Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.

70 prosent av de medisinske sentrene i Mosul ødelagt

Selv om det nå har gått et år siden byen Mosul ble frigitt fra IS-barbarerne, er det antall at minst 70 prosent av byens medisinske sentre ikke er i bruk. De er ødelagt.

Det er Asia News som skriver dette.

Heldigvis er antatt skadede etter krigshandlingene minsket, men er det en økning i antall skadede som er ofte for miner. I tillegg kommer de som blir syke av mangel på vann, eller urent vann.

Den kristne landsbyen Qaragosh, som ligger like i nærheten av Mosul, har et medisinsk senter, men ikke noe sykehus. Landsbyenes beboere er derfor helt avhengig av de få medisinske sentrene som fungerer i Mosul. Mangelen på medisinsk hjelp fører igjen til at mange som har flyktet fra Mosul og Qaragosh vegrer seg for å komme tilbake. Likevel øker befolkningen fra dag til dag. I den østlige delen av Mosul er livet tilbake i 'normal gjenge' så langt det lar seg gjøre. Store deler av Mosul er jo lagt i ruiner, men noen det finnes noen butikker og litt småindustri.

Assyriske kristne vender tilbake til ødelagt landsby - starter først med gudstjenester

Karamles, en assyrisk by sørøst for Mosul, begynner å våkne til liv igjen etter at den ble befridd fra terrorveldet til IS. Byen hadde opprinnelig nærmere 800 hjem. Nesten halvparten av dem ble brent ned av IS. Resten av dem har enten blitt ødelagt av bomber, andre skadet eller vandalisert.

Så langt har 10 familier vendt tilbake, og det aller første de har gjort er å starte opp igjen med å feire gudstjenestene. Mangel på elektrisitet kompliserer gjenoppbyggeleseprosessen, og gjør det vanskelig for folk å vende tilbake til Mosulsletten.

Fader Thabet leder ennå en gang gudstjenester idet ødelagte hus er i ferd med å bygges opp igjen. Men det er utfordrende når det er pluss 40 grader og det ikke finne noen vifter eller air-condition. Det vil ta veldig lang tid før livet i denne byen vender tilbake til det normale. Noen av de som vender tilbake kommer fra flyktningeleire i Erbil.

Billedtekst: Også kirkene er ødelagte av herjingene til IS.

Sterk symbolhandling da kristne i Mosul feiret gudstjeneste til minne om jødisk-kristen martyr

Kristne som har returnert til sønderskutte Mosul opplevde en stor gledesdag 9. august. Da kunne de nemlig feire minnedagen til den jødiske martyren Edith Stein (bildet), som døde i en av nazistenes konsentrasjonsleire i 1942.

Det var noe sterkt symbolsk over at den første gudstjenesten i Mosul en måned etter at byen ble frigjort fra det grusomme grepet til den islamistiske terrororganisasjonen IS, hedret minnet om en jødisk-kristen martyr.

Fader Luis Montes, som var liturg i forbindelse med gudstjenesten som ble feiret i Hl.Georg-klosteret sier til det katolske nyhetsbyrået CNA at gudstjenesten var en "stor gave fra Gud" og spesielt at den kunne feires på minnedagen til Edith Stein i et kloster hvor så mange andre kristne er blitt martyrer.

Den katolske presten, som kom til Mosul i begynnelsen av august for å gjøre filmopptak til en dokumentarfilm om de kristne i Mosul, mener at inngangspartiet til Hl.Georg-klosteret er blitt brukt av IS som fengsel. Her finnes det mange navn på kristne som er risset inn i murveggene. Kristne som endte sine liv som martyrer for Kristus.

Klosteret som er lokalisert i den østre delen av byen er påført store skader av IS.

På denne websiden kan du se en film om Mosull, om krigen og ødeleggelsene, men også om håpet:
http://www.catholicnewsagency.com/news/after-three-years-of-isis-occupation-the-mass-returns-to-mosul-25516/

La oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Mosul.

600 kristne familier har vendt tilbake til Ninive-sletten

De vil hjem! Hittil har mer enn 600 kristne familier returnert til Ninive-sletten i Irak. Det er den syrisk-katolske erkebiskopen av Mosul som gledesfylt melder dette. Han er oppmuntret av det mot disse kristne viser, som nå vil gjenoppbygge sine hjem og re-starte sine forretninger og virksomheter. Mye hjelp trengs for at dette skal være mulig.

