Kalt kristne

"Når Den hellige ånd kom over den tidlige kirken i Antiokia, satte både jøder og hedninger sin lit til at Jesus ville gi dem adgang til Gud. Forenet i tilbedelse, delte de liv med hverandre som om de var en familie. Ingen visste til å begynne med helt hva de skulle kalle dette. De visste hva en gruppe med jøder var ment å være, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som tilba sammen i Jesu navn. Så de bestemte seg for å gi dem et nytt navn. De kalte dem 'kristne'. (Apg 11,26)

Enhet på tvers av skillelinjer var det som var selve særtrekket ved den tidlige kirke - så mye qat det krevdes et nytt navn. Den kristne tro var en ny identitet, verken jødisk eller hedensk, mann eller kvinne, slave eller fri. (Gal 3,28)

Det er ganske utrolig å tenke på, spesiielt for en kirke som fragmentert av skismaer og trosbekjennelser, kirkesamfunnenes skillelinjer og etnisk identitet.

Det er hardt for noen og enhver i Amerika å se på de første kristne og føle seg stolt av hvor vi befinner oss i dag."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet): New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Unge mennesker sliter med å lese Bibelen - kan kommunitetsliv være løsningen?

Bønnerytmer. Tidebønner. Måltidsfellesskap. Lectio Divina, den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift.

Dette kan være løsningen på den store ufordringen avisen Dagen avdekker i et stort oppslag torsdag 27.desember. Reportasjen handlet om en ny undersøkelse hvor elleve unge voksne i alderen 19-27 år har deltatt. Undersøkelsen handler om bibelbruk, og er gjennomført av KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Fem av de som deltok er tilknyttet menigheter tilhørende Den norske kirke, resten tilhører ulike frikirkesamfunn. Undersøkelsen viser at bibellesning betyr mest for frikirkelige.

Men de sliter der også. Unge mennesker leser ikke så mye som før, og det er stor konkurranse fra ulike medier.

Det er flere ting som er interessant med undersøkelsen, men jeg vil trekke frem en ting:

Flere av de som deltok i undersøkelsen fra frikirkelig hold fremhever at 'gode vaner hjelper', og at 'fellesskap hjelper'.

Dette er en utfordring jeg synes vi skal ta veldig positivt.

Og det er her kommunitetsliv er så bra!

Et miljø som tar disippelliv med Jesus på ramme alvor. Hvor man deler hverdagslig liv, spiser sammen, leser Bibelen sammen, samtaler, ber tidebønner. Små fellesskap eller kommunitetter. Dette anser jeg for å være det store håpet for kirken, for dens overlevelse. Derfor ber jeg om at mange slike fellesskap eller kommuniteter vil oppstå i 2019. Blant annet ber jeg om at en slik kommunitet vil vokse frem av det regelmessige gudstjenestelivet i Kristi himmelfartskapellet.

Sørstatsbaptistene beklager sin slave-fortid - men burde gått lenger

Sørstatsbaptistene offentliggjorde nylig en rapport hvor de innrømmer sin fortid med støtte til slavehold, og hvor de beklager den. Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en av de mest markante lederne innen den nymonastiske bevegelsen, er født og oppvokst blant sørstatsbaptister. Han er glad for beklagelsen, men synes ikke rapporten går langt nok i å berøre og avdekke teologien bak forsvaret for slavehold.

I en større artikkel i The Washington Post 13. desember, utfordrer han Sørstatsbaptistene, som er det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, til å stille spørsmålstegn ved den rollen arven med slavehold og rasisme spiller hos Sørstatsbaptistenes altoverveiennde støtte til dagens 'hvite overlegenhet' i det amerikanske samfunnet.

Jonathan Wilson-Hartgrove utfordrer dagens Sørstatsbaptister til å engasjere seg i spørsmål som handler om migrantene fra Sør-Amerika. Ikke bare gi dem Bibler, men også hjelpe dem praktisk. Han stiller også spørsmålstegn ved de hvites overlegenhet i forhold til marginaliserte grupper, når den førstnevnte gruppen understreker sitt kall 'om å ta Amerika tilbake.' Hvem hadde det først? Han problematiserer også de som setter skille mellom religiøs frihet og evig sikkerhet, fra behovene for sosial rettferdighet.

Dessverre er artikkelen for lang til at den kan oversettes for denne bloggen. Dessverre ligger den bak en betalingsmur. Jeg har lest den.

