Pause i letingen etter forsvunnet Amish-jente

De daglige leteaksjonene etter den forsvunne Amish-jenta, Linda Stotzfoos, har nå gått over i en ny fase. Det vil heretter bare organiseres leteaksjoner når politiet finner grunn for det. Det er foreløpig ingen spor etter den forsvunnede 18 åringen. Hun har nå vært savnet i 28 dager. En mann er siktet i saken, men avhørene av ham, har ikke brakt politiet noe nærmere en løsning på saken.

Men om leteaksjonene foreløpig opphører, har verken politiet eller Amish-samfunnet gitt opp håpet om å finne henne. De regelmessige bønnesamlingene (bildet) på kveldene fortsetter. Medlemmer av Amish-samfunnet og andre støttespillere har siden Linda Stoltzfoos kommet sammen for å be.

La oss stå sammen med dem i bønn. Skulle du ønske å sende et kort eller et brev med oppmuntring til den hardt rammede familien, kan du skrive til:

Stoltzfoos Family
P.O Box 121
Intercourse PA, 17534-0121
USA

Amish-jente fortsatt savnet - mistenkt arrestert for bortføring

Siste nytt i saken om den savnede 18 år gamle Amish-jenta Linda Stoltzfoos er at politiet fra gått til arrestasjon av en mann, som har mistenkt for å ha bortført henne. 18 åringen skal være sett i forsetet til en rød bil,  og denne mannen skal etter det politiet opplyser være eier en en slik bil, Det skal være flere vitneobservasjoner som sier det samme.

Men 18 åringen er ikke kommet til rette. Familien og Amish-samfunnet hun tilrører er djupt fortvilet, og opplever stor sorg og fortvilelse.

Linda Stoltzfoors har vært savnet siden hun deltok på en gudstjeneste søndag 21.juni.

Vi fortsetter å be for henne.

Amish-jente sporløst borte

18 år gamle Linda Stoltzfoos, som tilhører et Amish-samfunn i Lancaster County i Pennsylvania, har vært savnet siden søndag. Politiet frykter at hun har vært utsatt for en kriminell handling. Det pågår nå en massiv leteaksjon, og hver kveld samles Amish-samfunnet og andre kristne seg til et utendørs bønnemøte, hvor de ber om at Linda blir funnet.

18 åringen forsvant etter en gudstjeneste søndag. Hun ble sist sett utenfor en en bondegård på Stumptown Road i selve hjertet av Amish-land i Pennsylvania. Da var hun på vei hjem. Siden har ingen sett henne. Det er ingen ting som tyder på at hun har stukket hjemmefra. Linda Stoltzfoos karakteriseres som en stillferdig og snill tenåringsjente, som var glad i hjemmet sitt.

Jeg vil gjerne oppfordre mine lesere til å ta henne, familien hennes og hele dette Amish-samfunnet med i deres bønner.

Gode eksempler

Det sies at den som har vært vitne til at Amish-brødrene setter opp en låve, glemmer det aldri. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden jobber de sammen som flittige maur. De er et kroneksempel på godt samarbeide. Alle har sine oppgaver, og alle arbeider flittig og alle stiller opp for hverandre.

Akkurat det vi trenger i en tid som vår.

Ikke minst i et Amerika som blir stdig mer splittet og polarisert er Amish-folket et godt vitnesbyrd på at det er mulig å leve sammen, side om side. Ja, ikke bare leve sammen, men bygge sammen.

Jeg har latt meg fascinere av disse som foraktelig ble kalt 'gjendøpere' og 'svermere' siden jeg ble en kristen i 1972. Amish er en gren av Døperbevegelsen, eller anabaptistene. Deres enkle livsstil, deres troskap mot Kristus og Guds rike, deres ikke-volds prinsipper. De hører med blant de kristne gruppene som har opplevd mest forfølgelse, og det fra andre troende, ikke bare på grunn av deres dåpssyn, men også deres syn på den frie fordsamlingen, på edsavleggelse og pasifisme.De gikk heller i fengsel eller den visse død for å fornekte deres tro og overbevisning. Jeg ble så fascinert over deres liv og deres historie og deres teologi, at jeg skrev bok om dem: 'En tro verd å dø for', utgitt på Frihet forlag. Det er noen få eksemplarer igjen.

Vi trenger disse kristnes stemmer og liv i dag. Som en korreksjon mot alle kompromissene vi gjør i det 21.århundre, som en motvekt mot grådigheten, materialismen, rasismen. Anabaptistene viser at det er mulig å leve enklere, og i tråd med Gudsrikets prinsipper, slik de er nedfelt i Jesu undervisning i Bergprekenen.

Det handler om villighet til å gå korsets vei.

Utholdende bønn, del 3

Her er del tre av Peter Hoovers artikkel. Den første ble publisert tirsdag 2. august, den andre fredag 5.august. Dette er siste og avsluttende delen av denne artikkelserien.

Slik ser gården til familien Kropf ut, på den østlige enden av landsbyen Baden, i Ontario, nå. Møllen til familien Kropf ble senere eid av Amish-pastoren, Joseph Goldschmidt, og når han flyttet til Ohio, ble den solgt til min tipp-tipp-grandonkel Henri M og Magdalena Brubacher, som sto for ull-industrien i mange år. Dette er årsaken til at veien inn til dette området nå bærer navnet "The Brubacher Street".

Første gang jeg tok toget var på en høyhastighetsbane som går gjennom den gamle Kropf-gården fra Kitchener til Chatham. Det var i 1974. Og jeg har mange minner fra dette området, i det vi reiste gjennom det med hest og kjerre eller med bil. Huset til gamle Christian Wagler, en Amish-biskop fra Alsac, er blitt en turistattraksjon. En 'engelsk' person kjøpte det og oppførte et herskapshus der, kjent som Slottet Killbridge. Men hva hendte med familien Kropf?