Og trygt er det ikke. Likevel vil mange tilbake til sitt hjemsted.

Erkebiskop Petros Mouche sier til The Tablet at frigjøringen av den vestlige delen av Ninive-sletten, inkludert Mosul, fra IS er "et håpets tegn for oss kristne". Han legger til: "Noen har funnet seg arbeid, andre har startet restauranter, forretninger. Det kreves mye mot for å starte helt fra begynnelsen igjen."

De syriske-katolikkene utgjorde i sin tid 60 prosent 150.000 kristne som ble tvunget til å flykte til Erbil fra Ninive-sletten og Mosul på grunn av terroren fra IS.

La oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Irak og Syria, og la oss be spesielt for de som nå har vendt tilbake til Ninive-sletten.

Billedtekst: En landsby på Ninive-sletten. Foto: Wikipedia.

Minst 200 Yazidi-kvinner holdt som sex-slaver av IS i historisk kirkebygg

Det er ingen ende på ugjerningene til IS. Stadig kommer det nye avsløringer.

For flere måneder siden ble den syrisk-ortodokse kirken, Hl.Efraim i Mosul, som har en lang historisk linje, og som en av regionens største kirker, befridd av irakiske styrker. Det ble da oppdaget at IS hadde brukt kirken til fengsel. Her holdt islamistene minst 200 Yazidi-kvinner som sex-slaver. Dette er først blitt kjent nå.

Kirken, som har vært utsatt for omfattende hærverk og nærmest ligger i ruiner, er blitt skjendet på det mest grusomme og barbariske. Det samme har disse kvinnene i alle aldre blitt.

Til tross for de omfattende skadene på kirkebygget er de kristne fast bestemt på å bygge opp igjen den historiske kirken. Her har de feiret gudstjenester og gledelige sammenkomster som bryllup, og de vil ikke la islamistene vinne. Kirken skal igjen fylles med glad lovsang og bønn.

En kroppsliggjort tro blant forfulgte trossøsken

Dette bildet griper meg veldig. Bildet er tatt i Irak, nærmere bestemt Mosul. De to damene i blå klær tilhører Jesu lillesøstre, og har valgt å bli der hvor andre flykter. For å trøste, oppmuntre, støtte og sette mot i de som ikke kan komme seg unna forfølgelsen. Men de er ikke bare sammen med kristne. De besøker også muslimske familier med samme intensjon.

Slikt gir meg håp, og jeg kjenner en stor glede ved det jeg ser. Dette er å kroppsliggjøre evangeliet. La det få føtter og hender, og ikke bare en munn. Finnes det noe større behov i en mørk verden som vår? Jeg klarer ikke å se dette.

Dette er mot. Dette er tro.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt av Magdeleine Hutin i 1939. Hun hadde en av mine troshelter, Broder Charles av Jesus, som sitt store forbilde. Broder Charles var en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tar seg vanlig liv og lever sine liv i små bofellesskap eller kommuniteter midt blant vanlige mennesker.

- Det finnes ingen rettferdig krig

"Vær så snill - fortell verden at det ikke finnes noe slikt som en rettferdig krig. Jeg sier dette som en krigens datter!"

Ordene tilhører en liten vever skikkelse i hvit nonnedrakt. Hun er en av de modigste kvinnene jeg kjenner: dominikanersøster Nazik Matty. Du ser henne til venstre på dette bildet. Hun har tjeneste midt i krigens helvete: Mosul.

Det skjer noe forunderlig med Den romersk-katolske kirke for tiden. Ikke bare har denne kirken fått en pave som er ganske så annerledes enn andre paver opp gjennom tiden, og som lever radikalt annerledes enn tidligere paver, men rundt om i verden er Den romersk-katolske kirke blitt en kirke hengitt til fred og ikke-vold og Vatikanet lytter til det som nå holder på å skje.

Jeg tror det har gått oss hus forbi, jeg kan ihvertfall ikke huske å ha sett noen skrive noe om en samling i Vatikanet denne våren med tema: Ikke-vold og rettferdig-krig. Men jeg leser jo selvsagt ikke alt som skrives i media. Men det ville ikke forundre meg det minste om vi her på bjerget ikke har registrert det som holder på å skje. Jeg ble først oppmerksom på dette når siste nr av det amerikanske magasinet "Sojourners" kom i postkassen.

