170 år siden den første baptistiske dåpen i Sverige - baptistene var de første demokratene

Vårt Land publiserte i går en svært interessant artikkel av Joel Halldorf hvor ingressen lyder slik: "Om kirken bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet, kan det være det samme." Jeg håper mange tar seg tid til å lese den.

Men Halldorf skriver også noe i denne sammenhengen som fanget min interesse spesielt:

Joel Halldorf nevner at hundreårsjubileet for det svenske demokratiet nærmer seg. Det skjer neste år. Men lenge forut for dette ble den første demokratiske organisasjonen stiftet, og det skjedde for 170 år siden.

Det Halldorf sikter til er stiftelsen av baptistforsamlingen i Vallersvik. Det jubileet skal feires i neste uke. Den manglende interessen for frikirkelighetens historie i Norden er sørgelig. Kanskje det er årsaken til at så mange med frikirkelig bakgrunn har identitetsproblemer?

"En av denne historiens tråder leder hele veien fram til demokratiets gjennombrudd i Sverige. Baptistmenigheten i Vallersvik var en del av en større bevegelse og sto modell for arbeiderbevegelsen, blant annet i forståelsen av demokratiske spilleregler."

Der har vi det: Frikirkelighetens røtter er arbeiderklassens røtter. De første medlemmene av baptistmenighetene i Sverige og Norge kom fra den gryende arbeiderbevegelsen. De var enkle arbeidsfolk, som ikke bar betrodd ledende stillinger, på grunn av sin ringe stand og manglende utdannelse, men som ble verdsatt og kunne få betrodde stillinger, ja, sågar bli pastor i en kristen forsamling. Og hvor kvinner og menn hadde lik stemmerett. Slik var det jo ellers ikke i samfunnet forøvrig.

Men de betalte en høy pris! Det de gjorde var ulovlig,

Grunnleggelsen av baptistmenigheten i Vallersvik var ulovlig. Ved grunnleggelsen ble fem personer døpt. De måtte snike seg ned ned til et vann i ly av kveldsmørket. Vi skriver 21. september 1848. Det var kaldt. Der møtte de en dansk baptistpastor som hadde rodd til Sverige for å gjennomføre en dåp så diskre som mulig - han skulle hjem den samme kvelden.

Etter at de fem var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro de til en hytte - Borekullastugan - og her ble den første baptistmenigheten i Sverige grunnlagt. Den som hadde satt det hele i stand var F.O Nilsson. Det var broren hans som eide hytta. F.O Nilsson ble senere arrestert av svensk politi, og utvist fra Sverige. Hans forbrytelse var at han lød Gud fremfor myndighetene. Han dro til USA, men kom senere hjem til Sverige - ca 1860 - og grunnla den første baptistmenigheten i Göteborg.

I flere år har Vallersvik vært et minnested for den svenske baptistbevegelsen, ja, ikke bare for den men også for hele den svenske frikirkeligheten. Nede ved havet finnes det et lite berg og en stein er reist der til minne om den første baptistiske dåpen i 1848.

Baptistmenigheten i Vallersvik eksisterer fortsatt, og skal nå bygge ny kirke.

Billedtekst: Baptistene heter dette velkjente maleriet.

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

Krigshisserne er urealistiske

Med velvillig tillatelse fra forfatteren, dr.teol Joel Halldorf (bildet), har jeg oversatt en artikkel han har skrevet for Sändaren, som er ukeavisen til Equmenia-kyrkan i Sverige. Artikkelen burde interessere også norske kristne, med tanke på artikkelens aktualitet:

President Obamas innstilling i Syria-konflikten kommer ikke til å lede til fred, men fører snarere til en opptrapping av volden. Løsningen heter samarbeide med Russland.

Pasifister anklages ofte for å være urealistiske følelsemennesker. Vi sees på som idealister som drømmer urealistiske drømmer om en verden uten krig, men som ikke vil ta ansvar for den verden som vi faktisk lever i.

Men faktisk er det tvert om. Det er krigshisserne som er urealistiske og styrt av følelser. Gang på gang viser det seg at de verken kan gjøre rimelige realpolitiske bedømminger, eller er i stand til å lære av historiske erfaringer. USA's planer om å bombe Syria er et eksempel av mange.

Etter en konflikt som har kostet 100.000 mennesker livet, drevet millioner på flukt og brutt med de fleste paragrafer i Geneve-konvensjonen reagerer Obama-administrasjonen nå på anvendelsen av kjemiske våpen. Det er selvsagt en forferdelig forbrytelse - men å bombe, kidnappe, voldta, lemleste og på andre måter drepe sivile er også i strid med internasjonal lov. At USA først nå reagerer handler ikke om rasjonalisme og realisme, men om prestisje. For ett år siden dro Obama en 'rød linje' ved nettopp dette menneskerettighetsbruddet, og nå vil man reagere for å bevare sin ære. Planen om å bombe Syria blir dermed et slags æresdrap.

Få av de som besitter kunnskap tror imidlertid at innsatsen kommer til å ha noen større effekt; faktum er at mange advarer mot at konsekvensene snarere blir negative. At angrepet snarere skulle slå ut regjeringens evne til å utføre kjemiske angrep, hvilket utenriksminister John Kerry hevdet overfor Senatet, er usannsynlig. Det skulle kreve et omfattende angrep som administrasjonen er uvillige til, eller en presisjon som ganske enkelt ikke er tilgjengelig.

Muligens skulle et slikt angrep avskrekke regimet fra å bruke lignende våpen igjen - forutsatt at angrepet ikke i en betydelig grad har svekket dens evne. Hva et regime som har vist en slik brutalitet når den er militært overlegen skulle kunne utrette i en desperat situasjon er skremmende bare å tenke på. Og med tanke på den radikaliseringen av de stridende gruppene som har skjedd de siste to årene striden har pågått, hvilket er USA's plan om angrepet faktisk bidrar til regimets fall?

Trolig leder et angrep til at konflikten trappes opp og posisjonene låses. USA's mulighet til å opptre som fredsmegler minsker. Dessuten kommer familiefedre til å bli drept, likesom sivile i form av kvinner og barn.

Det er den realistiske bedømmingen av innsatsen: mer død, mer brutal vold og en lengre vei til fred.

USA's fullskala krig i Irak og Afghanistan handlet om en begrenset krigsinnsats som siden eskalerte. Vold er nemlig en kraft som mennesket ikke kan kontrollere. Verken sin egen voldsanvendelse, eller konsekvensene av dem.

Det er den urealistiske bedømmingen av vold.

Obama stiller verdenssamfunnet inn for et falskt valg mellom to onde alternativer: passivitet eller bomber. Ikke noe av dette vil skape fred. Samtidig unnviker han - igjen av årsaker som har med prestisje å gjøre - et bilateralt møte med Putin. Dermed stenger han den eneste mulige veien for virkelig å løse konflikten: en forenet russisk-amerikansk anstrengelse for å få samtlige grupper til forhandlingsbordet.

Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.