Min svoger, Gerry Wagler, ved det som er igjen av gravminnet etter den gamle Kropf familien. Jacob og Magdalena Kropf, immigranter fra Epfig i Elsass hviler her til oppstandelsens morgen. Det samme gjelder Christian og Maria Wagler, og mange andre av de første Amish bosetterne som slo seg ned i Canada. I mange år ble denne gravlunden dårlig stelt, og mange gravminner har gått tapt.

Ganske snart etterat immigrantene, Jacob og Magdalena Kropf, døde i Ontario, flyttet barna deres, David og Magdalena, sørover, til en Amish-bosetning nær Garden City, Missouri. Deres sønn, Jacob, han som druknet, men som kom til liv igjen, giftet seg med Elisabeth Hostetler (søster av historikeren, Pius Hostetler) og Herren velsignet dem med elleve barn.

Senere flyttet Jacob og Elisabeth, sammen med mange andre, til Shelbyville, Illinois. Der døde både Jacob og Magdalena i fred, men deres barn og barnebarn, og flere etterkommere flyttet lenger unna, i Tampico, Illinois, Buffalo, Missouri, Harrisburg, Ohio, og til bosetninger i Colorado, Canada, Costa Rica, og andre steder. Vi har til og med etterkommere av denne familien, Menno og Linda (Weaver) Kropf, som bor i en ny mennonite-bosetning i Deloraine, her i Tasmania. De heter Jared, Amber, Michaela og Austin Kropf - de er bare en liten del av en stadig voksende rekke med etterkommere som fremdeles takker Gud for en mors utholdende bønner.

Peter og Susan Hoover,
Rocky Cape, Tasmania, Australia.

Utholdende bønn, del 2

Her er del to av Peter Hoovers artikkel. Den første ble publisert tirsdag 2. august:

Hvis en gammel låve kunne snakke, hva ville den da fortelle?

Ettersom Lancaster County var så overfylt som det var av mennesker, så ikke Jacob og Magdalena noen fremtid der. Heller ikke var Amish-folket i Alsace, etter så mange år, på samme sted, verken åndelig eller sosialt, som sine kollegaer i USA. Så, så snart Magdalena var klar og babyen var i form til å reise, la de ut på den lange vandringen nordover, gjennom staten New York, over Niagara elven og inn i Nith-dalen i det øvre Canada. Her gjorde de krav på land vest for en mennonite-bosetning i det som nå er Wilmot Township i Waterloo, Canada.

Sammen med noen få andre innbyggere fra Alsace valgte familien Kropfs et område som nå er landsbyen Baden. Her fant Jacob en elv, og fant at denne plassen var et godt sted for å sette opp en mølle. Dette var et krevende arbeid, men når guttene deres vokste opp, gjorde låven deres det mulig å lagre rikelige avlinger for husdyrene gjennom de kanadiske vintre. Låven står der fremdeles, som du kan se av bildet overfror.

Joseph Goldschmidt og Johannes Brennemann ble ganske snart ordinert til de første pastorene i denne nye Amish-bosetningen - den første i Canada. Dette skjedde på midten av 1820-tallet, og Jacob Kropf ble diakon. De neste femti årene slo mange innvandrere fra Frankrike og Bayern seg ned i dette området.

Dette kartet fra 1861 for Wilmort township, Ontario, viser den opprinnelige bondegården til Jacob Kropf, som nå er delt opp av sønnene hans, Christian, Henry og David. (Jakob Kropf jr døde som en ung, gift mann). Den røde prikken på bildet er gården til David Kropf.

Hvis du kan følge sikk-sakk veien sørover, fordi David Kropfs gård, mot landsbyen Bad, kan du se en bekk og to dammer knyttet til møller.

Jacob og Magdalena Kropf var begge i live i 1854 da deres barnebarn, da deres barnebarn, Jakob, opplevde den mest traumatiske hendelsen i sitt liv.

Historien om Jacob D. Kropf (1852-1920)
av et barnebarn, Ella Headings Kropf(1906-2004), kona til Alvin Kropf, som bodde i Halfway, Pork County, Missouri

To år gammel var vår bestefar, Jacob D. Kropf, nær ved å drukne. Vår tippoldefar seilte fra Sør-Tyskland (nå Frankrike) til Amerika. En av hans sønner, David Kropf, som var gift med Magdalena Oesch, vår oldefar, levde i nærheten av Kitchener, Ontario. Det er ingen tvil om at dette var en hardarbeidende familie, der alle, når de var gamle nok, arbeidet for å bidra til økonomien. Oldefar var møller av yrke. Møllen var på den ene siden av elven, huset på den andre. Disse to stedene var forbundet med hverandre via en bro.

De eldste guttene var allerede gamle nok til å hjelpe til i møllen, og selvfølgelig, i de dager fantes det ingen bekvemmeligheter, ingen vaskemaskiner, så kvinnene måtte vaske klærne i elva. Og selvsagt hadde vi ingen telefoner, så når en beskjed skulle gis måtte vi over brua.

En dag sa mor til Kathie: "Du du gå over brua og fortelle at middagen er ferdig?" Hun skyndte seg over brua og mens hun var på vei over la hun merke til noe blått tøy duvet i vannet under brua. Hun tenkte med seg selv at det må være noe tøy hun hadde glemt igjen når hun hadde vasket klær i elva.

Hun gikk raskt over brua for å fortelle faren at middagen var ferdig, og da hun kom over til den andre siden skyndte hun seg ned til elva for å forhindre at det blå tøystykket skulle drive med elva nedover. I det hun skulle trekke det blå tøystykket ut av vannet ble hun svært overrasket. Det var hennes to år gamle bror Jacob (som senere skulle bli vår bestefar). Han hadde falt ned fra broa helt ubemerket og ingen hadde savnet ham ennå. Det var umulig å si hvor lenge han hadde ligget i vannet.