Katolikker som kommer fra konflikt soner - Afghanistan, Irak, Pakistan, Colombia, Mexico, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Uganda - løfter frem et helt annet perspektiv enn USA og Vest-Europa. De førstnevnte snakker om fred og det viktige arbeidet med å skape forsoning. De sistnevnte snakker om at det finnes noe som kalles rettferdig krig.

Men slikt vil ikke søster Nazik Matty høre noe om. Hun har opplevd hva krig er. Alle grusomhetene, frykten, traumene, død på alle kanter, lemlestelser, hjem som er ubeboelige, ja, et jordisk helvete. Derfor taler søster Nazik med en annen autoritet. Ikke den autoriteten som du får gjennom teorier, men gjennom dyrekjøpt erfaring. Og deler av Den romersk-katolske kirke er i likhet med Den koptiske og Den ortodokse kirke dagens martyrkirker. Som martyrkirke taler du med en annen autoritet.

Under konferansen i Vatikanet drøftet man en fredsteologi. Det er interessant å merke seg ordene til Lisa Sowie Cahill, som deltok på konferansen: "Siden det andre Vatikankonsil har ingen pave godkjent eller bifalt noen krig, eller støttet tesen om en rettferdig krig."

I dag leser jeg i Aftenposten at pave Frans I har skrevet brev til Bashar al-Assad der han ber Syrias president om å spare de sivile fra volden og sikre nødhjelpsleveranser. Videre ber pave Frans om at det må jobbes for en fredelig løsning på konflikten.

Jeg klarer ikke å slippe tak i treåringens ord

Det er en setning som har grepet meg så sterkt den siste uken at jeg ikke klarer å få den ut av hodet. Egentlig er den hjerteskjærende. Den gjør noe med meg. Den har spist seg inn i meg.

Den ble ytret av en tre år gammel syrisk gutt som lå for døden. Hardt skadet i krigshelvetet i Mosul, den lille kroppen dirrende i smerte og overøst med blod:

"Jeg skal fortelle Gud alt!"

Ja, gjør det, tenkte jeg med det samme jeg leste de ordene.

Fortell Ham om den hjerterå ondskapen. Om voksne mennesker som skyter for å drepe, som lemlester sine motstandere. Fortell Ham om det du har sett, om redselen, den lammende og kvalmende frykten. Fortell Ham om de som må være igjen i byen du forlot, og som ikke kommer seg ut.

Fortell Ham alt, du lille venn.

Jeg er sikker på at Han vil høre på deg, og gråte sammen med deg.

Når jeg leste det du hadde sagt, gråt jeg og fant ingen trøst. Jeg tenkte på deg. Tre år. Så vidt begynt på livet. Du skulle bygge med klosser, bygge høye tårn, rive dem ned og bygge dem opp igjen. Du skulle sparke ball, og hoppe paradis og smake på is. Du skulle huske og skli og løpe dit de små beina dine bar deg. Noen skulle lese eventyr for deg og du skulle sove trygt i seng med stolte foreldre som våket over deg.

Slik ble det ikke. Ei kule fra geværet til en voksen mann satte punktum for levd liv. Tre år fikk du. Ikke mer. Tre år med krig, elendighet, nød og død. Barn skulle ikke oppleve slikt.

Klart du skal fortelle Gud alt.

To år siden IS invaderte den kristne byen Quraqosh - det er ikke blitt enklere for de kristne flyktningene

Det har nå gått to år siden IS invaderte Quraqosh, en irakisk kristen by, som frem til da hadde vært en nokså trygg by for de som flyktet fra forfølgelsen på pågikk andre steder i landet. Nå er de som flyktet fra det grufulle som skjedde når IS kom, spredt rundt omkring i verden.

De har mistet absolutt alt og har ikke noe håp om noen gang å kunne vende tilbake til hjemlandet og hjembyen. Kirkeledere har beregnet at så mange som 100.000-160.000 kristne flyktet fra regionen sommeren 2014.

En av dem er 65 årige Bahija, som nå lever i Amman, Jordan. Hun gråter hver eneste dag som følger av traumene hun pådro seg når hun og familien måtte flykte for to år siden.

