Det høres kanskje underlig ut, men av og til må vi la oss elske. Særlig når vi ikke kjenner oss attråverdige. Vi vil jo helst klare det meste selv. Og bli stående, selv om vi kjenner det skjelver i knærne og gjøre oss fortjent til kjærligheten vi vises.
Noen av oss må derfor lære oss til å slippe taket, og la oss elske som de vi er. Og Herrens nåde og kjærlighet er raus. Den er ufortjent.
De siste dagene er jeg blitt så minnet om ordene fra Salme 62,1-2:
"Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse. Han er min borg, jeg skal ikke rokkes kraftig."
I den nye oversettelsen står det:
"Bare hos Gud er jeg stille ..."
Den erfaringen må man gjøre seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar