Et ubrukelig evangelium

En kirke som ikke fremprovoserer noen kriser, et evangelium som ikke uroer, et Guds ord som ikke kommer under huden på noen, et Guds ord som ikke berører den virkelige synden i samfunnet den er i. blir forkynt – hvilket evangelium er det? Forkynnere som unngår enhver vanskelig sak for ikke å bli trakassert, for ikke å ha konflikter og vanskeligheter, lyser ikke opp verden de lever i.

— Oscar Romero (bildet), erkebiskop i El Salvador, martyr.

Den gylne regel

 "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Av Charles E.Moore, Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ingen ytre form for handling, ingen regel er nok. (Roger L. Shinn)

Den "gyldne regel" er kulminasjonen av Jesu lære om en større rettferdighet, som begynner med Matteus 5:17, "Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene," og slutter her ved 7:12 med: "For dette er loven og profetene." Disse to versene fungerer som bokstøtter, og rammer inn den sentrale kjernen i det som utgjør livet i riket. Jesus oppsummerer alt ved å si: "Derfor, gjør mot andre i alt det du vil at de skal gjøre mot deg."

Legg merke til "derfor" i begynnelsen av dette verset. I tillegg til å avslutte Jesu utvidede lære, er dette verset direkte forbundet med det foregående avsnittet, som ender med: «Hvor mye mer vil ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» Den gylne regel må derfor sees i lys av Guds generøsitet. Akkurat som Gud sjenerøst gir oss gode gaver, skal vi gi andre gode gjerninger. Vi skal gjøre godt mot andre slik Gud gjør godt mot oss!

Den gylne regel er altså ikke en versjon av Kants kategoriske imperativ. Vi skal gjøre mer enn å sette oss selv i andres sted, eller behandle dem slik vi ønsker å bli behandlet under lignende omstendigheter, eller avstå fra å håndtere dem som vi ikke ønsker å bli behandlet med. Jesu standard er ikke en maksime basert på rimelighet, men en veiledning basert på Guds radikale godhet. Å behandle andre utelukkende med referanse til hvordan vi selv ønsker å bli behandlet er ikke nok.

Dette blir enda tydeligere i Lukas evangelium, der den gyldne regel avslutter avsnittet som starter med «Elsk dine fiender». Guds barmhjertighet er standarden. Han får solen til å skinne og regnet hans til å falle over de urettferdige. Eller, som Roger Shinn påpeker, "Kjærlighet, barmhjertighet, tilgivelse, saligprisningenes ånd - her finner vi finner ånden der Jesus mente med den gylne regel." Guds ubetingede kjærlighet er det som skal forme måten vi behandler andre på. Glen H. Stassen sier det slik:

La Guds kjærlighet til fienden forme naturen til vår kjærlighet til vår fiende. La Guds nærvær i det skjulte kalle oss til å gi vår lojalitet til Gud i det skjulte. La Guds herredømme og rettferdighet lede oss når vi gjør våre økonomiske investeringer. La Guds tilgivelse og trofasthet veilede oss når vi øver oss på å tilgi andre i stedet for å dømme. La Guds troverdighet veilede oss og gi vår lojalitet til Gud i stedet for til de midlertidig mektige. La Gud gi oss gode gaver forme vår kjærlighet til andre. Disse læresetningene peker på kilden til en dyp forståelse av kjærlighet. (Å leve bergprekenen)

På en eller annen måte føler de fleste av oss virkningen av den gylne regel. Vi vet hva som er rett og hvordan andre skal behandles. Likevel mangler vi ofte de nødvendige dydene for å behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Dette er ikke et etisk problem. Det er et eksistensielt. Den gylne regel er som et gyllent beger; det forblir tomt til den er fylt med Guds kjærlighet. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4:19).

Det er denne "dyp forståelse av kjærlighet" den gyldne regel kommer til. Apostelen Paulus skriver: «Kjærlighet er oppfyllelsen av loven» (Rom 13:10). Jakob omtaler den perfekte loven som kjærlighetens "kongelige lov". Denne loven gir frihet fordi "Barmhjertighet seier over dommen!" (Jakob 2:8ff).

Alt dette er for å si at det å respektere andres rettigheter, eller å behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet, aldri er nok. Den gylne regel kan ikke forstås utenom det Jesus kaller den «større rettferdighet». Det nye testamente-forsker Dale Allison oppsummerer det slik: «Alt, uten unntak, som kreves av kjærlighet og Jesu bud, bør du gjøre for andre mennesker» (The Sermon on the Mount: Inspiring the Moral Imagination).