Bahija forteller sin historie til en representant for World Watch Monitor:

"Bahija, som er husmor, forteller at hun gråter hver dag og sliter med hodepine - to år etter at IS-krigere raidet hennes hjem i Tel Kayf (som ligger utenfor Mosul). De kom inn i huset hvor hennes gamle far lå på sengen i andre etasje. Kurdiske sikkerhetsstyrker var stasjonert i nærheten av huset, men de var ikke der når jihadistene slo til."

Det er ganske nøyaktig to år siden IS slo til (5. og 6.august) og invaderte Quaraqosh. Det er rett å si at helvetes krefter invaderte byen, som sammen med byen Mosul ligger på Ninive-sletten. Disse to byene dannet det største kristne samfunnet i det nordlige Irak.

Når disse demoniske hordene tok kontroll over store områder av det nordlige Irak for to år siden, sprayet de en 'N' for 'Nasrani' som betyr 'nasareer' eller 'kristen" på dørene til de kristne, 'M' for medlemmer av politiet eller militære og 'R' for 'rafithi' en nedlatende form som de bruker om Shia-muslimer og truet dem alle med døden om de ikke konverterte til Sunni-Islam. Alternativet var å flykte,

Som kanskje så mange som 160.000 kristne gjorde.

Bahija og hennes søster og deres foreldre flyktet først til Kurdistan. Her døde faren to måneder senere. Kvinnene levde så i syv måneder på et rom i en kirke, og tilbrakte elleve måneder i en flyktningeleir i Erbil. De reiste herfra på grunn av elendige sanitære forhold, og flyktet til Amman i Jordan hvor de nå bor i et hus med to rom sammen med andre slektninger.

Her er de blant de stemmeløse, som få bryr seg om.

IS har sprengt historisk kirke i Mosul

Terrorister fra IS har sprengt 'klokke-kirken' i Mosul i Irak og lagt et historisk minnesmerke i grus i den hensikt å utradere bevis for det har bodd kristne her.

'Klokke-kirken' ble bygd i 1870 årene og finansiert av keiserinne Eugenie, som var konen til Napoleon III.

Den islamske staten har med jernhånd kontrollert byen Mosul i Irak siden juni 2014, og har drevet tusenvis på flukt og tatt til fange enda flere innenfor byens murer. De mititante islamistene har gjort det til en vane å ødelegge kirker, klostre og kristne minnesmerker. Ikke minst det som har stor historisk verdi. I Mosul hersker streng Sharia-lov. Her er det vanlig med offentlige henrettelser og mange kvinner blir kidnappet og drevet ut i prostitusjon ved å selges og sendes til andre land.

IS skal ha brukt en betydelig mengde sprengstoff som ble plassert under kirken for å få maksimal effekt.

Den khaldeiske patriarken for Irak, Luis Sako, vokste opp i denne kirken. Han forteller at den var spesielt vakker, med en mengde ikoner og historiske fotografier. Kirken inneholdt også en skole, et bibliotek og et barnehjem. Klokketårnet hjalp den muslimske befolkningen til å holde seg a jour med sine egne bønnetider.

La oss fortsette å be for våre forfulgte trossøsken i Mosul og for alle som bor der under dette forferdelige terrorregimet.

Når det er krevende å være norsk kristen

Gårsdagen synes jeg ble en krevende dag - på mange måter. Mest krevende var nok beskjeden som vi fikk fra Tyskland. Gode venner fra Mosul - på flukt fra IS - har bestemt seg for å reise til de kurdiske områdene av Nord-Irak. De orker ikke mer. I mange år søkte de beskyttelse i Norge, men fikk avslag gang på gang. Deres kirker var brent, deres Bibler ødelagt - men troen hadde de beholdt. Mens samtlige muslimer som var på det siste flyktningemottaket deres fikk opphold i Norge, fikk ikke dette paret det. De var de eneste kristne, og deres beskyttelsesbehov er hevet over enhver tvil. Men norske myndigheter visste bedre.

Jeg skammer meg over å være norsk statsborger når slike saker kommer fram i lyset. Da er det krevende å være norsk.

