Viser innlegg med etiketten Shane Claiborne. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Shane Claiborne. Vis alle innlegg

tirsdag, januar 10, 2023

Shane Claiborne mottar Coretta Scott King pris


Fredsaktivisten, forfatteren og kommunitetslederen Shane Claiborne (bildet) er tildelt The Beloved Community Awards. Tidligere mottakere av The Beloved Community Awards inkluderer Simone Biles, Malala Yousafzai, pastor William Barber II, Oprah Winfrey, Andrew Young, Bono, Stevie Wonder, Muhammad Ali, Ervin "Magic" Johnson og Maya Angelou.

Beloved Community Awards anerkjenner individer som er et eksempel på dyktighet i ledelse, jakten på sosial rettferdighet og forpliktelse til å skape det elskede fellesskapet i tradisjonen til Dr. Martin Luther King, Jr. og Mrs. Coretta Scott King, og som har tatt bemerkelsesverdige fremskritt mot forbedring livskvalitet for alle.

Claiborne vil bli hedret med Beloved Community Social Justice Award, som anerkjenner de som har vist en forpliktelse til å bruke innflytelse og makt med kjærlighet til å transformere urettferdige systemer.

Dr. Bernice A. King, administrerende direktør, sier dette om Claiborne,

"Fra arbeidet ditt med Mother Teresa i Calcutta, din kamp for de hjemløse, til din modige kamp for å utrydde militarisme gjennom kjærlighetens kraft, skildrer ditt livsverk selve essensen av denne prisen. Vi tror at du, Shane Claiborne, representerer det modige, villige og engasjerte lederskapet vår grunnlegger, fru Coretta Scott King, snakket om da hun sa at det elskede fellesskapet er et "mål som kan oppnås gjennom mot og besluttsomhet og gjennom utdanning og opplæring hvis nok folk er villige til å gjøre det nødvendige engasjementet.'”

"Jeg er ikke stor på hype," sa Claiborne. "Jeg har ofte lagt merke til at veldedighet vinner deg priser, men rettferdighet får deg drept. Ikke desto mindre, hvis det er noen i verden som har troverdigheten til å validere det hellige arbeidet med rettferdighet, gode problemer og hellig ugagn, er det pastor Dr. Bernice King og The King Center. Det er hinsides en ære å motta denne prisen på vegne av alle de heroiske menneskene jeg jobber sammen med og hvis skuldre jeg står på. Jeg er ydmyk, glad og begeistret over alt som ligger foran meg. Vi er akkurat i gang."

Shane vil motta prisen sammen med Dolly Parton og en rekke andre ledere ved Hyatt Regency i Atlanta, Georgia lørdag 14. januar 2023. Arrangementet vil bli strømmet på Facebook, YouTube, Twitter og på thekingcenter.org på mandag, 16. januar 2023 kl. 19.00.


Den nymonastiske kommuniteten Claiborne stiftet, The Simple Way, feirer 25 år i dag.

fredag, april 29, 2022

Jesus er større


 "Her er noen gode nyheter:

Jesus er større enn de skamfulle tingene kristne gjør i hans navn.

Kristenhetens åndelige landskap er større en den hvite evangelikalismen. 

Å avvise giftige utgaver av kristendommen er ikke slutten, men begynnelsen.

La rekonstruksjonen begynne!"

- Shane Claiborne (bildet, aktivist, forfatter og en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, august 06, 2020

Den merkelige teologien som avviser munnbind men omfavner våpen

Dette året har vært vanskeligere enn vi noen gang kunne forestille seg for så mange mennesker. Mens COVID-19-pandemien forståelig nok har okkupert forsidene over hele landet og over hele kloden i store deler av det siste halvåret, fortsetter en annen destruktiv bølge å feste seg som en ubehandlet byll, og skaper så mye smerte og sorg - vår nasjonale pest med vold forårsaket av våpen, som krever 100 liv om dagen. Kombinasjonen av pandemien og vold forårsaket av våpen har blitt en giftig kombinasjon.

Vold forårsaket av våpen var en nasjonal helsekrise før pandemien, er fremdeles en krise midt i pandemien, og med mindre vi tar grep, vil forbli en krise etter pandemien. Når vi sørger over tapet av liv hver dag på grunn av COVID-19, må vi fortsette med fornyet og med presserende hastighet for å redde og forebygge livene til disse 38 000 menneskene i året som går tapt på grunn av våpenbruk.

Ikke alle hjem er et trygt sted å være i denne coronavirus-stormen. Det antas at vold i hjemmet øker i hele nasjonen, et produkt av at mennesker er innesperret i hjemmet og ikke fungerer. Vi vet at det at man har et våpen hjemme gjør vold i hjemmet dødeligere, og denne pandemien er intet unntak. En pistol i hjemmet gjør det 5 ganger mer sannsynlig at en mishandlet kvinne blir et offer for at drap skjer i hjemmet.

Frykt skapt av pandemien og panikken rundt oppvåkningen av den urett som begås mot etnisitet har skapt en rekordbølge for salg av våpen, med rundt 2 millioner solgte våpen i løpet av en måned. Vi har sett væpnede militsgrupper som marsjerer mot hovedsteder og død på grunn av skudd øker med 200-300% i noen amerikanske byer i år. Den ene tragedien etter den andre, sist i den forferdelige skytingen i en begravelse i Chicago, og etterlot over et dusin mennesker kritisk såret - et deprimerende kjent syn i et ellers enestående år.