Selvfølgelig var dette årsak til stor bekymring. Vi hadde ingen mulighet til å få hjelp noe sted. Mor arbeidet hardt på å få vannet ut av Jacob, som var livløs. Etter å ha stått på lenge med dette, sa endelig oldefar:

"Det nytter ikke å få en død mann levende igjen!"

Hun svarte: "Gi meg litt mer tid."

Hun holdt på i 15 minutter til, og da nøs gutten!

Vi ser det for oss. Familien som står rundt og ser moren jobbe for livet. Noen av dem har sikkert bedt om at barnet kunne bli gjenopplivet. Og Herren var barmhjertig mot dem, de hadde overgitt sine liv i Hans nådefulle hender. Sannelig, troen spilte en viktig rolle i denne historien.

(fortsettes)

Utholdende bønn, del 1

Her begynner en ny artikkelserie skrevet av Peter Hoover, som jeg har oversatt. Flere har gitt uttrykk for at de verdsetter disse artiklene som omhandler gammel vekkelseshistorie. Det setter jeg stor pris på. Jeg var nylig i kontakt med Peter Hoover, som gleder seg over at disse artiklene blir oversatt til norsk:

Guds løfte over et lite tettstedet på landsbygda: Epfig im Elsass. Kan du gjette deg til hvilket land denne landsbyen tilhører?

Hvis du gjettet Frankrike, valgte du rett, i hvert fall var du politisk korrekt. Men om du gjettet på Tyskland er du kulturelt og historisk på rett spor.

Landsbybeboerne i Epfig, med alle sine naboer bor "im Elsass" (Alsace), historisk sett en tysk provins på vestsiden av Rhinen. Men i løpet av de siste fire hundre årene har deres landområde ofte byttet side mellom Tyskland og Frankrike men det endelige skiftet fant sted mot slutten av 2.verdenskrig når Alsace ble permanent fransk. Det tyske språket døde raskt ut, og selv Amish-etterkommere som fremdeles bor i området - slike som Chrisophe Kropp (Kropf) og Valiere Kipfer (Küpfer), Jean-Michel Hochstetter (Hochstädtler) og Pascal Joder (Jödter/Yoder) fant det mer attraktivt å studere engelsk som deres andre språk, enn morsmålet til deres forgjengere. Men er mer til denne historien.

Tidlig på 1800-tallet levde Jacob og Magdalena (Rothacher) Kropf, som var medlemmer av en Amish-menighet, i utkanten av landsbyen Epfig. Hvis du husker noe som helst av det som hendte i Frankrike på denne tiden, så er det ikke vanskelig å forestille seg hvor usikkert og vanskelig denne familiens liv fortonet seg.

Den blodige franske revolusjonen brøt ut når Jacob bare var fem år gammel. To år senere ble kongen og dronningen av Frankrike - Ludvig 16 og hans kone Maria Anoninette - offentlig henrettet i Paris. "Terrorens år" fulgte frem til 1804, det året fylte Jakob 20, når Napoleon Bonaparte tok over makten. Det ene massive slaget ble etterfulgt av et nytt. Til tross for farene ba Jacob og Magdalena om å få gifte seg. Det skjedde på et Amish-møte i 1811. Hunger, flukt, plyndringen av så mye av Europa fulgte, inntil Napoleon ble beseiret. Men nådetiden ble kortvarig.

I 1815 - på den tiden hadde Jacob og Magdalena fått to sønner - hadde Napoleon funnet veien tilbake. Mer vold og slaget ved Waterloo fulgte. Napoleon ble sendt i eksil til den ensomme øya St.Helena.

Det var på denne tiden at Jacob og mange andre som tilhørte Amish-folket i Alsace følte seg overbevist om at de trengte å rømme Frankrike for enhver pris. Om det ville bli bedre eller ikke, følte de seg ikke sikre på. Alt de ønsket seg var å skaffe seg franske pass og unnslippe.

Egalite, fraternite et liberte - liket, brorskap, frihet - det mye brukte franske slagordet synes ikke å være noe annet enn noe det var godt å komme seg unna. Endelig kunne familien til Jacob stue sammen bagasjen sin og finne sine tildelte plasser på et skip som seilte ut fra havnen i La Havre (bildet) til den nye verden. Med sine tre små gutter ombord, Jacob Jr, Christian og Heinrich, krysset de havet og kom trygt frem, midlertidig i Pennsylvania, der Magdalena fødte ei jente, Elisabeth, 22.januar 1822.

(fortsettes)

Nesten ingen krefttilfeller blant Amish-folket

En studie som nylig ble offentliggjort i tidsskriftet Cancer Causes and Controll viser at det nesten ikke finnes krefttilfeller blant Amish-folket. Amish-folket blir betraktet som de som har best helse i Amerika.

Forskere ved Ohio University lanserte opprinnelig en studie for å se om forekomster av kreft ville være høyere blant Amish-folket, på grunn av deres mangel på konvensjonell medisinsk behandling. Det de fant sjokkerte dem.

Det ble funnet mye lavere forekomst av kreft enn resten av befolkningen. Forskerne bestemte seg derfor for å se nærmere på de livsstilsvalgene som Amish-folket foretar seg og den maten de spiser. Dette er hva de fant:

De fleste blant Amish-folket verken røyker eller drikker. De er heller ikke seksuelt promiskuøse. Forskerne mener at disse livsstilsfaktorene spiller en viktig rolle for å begrense antall krefttilfeller.

Andre faktorer er at Amish-folket er et hardtarbeidende folk. Ikke minst gjelder dette hardt fysisk arbeid. De fleste blant Amish-folket arbeider i jordbruk, bygg og anlegg, og annet produksjonsarbeid som krever stor fysisk aktivitet, og som holder dem friske og i form. Mens resten av Amerika sitter inne i kunstig lys, arbeider Amish-folket ute på jordene, eller de lager møbler og nyttige varer, som igjen gir mange helsegevinster.