I dette lyset er "regel" noe feilaktig. For Jesu lære overskrider regler. Han kaller oss først til å følge ham, først da kan vi begynne å forstå hva han sier. Han alene er vår gullstandard. I motsetning til Moses og Elia, som viste seg sammen med Jesus høyt oppe på et fjell, er det bare Jesus som skinner som solen (Matt 17,1ff). Det er ikke rart at disiplene hans hadde blikket festet på ham, ikke på Moses eller Elias. Og det bør vi også.

Følgende historie, som fortalt av E. Stanley Jones, om en far som kom hjem etter et langt fravær og ble ønsket velkommen av sin lille sønn, illustrerer levende forskjellen mellom å gjøre sin plikt og å vise kjærlighet.

Mens faren satt i huset, kom den lille karen, som knapt var i stand til å holde seg av glede, bort til ham og sa ivrig: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe for deg?" Faren, som ønsket å svare på guttens iver, fortalte ham at han kunne komme med et glass vann. Den lille gutten, som nesten veltet over seg selv, løp tvers gjennom rommet til vannkannen, helte litt vann i glasset og litt på bordet, klemte glasset, en lillefinger i vannet, og løp så til faren sin. , vannet renner over kanten av glasset. Da han dro fingeren ut av glasset sildret det ned i en gjørmete bekk fra den ikke helt rene lillefingeren hans, men faren drakk hver dråpe i glasset, mens den lille karen sto der og gned de våte hendene på skjorten og sa: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe annet for deg?" Det er kanskje ikke perfekt service, men det var perfekt kjærlighet.

Å behandle andre rett kan være tegn på god karakter. Men fullkommen kjærlighet, som Jesus kaller oss til å utøve (Matt. 5,48), er en kraft som tvinger oss til å gjøre mer enn det som moralsk kreves av oss. Kjærlighet er Åndens frukt (Gal 5,13ff) som Gud lover å gi til alle som spør og fortsetter å spørre. Gud gir ikke bare gode gaver, men gjennom Den Hellige Ånd gir han oss kraft til å omsette disse gavene til å gjøre godt for andres skyld. Ingen regel, uansett hvor gylden, kan måle seg med dette.

Hva 'sløser' du på Jesus

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

En drøm - måtte den bli virkelighet

Hva ville skje om en gruppe mennesker kom sammen i den ene hensikt å leve ut Bergprekenen? Ta den på ramme alvor, ord for ord. Kirkehistorien gir oss flere eksempler på noen som våget å gjøre det. Så det er ingen utopi. Det er mulig.

Men det koster. Radikal etterfølgelse av Jesus har sin pris: forsakelser, oppbrudd, man må ut av komfortsonen, man må ta sitt kors opp daglig for å følge Ham.

Dette livet tiltrekker meg mer og mer. En kroppsliggjort tro.

Gå mot strømmen.

Jeg har noen tanker om  dette, som jeg gjerne vil dele, men først må jeg igjennom hjerteoperasjonen og få  kreftene tilbake.

Arthur Gish - radikal etterfølger av Jesus

I 1977 leste jeg en bok som har fulgt meg i alle år siden. Den er skrevet av Arthur Gish, og var en svensk oversettelse av hans bok: 'Beyond the Rat Race'. På svensk fikk boken tittelen: 'Ut ur ekorrhjulet'. Dessverre ble den aldri oversatt til norsk. Om den hadde blitt det ville den kanskje fått tittelen: 'Hopp av rotteracet.'  Boken har aldri vært mer aktuell enn nå, og jeg skal forklare def hvorfor.

Men først noen ord om forfatteren: Arthur Gish. I går ville han ha fylt 80 år, om han hadde fått leve. 28.juli 2010 ble han utsatt for en ulykke på gården sin, da traktoren hans veltet og han fikk den over seg, og han omkom av skadene.

Jeg sakser dette fra en artikkel jeg skrev om Arthur Gish og boken hans i 2011:

"Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

Har vi skapt en ufarlig Jesus?

Er Jesus blitt ufarlig, dvask, pyntelig, respektabel, en som forsvarer min livsstil, en garantist for at jeg kan leve som jeg vil? Er evangeliene koselige fortellinger om kjærlighet, og at alt blir bra til slutt?

Eller skaper han fortsatt motsigelser, reaksjoner? Vender folk ryggen til ham for at hans krav om etterfølgelse, er for radikalt?

Har vi skapt en kristen tro der vi er livende redde for at noen kan bli støtt, så vi senker standarden så alle skal føle seg vel og ikke ille berørt? At mennesker kan fortsette å leve som om det ikke finnes et kors å bære?

Er det nytestestamentes Jesus vi forkynner, eller en spesialtilpasset frelser so passer det moderne mennesket i det 21 århundre?

Er det den virkelige Jesus vi følger?

Sett av datoen og kom!

Sammen med Fredrik Krunenes, lederen for UngKloster og pastor i Oslo sentrum baptistkirke, har jeg tatt initiativ til at dagseminar lørdag 14.september, med tittelen: 'Radikal tro. Radikalt liv. Å forme sitt liv etter Bergprekenens budskap.'