Det unge paret representrerer et av verdens eldste kirkesamfunn. En martyrkirke. Deres tro er levende og brennende. De deltok på våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Hun med sin vakre sang - på Jesu morsmål. Vi ba sammen, feiret Herrens måltid sammen og besøkte hverandre. De var som en del av vår lille familie. Så måtte de rømme - fra norsk politi - til Tyskland. Den blå-blå regjeringen ville ha dem ut av landet. Nå har de oppholdt seg i Tyskland en tid. Ventet og ventet - i håp om trygghet. Nå orker de ikke mer. Nervene er tynnslitte. I Nord-Irak venter familie - og utrygghet. IS er 15 kilometer unna. Det er krevende for dem - og det er krevende for oss.

Dette var bakteppet da jeg samtalte med noen om velsignelse av ikoner. Av og til synes jeg det blir trangt å være kristen i Norge. Og krevende. Alle disse meningene. Det faktum at vi norske kristne vet best. Og kjenner alles hjerter. Og har sannheten på vår side. Dette unge ekteparet fra Mosul, brennende for Jesus, kommer fra en kirke med ikoner. Skal vi avskrive dem? Kalle dem for frafalne og vranglærere? De sier ingenting om vår lunkenhet, våre kirkeskikker, ingenting om at vi reiser til fjells og feirer påske, mens de søker til sine kirker for å ta del i vår største kristne høytid. Selv når de er forfulgt. Ville vår tro holdt om vi ble forfulgt som dem? Er vår tro verd å dø for?

Men gårsdagen ble også krevende for meg selv på en annen måte. Søvnløse netter på grunn av store smerter, store begrensninger når jeg skal gå. I går kveld bestemte jeg meg for å ta del i gudstjenesten i Toten frikirke. En gripende og samtidig vakker gudstjeneste hvor vi fikk del i Jesu lidelseshistorie gjennom opplesning fra lidelsestekstene hos evangelisten Markus, og hvor vi sang pasjonssalmene - både nye og gamle. Det hele ble avsluttet med nattverd. Men så måtte jeg parkere noen hundre meter unna. Det ble for langt å gå. Med store smerter klarte jeg så vidt å komme meg innendørs. Det var krevende.

De onde dagene er krevende. Som gårsdagen. Men hva er vel våre plager å ligne med Ham som bar all verdens synd, som ble sonofferet, som ble forlatt av Gud, som led døden på korset? For ingenting å regne. Vi har aldri blitt forlatt av Gud.

Så selv om dagene er onde fortsetter livet. Jeg gleder meg til å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00 i morgen tidlig og til å preke i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika kl.11.00. Livet er ikke så ille likevel! Jeg har ikke tenkt å gi opp.

IS utrydder ethvert spor av kristen tro i Mosul

I et forsøk på å utrydde den kristne tro fullstendig, brenner nå IS kristne bøker som de har samlet sammen fra kirker, klostre og kristne skoler i Mosul. Det gjelder spesielt bøker som har et kors på fremsiden.

Det er kurdiske kilder som melder dette. IS har også offentliggjort en video som viser dette.

I den regionen hvor dette skjer fantes det en gang tusenvis av kristne. Nå skal alle sporene etter dem viskes ut. Men det disse islamistiske terroristene ikke forstår er at de aldri klarer å fjerne Kristus. For det er Ham de forfølger. I Apostlenes gjerninger 9 hvor vi leser om Saulus som forfulgte de kristne, tok dem til fange og drepte dem, leser vi om hans møte med den oppstandne Kristus, som sier:

"Saul, Saul hvorfor forfølger du meg'. (Apg 9,4)

Slik er enheten mellom Kristus og Hans menighet at Kristus helt ut identifiserer seg med sitt lidende folk.

1400 år gammelt kloster i Irak jevnet med jorden av IS

Hl.Elias kloster, eller Deir Mar Elia, i Mosul (bildet) - Iraks eldste kloster som i 1.400 år har vært i daglig bruk - er jevnet med jorden av IS.

Vandaliseringen skjedde for en uke siden, og er blitt kjent nå. IS har brukt bulldosere, slegger og muligens eksplosiver. Den totale ødeleggelsen bekreftes gjennom satelittbilder. Til Norsk Telegrambyrå sier bildeanalytiker Stephen Wood i Allsource Analytics, at klosteret er fullstendig jevnet med jorden og steinveggene er blitt forvandlet 'til gråhvitt pulver'.

Deir Mar Elia målte hele 2,500 kvadratmeter og var bygget i stein og mørtel og lå oppe på et høydedrag over Mosul. Det inneholdt 26 rom.