En annen viktig faktor er at Amish-folket dyrker alle sine grønnsaker selv. De er ikke gen-modifiserte, men de bruker organiske metoder. Det samme med alt kjøttet de spiser. Det har de selv produsert. Maten er rik på alt som er helt naturlig, uten kunstige tilsetningsstoffer. Alt er lokalt og kortreist.

Anabaptister bygger gode relasjoner med jøder

Medlemmer av Amish-, Hutterite- og Mennonite-grupper dro nylig sammen på pilegrimsreise til Israel for å bygge gode relasjoner mellom anabaptister og jøder.

Det var med stor forundring og glede at sjefrabbineren i Jerusalem, David Lau sammen med parlamentarikeren Aliza Lavie, hørte 31 anabaptister synge medley av salmer utenfor sjefsrabbinatet. De sto som fjetret og lyttet til de vakre salmene, sunget flerstemt og uten instrumenter.

- Fortsett å synge. Dette var så uendelig vakkert, sa sjefrabbineren og ba gruppen synge mer: Syng noe om Jerusalem!

Og gruppen sang: 'We're marching to Zion, beautiful, beautiful Zion; we're marching upward to Zion, the beautiful city of God'.

Biskop Ben Girod, fra Idaho, lederen for 'Anabaptist Connection' kunne fortelle sjefrabbineren om hvem disse sangerne var, og om hvorfor de var kommet til Israel.

'Vi har oppdaget at skal vi finne ut mer om Herren, så må vi må velsigne jødene. Det finnes antisemittiske holdninger i vår historie, men vi har kommet for å omvende oss fra dette. Nå vil vi komme for utdype relasjonene oss imellom', sa biskop Girod, før han la til: 'Vi ønsker å komme nærmere dere fordi vi vil ha del i Abrahams velsignelse'.

Til dette svarte sjefrabbineren:

'Vi ønsker oss også gode relasjoner med dere, slik at vi kan velsigne hverandre. Hvis jeg velsigner dere, føler jeg at dere velsigner meg'.

Billedtekst: Biskop Ben Girod omfavner den israelske tur-guiden, Amir Orly. (Foto: Micah Smith)

Å hjelpe andre som trenger ens hjelp

Dette er kristent fellesskap og nestekjærliget i praksis! Hør bare:

I går dro 24 varebilder som denne ut for å selge 30.000 nybakte smultringer fra dør til dør for å reise penger til behandlingen av en som har fått leukemi blant Amish-folket i USA.

En av dem som solgte smultringer i går forteller:

'Akkurat når min varebil ble lastet opp med 100 dusin smultringer, kom en mann fra Amish-folket forbi med sin hest og kjerre og stanset opp. Han spør om han ikke kan få kjøpt noen smultringer av meg. Han kjøper fem dusin, drar frem en 100-dollar seddel og sier: Behold vekslepengene! Jeg tenker for meg selv: Disse folkene er forunderlige!'.

Salget av smultringene skal gå til å støtte familien Yoder, som lever i nærheten av Mt. Hope i Ohio. Far i denne familien har fått diagnosen leukemi og er for tiden under behandling ved Cliveland Clinic i Cliveland, Ohio. Som kjent dekkes ikke sykehusopphold eller behandlinger ved disse av det offentlige i USA. Pengene som kommer inn skal gå til å dekke disse utgiftene og oppholdsutgifter familien har.

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 6

En av de som har bidratt til å forstå det som skjedde på utsiden av keiserkirken som fremstod på begynnelsen av den tid av kirkehistorien som vi kaller Oldkirken - til forskjell fra Urkirken - og som ble profetiske korrektiver til en kirke som mer og mer ble verdsliggjort og drukken av politisk makt, er nå nylig avdøde Ivan J. Kauffman (bildet).

Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.

Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.

Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker.  I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.

Ivan Kauffman skriver:

"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."

Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren

Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.

På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.

Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.

(fortsettes)

Konservative anabaptister avviser 'høyrevridd kristendom'

Konservative anabaptister ønsker å holde fast ved sin trosoverbevisning, men avviser kristen fundamentalisme.

Slik kan man summere opp en konferanse om anabaptistisk identitet som ble holdt i nærheten av Nappanee i Indiana, USA, 12.-14. mars.

'Chester Weaver tror på de fundamentale kristne trossannhetene: jomfrufødselen, Kristi legemlige oppstandelsen og skapelsesberetningen', skriver Mennonite World Review, som har dekket konferansen, og legger så til: 'Fundamentalismen derimot, er en annen sak. Den er på kant med anabaptismen'.

'Fundamentalismen har lært konservative mennoniter å bli åndelige overgripere og få dem til å føle seg vel med det,' sa Weaver, som er pastor innen det anabaptistiske trossamfunnet Beachy Amish, til konferansens deltagere. Deltagerne på konferansen var kulturelt konservative mennoniter, hutterianere og fra Amish bakgrunn.

Det er tiende gang denne konferansen om anabaptistisk identitet blir arrangert. En konferanse som blir holdt for å fremme hva som særpreger anabaptismen, og sette ord på de kreftene som truer den. Det er brødene Matthias og Natan Overholt, med Amish bakgrunn, fra Sarasota i Florida, som står som arrangører av konferansen. Som forkynnere er de viden kjent i anabaptistiske kretser.

'Vi vet ikke hvem vi er, hvor vi kommer fra, og derfor ikke hvor vi går', sa Nathan i sin hilsningstale på konferansen.