- Trump har ikke forandret noe som helst

Shane Claiborne (bildet) har nylig vært i Sverige og har satt spor etter seg. 20 år etter at han startet den nymonastiske kommuniteten "The Simple Way", lever han fortsatt i dette bofellesskapet, og har gjort seg noen erfaringer med det - og med Donald Trump's Amerika.

I et intervju med svenske Dagen sier Claiborne:

"Trump har egentlig ikke forandret USA, men han har åpenbart hva vi er for slags land. Hans presidentskap har heller ikke forandret hvite, evangelikale kristne, men åpenbart hva de tror og tenker. Så mye av Trumps politikk er antitesen til Jesu budskap."

Claiborne mener utviklingen i USA er veldig urovekkende. Han forteller om sin kone som er lærer for niendeklassinger, og de er redde for fremtiden. Men han ser også lys i tunnelen, idet mange engasjerer seg og tar til gatene.

"Vi må fortsette å tro at det glade budskapet om Jesus fortsatt gjelder her og nå. At vi kan bli en bevegelse som viser Jesu kjærlighet i alt vi gjør og blir kjent for vår kjærlighet, ikke først og fremst for vår lære," sier Claiborne, som har deltatt på sommerfestivalen Frizon.

Når det gjelder hva han har lært om kommunitetslivet disse 20 årene, mener Claiborne at de har gapet over for mye og har lært seg til å gå fremover i et mer sakte tempo. De har lært seg at alt tar mer tid enn det de tror, og at det er viktig å slå røtter.

Hele intervjuet kan leses her:

http://www.dagen.se/nyheter/shane-claibornes-karlek-till-frizon-bestar-1.1184770

The Simple Way 20 år

Det er lett å tenke at man må være mange for å ha innflytelse og bli til noe. Slik er det ikke i Guds rike. I den sammenhengen kan man likevel være liten og likevel ha stor påvirkningsktaft.

9.januar i år var det ganske nøyaktig 20 år siden den ny-monastiske kommuniteten 'The Simple Way' ble startet. Det lille bofellesskapet har ikke bare spilt en viktig rolle i nabolaget, men har også inspirert mennesker mange steder til å starte små kommuniteter flere steder i verden med det siktemål at man ønsker å leve et autentisk kristenliv i hverdagen. Samlet rundt Kristus, i tidebønnens rytme, i Lectio Divina tradisjonen (den langsomme lesningen av Bibelen) og bordfellesskapet og nattverden lever disse kommunitetene som lys i en mørk verden.

Shane Claiborne som startet kommuniteten 'The Simple Way' i Philadelphia, USA, har sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove vært to av de mest toneangivende inspiratorene i denne bevegelsen innen kirken.

9. januar 1998 flyttet fem venner sammen med Shane Claiborne til 3234 Potter Street (bildet). I den fattigste delen av byen, hvor behovene var størst.

'Vi flyttet dit med en brann i våre hjerter', skriver Claiborne.

Og de ønsket å forandre verden! Intet mindre. Urkirken var den store inspirasjonskilden. De ville leve slik den levde.

"Vi ønsket å se Guds rike," skriver Shane Claiborne og legger til: "At Guds drøm skulle gå i oppfyllelse. Vi visste at troen ikke bare var en billett til himmelen og en lisens til å ignorere verden rundt oss."

Og hit Potters Street har hundrevis av mennesker kommet og godt og satt igjen sinefigeravtrykk. Her har folk delt fellesskap, både rundt bordet, og i bønn, levd med en dagsrytme og sett liv forvandlet. Dessuten har denne kommuniteten vært til stor inspirasjon for lignende kommuniteter verden over. Og er det fremdeles.

Profet og martyr

I går - på Martin Luther King søndagen - var jeg så heldig å få lytte til en direkte-sending fra Greenleaf Christian Church i Goldsboro, North Carolina, USA. De hadde invitert Jonathan Wilson-Hartgrove, en av de ledende skikkelsene innen den ny-monastiske bevegelsen og baptistpastor, til å tale. Han tok utgangspunkt i en tekst fra Lukas, lignelsen om Den rike mannen og Lasarus. En tekst Martin Luther King arbeidet mye med den siste tiden han levde.

Det var en utfordrende tale. Virkelig. Slik er det når man våger å la den bibelske teksten få tale inn i vår egen samtid, med de utfordringer våre samfunn står overfor. Og Jonathan Wilson-Hartgrove har en profetisk stemme i vår tid. Han taler direkte til de som innehar maktposisjoner og utfordrer de.

Som president Donald Trump. Der er det mye å ta tak i! Jonathan Wilson-Hartgrove nevnte Trumps siste uttalelser om 'dritt-land', uttalelser som svært mange i de landene den amerikanske presidenten siktet til, opplever som rasistiske. Og han nevnte uttalelsene som hvem som har størst atom-knapp.

Men det som opptok Jonathan Wilson-Hartgrove mest er uretten som rammer de fattigste og de marginaliserte.

'Problemet med den rike mannen," sa Wilson-Hartgrove, var ikke at han var rik, men at han ikke så den fattige Lasarus. Og da snakker vi virkelig om å se! Med hele oss. Som innebærer at vi gjør noe. Praktisk. Konkret. Ikke bare snakker.

Noe må gjøres med uretten. Vi kan ikke lenger overse den og holde den på avstand.

Leser vi profetbøkene i Det gamle testamente ser vi at Gud er på de undertryktes side. Han tar parti med de fattige, de fremmede i landet, enkene, de farløse, de syke. Og profetene refser de som undertrykker. Det har de fått i oppdrag av Gud.

Mange av vår tids profeter spår lykke, snakker om hvor velsignet du kommer til å bli, hvor rik, og hvor mektig og forteller deg at det er fred og ingen fare. Men det er sjeldent vi hører en profet tale mot de som har makt, mot uretten, mot de som undertrykker.

Men vi finner det samme hjertelaget hos Gud i Det nye testamente. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 1,10: "Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre."

Det er noe å tenke over på Martin Luther King dagen i dag. I dag er det 89 år siden han ble født, og 4. april er det ganske nøyaktig 50 år siden han ble myrdet.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

Baptister i Norge starter kloster!

Ungbaptist - ungdomsarbeidet til Det Norske Baptistsamfunn - starter kloster!

Joda, du leste helt rett! Og for meg er det et stort bønnesvar og svar på en djup lengsel jeg har båret på i flere år. Jeg fryder meg over at norske baptistungdommer går foran og baner vei for noe svært spennende. Dette blir en del av den nymonastiske bevegelsen, som spirer frem mange steder i verden, og som jeg kjenner meg så ett med.

I presentasjonsbrosjyren heter det: "Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med rytmer og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud. Vi kaller det Ungkloster - et nytt uttrykk for en eldgammel måte å følge Jesus på."

Ungkloster kommer som en respons på situasjonen i kirkene i Norge i 2017:

"Vi ser at unge kristne som flytter hjemmefra for å studere eller arbeide, gjerne i storbyer, ofte ikke finner et nytt kristent fellesskap. For mange blir troen noe som mindre og mindre viktig i en ny hverdag som ung voksen. Samtidig ser vi at unge kristne etterlyser rollemodeller og andre modeller for å leve et liv som en etterfølger av Jesus Kristus. Det er ikke alltid like lett å se hvordan et individualistisk liv i Norge i dag samsvarer med hvordan Bibelen beskriver et liv i fellesskap", 
heter det i presentasjonsbrosjyren.

For å møte denne store utfordringen starter nå baptistungdommene bofellesskap. Idealet er selvsagt urkirken i Jerusalem, men baptister har også djupe røtter i den anabaptistiske bevegelsen under Reformasjonen. Mange av de oppstod rundt måltidsfellesskaper som dannet kommuniteter.

"Ungkloster er et opplegg der unge mennesker bor i bofellesskap der de på en spesiell måte søker fellesskap i bønn, måltider og tjeneste. Dette gjør man mens man har vanlig studie, jobb eller lignende...", heter det i brosjyren.

Men Ungkloster er ikke del av en munke eller nonneorden der man må avlegge løfter om sølibat, heller ikke et opplegg alene for unge mennesker. Jeg håper vi skal kunne ta neste steg snart: opprette bofellesskap eller nærfellesskap for voksne, med det samme innholdet. Det er dette jeg drømmer om å se realisert på Gjøvik, hvor jeg bor.

Den nymonastiske bevegelsen har sitt opphav i et profetisk budskap Dietrich Bonhoeffer bar fram før 2. verdenskrig. Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har så vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Nå gleder jeg meg over at vi kan se de første spirene til slike nymonastiske bofellesskap i Norge. Initiativtager i Norge er Fredrik Krunenes, som selv har bodd i et slikt nymonastisk fellesskap i USA.