Med oss til å belyse dette spennende tema blir OSKAR SKARSAUNE OG STIAN KILDE AAREBROT. 
Se bildet for flere opplysninger!

Dette gleder jeg meg veldig til!

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om Prem Pradhan (bildet), kalt Nepals apostel. Den første delen ble publisert på bloggen fredag 26.april 2019, og sluttet med at Prem ble dømt til fengsel i 60 år!

Fengslene i Nepal krever at de innsatte har egne klær. En kopp med ris og to pennies gis de innsatte hver dag. Med de pengene skal de så kjøpe ved slik at de kan koke risen over åpen ild. Nettene ble tilbrakt i fengselsceller på 10 ganger 15 lange, og som ble delt med 20 andre innsatte. Alle sammen måtte ligge rett på jordgulvet.

I forbindelse med et av fengselsoppholdene ble Prem plassert på en spesialavdeling med mentalt syke. Han forstod raskt at flere av disse var besatt av onde ånder, så han begynte å be for dem. Så snart noen av disse ble satt fri og tok imot Jesus som deres frelser, ville han eller henne bli utspurt av fengselsmyndighetene. Når de nå ikke lenger var mentalt syke, ble de satt fri. Uten å vite det sørget myndighetene på den måten for å løslate gjenfødte kristne slik at de kunne plante nye menigheter over hele Nepal!

Flere ganger ble Prem flyttet til andre fengsler fordi så mange av fengselsvaktene og de innsatte ble kristne. Hvert nytt fengsel ble en misjonsmark. Tilsammen tilbrakte Prem mer enn 10 år i 14 ulike fengsler.

Men Gud hørte hans bønner. Han ble til slutt innvilget amnesti av Nepals konge. Og ikke bare det. Nepals konge har gitt ham æresbevisninger på grunn av Prems arbeid blant foreldreløse barn, og dronningen sørget for at barnehjemmene hans slapp å betale skatt.

Med Rosa Parks som eksempel

I dag er det minnedagen til borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks. Helt riktig - det var damen som nektet å gi fra seg setet i 'den fargede' delen av Buss no 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den 'hvite' delen var full. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger. Sannelig, det finnes noen modige kvinner, for det krevdes virkelig mot til slikt!

Parks ble arrestert. Ikke nok med det. Hun ble dømt og fengslet. Det ble starten på noe stort som skulle få vidtrekkende konsekvenser for mange. Slik små handlinger kan ha! Vi forstår kanskje ikke helt betydningen av dem med det samme. Handlingen setter igang en prosess, som så setter i gang en kjedereaksjon og så er noe stort på gang.

Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet seg. Blant dem var den svarte baptistpastoren Martin Luther King jr. Frem til da en ukjent mann for de fleste. De diskuterte reaksjoner på hendelsen med Parks. Resultatet ble en boikott av bussene i Montgomery som skulle vare i 381 dager. Aksjonen ble avsluttet i desember 1956. Da kom høyesterett i USA frem til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig.

Rosa Parks ikke-voldelige aksjon satte i gang flere protester mot segregeringen i USA.

På bildet ser vi Shane Claiborne, som har hentet inspirasjon fra Rosa Park for sitt engasjement innen den nymonastiske bevegelsen, som ønsker å leve radikalt for Jesus, med Bergprekenen som regel og modell for et autentisk kristenliv. Han ber oss om å utfordres av våre egne bønner om rettferd for de marginaliserte, for fattige og utstøtte, og bli bønnesvaret.

Som i Rosa Park's tilfelle kan også det vi gjør synes lite og uten betydning. Men det kan også være starten på en kjedereaksjon som fører til endring til det bedre for mange.

Å hjelpe andre som trenger ens hjelp

Dette er kristent fellesskap og nestekjærliget i praksis! Hør bare:

I går dro 24 varebilder som denne ut for å selge 30.000 nybakte smultringer fra dør til dør for å reise penger til behandlingen av en som har fått leukemi blant Amish-folket i USA.

En av dem som solgte smultringer i går forteller:

'Akkurat når min varebil ble lastet opp med 100 dusin smultringer, kom en mann fra Amish-folket forbi med sin hest og kjerre og stanset opp. Han spør om han ikke kan få kjøpt noen smultringer av meg. Han kjøper fem dusin, drar frem en 100-dollar seddel og sier: Behold vekslepengene! Jeg tenker for meg selv: Disse folkene er forunderlige!'.