I denne krisen som bare fortsetter er den nåværende mangelen på forskrifter om hvem som kan kjøpe et skytevåpen uforsvarlig, ja til og med dødelig. Som kirke må vi forsvare de som er mest utsatt. Landet vårt trenger våre bønner ... og våre handlinger. Noen ganger venter vi på at Gud skal handle, og Gud kan faktisk vente på oss. Som en av mine mentorer sa: "Når vi ber Gud flytte et fjell, kan Gud gi oss en spade."

Det er et vers i Bibelen som sier: "Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut" (1. Johannes 4:18). Jeg er overbevist om at vi har et valg akkurat nå i Amerika - mellom kjærlighet og frykt. Det virker klart at det motsatte av kjærlighet ikke alltid er hat - noen ganger er det frykt.

Krisen vår nasjon står overfor i år er ikke bare en politisk krise - den er også en åndelig krise. Landet vårt har både et våpenproblem og et hjerteproblem. Ingen lov kan endre et rasistisk eller voldelig hjerte. Bare Gud kan gjøre det. Men Gud endrer ikke lover - det gjør vi. Og det er på tide at vi møter både den åndelige og politiske krisen i landet vårt og gjør endringer. Med det samme motet og presset som sykehusarbeidere redder liv på frontlinjene, må de av oss som tror hvert liv er skapt i Guds bilde, gjøre alt vi kan for å redde de livene vi kan. Vi kan ikke redde alle, men vi kan gjøre det bedre enn 100 liv om dagen. Akkurat som USA er ledende i verden i COVID-19 dødsfall, leder vi også verden i våpendødsfall - med åtte av hver tiende våpendødsfall i den industrialiserte verden som skjer akkurat her i USA.

Tidligere i år ble jeg bedt om å gå inn i et interreligiøst partnerskap med Everytown for Gun Safety for å mobilisere folk i jakten på våpensikkerhet under det kommende valget. Trosledere og trossamfunn vil jobbe for å understreke viktigheten av våpensikkerhet for kandidater fra alle partier. Alminnelig våpenregulering støttes av majoriteten av begge parter og et flertall av våpeneiere.

For meg som kristen gjør jeg dette arbeidet på grunn av mitt engasjement for "Fredsfyrsten" og det  krever at jeg bryr meg om livet og å trosse det som ødelegger livet. Jeg blir påminnet om at Bibelen sier at Jesus gråt over Jerusalem fordi de ikke visste hva som ville føre til fred. Uten tvil gråter Jesus over Amerika akkurat nå. Så la oss bestemme oss for å samarbeide - mennesker av alle trosretninger og de uten tro - for å stå på livets side og kjærlighet og avvise frykten som ber om det vanvittige kjøpet av skytevåpen under en pandemi. Måtte vi avvise den merkelige teologien som sier at jeg ikke trenger en maske for å beskytte meg, men jeg trenger en pistol. La oss rive ned avguderne våre - de tingene som vi behandler som om de har overnaturlig kraft, og som vi tilskriver Guds makt selv om de ikke er gudfryktige i det hele tatt. På samme måte som Skriften advarer oss om ikke å stole på ”vogner eller hester”, la oss nekte å stole på våre våpen, men bare på Gud. La oss leve oss inn i visjonen til de gamle profetene der vi omskaper våre “sverd til ploger”… eller som vi vil si, omskape våre våpen til hageværktøy. La oss rive ned avguderne våre - som ganske enkelt er ting vi behandler som om de har overnaturlig kraft.

Trossamfunnene har sett førstehånds de ødeleggende effektene av våpen på steder hvor de blir tilbedt --- Tree of Life Synagogue i Pittsburgh, Mother Emanuel AME Church i Charleston, First Baptist Church i Sutherland Springs, og så mange flere. Som Kristi etterfølgere må vi stå opp mot denne volden - i navnet til "Fredens fyrste." Vi må jobbe for å få slutt på volden som truer gudstjenestebesøkende i menighetene, overgrepsofre hjemmene, barna våre på skolene deres. I 2020 kommer vi til å vise 'trosvelgere' som vet at våpensikkerhet er et spørsmål om liv- eller død som vi ikke lenger kan ignorere. Hvis vi virkelig er pro-life, kan vi ikke se bort fra livene som går tapt på grunn av våpen.

- Shane Claiborne (bildet), forfatter, taler, aktivist, arbeidet med Mor Teresa, grunnlegger av den nymonastiske kommuniteten The Simple Way. Oversatt fra The Sojourners Magazine av Bjørn Olav Hansen,

onsdag, oktober 16, 2019

Lyttende bønn

Bønn handler ikke om å overtale Gud til å gjøre det vi ønsker han skal gjøre, men om å overbevise oss selv om å gjøre det Gud ønsker vi skal gjøre.

Mor Teresa (bildet) ble en gang spurt i et intervju om hva hun sa når hun ba. 'Ingenting,' svarte hun, 'jeg bare lytter.' Da spurte selvfølgelig reporteren om hva Gud sa til henne. Hun svarte: 'Ikke noe særlig - han bare lytter.'

Bønn handler om en romanse med den guddommelige. Jo høyere vi elsker noen, desto mindre behøver vi å si. At vi kan ha det bra sammen med noen uten å bruke ord, er faktisk et sikkert tegn på at vi har et nært forhold til dem -vi kan bare sitte og beundre hverandre.

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne: Bli det du ber. Luther forlag 2009, side 14-15

tirsdag, oktober 15, 2019

Når bønnene våre blir en kvalmende stank

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse , blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet. 