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

Vårt store behov - kanskje vårt største

Det har kanskje aldri vært et større behov for små, monastiske kommuniteter, enn nå. Fornyelsen av kirken har alltid kommet fra mennesker som lever i bønn. Og vår tid trenger en kroppsliggjort tro, en tro som viser seg i freds- og forsoningsarbeid, som bygger broer mellom kristne, som viser barmhjertighet mot de marginaliserte og løfter dem opp.

Jeg deler den profetiske drømmen til den lutherske teologen og matyren, Dietrich Bonhoffer:

"'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Jeg forstår godt kona til Knut Arild Hareide, som i en artikkel som er gjengitt i flere aviser, problematiserer det å kalle seg en kristen etter valgseieren til Donald Trump. Det begrepet er blitt så utvannet at det kan bety hva som helst. Lisa Marie Larsen vil heller kalle seg 'lærling' eller 'disippel'. Hun vil være en Jesu Kristi etterfølger med alt hva det innebærer. Jeg er enig. For når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Når kristen tro blir assosiert med grådighet, gambling, mammondyrkelse, rasisme, fremmedfrykt, kvinneforakt og hat, er ikke da saltet blitt trampet ned og blitt til intet?

De nye monastiske kommunitetene fremmer følgende verdier:

* Bønn, kontemplasjon uttrykt gjennom levd liv
* Et liv levd i fellesskap - det kan få mange forskjellige uttrykk fra sted til sted
* Fokus på gjestfrihet
* Praktisk engasjement for de fattige

Ved å leve med kirkens i tidebønnsrytme, regelmessig bibellesning forvandles man gradvis selv og først da har man noe å gi til samfunnet rundt oss. Kirken forandres innenfra og ut.

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 2

Her er andre del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni:

For ti år siden, i forbindelse med mitt første besøk til St.Johns Abbey i Minnesota, møtte jeg en annen 'nymonastisk' som fortalte meg historien om 'Jesu kommunitet', hvor han hadde vært medlem siden 1970-tallet. Denne kommuniteten var grunnlagt i den karismatiske ånd som karakteriserte Jesusvekkelsen. Denne kommuniteten på Cape Cod i Massachusetts har delt liv sammen i et nært fellesskap i snart et halvt århundre. Når grunnleggerne av denne kommuniteten, to legkvinner - som var begavede lærere - hørte gregoriansk sang på deres vei til Betlehem, følte de umiddelbart at dette var nøkkelen til de utfordringene med hensyn til enhet som denne kommuniteten sto overfor. De fortalte en karismatisk gruppe med unge amerikanere at de ville lære seg å synge bønner på latin. Men når sant skal sies ga ikke dette noen mening i det hele tatt til flesteparten av dem. Men de stolte på at det var Gud som hadde talt til dem. I månedsvis fikk de undervisning, og lærte å synge alle syv tidebønnene som utgjør det monastiske bønnelivet. 30 år senere, på terrassen til deres nye hus i Toscana, viste de oss hvordan de gregorianske hymnene til slutt brakte dem til Italia.

'Jesu kommunitet' sang sin vei inn i Benedikts regel, som talte mer og mer til deres liv. Etter hvert lærte de hvor viktig foredlingen av skjønnheten er hos benediktinerne. Tidebønnenes rytme krevde krevde et hellig rom, satt til side for å tilbe Gud. To tiår tok det å bygge kirken i romersk stil og byggeprosessen førte til at de fikk kontakt med britiske, franske og italienske kilder for benediktinsk kunst og arkitektur. De lærte seg å male fresker og samtidig ble de undervist i det monastiske liv av nåtidige veiledere.

Alt dette krever en lang reise, forstod vi, men kommuniteten kom i kontakt med Monsignor Timothy Verdon, en katolsk prest som hadde tilholdssted i katedralen i Firenze. Han hadde også ansvar for Duomos Art Museum i hjembyen til Michelangelo og Donateilo. For femti år siden vurderte Monsignor Verdon et monastisk kall ved Mount Savior Monastery i New York. Kallet var der, men ikke til dette klosteret. Hjertet hans ble dratt til evangeliet slik det ble proklamert gjennom mesterverkene i den kristne kunsten. I et halvt århundre underviste han i kristen kunsthistorie og tjenestegjorde i kirken. Han fant en måte å leve ut sin kall på ved å hjelpe mennesker til å føle kjærligheten som beveger solen og stjernene. Når han kom i kontakt med 'Jesu kommunitet' møtte han medvandrere. Sammen grunnla de Mt. Tabor Ecumenical Centre i Villa via Sacra i Barga.

