Jeg klarer ikke å slippe tak i treåringens ord

Det er en setning som har grepet meg så sterkt den siste uken at jeg ikke klarer å få den ut av hodet. Egentlig er den hjerteskjærende. Den gjør noe med meg. Den har spist seg inn i meg.

Den ble ytret av en tre år gammel syrisk gutt som lå for døden. Hardt skadet i krigshelvetet i Mosul, den lille kroppen dirrende i smerte og overøst med blod:

"Jeg skal fortelle Gud alt!"

Ja, gjør det, tenkte jeg med det samme jeg leste de ordene.

Fortell Ham om den hjerterå ondskapen. Om voksne mennesker som skyter for å drepe, som lemlester sine motstandere. Fortell Ham om det du har sett, om redselen, den lammende og kvalmende frykten. Fortell Ham om de som må være igjen i byen du forlot, og som ikke kommer seg ut.

Fortell Ham alt, du lille venn.

Jeg er sikker på at Han vil høre på deg, og gråte sammen med deg.

Når jeg leste det du hadde sagt, gråt jeg og fant ingen trøst. Jeg tenkte på deg. Tre år. Så vidt begynt på livet. Du skulle bygge med klosser, bygge høye tårn, rive dem ned og bygge dem opp igjen. Du skulle sparke ball, og hoppe paradis og smake på is. Du skulle huske og skli og løpe dit de små beina dine bar deg. Noen skulle lese eventyr for deg og du skulle sove trygt i seng med stolte foreldre som våket over deg.

Slik ble det ikke. Ei kule fra geværet til en voksen mann satte punktum for levd liv. Tre år fikk du. Ikke mer. Tre år med krig, elendighet, nød og død. Barn skulle ikke oppleve slikt.

Klart du skal fortelle Gud alt.