Deir Mar Elia har vært åsted for en forferdelig massakre i 1743. Da ble 150 munker drept på ordre fra en persisk general da de nektet å konvertere til Islam.

Foto: BBC

1600 år gammelt kloster utenfor Mosul tilfluktssted for kristne på flukt

Irakiske kristne som flykter fra IS har søkt tilflukt i Mar Matti klosteret (bildet). Fra klosteret kan de se lysene i hjemmene de har flyktet fra. Så nær er terroristene.

Klosteret er 1.600 år gammelt, og ligger like nedenfor fjellet Alfaf, som ligger omlag 16 kilometer fra Mosul. Mosul falt som kjent i hendene på de islamske terroristene i fjor.

Mar Matti skriver seg tilbake til det fjerde år, når Matti eller Matteus, flyktet fra forfølgelsen under Romerriket. Han etablerte et eneboersted oppe på dette fjellet. Her tok han imot syke mennesker og hadde en sterk helbredelsestjeneste.

Da Mosul falt strømmet flyktningene hit. Nå finnes det noen få kristne familier her. Inntil nylig var Mar Matti et kjent og kjært pilegrimsmål for mange kristne. Klosteret rommer et stort bibliotek og her ble en årlig kristen festival holdt med deltagere fra hele Irak. En 1.100 år gammel kopi av et av brevene til Paulus har også blitt oppbevart her, men det er for kort tid siden brakt i sikkerhet.

La oss be om at Mar Matti blir bevart fra ødeleggelse. Her finnes uvurderlige skatter for den kristne kirke, og ikke minst finnes våre medsøsken her som lever i frykt for at IS skal komme.

Kirker i Mosul omgjort til slakterier

Den vakre Hl.Efrem syrisk-ortodokse kirke er en av mange kirker i byen Mosul som er blitt omgjort til et slaktehus i forbindelse med den muslimske høytiden vi nettopp har bak oss.

Som du ser av bildet er korset på kirkebygget revet ned.

Åtte kirker i denne byen som har en 2000 år gammel kristen historie er blitt omgjort til et slakteri i forbindelse med den muslimske høytiden Eid al-Adha (Offerets høytid).

Det er lederen for The Assyrian Monitor for Human Rights, Jamit Diarbakerli som har rapportert dette til International Christian Concern.

I disse historiske kirkene har IS slaktet en stor mengde dyr som et offer til allah. Mosul har vært inntatt og kontrollert av IS siden 10.juni 2014. En gang var dette hjemmet til tusenvis av kristne. I dag regner man med at det ikke finnes igjen en eneste kristen i Mosul.

Kristen kirke i Mosul omgjøres til moske for IS

Ett år etter at IS har tatt over den irakiske byen Mosul, har lederskapet i IS proklamert at sin plan om å omgjøre den syrisk ortodokse kirken, St. Ephraim (bildet) til en moske for islamistiske krigere.  Legg merke til at korset er fjernet fra kuppelen.

Gruppen har distribuert plakater rundt om i Mosul og drapert sitt nå så velkjente svarte flagg utenfor kirkens inngangsparti.

Det er det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek som melder dette.

En gang var det fullt av kristne i Mosul. I dag er det ingen igjen. Iraks nest største by er tømt for kristne. Det kristne nærværet i denne byen strekker seg tilbake til den tidlige kirkens historie. I juni i fjor befant det seg 3000 kristne i Mosul. For dem var hellige Efraims kirke et svært viktig samlingspunkt. Nå omgjøres altså kirken til en moske for den verste terroristgruppen verden har sett i moderne tid. Rundt kirken skal det stå bannere med teksten: 'Det er ingen gud uten Allah' og 'Profeten Muhammed'.

La oss huske våre trossøsken fra Irak som nå er på flukt eller befinner seg i flyktningeleire.

Prest henrettet av IS i Mosul

Dette er en sørgelig dag. Den islamistiske terrorgruppen IS har lagt ut en ny video som viser drapet på presten Paul Jacob i Mosul 2.februar.

På bildet ser vi Paul Jacob bli ført bort av IS-styrker for åtte måneder siden.

Henrettelsen av Paul Jacob fant sted Ghazlani-leiren i sørlige Mosul, et av de stedene hvor IS-terroristene befinner seg.

Paul Jacob var prest i den syrisk ortodokse kirken. Hans sognekirke i Mosul er sprengt i stykker av IS.