For en tjeneste som har å gjøre med den hellige skjønnheten kunne de ikke ha funnet et bedre sted. Vi så oss omkring i huset etter lunsj - det er delvis et kloster, delvis et gjestehus, delvis et kunstgalleri. De siste to årene har seks til ti brødre og søstre fra 'Jesu kommunitet' skiftet på med re-modellere rom, og male vegger, i økter på tre og tre måneder, for å ønske gjester velkommen og presentere kunst. Her er terrassene frodige med lyse blomster i terra cotta potter. Hallene er prydet med mosaikk. Vi møtte noen fra lokalbefolkningen på markedet som kunne fortelle oss at de deltok når Villa via Saccra holdt åpne dører.

"Det er det vakreste huset i hele byen", forteller de med stolthet i stemmen.

Billedtekst: Mosaikk fra Villa via Saccra

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)

Hvilket himla liv!

'Ingen kan leve uten åndelige røtter. Eller djupe bånd av tilhørighet, akkurat de bånd som blir strukket og svekket når tempoet øker og alle konkurrerer med alle...

I 1975 ble 'Les fraternités monastiques de Jérusalem', en ny klosterbevegelse bestående av brødre og søstre grunnlagt, som hver dag drar hundretalls stressede og isolerte bybeboere til kirker i Paris, Brussel, Köln, Rom, Montreal... Der finner de et åndelig hjem. En kilde midt i ørkenen. En oase av indre skjønnhet mitt i støvet. Stillhet som drukner støyen...

Symbolet på denne lykksalige tilstand av samhørighet er ikke en hage, et tapt paradis i Eden, men en by: det nye Jerusalem. På 300-tallet, når den monastiske bevegelsen ble født, hadde de kristne begynt å bli en majoritet i samfunnet. Da trengte de mest voldsomt lengtende gudssøkerne å slite seg løs fra bylivet og sivilisasjonen for å dra ut i ødemarken ...

I vår tid begynner hittil ukjente profetrop å bli hørt på ulike steder i verden, som et symptom på den alt mer akutte isolasjonen og anonymiteten. Det har dukket opp nye former for ordensliv og kommuniteter i Frankrike, Italia, Sør-Amerika, USA ... De fleste er ikke blitt født for å utføre noe særskilt verk, som å åpne skoler eller sykehus, men helt enkelt for å skape fellesskap; ikke først og fremst for å hengi seg til botshandlinger og streng askese, men for å hjelpe hver og en til å finne seg selv ved å leve sammen med andre; ikke for å flykte fra verden men for å gi verden et hjem. Omkring disse monastiske fellesskapene knyttes ofte lekfolk og familier til en utvidet familie. Ikke noe profetisk tegn kan være like sterkt for vår tids rotløse mennesker.

Når den tidligere paven Benedikt XVI ble spurt om hvordan morgendagens kirke så ut for ham og hva som ga ham håp svarte han at den lå i nye former for fellesskap:

"Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer en minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne kommer til å bli kirkens salt ... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å bli formet i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede midt iblant oss."

Oversatt fra Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nye kommuniteter. Artos 2015. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Syster Sofie. Foto: Dagen.se

Med Rosa Parks som eksempel

I dag er det minnedagen til borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks. Helt riktig - det var damen som nektet å gi fra seg setet i 'den fargede' delen av Buss no 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den 'hvite' delen var full. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger. Sannelig, det finnes noen modige kvinner, for det krevdes virkelig mot til slikt!

Parks ble arrestert. Ikke nok med det. Hun ble dømt og fengslet. Det ble starten på noe stort som skulle få vidtrekkende konsekvenser for mange. Slik små handlinger kan ha! Vi forstår kanskje ikke helt betydningen av dem med det samme. Handlingen setter igang en prosess, som så setter i gang en kjedereaksjon og så er noe stort på gang.

Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet seg. Blant dem var den svarte baptistpastoren Martin Luther King jr. Frem til da en ukjent mann for de fleste. De diskuterte reaksjoner på hendelsen med Parks. Resultatet ble en boikott av bussene i Montgomery som skulle vare i 381 dager. Aksjonen ble avsluttet i desember 1956. Da kom høyesterett i USA frem til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig.