Salget av smultringene skal gå til å støtte familien Yoder, som lever i nærheten av Mt. Hope i Ohio. Far i denne familien har fått diagnosen leukemi og er for tiden under behandling ved Cliveland Clinic i Cliveland, Ohio. Som kjent dekkes ikke sykehusopphold eller behandlinger ved disse av det offentlige i USA. Pengene som kommer inn skal gå til å dekke disse utgiftene og oppholdsutgifter familien har.

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 6

Her er sjette del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, del 4 den 15.oktober og del 5 den 23.oktober:

6: Døm ikke (Matt 7,1-5) 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!' Alltid når jeg leser disse ordene, står jeg der dømt. For helt ærlig, jeg dømmer folk hele tiden - spesielt de som er annerledes enn meg og som jeg lever og arbeider sammen med hver eneste dag. Det jeg forventer av andre, krever jeg sjeldent av meg selv, i hvert fall ikke i samme grad. Så jeg står der skyldig.

For å hjelpe meg til å lette min samvittighet, forsøker jeg ikke å dømme i det hele tatt: 'Hvem er jeg til å dømme?'  og med dette under beltet mitt, så enten ignorerer jeg eller rasjonaliserer synden rundt meg. Befalingen om at vi ikke skal dømme, handler ikke om at jeg skal vende det blinde øyet til synden. Jesus sier: 'Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd' (Matt 18,15). Feiler vi med å unnlate å gjøre dette er vi ikke vår brors vokter. Synd er ødeleggende, og å børste den vekk og si: ikke døm, motsier kjærlighetens renhet (Rom 12,9).

Jesus forbyr ikke det å dømme. Det Han er imot er at vi dømmer på feil grunnlag. Før vi forsøker å få splinten ut av vår brors øyne, må vi ta bjelken ut av våre egne. Bare da kan vi se klart nok til å ta splinten ut av vår brors øyne. Det er denne delen av lignelsen vi faktisk foretrekker å ikke gjøre. Selv om Jesus sier: 'Du må ikke stå til doms over andre' (det er vanskelig nok!), sier Han også: 'Døm selv!' Så vi skal være vår brors og søsters vokter. Gå og fjern splinten i deres øyne. Det er dette Jesus sier, og det er sannelig ikke lett å gjøre.

Ved å la Gud gjøre kirurgi på meg, ved hjelp av mine brødres og søstres dømmekraft, kan jeg bli en agent for helbredelse og håp for andre. Vi er alle blinde, på en eller annen måte, men med hjelp av andre, kan vi alle se. Spørsmålet gjenstår: vil vi se?

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 5

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, og del 4 den 15.oktober:

5. Om du ikke hater din far og mor (Luk 14,26) Jesus sa: 'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel' (Norsk Bibel) 

Dette høres ikke bare uforståelig ut, men riv ruskende galt. Hvordan kunne Jesus, Den gode gjeteren, selve kjærligheten inkarnert, Verdens Frelser, si noe slikt? Og, hvorfor skulle vi elske våre fiender, samtidig som vi skulle hate vår egen familie?

Ok, Jesus mente aldri at vi skulle ta ordet 'hate' bokstavelig, like lite som Han mente at vi bokstavelig talt skulle hugge av oss hånda for å unngå å synde. Likefullt, Jesu advarsel med hensyn til vår familie skal det ikke tas lettvint på. 'Hvem er min mor, mine brødre og mine søstre?' sa Jesus ved en anledning. 'Bare de som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 12,46-50) Dette er også et sterkt ord. Jesus kom ikke for å bygge lykkelige familier. Nei, Han bringer med seg et sverd som skiller familier. Alle de som elsker sine egne mer enn Ham er Ham ikke verd. (Matt 10,24-39).

De første som vendte seg mot Jesus var medlemmer av Hans egen familie (Luk 4,24) Dette er grunnen til å følge Jesus innebærer å forsake pårørende. Vår troskap til Ham overgår ikke bare naturlige bånd, men egger ofte til harme og motstand. Jesus kom for å fri oss fra alt som binder oss til denne jord - alle de tingene som undergraver Guds vilje, som at vi blindt foretrekker vår egen slekt, eller ved å overse syndige atferdsmønstre som vi er blitt vant med å dekke opp, eller å sikre et godt liv når det gjelder menneskelig komfort på bekostning av andre. Jesus brakte en revolusjon, en forvandling av våre verdier, som avslører vår egeninteresse. Hans sak - Hans rike av fred, rettferd, frelse og overvinnelse av det gode - betyr å ofre seg selv for de tingene som betyr noe, og vil vare.