Årets konferanse var stadig innom det som ble beskrevet som negativ innflytelse fra 'høyre-orientert' kristendom. I følge Weaver gav den bredere fundamentalistiske bevegelsen for 100 år siden de konservative anabaptistene en måte å motvirke de liberale trendene på, når det gjaldt forståelsen av Gud, Kristus og Skriften. Men etter hvert som mennonitene og Amish-folket omfavnet fudamentalistenes trosdefinisjoner, sluttet de seg også til disses militante 'jeg har rett, du tar feil, og jeg må forsvare meg selv-holdning'.

Uforenelig med fred

'Fundamentalismen har gjort det akseptert og se på de som tror annerledes som fiender og rakke ned på dem', sa Natan Weaver i sin åpningstale.

Han la til: 'Men det er uforenelig med fred, fellesskap, gjensidighet og Gelassenheit, et historisk anabaptistisk begrep for selv-overgivelse.

En annen taler, Ernest Strubhar, fra Perkins i Oklahoma, sammenlignet anabaptismen med en trehjulssykkel, med 'vei' eller 'disippel' som forhjulet og 'sannhet' og 'liv' som bakhjulene.

'Alle tre er viktige, men er er 'veien' som driver troen'.

'Veien har å gjøre med vår vandring, vår oppførsel, vår livsstil, hvordan vi lever, den handler om å bli disipler gjennom trening', sa Strubhar, som er eldste i Cimmaron Christian Fellowship, som ikke er tilsluttet noen gruppe.

I sin tale understreket han at fundamentalistene understreker sannhet - rett tro på bekostning av å prøve å leve et Kristus-liv.

Mer enn aksept

En annen taler på denne konferansen var David Bercot. Han har en omtalt mange ganger på denne bloggen. Han har blant annet skrevet boken 'Will the Real Heretics Please Stand Up'. Han talte om betydningen av disippelskap. Han er en populær forfatter og en svært etterspurt taler.

'For anabaptister betyr det å akseptere Jesus Kristus som Frelser og Herre at jeg overgir meg fullstendig til Ham, mens protestanter understreker at det å 'ta imot Ham' holder', sa Bercot blant annet.

Han tilhører Shippendale Christian Fellowship i Pennsylvania.

Det var ingen registrering for konferansen, men 400 mennesker fra 19 stater, to canadiske provinser og Australia deltok. I tillegg lyttet 145 mennesker fra 31 stater til konferansen streaming på mobiltelefon.

Billedtekst: Deltagere på den anabaptistiske identitets-konferansen kikker på bokbordet under en av pausene. Foto: Rich Preheim/Mennonite World Review.

98 år gammel Amish-lærer besøkte universitetet han var elev ved etter 61 år

61 år etter at han var ferdig utdannet avla 98 årige Amos J. Yoder (bildet), Eastern Mennonite University et besøk. Og det var en svært oppegående mann tilhørende Amish-folket møtte den nå pensjonerte professor i menighetstjeneste, John R. Martin, og andre i staben ved universitetet.

Professor John R. Martin gikk i samme klasse som Amos J. Yoder, men er betraktelig yngre. Amos J. Yoder som ble uteksaminert i 1954 kan meget vel være den eldste som er uteksaminert ved Eastern Mennonite University som fremdeles er i live.

Det var en grunn for at Amos J. Yoder dro rett fra universitetet og reiste vestover gjennom fire stater, forteller hans datter Rebecca Barbo, som lever i nærheten av Dayton. Mens Yoder befant seg på Eastern Mennonite University gikk det brev frem og tilbake mellom ham og en jente ved navn Sara Miller. Hun var utdannet sykepleier, og det var ganske uvanlig på den tiden at en kvinne i hennes alder var ugift. Men hun var en bestemt dame!

Paret giftet seg i Iowa i juni 1954, og Amos J. Yoder startet på sin lange karriere som lærer i midt-vesten. Paret fikk seks barn, og det ble aldri til at Yoder reiste tilbake til Virginia hvor Eastern Mennonite University ligger.

Rebeccca forteller at faren sitter igjen med gode minner fra tiden i Harrisonburg. 'Han er en intellektuell, og tenker alltid på noe, så det å komme hit og ha muligheten til å studere og lære noe var virkelig betydningsfullt for ham'.

Når Rebecca vokste opp fortalte faren mye om tiden ved universitetet, og det han fortalte var nærmest 'utenomjordisk', så høyt satte han tiden ved dette universitetet.

Forrige uke reiste Amos fra sitt hjem i Grove City i Minnesota for å besøke Rebecca og svigersønnen, som ganske nylig har kommet hjem fra 20 års tjeneste utenfor USA.

'Helt frem til forrige sommer, har pappa levd alene, og har melket sine geiter hver dag', forteller Rebecca, som mistet sin mor i 2013. 'Kan du forestille deg? I Minnesota vinterstid? Så ble det til at han flyttet inn til min bror og siden min bror har fått et nytt barnebarn på østkysten som han ønsket å besøke, så sa jeg: Dette er perfekt. Kom og besøk oss, pappa!'

En av fire Amish-studenter i 1954

Yoder og hans datter ble hilst av en delegasjon fra årets studenttreff. Yoder traff også foruten klassekameraten som jeg allerede har nevnt, også fire andre som gikk i samme klasse.

Yoder var 33 år gammel når han kom til Harrisonburg. Men det var ikke bare alderen som gjorde ham spesiell. Han var også en av fire Amish-studenter. På grunn av restriksjonene med å bli fotografert finnes de tre andre studentene ikke med på klassebildet fra den gangen, men Amos brydde seg ikke om noe slikt, slik at han er avbildet!

Han ble født i et Amish-fellesskap nær Weatherford i Oklahoma, og det ble forventet at det var der han skulle være resten av livet. Men slik ble det ikke. Amos J. Yoder meldte seg for tjeneste i det som den amerikanske regjeringen kalte 'Civilian Public Service' (CPS), som et alternativ til militær verneplikt. For det stred mot den tro som Amos J. Yoder hadde. Vi skriver 1941 og Amos er 25 år gammel. Han er en av 12.000 andre militærnektere dette året. Mange av prosjektene CPS drev med handlet om prosjekter knyttet opp til landbruk, helsesektoren og flyktningearbeid.

