Romania som tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke, faster mye når de står overfor tilfeller av livstruende sykdom i deres menigheter. Og Herren stadfester sitt ord med tegn og under. De ser mange helbredet. Av og til spør jeg meg selv: Gir vi for lett opp når vi tilsynelatende ikke får bønnesvar? Stormer vi virkelig himmelenes rike og river det til oss med makt? Eller glir vi inn i apatien?

Vi skal se litt nærmere på hva Bibelen har å si om faste, både fra Det gamle og Det nye testamente. Jeg vil også se på hvilken betydning kirkens fastetider kan ha og hjelpe oss med. Denne serien er en naturlig del av serien om behovet for og betydningen av den gjennomgripende vekkelsen som vårt land så desperat trenger. Jeg føler selv at jeg har undervurdert betydningen av fasten, og at jeg har vært altfor tilbakeholdende med å snakke om den. Det er så merkelig dette at vi er redd for at man skal bli "for åndelig" i enkeltes øyne om man snakker om faste. Men Bibelen har faktisk mye å si om den.

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

Jeg er begeistret for en dame som heter Anna, og min kone vet om det!

Du kan lese om henne i Det nye testamente, i Luk 2. Hun var datter av en som het Fanuel as Asjers stamme. Han vet vi ikke noe om. Men vi vet at Anna var 84 år gammel, at hun var enke og at han var profetinne.

Og så får vi vite dette i Luk 2,37:

"Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt."

Jeg tenker: Vi hadde virkelig trengt mange slike Anna'er i våre forsamlinger i dag. Og vi har mange av dem også. Jeg møter stadig på kvinner, gjerne eldre, som virkelig lever i bønn, og som faster. Det som slår meg når jeg møter dem er dette: Nesten uten unntak har de lysende ansikter! Det er noe mildt over dem. Når de ber, finner du et annet særtrekk: De har autoritet i bønn.

Anna i NT eller ikke ulik Hanna i GT. Også hun utøste sin sjel for Herrens åsyn, jfr 1.Sam 1,15.

Anna fastet og ba. Hun levde sitt liv innfor Guds ansikt.

Ordet faste slik det er brukt i Det nye testamente, nesteuo, dette ordet består et negativt prefiks som er ne og ordet esthio som betyr å spise.

Det er blitt moteriktig å si at faste er noe mer enn det å avholde seg fra mat, og det er riktig det at faste er mer enn avhold fra å spise. Men det er det òg. På Bibelens tid hadde fasten tre hovedformer, men alle besto i bokstavelig avhold. Om ordet enkelte ganger utvides til også å innbefatte andre former for selvfornektelse, forandrer ikke dette på noen måte ordets bokstavelige betydning. Så vi kan godt si at den normale fasten i bibelsk forstand er å avholde seg fra fast, og av og til også flytende føde, men ikke vann.

Eksemplet på denne normale fasten ser vi i eksemplet med Jesu faste i ørkenen: Jesus fastet, og til slutt ble han sulten! I Luk 4,2 leser vi at "i disse dagene spiste han ikke noe..."

At faste i første rekke er å avholde seg fra føde, ser vi også klart av 2.Kor 6 og 11. I 2.Kor 6,5 forteller Paulus at han ofte hadde "nattevåk". Dette kunne, slik ordet faste forstås av enkelte i dag, bety at nattevåkingen var som å faste. Men slik forholder det seg ikke, for i 2.Kor 11,27 nevner apostelen spesielt ordet "faste", som en del av det han nevner som han har vært igjennom i sin aposteltjeneste. Og legg nøye merke til hva han skriver her:

"ofte i faste"

Med andre ord: apostelen Paulus fastet ofte, det var en del av hans åndelige liv. Hør det alle som mener at faste er lovisk!

Det er to ting som kjennetegner Saulus etterat han fikk oppleve den oppstandne Jesus på vei til Damaskus. Det første vi får høre om ham etter denne skjellsettende opplevelsen, leser vi om i Apgj 9,9:

"I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk."

Så i vers 11 leser vi:

"Han ber."