Jesus spør: 'Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, eller mister eller taper sin sjel?' Men la oss ikke glemme, at Han også lover oss en ny familie av brødre og søstre bundet sammen ikke av naturlig blod, men av Hans blod - blodet som ikke bare renser oss, men hele verden fra urettferdighet. Selv om familien er et gode, så finnes det noe langt bedre. Det krever en høyere troskap, men det bringer oss bare kjærlighet som vil vare.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, og del 3 torsdag 8. oktober:

4. Selg alt du har (Mark 10,21) 'En ting mangler du: Gå bort og selg alt du har, og gi det til de fattige'. Jeg er virkelig glad for at Jesus sa dette til den rike unge mannen, og ikke til meg. Jeg er verken ung eller rik. Eller overser jeg noe nå? For over alt ellers sa Jesus til folkemengden, ikke bare de fete kattene: 'Selg det dere eier, og gi det som almisser ... Slik kan ingen være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 12,33 og 14,33) Hmm ... kanskje dette med å selge alt angår meg likevel.

Selv om det skulle gjøre det, hva godt er det å gi alt til de fattige? Hvis jeg gjør det bytter vi jo bare plass. Fattigdommen er vinneren. Denne gangen, derimot, er det jeg som taper.

Den rike unge mannen gikk sorgfull bort. Han visste nøyaktig hva Jesus sa. Han forsøkte ikke å bortforklare Hans ord. Men hva meg deg og meg? Vi går videre i det vi forsøker å rettferdiggjøre oss selv. På en eller annen måte klarer vi å vri oss unna. Jesus ønsker bare at vi skal gi hva vi er eller er i stand til å gi, eller det som er innenfor vår rekkevidde. Men jeg er ikke så sikker. Jeg tror Jesus mente hva Han sa. Han mente det også når Han fortalte sine etterfølgere at de ville få tilbake alt de ga opp - ikke bare likt, men hundrefoll tilbake: en ny familie, og nye marker, i dette livet og i det som kommer. (Mark 10,29-31)

Jesus er kompromissløs: Han kan ikke gi oss det vi ikke vil gi opp. Det handler ikke om å bli nødlidende. Men, om å bli Hans etterfølgere sammen med andre, har oppgitt alt. Jesus inviterer hver av oss, rik eller fattig, til å legge den meningsløse hovedstrømmen som materialismen og tre inn i et nytt liv hvor brødre og søstre ikke hegner om sitt eget men deler dem radikalt med andre. Den form for liv er ikke bare et slag mot selviskheten, men tomhetens ensomme liv.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober:

3. Vend det andre kinnet til (Matt 5,39). 'Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til'. Hvem tror Jesus at jeg er? Jeg vet hvem jeg er når det tetter seg til. Om jeg ikke kan slå tilbake, kan jeg bite tilbake. Han vet hvordan jeg er. Dessuten, vil det å sette et ondt menneske ut av spill gjøre verden til et bedre sted? Gud vender i hvert fall ikke et blindt øye til ondskapen, og hvis vi leser slutten på historien, vil Han heller ikke gjøre det i framtiden.

Kanskje er Jesus ute etter at våre holdninger skal være annerledes - ikke å ha noen dårlige følelser til våre fiender, selv om vi må forsvare oss eller de rundt oss mot dem. Men problemet her er at Jesus ikke adresserer holdninger. Han refererer til virkelige livssituasjoner. En romersk soldat, for eksempel, kunne helt lovlig kreve av en som passerte ham at han skulle bære bagasjen hans en drøy kilometer - hvis ikke! Jesus ønsker ikke bare at vi skal tenke eller snakke annerledes om våre fiender, men gjøre godt mot dem.

Heller ikke ber Jesus om å vende det blinde øyet til. Han snakker om det andre kinnet - det venstre, det ene som vil tvinge vår motstander til å bruke sin skitne neve til å slå oss, han ønsker vi skal vende oss bort. En slik handling minner den som er sint hvem han slår - et medmenneske, lik ham selv, som også er skapt i Guds bilde. Og dette vil, slik ordspråket sier, gjøre at vi 'samler glødende kull på hans hode'. (Rom 12,20) og stoppe den som gjør galt i selve handlingen og hjelper ham til å forstå at når vi utnytter en annen person skader vi dem ikke bare, men vi fornedrer oss selv.

Å vende det andre kinnet til er aldri enkelt. I det minste har jeg funnet ut at det er slik. Det krever en vilje til å se Guds bilde i hvert menneske, til og med dem som sårer oss og utnytter oss. Det krever at vi erkjenner at takket være Guds nåde er vi i stand til det.

Vi og våre fiender er ett. Og så, når vi vender det andre kinnet til, vinner vi dem for det gode og det er en kraftfull ting. Det er det eneste som kvitter oss med ondskapen i verden og i oss.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober:

2. Synd ikke mer (Joh 8,11). Jesus sa: 'Gå bort og synd ikke mer fra nå av'. Synd ikke mer? Høres ut som det å være fullkommen nok en gang. Mener virkelig Jesus dette? På hvilken måte skal denne kvinnen, en hore, ikke synde mer? Selv ikke hennes anklagere, de lovkyndige og fariseerne, er ikke uten synd, så hvilket håp har da denne kvinnen til å leve uten å synde? Er det ikke slik at vi alle er syndere? Hvem av oss synder vel ikke? Forventer virkelig Jesus at denne kvinnen, eller noen av oss, ikke synder mer?