Som vår venn John Perkins sier det: Når du ser at noen trenger en rullestolrampe, ikke sett deg ned og be om det! Bygg den selv."

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne i 'Bli det du ber'. Luther forlag 2009, side 12 og 13.

mandag, august 13, 2018

- Trump har ikke forandret noe som helst

Shane Claiborne (bildet) har nylig vært i Sverige og har satt spor etter seg. 20 år etter at han startet den nymonastiske kommuniteten "The Simple Way", lever han fortsatt i dette bofellesskapet, og har gjort seg noen erfaringer med det - og med Donald Trump's Amerika.

I et intervju med svenske Dagen sier Claiborne:

"Trump har egentlig ikke forandret USA, men han har åpenbart hva vi er for slags land. Hans presidentskap har heller ikke forandret hvite, evangelikale kristne, men åpenbart hva de tror og tenker. Så mye av Trumps politikk er antitesen til Jesu budskap."

Claiborne mener utviklingen i USA er veldig urovekkende. Han forteller om sin kone som er lærer for niendeklassinger, og de er redde for fremtiden. Men han ser også lys i tunnelen, idet mange engasjerer seg og tar til gatene.

"Vi må fortsette å tro at det glade budskapet om Jesus fortsatt gjelder her og nå. At vi kan bli en bevegelse som viser Jesu kjærlighet i alt vi gjør og blir kjent for vår kjærlighet, ikke først og fremst for vår lære," sier Claiborne, som har deltatt på sommerfestivalen Frizon.

Når det gjelder hva han har lært om kommunitetslivet disse 20 årene, mener Claiborne at de har gapet over for mye og har lært seg til å gå fremover i et mer sakte tempo. De har lært seg at alt tar mer tid enn det de tror, og at det er viktig å slå røtter.

Hele intervjuet kan leses her:

http://www.dagen.se/nyheter/shane-claibornes-karlek-till-frizon-bestar-1.1184770

tirsdag, mars 13, 2018

Stor feiring av 75 års jubileet til Koinonia Farm

Radikale og progressive kristne satte hverandre stevne i Americus, Georgia 8.-10 mars for å feire 75 års jubileet til Koinonia Farm. Et sympositum markerte den profetiske visjonen til Clarence Jordan, sørstatsbaptisten, om å bygge opp en verden preget av fred, fellesskap og rettferdighet for alle mennesker. I tillegg handlet sympositumet om ikke-volds prinsipper, og bærekraftig praksis for et kristent liv levd i fellesskap.

Jonathan Wilson-Hartgrove, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen i Amerika, var vertskap for sympositumet, som ble holdt i First Baptist Church i Americus og First Metodist Church i Americus. At sympositumet ble holdt her hadde en stor symbolsk verdi.

I 1965 fjernet diakonene i First Baptist Church en gruppe fra Koinonia som bestod av både hvite og svarte fra gudstjenesten julaften. De fikk ikke delta. Høsten 1968 blokkerte en gruppe fra First Metodist Chruch kirkedøren slik at amerikanere med afrikansk herkomst skulle få komme inn. Heller ikke Clarence Jordan eller andre tilhørende Koinonia Farm fikk lov å komme inn.

Nå feiret begge menighetene 75 års jubileet for det store forsoningsarbeidet som i alle disse årene har pågått på bondegården Clarence Jordan startet. Talerne på sympositumet var Rev Dr William J. Barber II, Kathy Kelly, Ruby Sales, Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove.

Fra programmet kan nevnes:

Torsdag 8.mars talte Rev Dr William J. Barber II over emnet: 'Poor peoples campaign: A national call for moral revivial'.

Fredag 9. mars talte Anton Flores om 'Building up Justice" og Kathy Kelly, sistnevnte en fredsaktivist-veteran og grunnleggeren av Voices for Creative Nonviolence, om 'Building up peace.'

Lørdag 10. mars startet med en tale av Shane Claiborne. Han talte over emnet: 'Building up Community.' I den forbindelse delte David Johnson fra Bruderhof sitt vitnesbyrd. Jonathan Wilson-Hartgrove talte ved avslutningen av sympositumet.

Søndag var det samling på Koinonia Farm hvor det ble servert brunsj og hvor det var mange gode muligheter for å hilse på gamle kjente.

mandag, januar 15, 2018

The Simple Way 20 år

Det er lett å tenke at man må være mange for å ha innflytelse og bli til noe. Slik er det ikke i Guds rike. I den sammenhengen kan man likevel være liten og likevel ha stor påvirkningsktaft.

9.januar i år var det ganske nøyaktig 20 år siden den ny-monastiske kommuniteten 'The Simple Way' ble startet. Det lille bofellesskapet har ikke bare spilt en viktig rolle i nabolaget, men har også inspirert mennesker mange steder til å starte små kommuniteter flere steder i verden med det siktemål at man ønsker å leve et autentisk kristenliv i hverdagen. Samlet rundt Kristus, i tidebønnens rytme, i Lectio Divina tradisjonen (den langsomme lesningen av Bibelen) og bordfellesskapet og nattverden lever disse kommunitetene som lys i en mørk verden.

Shane Claiborne som startet kommuniteten 'The Simple Way' i Philadelphia, USA, har sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove vært to av de mest toneangivende inspiratorene i denne bevegelsen innen kirken.

9. januar 1998 flyttet fem venner sammen med Shane Claiborne til 3234 Potter Street (bildet). I den fattigste delen av byen, hvor behovene var størst.