Bare disse to ordene, men de sier alt. Her ser vi det samme igjen: bønn og faste hører sammen. I denne meget spesielle situasjonen, hvor Saulus har møtt en person han er overbevist om er død, og hvor han i stor iver forfølger Hans etterfølgere, er blitt slått til jorden av et sterkt lys og blitt fratatt synet, faster han og ber.

Den fasten som er beskrevet her er det vi kan kalle for den absolutte faste. Det vil si avhold fra både mat og drikke. Vi finner noen få eksempler på en slik form for faste, men det er alltid snakk om en faste av kortvarig varighet. Årsaken til det er jo åpenbar: en absolutt faste er noe man ikke kan utsette kroppen for lenge, da vi ikke kan klare oss lenge uten vann, før vi pådrar oss en kroppslig skade. Som regel strekker en slik faste seg ikke over tre døgn.

En slik absolutt faste finner vi eksempler på i Esra 10,6:

"Da han var kommet dit, kunne han verken ete eller drikke. så dypt sørget han over utroskapen hos dem som var kommet hjem."

Esra sørget dypt over de svikefulle kompromisser folket hadde inngått under ledelse av prestene, levittene ig folkets eldste.

Et annet eksempel er Ester:

"Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte." (Est 4,16a)

Den såkalte Esterfasten kom som et resultat av en overhengende fare for det jødiske folk.

Og det siste eksemplet, så langt jeg har funnet, er eksemplet med den faste som Saulus, senere Paulus, gjennomfører og som jeg allerede har nevnt.

Vi har også eksempler på den 40 dager lange fasten som Moses gjennomførte - to ganger faktisk. Første gangen da han mottok de 10 bud, og like etter da han oppdager at folket tilba gullkalven.

Men det finnes også eksempler på delvise faster og på faster som går ut på at man spiser enklere.

Et eksempel på dette er den såkalte Daniel-fasten, som vi leser om i Dan 10,2-3: “På den tiden hadde jeg, Daniel, vært i sorg i tre uke. Lekker mat spiste jeg ikke, kjøtt og vin kom ikke over leppene mine, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var til ende.”

Her ser vi at fasten både er avgrenset i tid - det er snakk om tre uker - og vi ser at det er en begrenset faste i den forstand at Daniel spiser, men det dreier som om enkel kost. Dette har blant annet inspirert kirken til flere av sine faster gjennom kirkeåret, hvor man spiser, men man spiser enklere mat. De store måltidene hører jo festen til. Før var det forskjell på hverdagsmaten og søndagsmiddagen. Søndagsmiddagen var annerledes. Nå kan vi spise søndagsmiddager hver dag i uken. Kanskje skulle vi ta søndagsmiddagen tilbake. Søndagen er nemlig alltid en fastefri dag. Hvorfor? Fordi det er en feiring av Kristi oppstandelse.

Når vi er inne på dette må vi også nevne Danielsfasten som beskrives i Dan 1,3-16

Kirken har gitt oss en gave med sine fastetider: Julefasten, den store fasten, det vil si fasten før påske, apostelfasten, bare for å nevne noen. Og den har gitt oss to fastedager i uken.

Den ene er onsdag som er forræderiets dag, den dagen da Satan for inni Judas Iskariot som så gikk til overprestene for å selge sin mester. Den andre dagen er fredagen, korsfestelsesdagen.

Men altså aldri på en søndag. Søndagens preg av å være oppstandelsesdagen gjør den til en påskedag hele året gjennom. På russisk heter søndag “voskresenje” som betyr oppstandelse. I den russiske tradisjonen lever troen på Kristi oppstandelse spesielt sterkt.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Mester over mitt liv,

ta fra meg latskapens, motløshetens, maktbegjærets

og de tomme ordenes ånd.

Skjenk meg, din tjener,

kyskhetens, ydmykhetens, tåmodighetens og kjærlighetens Ånd.

Å, Herre og Konge,

la meg se mine synder og ikke dømme min bror,

for velsignet er Du i evigheters evighet. Amen.