Kanskje Jesus mente å si at denne kvinnen måtte slutte å leve en promiskuøs livsstil. Kanskje. Men dette er Evangeliet etter Johannes. Og Johannes skulle skrive senere: 'Dere vet at han (Jesus) åpenbarte seg for å bære bort våre synder, og i ham finnes det ingen synd. Den som blir værende i ham, synder ikke. Den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham'. (1.Joh 3,5-6) Det er et sterkt utsagn! Og hvis vi er helt ærlige, hvem av oss tror på ramme alvor at Jesus hadde noen forventning om at denne kvinnen ikke skulle synde igjen?

Det er sikkert og visst: vi synder alle sammen! Men det er ikke meningen at vi skal gjøre det. Paulus skriver: 'Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?' (Rom 6,1) Det er heller ikke slik at vi mangler kraft til ikke å synde. Vi er ikke lenger syndens slaver, vi er Guds slaver. (Rom 6)

Vi kan se det på denne måten: Jesu befaling handler mer om et tegn av håp enn et umulig ideal. Vi trenger ikke å bli holdt fanget i et liv levd i synd. Det finnes en vei ut av dette. Det er gode nyheter! Spesielt for de som ønsker en fluktrute, som er lei av å leve et syndefullt liv og er rede og villig til å tjene en ny Herre. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke alltid er klar eller villig. Det pågår stadig en kamp inne i meg - mellom Ånden og kjødet. (Gal 5,16-18) Men lovet være Herren! Ånden er villig, rede, mektig og Han går i forbønn for oss (Rom 8,26-27). Det gir meg ikke bare en mulighet, men virkelig håp.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 1

Denne artikkelen, skrevet av Charles E. Moore, utfordret min etterfølgelse på en måte som har grepet meg så sterkt. Jeg måtte bare få oversette den og dele den med bloggens lesere. Charles E. Moore underviser i Bibelen ved The Mount Academy, og er tidligere assisterende professor i kristen etikk og filosofi ved Denver Seminary. Han og kona og deres datter er bosatt i Esopus, New York.

Jeg var 17 år første gang jeg leste Evangeliene. For å være helt ærlig: jeg likte ikke alt det Jesus sa. Og om jeg fremdeles skal være ærlig, så gjør jeg ikke det i dag heller. Fremdeles synes jeg det er vanskelig å svelge noen av Jesus-ordene.

Jeg har forsøkt å følge Jesus i mer enn 40 år. Og, helt ærlig, det har ikke vært lett. Og årsaken til det er at Jesus forkynte et ganske så tøft budskap. Selv om jeg skulle ønske at jeg skulle kunne omfortolke det Han sa, og vri og vende på det slik at det passet bedre, kan jeg ikke. Jesus sier ting jeg ikke liker å høre; ting som er vanskelig å gjøre. Selv om jeg er fristet til å glemme det, eller unnskylde meg, kan jeg ikke unngå det Jesus sa. Det eneste valget jeg har er å lyde Ham.

Hvilke utsagn er det jeg refererer til? De er som følger:

1. Vær fullkomne (Matt 5,43-48) 'Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen'. Virkelig? Hvordan i all verden kan man være det? Jeg har aldri vært eller kommer til å bli fullkommen. Dette er virkelig en overdrivelse - eller? Kanskje jeg ikke helt får tak på hva Jesus egentlig sier? Når jeg ser på den umiddelbare konteksten, så tar Jesus for seg påstanden om at du kan hate fienden din, så lenge du elsker din neste. Men Jesus sier at vi skal elske våre fiender, samtidig som vi også elsker vår neste. Det er slik Gud elsker. Hans kjærlighet diskriminerer ikke, den er fullstendig. Lik solen som stiger opp over både onde og gode, eller når regnet faller, så faller det både på rettferdige og urettferdige. Med andre ord: vis enhver du møter kjærlighet, uansett hvem de er, ikke bare de du liker, eller de som liker deg.