'Vi flyttet dit med en brann i våre hjerter', skriver Claiborne.

Og de ønsket å forandre verden! Intet mindre. Urkirken var den store inspirasjonskilden. De ville leve slik den levde.

"Vi ønsket å se Guds rike," skriver Shane Claiborne og legger til: "At Guds drøm skulle gå i oppfyllelse. Vi visste at troen ikke bare var en billett til himmelen og en lisens til å ignorere verden rundt oss."

Og hit Potters Street har hundrevis av mennesker kommet og godt og satt igjen sinefigeravtrykk. Her har folk delt fellesskap, både rundt bordet, og i bønn, levd med en dagsrytme og sett liv forvandlet. Dessuten har denne kommuniteten vært til stor inspirasjon for lignende kommuniteter verden over. Og er det fremdeles.

onsdag, november 30, 2016

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

torsdag, februar 04, 2016

Med Rosa Parks som eksempel

I dag er det minnedagen til borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks. Helt riktig - det var damen som nektet å gi fra seg setet i 'den fargede' delen av Buss no 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den 'hvite' delen var full. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger. Sannelig, det finnes noen modige kvinner, for det krevdes virkelig mot til slikt!

Parks ble arrestert. Ikke nok med det. Hun ble dømt og fengslet. Det ble starten på noe stort som skulle få vidtrekkende konsekvenser for mange. Slik små handlinger kan ha! Vi forstår kanskje ikke helt betydningen av dem med det samme. Handlingen setter igang en prosess, som så setter i gang en kjedereaksjon og så er noe stort på gang.

Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet seg. Blant dem var den svarte baptistpastoren Martin Luther King jr. Frem til da en ukjent mann for de fleste. De diskuterte reaksjoner på hendelsen med Parks. Resultatet ble en boikott av bussene i Montgomery som skulle vare i 381 dager. Aksjonen ble avsluttet i desember 1956. Da kom høyesterett i USA frem til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig.

Rosa Parks ikke-voldelige aksjon satte i gang flere protester mot segregeringen i USA.

På bildet ser vi Shane Claiborne, som har hentet inspirasjon fra Rosa Park for sitt engasjement innen den nymonastiske bevegelsen, som ønsker å leve radikalt for Jesus, med Bergprekenen som regel og modell for et autentisk kristenliv. Han ber oss om å utfordres av våre egne bønner om rettferd for de marginaliserte, for fattige og utstøtte, og bli bønnesvaret.

Som i Rosa Park's tilfelle kan også det vi gjør synes lite og uten betydning. Men det kan også være starten på en kjedereaksjon som fører til endring til det bedre for mange.

mandag, oktober 05, 2015

Amerikas våpen og problemene vi har med vårt hjerte

Denne artikkelen, skrevet av den kristne aktivisten, forfatteren og en av forgrunnsfigurene i den nymonastiske bevegelsen, Shane Claiborne, synes jeg er så viktig at jeg har valgt å oversette den til norsk:

'I går - 1.oktober 2015 - rammet tragedien Oregon idet 26 år gamle Chris Harper-Mercer drepte ni mennesker ved Umpqua Community College.2.oktober var det også årsdagen for massakren ved Nickel Mines i Pennsylvania.

Begge deler er en påminnelse om at noe er riv ruskende galt i Amerika. 

Vi utgjør fire prosent av verdens befolkning men nesten halvparten av alle våpnene som er privateide. De siste tre årene har vi hatt nesten 1000 massehenrettelser noe som har medført at over 1200 mennesker er døde, og 3500 skadet. Det pågår slike massehenrettelser nesten hver dag i Amerika (med mer enn fire ofre). Faktum er at vi innehar Guinness Books of World Records for å ha mest våpen - nærmere 300 millioner våpen, 90 våpen for hvert 100'de menneske. Tett etter følger India med fire våpen for hver 100'de. Vi har et problem - over 11.000 drap hvert år og omtrent dobbelt så mange selvmord begått med våpen. 

Noen argumenterer slik: 'Våpen dreper ikke mennesker. Mennesker dreper mennesker'. Faktum er at det er mennesker med våpen som dreper mennesker. De områdene av verden og av USA som har den høyeste andelen av våpen har også den høyeste konsentrasjonen av blodsutgytelse. 

Jeg er en kristen, og det finnes et kraftfullt bilde i Bibelen, hvor profetene (både Mika og Jesaja) taler om hvordan Guds folk smir sverdene om til plogskjær. Det er et bilde som viser oss hvordan våpen som er blitt brukt for å ødelegge mennesker blir forvandlet til redskaper som kan kultivere liv. Et stort antall av de prominente ledere i urkirken i de første få århundrene av kristenhetens historie pekte på disse bildene av sverd som blir smidd om til plogskjær som et bevis på om man hadde å gjøre mennesker som virkelig fulgte Jesus. De insisterte på at kristne var ment å oppfylle denne profetien, som en som fulgte Fredsfyrsten. På samme måte som Jesus forvandlet korset - dette forferdelige instrumentet for død - til et symbol for liv, slik skal kristne vende seg fra død til liv og forstyrre alt som ødelegger livet i denne verden.

Det er sikkert og visst at vi kristne har mistet av syne denne visjonen gjennom århundrene, og vi har ofte båret våpen istedet for å smi dem om til plogskjær. Kristne har noen ganger byttet ut korset med sverdet til Rom, eller til Amerikas våpen. Herre, forbarm deg!