Rosa Parks ikke-voldelige aksjon satte i gang flere protester mot segregeringen i USA.

På bildet ser vi Shane Claiborne, som har hentet inspirasjon fra Rosa Park for sitt engasjement innen den nymonastiske bevegelsen, som ønsker å leve radikalt for Jesus, med Bergprekenen som regel og modell for et autentisk kristenliv. Han ber oss om å utfordres av våre egne bønner om rettferd for de marginaliserte, for fattige og utstøtte, og bli bønnesvaret.

Som i Rosa Park's tilfelle kan også det vi gjør synes lite og uten betydning. Men det kan også være starten på en kjedereaksjon som fører til endring til det bedre for mange.

Johannes Kleppa: Ja! Vi trenger evangeliske klostre

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det! Men i dette tilfellet er det utvilsomt sant. Det har stått på trykk i selveste Dagen, med tittelen 'Treng vi evangeliske kloster?'

Den tidligere redaktøren for Dagen, Johannes Kleppa (bildet), som er en klok og sindig mann som jeg har djup respekt for, konkluderer med et rungende ja. For enkelte er det mildest talt oppsiktsvekkende. Kleppa er jo tross alt fra vestlandske indremisjonsselskap. For andre er dette egentlig ikke så merkelig. Det er bare en naturlig konsekvens av å lese kirkens historie. Men det er nok umusikalsk for en del. Hadde det vært noen annen enn Kleppa ville de raskt ha vært ute for å stemple vedkommende som 'på vei til Rom'. Jeg kjenner noen slike. En av dem, en omreisende ung emmisær som har påtatt seg oppgaven med å refse alle som ikke ser verden slik som ham, sender stadig meldinger og eposter til meg så fort jeg skriver noe som kan minne om 'katoliserende tendenser'.

Men nå har selveste Egil Grandhagen fra Misjonssambandet og Johannes Kleppa fra Vestlandske Indremisjonsselskap slått fast at kloster, ja, de har betydd og betyr enormt mye for spredningen av evangeliet! Egil Grandhagen, har på mesterlig vis, dokumentert det i en egen bok til og med. Kleppa har merket seg dette.

Men Kleppa har selvsagt også på egenhånd lest og forstått betydningen av klosterbevegelsen gjennom tidene. Så er det å håpe at andre våger seg på å faktisk lese kirke- og misjonshistorien med åpne øyne. Det skal ikke mer til.

Nå oppdager også Ungdom i Oppdrag dette, og inviterer sågar Grandhagen til Grimerud for å snakke om klosterbevegelsens betydning. Og i USA, Canada og Europa begynner den nymonastiske bevegelsen å slå røtter. Den henter sin inspirasjon fra ørkenfedrene og klosterbevegelsen, og kroppsliggjør evangeliet blant samfunnets marginaliserte.

Johannes Kleppa konkluderer slik, og som jeg selv har konkludert:

Eg ser gjerne at vi kunne få evangeliske sentra der vi tek med oss impulsar frå den tidlege klosterrørsla inn i dette, slik at det kan verta tid og rom for stille konsentrasjon om Ordet og bøna, med den erfaringsdimensjonen som ligg i den personlege gudsrelasjonen og det enkle livet – der fokuset ikkje berre er aktivitet, men åndsmakt. Det ville vera godt om vi fekk meir av denne dimensjonen også i våre personlege liv.

Du kan lese Kleppas gode artikkel her:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/innspel/Treng-vi-evangeliske-kloster-296806

Foto: Dagen

En regel for livet, del 2

Her er andre delen av livsregelen til The Mennonite Worker. Den første delen ble publisert søndag 17.januar:

Vi vil ha rotfeste i vårt nabolag:

* Vi vil bruke tid på å forstå den mangfoldige kulturen omkring oss.

* Vi vil fordjupe vårt forhold til landet, og få en djupere samklang med skaperverket.

* Vi vil forsøke å gjøre noe med uretten og undertrykkelsen vi ser rundt oss.

* Vi vil bevisst bygge vennskap med våre naboer.

* Vi vil huske våre naboer i våre forbønner.

* Vi vil utvide vår gjestfrihet til også å gjelde våre naboer, dele det vi har med de som er i nød - enten det er et enkelt måltid, klær, et sted å sove for natten, eller vårt vennskap.

(fortsettes)