Ved første øyesyn synes denne måten å ta Jesu ord på litt mer overkommelig. I det minste trenger jeg ikke å oppnå en slik gudlik fullkommenhet. Stopp nå litt! Det kan være at jeg ikke trenger å være fullkommen, slik Gud er, men jeg skal altså elske på samme måte som vår himmelske Far gjør. Og det er ikke lett! Det er umulig. Men Fars kjærlighet har en slik forvandlende kraft. Hans kjærlighet gjør oss i stand til elske som Ham. Johannes sier det slik: 'Vi elsker fordi han elsket oss først'. (1.Joh 4,19) Og Paulus vitner på samme måte: 'For Kristi kjærlighet tvinger oss'. (2.Kor 5,14)

Vi kan elske våre fiender, ikke fordi vi er så gode men fordi Gud har elsket oss og forsont oss - vi som en gang var Hans fiender. Virkelig! Guds kjærlighet er fullkommen, og hvis vi er villig kan Han ikke bare forvandle oss, men nå våre fiender gjennom oss. Spørsmålet er ikke om vi kan elske betingelesløst, lik vår himmelske Far, men heller om vi vil. Det betyr at vi må bli forvandlet, fra innsiden og ut. Det finnes ingen unntak, ingen unnskyldninger. Men det er mulig. Og når alt kommer til alt, er dette det eneste som er verdt noe.

(fortsettes)  

Hvor frelst er vi? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til dr.Michael Brown (bildet):

Jesus gjorde det smertefullt klart til den store mengden som reiste sammen med Ham:

'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 14,26-27 og v.33)

Hvem tror vi egentlig at vi lurer? Det er tid for å beregne kostnadene!

Kanskje det er sant at virkelig har 'kommet til Jesus'; men kan vi si at vi følger Ham? Kanskje vi har trodd 'de gode nyhetene'; men bærer vi våre kors? Jesus befalte oss om å 'Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler'. (Matt 28,19) Kanskje vi trenger å bli disipler først?

Ja, frelse er 'av nåde, ved tro', og vi kan ikke legge noe til. Men det er Guds nåde som 'opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den vereden som nå er'. (Tit 2,12) Og sann tro er kjent av hva den gjør, siden 'troen uten gjerninger er unyttig'. (Jak 2,20)

Paulus advarte efeserne om å la noen forføre dem med tomme ord: 'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike'. (Ef 5,5)

Tror vi at Guds standard er endret? Går 'kjødelige kristne' til en 'kjødelig himmel'? Nei.

'For uten helliggjørelse skal ingen se Herren ... De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster ... Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!' (Heb 12,14;Gal 5,24;1.Kor 6,19-20)

Vi må komme til enighet om disse ordene.

Disippelskap er ikke en valgmulighet. Det er heller ikke billig. Peter sa det slik: 'Se, vi har forlatt alt og fulgt deg'. (Mark 10,28)

Hva har vi forlatt for å følge Ham?

Hvor frelst er vi? Del 1

Jeg har valgt å oversette en ny artikkel av Dr.Michael Brown (bildet) - på grunn av dens aktualitet i en tid som vår - hvor Guds ord vannes ut til det blir ugjenkjennelig.

Den kommer til å vekke reaksjoner, men det får så være. Vi trenger å vekkes opp:

'Den amerikanske kirke (og den norske) ved slutten av det 20 århundre erfarer en krise. I årevis har vi forkynt et billig evangelium og solgt en bløtaktig Frelser. Vi har lært bort frelse uten selvfornektelse og en krone uten kors. Vi har kommet de ufrelste i møte og kompromisset med verden. Nå er vi i ferd med å betale prisen.

Vårt budskap om 'øyeblikkelig-frelse' har vanæret Gud og forført mennesker. Vårt mangelfulle såkorn har gitt oss en elendig høst. Hvilken bedrøvelig innhøstning vi har fått.

Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timer med å se fjernsyn men bruker minutter på å våke i bønn. Vi hungrer etter å få med oss de siste sportsresultatene men har lite behov for Ordet. Vi bruker mer penger på hundemat enn på misjon. Vi elsker å feste men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser, men er slitne av Hans byrder.

Er dette det Jesus døde for? Er dette vårt 'nye liv' i Ham?

Stans opp et øyeblikk - og tenk!

Alle som bruker mer tid på å spille videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre i sitt liv. Alle som har mer lyst i denne verdens perverterte såpe-operaer tjener en annen gud. Alle som ikke kan dø bort fra en sesongs sportsbegivenheter tilber avguder.

'Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham ... vennskap med verden er fiendeskap mot Gud'. (1.Joh 2,15 og Jak 4,4)

Når alt kommer til alt - hvem sine venner venner er vi?

Dette er virkelig en tid for en seriøs ransakelse av våre liv. Hva slags 'født på ny' erfaring har vi egentlig hatt når den ikke kaller oss til noen form for selvfornektelse, når den praktisk talt ikke produserer noen atskillelse fra verden, og fostrer ikke frem noe hat mot synd? Hvordan kan vi hevde at vi er født på ny ovenfra? Hvor er bevisene på vår 'nye natur'?

Vi kaller oss 'himmelborgere' - men hjertene våre er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds barn', men vi lar oss underholde av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'døde for verden' men vi er mer interessert i motebølger enn i evige sjeler.