Det finnes en gruppe kristne smeder som du kanskje vil betrakte som fundamentalister - av beste slag - fordi de tar disse versene om å smi sverdene om til plogskjær helt bokstavelig. Disse metallarbeidere er kjent som RAW Tools ('Raw' er 'War' speilvendt) smir bokstavelig talt freden. De tar våpen som er donert dem, AK-47 og håndvåpen, lar dem gløde i smia, og banker dem til det ugjenkjennelige. Jeg har slått meg sammen med dem mange ganger - det føles ganske enkelt helt rett og ha noen av disse 300 millioner våpen og banke dem sønder og sammen, og omskape dem til noe bedre. Jeg har slått på våpen sammen med mennesker som har mistet sine barn på grunn av vold utført gjennom våpenbruk, sammen med politisjefer og aktivister, og ved siden av en kvinne ved navn Terri Roberts. Terri er mor til Charlie Roberts, som var ansvarlig for massedrapene ved Nickel Mines for ni år siden.

Det var helt utrolig bevegende å se Terri ta opp hammeren og slå på et pistolløp. Men det handlet ikke bare om et våpen. Terri Jones er et levende vitne om at Gud forvandler hjerter, ikke bare metall.

De ni årene som har gått siden massakren i Nickel Mines, har Terri utviklet et forhold til Amish-familiene som har forbløffet sinnene, og helbredet sjelene.

Det er ei ung jente, ved navn Rosanna som overlevde skytingen for ni år siden men hvis liv ble forandret for godt. Hun sitter i rullestol, og får næring gjennom en sonde. Annenhver torsdag besøker Terri Rosanna og hjelper til med å bade henne, leser og synger for henne. Å tilbringe tid sammen har hjulpet til med å helbrede sårene etter tragedien. Hver gang Terri besøker Rosanna, blir hun konfrontert med den smerten hennes sønn har forårsaket. Men hun blir også minnet på at volden ikke får det siste ordet. Nåden får det siste ordet. Hun har skrevet en bok om denne reisen, med tittelen 'Forgiven' (Tilgitt). Og hvert år omtrent på denne tiden i Oktober, drikker hun te med Amish-mødrene... en tid til å minnes og forløse tiden. 

Når Terri og jeg slo på våpenet sammen tidligere i år, minnet hun meg om at vi ikke bare har et våpen-problem, men vi har også et problem med våre hjerter. Vi trenger Gud til å forandre våre hjerter og vår nasjon. Når vi slo på løpet til dette våpenet, følte vi som om vi var delaktige i Guds forløsningsgjerning som helbreder hjerter og gater - vi smir våpen om til plogskjær, vi snur hat til kjærlighet.

Hvis vi sørger over de forferdelige massakrene i Oregon denne uken og det som skjedde i Pennsylvania for ni år siden, la oss avvise å velge mellom de falske begrepsmotsetningene som disse: Er det et våpen-problem eller et hjerte-problem. Faktum er at vi har både et våpen-problem og et hjerte-problem. Det er min bønn at Gud vil helbrede våre hjerter og at noen av våre politikere vil ha mot nok til å hjelpe oss med vårt våpen-problem.

Imens er vi ikke villige til å vente på politikerne til å snu død til liv. Vi kan ikke vente. Det vakre ved visjonen til de bibelske profetene er at det er menneskene selv som nå starte forvandlingen av våpnene. Så vil nasjonen følge og vi vil 'study war no more', freden begynner med folket. Det er menneskene som baner vei for freden. Guds folk kan ikke vente på politikerne, men må ta hammeren i egne hender. 

Så vi varmer opp smia og inviterer folk rundt om i landet til å ta med seg sine våpen og slå dem til de blir ugjenkjennelige. 

Etter revolusjonen i Sør-Afrika, sa Nelson Mandela til folket i hans hjemland: 'Kast våpnene i havet'. I dag, hvor massakrene fortsetter nærmest daglig, har vi hatt nok død. Vi sier til Amerika - ta med dere våpen til smia, og la oss smi dem om til plogskjær. Vi er blitt så inderlig lei av døden.

Ønsker du mer informasjon om RAW Tools, kan finne informasjon her:

www.rawtools.org

Billedtekst: Shane Claiborne og Terri Jones smir våpen om til plogsskjær.

tirsdag, juli 07, 2015

Shane Claiborne. Å leve i et kristent fellesskap er mulig selv i en individualistisk tid om vår

Forfatteren og aktivisten, Shane Claiborne (bildet), kalte medlemmene av Mennonite Church USA til å tørke støv av deres romanse med Jesus og ikke være redd for se litt merkelige ut.

Claiborne talte på avslutningsmøtet av sommerstevnet til Mennonite Church USA i Kansas City, 5. juli.

Til en stor tilhørerskare av ungdommer og voksne talte Claiborne om betydningen av det kristne fellesskapet. Claiborne fortalte, i følge Mennonite World Review, at folk rømmer institusjoner i 'astrononomiske antall fordi folk ser hvor lite institusjoner gjør og hvor mye et enkeltindivid kan'.

Så la han til:

'Det er noe forunderlig som finner sted når enkeltindivider blir satt i brann, likevel er jeg fremdeles overbevist om at Bibelen kaller oss til å leve i fellesskap, og det er et vanskelig kall. Vi sier ofte at fellesskap kunne vært enkelt hadde det ikke vært for menneskene'.