Majoriteten av de som avtjente sin verneplikt i CPS kom fra 'freds-kirke' bakgrunn som Mennonite og Brethren. Yoder arbeidet i Colorado Springs i fire år for CPS. Når krigen var over i 1945 meldte han seg for tjeneste i Paraguay for å arbeide med Mennonite Central Commitee og deres arbeid blant flyktninger i dette sør-amerikanske landet. Her skulle han bli i to år.

Så bar det til Harrisonburg og Eastern Mennonite University. Deretter ble det 13 år som lærer ved Amish-skoler i Iowa. Så bestemte han seg for å gjøre noe annet, og fikk arbeid hos en annen gren av Døperbevegelsen - Hutterianerne, nærmere bestemt ved Birch Creek Colony i Montana. Ekteparet og deres barn flyttet deretter til en Hutterite-koloni - Glacier Colony - nær den canadiske grensen, før han dro tilbake til Iowa og Ohio som lærer blant Amish-folket. Amos ble pensjonist i 1972 og flyttet til Minesota, hvor han fortsatt bor.

100 Amish-brødre viste praktisk nestekjærlighet overfor innesnødde sambygdinger

Det store snøfallet i USA har skapt store problemer og ødeleggelser for mange - ikke minst for de som bor i såkalte 'mobile-homes'.

I Cheektowaga i staten New York fikk man uventet hjelp. 100 Amish-brødre dukket opp med snøskuffer og gikk fra hus til hus og ryddet takene for svært tung snø.

Dette var deres måte å vise praktisk kristen nestekjærlighet på, og jobben de har gjort har vakt stor oppmerksomhet i Cheektowaga. Dette er den store 'stakkisen' for tiden. Tenk om vi kunne omsette troen vår i slike gjerninger. Da kan det hende at det er lettere å oppdage Jesus for flere.

Foto: Wivb4.com

Fastholder og styrker trosgrunnlaget i en tid hvor troen angripes

En del av den anabaptistiske familien som kalles Beachy Amish Mennonite kom sammen nå i april, for å forfatte og godkjenne en trosbekjennelse. Det er første gang dette skjer, men behovet har vært til stede lenge.

Og de går stikk motsatt andre trossamfunn, som i en tid som vår ser ut til både å gi slipp på sin historiske arv, samtidig som de vanner ut sin tro for å tilpasse den samtidens krav.

David Yoder, som har vært biskop for årskonferansen til Beachy Amish Mennonite frem til nå, sier i en kommentar til Mennonite World Review at konservative medlemmer av dette trossamfunnet de senere årene har stilt spørsmål til hvordan troen blir praktisert.

Dette har ført til at man har gått et stykke vei for å finne ut av hva de egentlig tror og bekjenner. Hva definerer Beachy Amish Mennonite, og hva gjør dem annerledes fra andre konservative mennonitiske grupper?

98 prosent av delegatene til årskonferansen sluttet seg til trosbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen gir en oversikt over hvordan man tolker Det gamle- og Det nye testamente. Den definerer ekteskapet som mellom èn mann og èn kvinne, og som oppløses bare gjennom død. Gud har også etablert ulike roller for menn og kvinner, og gir mennene ansvar for lederskap. Trosbekjennelsen viser også til ordningen med at mennene har kort hår, kvinnene langt, og at sistnevnte går med hodedekke.

Trosbekjennelsen understreker også ikkevolds-engasjementet og betydningen av Guds rike, samtidig som medlemmene skal verdsette sivile myndigheter, betale skatt, for myndighetene, leve fredelig og avstå fra å engasjere seg politisk.

En del emner er utelatt - som bruk av datateknologi - og overlates til den enkelte lokale forsamling.

Beachy Amish Mennonite er opptatt av å ta vare på sin historiske arv, og understreker at de som vil slutte seg til dem må leve i overensstemmelse med deres tro og verdigrunnlag. De forstår at det stiller store krav til de som vil bli medlemmer, men de ser ingen grunn til å endre på sin tro og overbevisning av den grunn. De ser heller ingen grunn for å komme med en unnskyldning for sin tro og overbevisning.

Her finner du en link til trosbekjennelsen:

http://mennoworld.org/wp-content/uploads/2014/04/BeachyAmishStatementofFaith-draft.pdf

På bildet ser du fra et kveldsmøte under årskonferansen, hvor Leonard Mast leder an i lovsangen.

Broder Yun blant mennoniter og Amish-folk

Mennoniter og medlemmer av Amish-kommuniteter har bokstavelig talt gått mann av huse for å høre Broder Yun - eller kanskje best kjent som Den himmelske mannen (bildet). Mot slutten av mars turnerte broder Yun områder av USA hvor en stor del av befolkningen tilhører disse anabaptistiske gruppene.

Og han ble tatt imot med varme og en åpen favn. Mange hadde reist langt for å høre denne apostelen fra Kina. Få kan som han fortelle om hva det vil si å leve under forfølgelse, og oppleve at Gud samtidig stadfester sitt ord med tegn og under.

Det vakte begeistring hos mennonitene og Amish-folket. Som selv tilhører en gruppe kristne som har måttet tåle mye lidelser under svære forfølgelser.

Broder Yun reiser nå rundt med kampanjen 'Elsk din fiende'. Et utfordrende budskap, men helt i tråd med de prinsippene Jesus talte om som gjelder for Guds rike. Alt som samles inn av penger under denne kampanjen går til å finansiere visjonen om å ta evangeliet fra Kina tilbake til Jerusalem, gjennom de områdene av verden hvor det finnes flest unådde.