Noe er riv ruskende galt med vår 'frelses-erfaring'. Dårlige frukter betyr dårlige røtter.

Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du har grepet det!'
Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Vi sier: 'Bare fremsi denne bønnen og så er det gjort'.
Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Vi sier: 'Bare kom fram til botsbenken. Det vil bare ta et minutt'.
Han sier: 'Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det'. (Luk 13,24)

Hvem tror dere har rett?

(fortsettes)

Når radikaliteten i etterfølgelsen blir bortforklart

Den nye nådelæren som forfektes i en del kristne sammenhenger gir seg utslag i mange slags underlige villfarelser.

På et samtaleforum for bibelske spørsmål hevdet en av disse nye nådelærerne følgende: 'Dette med å ta opp sitt kors (bære sin egen forbannelse) og følge Ham var vel før korset'.

Med et lite pennestrøk har vedkommende som skriver nullet ut radikaliteten i etterfølgelsen av Jesus. Den gjelder ikke lenger.

Hva var det Jesus sa: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, så må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det'. (Luk 9,23-24)

Hvem er det Jesus taler til? 'Så sa han til alle'. Altså ingen unntak. Ordene er ikke rettet til noen bestemte mennesker, men til ALLE som vil følge Ham, uten unntak.

Når skal dette skje? 'Hver dag'.

Hva er det som kreves for å følge Jesus?

1. At man fornekter seg selv.
2. At man tar opp sitt kors.

Dette mener altså de nye nådelærerne ikke gjelder lenger. Om ikke disse ordene gjelder så gjelder vel heller ikke noe annet av det Jesus sa eller lærte før korset. Da kan vi i grunnen nulle ut de fire evangeliene og si som disse at dette hører til tiden før forsoningen. Det betyr i praksis at ikke noe av det Jesus underviser om i Bergprekenen eller noen av lignelsene har noen som helst betydning for oss.

Men slik er det selvsagt ikke. Det vil jo bety at vi mister all den undervisningen Jesus gav oss om Guds rike, det riket Han var kommet for å bringe inn i verden. Problemet i dag er at vi ikke forkynner Evangeliet om Guds rike. Hadde vi gjort det ville Norges kristenhet sett annerledes ut. Da ville mange flere ha tatt Jesu ord på ramme alvor, slik våre kristne trossøsken i de land hvor kristne blir forfulgt, gjør. For dem er Jesu radikal om radikal etterfølgelse ramme alvor. Hver eneste dag betaler de en høy pris for å følge Jesus, slik mennesker har gjort siden urkirkens dager som har tatt Jesus på ordet, og ikke bortforklart dem.

Og for å si til den som skrev dette: Å bære korset har aldri handlet om 'å bære sin egen forbannelse', men om å legge ned sitt liv, sitt eget - det Jesus kaller 'å fornekte seg selv'. Tenk det - midt oppe i all forkynnelsen av 'nåde' kalles vi til å fornekte noe: oss selv.

Å leve evangeliet

Det jeg frykter mest for mitt åndelige liv, ja, for hele kirken, sa jeg i talen i Brumunddal baptistmenighet søndag, er at troen skal bli en teori, en intellektuell øvelse, forsteinende ord, hodekunnskap, akademi.

Jeg leste noe på morgenkvisten i dag som har tatt tak i meg. Det er en historie om Abba Serapion som møter en gammel mann i Aleksandria som er fullstendig naken. Han sier til seg selv: 'Dette er Kristus, og jeg er en morder hvis han dør uten at jeg har forsøkt å hjelpe ham'.

Så abba Serapion tar av seg sine klær og gir dem til den fattige mannen. Han står der naken i gaten, med bare en ting, Evangelieboken, som han bærer under sin arm.

En forbipasserende som kjenner ham sier da til abba Serapion: 'Abba Serapion, hvem har tatt klærne dine?' I det han viser ham Evangelieboken, sier abba Serapion: 'Det er denne som har tatt klærne mine'.

Så går Serapion videre og der møter han noen som er i ferd med å kastes i fengsel, fordi han ikke har vært i stand til å betale det han skylder. Serapion ser på ham med stor medlidenhet, gir ham Evangelieboken, og sier til ham at han kan selge den for å skaffe seg penger til å betale sin gjeld.

Når abba Serapion vender tilbake til sin munkecelle, skjelver han av kulde, og en av hans disipler spør da hvor tunikaen hans er, og Serapion svarer at han har gitt den bort til noen som trengte den mer enn ham. Da spør disippelen: 'Og hvor er det blitt av Evangelieboken?' Serapion svarer: 'Jeg har solgt den ene som kontinuerlig sier til meg: 'Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige'. (Luk 12,33) Jeg har gitt det til de fattige, slik at jeg kan ha større fortrøstning på dommens dag'.