SISTE: 4000 kristne fra Mosul fant tilfluktssted i Jordan

4000 kristne fra Mosul i Irak har de siste tre månedene funnet et midlertidig tilfluktssted i Jordan.

Det er The New York Times som melder dette i sin nettutgave søndag.

Tilsammen har over 100.000 kristne flyktet fra sine hjem i de sentrale og nordlige Irak. Mens Jordan, Libanon og andre områder av Midt-Østen kan tjene som midlertidige oppholdssteder, er det mange eksperter som mener vi nå er vitne til det endelige exodus for kristne fra hele dette området av verden. Fra land og områder som har 2000 årig kristen historie.

The New York Times har i et stort oppslag satt ansikter på denne katastrofen. De har møtt 50 kristne som har funnet ly i Hl.Efraim syrisk ortodokse kirke i Amman. Flere av de kan fortelle at de oppholdt seg i Mosul så lenge det lot seg gjøre. Det var det siste alternativet å måtte flykte fra den byen de elsker, hvor de har hatt sine hjem i uminnelige generasjoner. Men nå måtte de. Det sto om livet.

La oss huske våre trossøsken i våre forbønner - daglig. De trenger det.

Leser du engelsk finner du reportasjen i The New York Times, her:

http://www.nytimes.com/2014/10/27/world/middleeast/for-mosuls-christians-a-shelter-in-jordan.html?_r=0

Samtaler med Isak Syreren om IS, Syria og Irak, del 2

Fader Michah Hirschy har gjort det samme arbeidet som meg med å lese Isak Syreren inn i dagens kontekst. Han skriver følgende:

'Når jeg sammenligner Abba Isaks ord med disse som nå kontrollerer hans hjemland, blir jeg minnet om noe som Zissimos Lorenzatos en gang skrev:

'Det finnes døde mennesker som rettleder kursen for våre liv og det finnes levende mennesker som, jo høyere de roper, jo tydeligere blir det at de er døde før deres tid'.

Abba Isaks stemme har veiledet utallige liv, innebefattet livene til Fjodor Dostojevskij og Elder Paisios.

Abba Isak, med ekstraordinær presisjon, taler til de som nå utsettes for vold og hat:

'En nidkjær mann [det syriske ordet brukt her for "iver" har betydningen fanatisme] oppnår aldri fred i sinnet; men han som er en fremmed for fred er også en fremmed for gleden. Hvis, som det er sagt, at sjelefred gir perfekt helse, og denne iver er motsetningen til fred, så er da den mannen som har denne iver syk med en alvorlig sykdom ... Nidkjærhet er ikke regnet blant mennesker til å være en form for visdom, men som en  sykdommer av sjelen, nemlig trangsynthet og dyp uvitenhet'.

Vi bør ikke anta at svaret på den demoniske iveren til IS er en 'rettferdig' iver fra vår side. Vi blir minnet om ordene til Abba Isak om at 'nåde og rettferdighet i en sjel er som en mann som tilber Gud og avgudene i ett hus. Nåde er motsetningen til rettferdighet ... Som gress og brann ikke kan sameksistere på ett sted, slik kan heller ikke rettferdighet og barmhjertighet bli værende i en sjel.'

Mens Midtøsten og store deler av resten av verden blir fortært av vold og lidelse, må vi igjen spørre oss selv, hva kan vi gjøre? Hva Abba kaller Isak oss til å gjøre? Abba Isak instruerer oss til å tilby konkrete handlinger av selvoppofrende kjærlighet for dem som lider. Hva hvis vi ikke klarer å elske i en selvoppofrende og håndgripelig måte? Han forteller oss at vi kan be. Er vi ikke i stand til å be? Han forteller oss at vi kan gråte med dem som lider. Er våre øyne tørre og står fortvilelse for døren? Denne blinde mannen i ørkenen, vår salige Abba Isak, svarer ved å gi oss en visjon av håp og kaller oss til å betro oss til Guds kjærlighet, han sier til oss:

'I kjærlighet har Han ført verden inn i sin tilværelse; i kjærlighet leder Han den i sin midlertidige tilværelse; i kjærlighet bringer Han den inn i en vidunderlig forvandlet tilstand, og i kjærlighet vil verden bli oppslukt i det store mysteriet om Ham som har utført alle disse tingene ...'