Shane Claiborne minnet forsamlingen om at trosrøttene til Mennonitene viser at det å leve i fellesskap er mulig, til tross for vanskelighetene. Han minnet også om at noe av det som identifiserer mennonitene er deres enkle livsstil.

Sammen med Jonathan Wilson-Hargrove er Shane Claiborne en av de fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen.

fredag, april 25, 2014

Kjenner vi noen fattige?

Jeg leste noe Shane Claiborne (bildet), har sagt og som fikk meg til å gjøre meg noen tanker i dag:

'Jeg spurte en gang noen som hevdet at de var 'sterke etterfølgere av Jesus', hvorvidt Jesus tilbrakte tid med fattige mennesker. Omtrent 80 prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet.

Senere i spørreundersøkelsen snek jeg inn et spørsmål. Jeg spurte den samme gruppen med 'sterke Jesus etterfølgere' hvorvidt de tilbrakte tid sammen med fattige, og mindre enn to prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet. 

Jeg lærte virkelig en lekse: Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det Han gjorde. Vi kan applaudere det kan preket og sto for uten å bry oss om de samme tingene. Vi kan beundre Hans kors, uten å ta opp vårt. 

Jeg så plutselig at den store tragedien for kirken er ikke rike kristne som ikke bryr seg om de fattige, men rike kristne som ikke kjenner noen fattige'.

onsdag, august 14, 2013

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 5

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

(fortsettes)

søndag, august 11, 2013

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 4

Her fortsetter jeg å skrive om Northumbria Community:

Northumbria Community er en gave til alle de hvis hjerte lengter etter et liv som pilegrimer, og hvis liv konstant blir re-definert og får ny retning av å stille seg spørsmålene jeg nevnte i forrige artikkel:

* Hvem er det dere søker? * Hvordan skal vi da leve? * Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord?

Medlemmene av denne kommuniteten ser på seg selv som medvandrere, som hjelper hverandre til å holde disse spørsmålene levende.

Livsregelen som følges - og som jeg skal komme tilbake til - og rytmen i de daglige bønnene reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen. Å søke Gud som det ene nødvendige er selve hjertet i kommunitetens liv, enten dette livet leves alene eller sammen med de øvrige medlemmene.

Identiteten til Northumbria Community er å finne i den historiske og åndelige keltiske arven. Man lever med kontemplasjonens flo og fjære: hvile og handling, kloster og misjon, tilbaketrukkethet og fellesskap. Det er denne blandingen av bønnen som er stille og kontemplativ og med en tro som er aktiv, levd ut i en hverdagssituasjon, som mange føler seg så tiltrukket av.

'Vi søker Gud på en indre reise i den hensikt at vi lærer oss hvordan vi kan leve bedre liv for andre og tjene verden med vår innflytelse, enten det er stort eller smått, hvorhen Faderen leder,' heter det i en introduksjon av kommuniteten.

(fortsettes)

torsdag, august 08, 2013

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 3

I serien om den ny-monastiske bevegelsen skal vi nå se nærmere på Northumbria Community (bildet), som har vært og er en av pionerene i denne bevegelsen.

Medlemmene av Northumbria Community består av mennesker bosatt på ulike steder, svært forskjelligartede, fra ulike bakgrunner og kirkesamfunn. Her er det meste representert. Høykirkelig som lavkirkelig. De er medvandrere i kommuniteten, forenet i et ønske om å omfavne og uttrykke en pågående utforskning av en ny måte å leve på, gjennom den ny-monastiske bevegelsen. De ønsker å representere et nytt håp i en kultur som stadig er i forandring.

De ønsker å representere en vei for å uttrykke Veien som er Kristus vel vitende om at det er mange holdbare uttrykk for å følge Jesus Kristus i dagens verden.

Det som forener dem er den Regel som kommuniteten lever etter. Jeg skal komme tilbake til hva denne regelen går ut på i en senere artikkel. Men denne Regelen som utgjør kommunitetens Livsvei kan summeres opp med to ord: Tilgjengelighet og sårbarhet.

Hvert av medlemmene må lære seg til hva dette betyr for den enkelte, og hvordan man kan være tilgjengelig og sårbar, overfor Gud og andre innenfor våre egne unike omstendigheter, roller, ansvar og relasjoner. Siden dette er noe som stadig skifter, må man tilpasse Livsregelen. Den kan aldri helt bli endelig.

Medlemmene av denne kommuiteten finner at de mer lever med spørsmål enn har svarene. Dette er grunnen til at Northumbria Community alltid er på tegnebrettet og aldri blir et ferdig produkt. Det forblir et dynamisk, pågående arbeid under utvikling, bevisst på at om at en 'konstant endring er her for å bli'.

Ledetråder for kommuniteten er følgende spørsmål:

* Hvem er det du søker?
* Hvordan skal vi da leve?
* Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord'? (Salme 137,4)

(fortsettes)

mandag, juli 29, 2013

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 2

I 1994 gikk John Skinner og Andy Raine med på å publisere tidebønnsboken som Northumbria Community bruker på forlaget Harper Collins (bildet). Den ble fulgt opp av Celtic Night Prayer på samme forlag i 1996. Disse to tidebønnsbøkene introduserte en helt ny form for monastisisme til et internasjonalt publikum.

I 2004 flyttet John og Linds Skinner til Efesos i Tyrkia for å fortsette utviklingen av nye Èmigrè tiltak. De la også grunnlaget for det de kalte 'En skole i ny-monastisisme'.