Broder Yun er her avbildet med sin kone.

Hennes mann henrettet fem Amish-barn

Hennes mann drepte fem Amish-jenter i alderen 6-13 år. Det kom som lyn fra klar himmel. Marie Monville forstod ikke at noe forferdelig var like rundt hjørnet. Både hun, og mannen Charlie, var ivrige medlemmer av en menighet. Årene etter tragedien i 2006 har vært forferdelig også for henne. Hvordan kunne dette skje? Først nå har hun funnet fred med Gud.

Hun forstod at noe var galt når ektemannen ringte og sa at han ikke kom hjem. Det hun ikke visste var at Charlie Roberts, en snill mann som kjørte rundt med melkebilen, far til tre barn, på dette tidspunktet hadde tatt 10 Amish-jenter som gissel inne i Amish-skolen i Nickel Mines, en liten landsby i Lancaster fylke i Pennsylvania. Den lille skolen besto bare av ett eneste rom.

Han henrettet seks av disse Amish-barna med å skyte hver av den i bakhodet. Etter å ha ringt kona og fortalt at han ikke kom hjem, satte han pistolen mot sitt eget hode, og begikk selvdrap. Et barn til ble skutt i hodet, men overlevde. Hun kan ikke spise, sitte eller snakke.

Tilbake satt et helt samfunn i sjokk. Foreldrene til de seks Amish-barna var sønderknust. Men det var også Marie og hennes barn. Hvordan er det mulig at en fredelig ektefelle, ivrig kirkegjenger, som ber og leser Guds ord sammen med ektefellen, kan gå hen og henrette barn?

Svaret ligger sannsynligvis i det forhold at Marie og Charlie mistet et barn. Sitt første barn. Etter 26 ukers graviditet. Det for tidligfødte barnet levde bare 20 minutter. Det knuste Charlie. Han kom aldri over det. Dette fant sted i 1997. I årene etter plaget Charlie seg med dette. Men han viste det ikke så mye utad.

Man antar at det er dette som har utløst tragedien. Det sammen med et brev Charlie etterlot seg. 12 år gammel hadde han forgrepet seg på to barn i hans familie. De var tre og fem. Han fantaserte om å kunne gjøre noe lignende igjen. Politiet sjekket opp denne saken i etterkant. Det skulle vise seg at de to påståtte overgrepene aldri hadde funnet sted. Hvorfor løy Charlie om dette? Det vet ingen.

Årene har vært tøffe for Marie. Hun har vendt seg til Herren, og bestemt seg for at alt det Gud har sagt i sitt ord, vil Han holde. Sakte har hun opplevd at Gud har helbredet hennes sår, selv om tapet av disse barna alltid vil være der og minne henne om det grusomme ektefellen gjorde mot dem alle.

Et kraftfullt tegn på at Gud midt i tragedien kan møte mennesker, skjedde da Marie og hennes foreldre, møtte foreldrene til de 10 barn. Stille tok de og holdt rundt hverandre og gråt. Senere skulle disse Amish-foreldrene fortelle henne at de hadde tilgitt drapsmannen og henne for det grufulle som hadde hendt dem!

Denne handlingen var det som hjalp Marie og hennes familie videre med sitt liv.

Myter og sannheten om Amish, del 1

En av verdens fremste, om ikke den fremste, eksperten på Amish-bevegelsen, professor Donald B.Kraybill, imøtegår mange av mytene rundt denne delen av Døperbevegelsen i en artikkel i Huffington Post nylig.

Jeg synes artikkelen var så interessant at jeg har valgt å oversette deler av den. Her er mytene og svarene Kraybill gir:

1. Amish dør sakte ut
Folkevettet hevder at hest-og-kjerre-folket uten elektrisitet og som ikke får noen høyskoleutdannelse, mister oppslutning i vår sofistikerte cyber-world. Det er langt fra sannheten: Siden 1992 har antallet knyttet til Amish bevegelsen vokst med 120 prosent, fra 128.000 til 285.000. Fordi Amish ikke driver med proselytisering, har deres store familier (6-8 barn) vært hovedårsaken til den sterke veksten. Men det å produsere babyer er ikke nok. Gjennomsnittlig 85-95 prosent av tenåringene velger å la seg døpe og forblir Amish. I tillegg kommer de som ikke har noen Amish bakgrunn og som frivillig slutter seg til bevegelsen.

2. Amish er technofober
Fordi Amish ikke har fjernsyn eller Internett eller flotte biler  betrakter mange dem for å ligge langt etter i utviklingen. Men de er ikke anti alt teknisk. Her finner du rulleskøyter, LED-lys, gass-griller, solcelle-paneler, og batteridrevne verktøy. Amish bruker teknologien selektivt. De frykter for den påvirkningen datamaskiner, fjernsyn etc vil utgjøre med hensyn til deres tro.

3. Amish betaler ikke skatt og stemmer ikke ved valg
Amish-folket er ikke økonomiske eller sosiale parasitter. Alle betaler skatt - dobbelt for private og offentlige skoler, av inntekt, eiendommer og salg. Men de betaler ikke for velferdsordninger og pensjon. De har helle ingen forsikringsordninger. Amish har lov til å stemme ved valg, men mindre enn 10 prosent av dem gjør det. De som gjør det stemmer helst ved lokalvalg, ikke ved presidentvalg. En av årsakene er at Amish er pasifister og de vil derfor ikke stemme på en som blir øverstkommanderende for de væpnede styrkene, slik den amerikanske presidenten er.

4. Amish arrangerer ekteskap
Verken biskopene eller noen andre driver å spleiser folk for ekteskap. Ungdommene deres er fri til å gifte seg med hvem de vil. Men om de ønsker å forbli Amish så må begge være døpte medlemmer av Amish, før en av biskopene innen Amish-bevegelsen vil vie dem. En biskop vil bare vie et par hvis begge deler trosoverbevisningen til Amish - uansett hvilken bakgrunn de måtte ha.