Samme år oppstod det en ny-monastisk bevegelse i USA med publiseringen av boken '12 marks of New Monasticism'. Profilerte ledere for denne bevegelsen er baptistpastoren Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Hartgrove. Med sine mange bøker og de to kommunitetene de har startet og lever i har de inspirert mange andre til å starte kommuniteter, bofellesskap og andre initiativ i amerikanske storbyer - gjerne der de marginaliserte samfunnsgruppene bor.

Siden 2004 har det vært en markant vekst av ny-monastiske kommuniteter i USA og Europa. Det dreier seg både om kommuniteter hvor medlemmene bor sammen, eller mennesker som lever for seg selv og følger en regel og som kommer sammen til egne samlinger med jevne mellomrom. Den ny-monastiske bevegelsen er en grasrotbevegelse med noen bestemte kjennetegn. Vi skal se litt nærmere på dem i denne serien, men først skal vi se nærmere på Northumbria Communuty - kommuniteten som på mange måter fødte denne bevegelsen fram. Selv hadde jeg gleden av å møte en av denne kommunitetens ledere, Andy Raine, på Shetland i 2005. Da var jeg en av talerne på en transatlantisk bønnekonferanse, og Andy Raine var der blant annet som danser.

Northumbria Community har også utarbeidet et såkalt Synaxarium. Et Synaxarium er en samling martyr- og helgenberetninger som er en del av kirkens levende minne. På bloggen Monastisk har jeg siden 2011 presentert mange av de keltiske hellige som blir minnet i dette Synaxarium. Det foreligger planer om å utgi flere av artiklene fra denne bloggen som en egen bok som vil bli utgitt med det første. I forbindelse med vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet minnes vi hver torsdag noen av de som er nevnt i dette Synaxarium.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

(fortsettes)

søndag, juli 28, 2013

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelse av kirken, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i det profetiske utsagnet den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, (bildet) kom med i 1935:

'Kirkenes fornyelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den  ikke vil kompromisse med noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror at tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette'. 

Jeg tror Bonhoeffer har rett når han forutså at den fornyelsen som våre kirker så sårt trenger, ja kanskje vi skulle si: desperat trenger, vil komme fra monastiske kommuniteter. Slik fornyelsen alltid har kommet fra klostre og kommuniteter opp gjennom kirkens historie. Men jeg tror Bonhoeffer snevret dette inn for mye. Den ny-monastiske bevegelsen som vi ser avleggere av mange steder i verden har implementert flere ting fra den historiske klosterbevegelsen, som tidebønner, Lectio-Divina, og betydningen av kontemplasjonen.

Det er i denne tradisjonen jeg selv ønsker å stå og det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan den ny-monastiske bevegelsen oppsto som jeg selv kjenner meg beslektet med. Den har ulike forgreninger, litt avhengig av hvilket land disse ny-monastiske gruppene befinner seg. Men fellestrekkene er likevel mange. Den forgreningen jeg kjenner meg beslektet med har sine røtter i den keltiske tradisjonen. Og det er i Storbritannia den ny-monastiske bevegelsen starter, ikke i USA, selv om den amerikanske kanskje er blitt mest kjent med Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne som viktige premissleverandører.

Vi må tilbake til 1978 for å finne de første spede tegnene på at noe nytt var i ferd med å spire fram. En mann ved navn Alan Andrews begynte å snakke om ny-monastisisme for første gang, og gav oss et språk for dette nye han så for seg. I 1986 presenterte så John Skinner det han kalte: 'Introduksjon til en ny form for monastisisme' til David Jenkins, og da var biskop av Durham i Storbritannia. Han ønsket at den ny-monastiske bevegelsen skulle bli en del av det anglikanske kirkefellesskapet.

Biskop David var en vis mann. Han svarte John Skinner: 'Jeg tror ørkenen er det første sted for å gi næring til en ny monastisk bevegelse, ikke kirken!'

I 1991 organiserte og ledet John Skinner, Roy Searle og Andy Raine en serie med foredrag i Northumbria i Storbritannia som de kalte 'Internal Èmigrès'. Dette var en presentasjon som skulle danne grunnlaget for det som senere skulle bli Northumbria Community. Denne foredragsserien inneholdt også John Skinners første offentlige foredrag om Dietrich Bonhoeffers nye form for monastisisme.

Siden 1992 har Northumbria Community vært et 'levende eksempel' på en ny form for monastisisme som som har inspirert og støttet et stort antall kommuniteter og enkeltpersoner som har omfavnet denne livsformen.

(fortsettes)

fredag, mars 22, 2013

Menighetspioner og sosial aktivist har gått hjem til Gud

Navnet Gordon Cosby er vel for de fleste nordmenn et heller ukjent navn. Men for kristne som er opptatt av å kjempe mot sosial urett, så var han et navn å regne med. Han døde onsdag 95 år gammel. Her ser vi han sammen med en annen kristen aktivist, Shane Claiborne.

Gordon Cosby grunnla menigheten 'Church of the Saviour' i Washington DC, og en pioner innen ulike kristne bevegelser, både de som driver med misjon og menighetsbygging. Cosby døde i 'Christ House', som tilbyr medisinsk hjelp for hjemløse i Washington, en av flere tjenester som har sprunget ut av menigheten Church of the Saviour, som Gordon Cosby og hans kone, Mary, grunnla sammen med syv andre i 1947.

Gordon Cosby var født i Lynchburg i Virgina, og var i oppveksten del av Rivermont Avenue Baptist Church. Det var her han traff henne som skulle bli hans kone. Da var han bare 15 år, og faren hadde tatt fatt som pastor for denne menigheten. Samme år begynte han å forkynne Guds ord i en forsamling bestående av fargede som hadde tilholdssted rett utenfor Lynchburg, og fire år senere var han elev ved Southern Baptist Seminary i Luisville i Kentucky.

Kirkesamfunn og rase kunstige konstruksjoner
I 1942 hadde han fullført sine teologiske studier, og reiste til Europa hvor han tjenestegjorde som feltprest til krigens slutt. Til Washington Post skulle han senere komme med følgende kommentar: "Jeg opplever at kirkesamfunn og rase er kunstige konstruksjoner og at menneskene skulle leve sine hverdagsliv som de gjør det når krigen raser - villig til å legge ned sitt liv for sin neste, og se på troen som et viktig redskap for å forvandle verden".

Det var dette trosperspektivet som førte til at Church of the Saviour ble grunnlagt i nabolaget Adams Morgen i Washington, og Gordon Cosby forble pastor for denne menigheten frem til han gikk av med pensjon i 2009.

Gordon Cosby tolket kallet til disippelskap som en integrert del av to reiser, en indre og en ytre. Den indre i ens kjærlighet til Gud, seg selv og nesten, og den ytre for å ta vare på skaperverket. Og da i vid forstand i den indre bykjernens nabolag.

Scattered Community
Etter 1994 ble Church of the Saviour en såkalt 'scattered community' (spredt samfunn), i det menigheten ble delt opp i ni forsamlinger, hver av dem uavhengige, men samtlige delte visjon og felles verdier inkludert det de kaller 'forpliktelsen til medlemsintegritet'. I dette begrepet at man skal 'hjelpe medlemmene til velge om de fremdeles er kalt til forandringene og gledene ved å følge Jesus og Jesu venner'. Hvert år fornyer de så dette kallet, om de fremdeles vil stå i det.

Rett før han fylte 90 år snakket Gordon Cosby med en gruppe studenter fra Baylor University. I samtalen med studentene sa Cosby at opprettholde en varhet for situasjonen i de lokalsamfunnene de bor:

'Vi ønsker å bry oss om de menneskene Jesus brydde seg om, de som er nederst på rangstigen, og gi dem en mulighet. Si at vi er kristne, og Jesus lærte oss å be om at Gud ville bringe til jorden det som er i himmelen. Hva ønsker vi da å se? Hvordan ville det se ut om Guds rike kom på jorden slik som det er i himmelen?'

Gordon Cosby vil bli gravlagt etter påske.

Her er menighetens nettsted: http://www.inwardoutward.org/page/who-church-saviour

søndag, januar 06, 2013

Håndboken for alle som vil bygge kommuniteter og fellesskap

Jeg holder for tiden på med å lese en bok som er makeløs! Den er noe så sjeldent som en håndbok for de som bærer på lengselen etter å se kristne fellesskap, og kommuniteter bygget på autentisk kristen tro. Boken bærer den megetisigende undertittel: 'For idealists, Hypocrites, and Wannabe Disiples of Christ'.

Den er ført i pennen av David Janzen, en av de som har aller best forutsetninger for å kunne skrive en slik bok. David Janzen, som er utdannet fra Bethel College og som har studert ved Harvard Divinity Schoool, grunnla New Creation Fellowhip i 1971, en kristen kommunitet i Newton, Kansas. I 1984 flyttet de til Reba Place Christian Fellowship i Evanston, Illinois, som på mange måter har vært en av motorene i denne fellesskapsbevegelsen.

Men boken er ikke bare David Janzen's. Den har en rekke bidragsytere fra helt ordinære mennesker fra ulike fellesskap og kommuniteter som forteller om sine lengsler, sine gleder, utfordringer og kamper med det å leve i et forpliktende fellesskap hvor målet er å synliggjøre Kristus for verden.

Dette er boken om mennesker som har gjort noe med den lengselen de bærer på. Og de forteller ærlig og usminket om utfordringene og kampene med å leve tett innpå andre mennesker, og dele livet med dem. Boken beskriver det som nå kalles nymonastiske kommuniteter, det vil si fellesskap som lever etter en rytme hvor tidebønner, bibellesning, måltidsfellesskap og engasjement for de fattige, går hånd i hånd.

Det ser ut til at Gud kaller mennesker til å grunnlegge og leve i slike fellesskap verden over. Mange er lei av overfladiskheten de opplever i mange menighetsfellesskap, hvor man samles til en gudstjeneste en gang i uken, for så å gå hjem til sitt og leve sine egne liv. De leser om et annerledes menighetsliv i Apostlenes gjerninger og brevene, og de lengter etter å se Kristi kropp i funksjon og Guds rike levd ut i hverdagslivet.

David Janzen legger ikke skjul på at om det skal skje så må vi gjøre de samme erfaringene som monastiske kommuniteter og lekmanns fellesskap har oppdaget i hver generasjon: om man skal se en kommunitet vokse frem hvor autentisk kristent liv leves, må vi gjennomgå en grunnleggende livsforvandling. For dette koster. Slik det gjør om vi vil leve som Jesu etterfølgere i vår tid. Slik det alltid har kostet.

Jeg kommer tilbake til denne boken om litt. Her er det mye å lære. Selv drømmer jeg om å se en kommunitet vokse frem rundt Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell hvor vi feirer nattverd en gang i uken. Det er et daglig bønneemne.

Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove har skrevet bokens forord. De trenger vel ingen presentasjon.