(fortsettes)

"Til døden skiller dere ad" - et Amish-bryllup, del 2

Her er andre og siste del av Jonathan Zimmermans beretning om et Amish-bryllup:

På denne kjølige april morgenen, mens mer enn 100 hester og kjerrer kommer nedover alèen som fører ned til kirken, treffer vi mange av våre venner.

Der er den unge mannen som mistet kona si i fjor, da lynet slo ned samme dag som parets tredje barn var i ferd med å bli født; her er familien hvis sønn ble drept på en slik tragisk måte sist høst; her er paret som kalte opp igjen babyen sin etter kona mi, Joann; her er den gamle bestemoren som egentlig er sengeliggende; her er den gamle biskopen, hvis kone døde nylig etter lengre tids sykdom; og her er selvsagt alle de andre: mesteparten melkebønder, seletøymakere, hjulmakerne og kjerremakerne, og selvsagt alle deres barn!

Ganske så stille slutter vi oss til toget og finner etterhvert våre plasser i kirken. Etter salmesangen følger prekenen, på en gammel tysk-sveitsisk dialekt, og slik fortsetter det i de neste tre timene, avbrutt med mer salmesang og bønn. Vi forstår mesteparten av det som blir sagt, og det er et godt budskap vi hører: Skapelsen, Adam: 'Det er ikke godt for mannen å være alene'. Eva. Slangen. Samvittigheten. Jakob og Esau og førstefødselsretten. Historien om Rut og Boas. 'Mitt folk skal være ditt folk, og min Gud skal være din Gud'. Vi bør nærme oss ekteskapet som Moses nærmet seg Den brennende tornebusken. 'Ta skoene av føttene. Du står på hellig grunn'. Bryllupet i Kana og Jesu første undergjerning. Korsfestelsen og Jesu endelige offer for vår forløsning. Oppstandelsen. Helligåndens komme. 'For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode'. (Ef 5,23) Peters advarsel til mennene: 'Dere ektemenn, på samme måte skal dere leve sammen med dem med forstand, idet dere gir konene ære som det svakere kar og som medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal bli hindret'. (1.Pet 3,7)  Troskap først til Kristus, så til hverandre; bare på den måten vil ekteskapet vare. 'For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem'. (Matt 18,20)

Hele forsamlingen blir stående i ærefrykt, når brud og brudgom avlegger sine løfter, i det de gir seg til hverandre til døden skiller dem ad. Biskopen gir dem så sin velsignelse i navnet til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og ber for dem. Det er et beveget øyeblikk i hvilket mann og kvinne blir til noe nytt: ett kjød.

Noen av de yngre deltagere forlater kirken stille for å forberede festen i det vi synger den siste salmen. Noen av barna klatrer opp på benkene for å få et glimt av brudeparets kjerre i det den forlater kirken. Jeg så på brudeparet i det de dro. Smilene deres og de skinnende øynene som gav uttrykk for strålende glede og takknemlighet.

Jeg vet at dette er et ekteskap som kommer til å vare til døden skiller dem ad, og det til tross for alle deres feil og mangler, for disse to har en sterk tro og overbevisning; de vil elske, ære og tilgi hverandre; menigheten deres hjelpe dem gjennom de røffe tidene, når de kommer, og de har avlagt sine ekteskapsløfter, og som biskopen sa: som intet menneske skal skille.

"Til døden skiller dere ad" - et Amish-bryllup, del 1

"Awake, awake! Ye Christian people! The hour is late! Awake, awake! O Church of Christ, holy and pure!" (Ausbund, Amish hymne fra 1600-tallet)

Stemmene til 150 menn flyter ut i en kraftfull unison stemme, og blander seg med klare, høye kvinnestemmer, når vielsesseremonien tar til, forteller Jonathan Zimmerman, som nylig deltok i et Amish-bryllup. Han forteller videre:

Kledd i blått og svart, de skjeggete mennene sammen med sønnene sine, fyller en side av menighetslokalet, mens kvinnene og deres døtre fyller den andre siden. De røffe, ubehandlede benkene, gulvet av grove planker, de nakne veggene. Sollyset denne tidlige morgenen skinner gjennom de små vinduene.

De som er samlet her tilhører Old Amish, de er etterkommerne av de første kristne som forlot Den romersk-katolske kirken tidlig på 1600-tallet og tok et oppgjør med barnedåpen, transubstanisasjonslæren (at brødet forvandles til Kristi kropp, og vinen til Kristi blod), de som hisset opp til krig og andre ting som de følte kirken hadde endret seg i forhold til Kristi lære. De er blitt jaget og forfulgt på kryss og tvers av Europa i generasjoner, til de ble lokket av Amerikas løfte om religiøs frihet og billig jord. På 1700-tall ankom de første Pennsylvania, og i 1881 etablerte de seg så i Somerset County. Fremdeles takker de nei til elektrisitet og motoriserte kjøretøyer. Dette er gudfryktige mennesker som kjennetegnes av hard arbeid, enkelhet og lydighet mot evangeliet, og med en djup overbevisning om at de er her på jorda for å utføre det Gud vilje, ikke deres egen.

Etter å ha levd våre liv med disse som våre naboer, har kona mi og jeg lært dem å kjenne og elske dem. Vi har delt måltidsfellesskap, vi har tatt del i deres gudstjenester og i deres begravelser. Vi har kjent brudgommens familie i noen få år, så vi ble veldig glade når foreldre hvisket oss i ørene for en måneds tid siden at deres eldste sønn ganske snart skulle 'offentliggjøres', en arkaisk form for å annonsere hans forlovelse. Vi takket hjertelig for invitasjonen til bryllup.

(fortsettes)