Er vi forberedt på Lammets bryllup?

Det har vært en stor bevegelse i hele Kristi kropp de siste årene angående vår brudeforberedelse til Lammets store bryllup. Hva tenker du på når du leser disse ordene: "Bruden har gjort seg rede."? Rede for hva egentlig!?

For noen fyller ekteskapet med vår himmelske brudgom sinnet med romantiske tanker om åndelig intimitet langt over ethvert fysisk jordisk nivå noensinne.

La meg gå tilbake et øyeblikk og minne deg på at når det gjelder ekteskap, skal vi ikke ha ulikt åk. Med andre ord, "To kan ikke gå sammen (bo sammen) med mindre de er enige." Jeg kan også legge til: «Hvilket fellesskap har lys med mørke?» Hvis vi våger å anvende disse prinsippene på vårt forhold til Kristus, hvor godt egnet er vi til å være hans brud eller han, vår brudgom?

Når vi snakker om vår himmelske brudgom, er vi virkelig klare til å gifte oss med en konge. Ikke noen vanlig konge, men kongen av alle konger? Ikke bare er han kongen, men også den store dommeren, den store hyrden, ypperstepresten, hærskarenes kaptein osv. Alt dette reiser spørsmålet hvor mye vi vet om å regjere og regjere? Hvor begavede er vi når det gjelder dømmekraft og dømmekraft? Hva med å føre krig osv.?

Jeg tror ikke Jesus er opptatt av å gifte seg med noen som viser seg å være en "golfenke"; en brud som viser liten eller ingen interesse for sin elskedes aktiviteter eller ønsker. Vektleggingen av "Divine Romance" handler ikke om deg og din elskede for alltid sammenflettet på en slags fantasiøy, alene på en fjern planet. Jeg er redd dette er den typiske tankegangen til mange av den yngre generasjonen som har vokst opp i en seksuelt mettet kultur der ekteskap handler mer om soverommet enn tronsalen.

Selv om vi ikke har en detaljert plan for vår fremtidige rolle som brud, vet vi at vi har blitt invitert til å sitte sammen med vår elskede på himmelske steder som medarvinger. Vi vet at vi vil få oppgaven med å dømme engler, også som Guds og Kristi prester, så vel som å regjere med ham.

Legg disse tankene til side et øyeblikk; hvor mye tid bruker vi for øyeblikket på å forberede vårt endelige evige og himmelske kall som Kristi brud?

Jeg tror at Herren følger med på hver handling og reaksjon vi utfører her på jorden og hvordan vi reagerer på disse daglige «testene» han lar oss møte.

En siste tanke. Er det mulig at ikke alle troende vil utgjøre bruden? Hvis vi ikke deler interessene eller hensikten til vår himmelske brudgom nå; kan det være vi har ulikt åk? Tiden vil vise.

- David Ravenhill/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ildfull vigselstale

Sjeldent har evangeliet lydt klarere enn i dag, for millioner av TV-seere verden over.  For konger, dronninger og celebriteter. Så Jesus-sentrert.  Talen ved den vakre vielsen mellom prins Harry og Meghan Markle i Windsor-katedralen ble holdt av biskop Michael Bruce Curry (bildet). Sjeldent har vi vel sett noe så levende, som et fyrverkeri, av en tale i et bryllup, og særlig i et kongelig. Det var tydelig at biskop mente hvert eneste ord, og at han levde det han preket. Han talte om Guds kjærlighet slik den blir demonstert i Jesus Kristus, og om den menneskelige kjærligheten mellom mann og kone. Og om kjærligheten som ild. Han holdt også frem arven etter Martin Luther King og den afro-amerikanske kulturen.

Det var prins Harry og Meghan Markle som selv ønsket seg denne taleren, etter at erkebiskopen av Canterbury hadde foreslått ham. Biskop Curry er den første afrikansk-amerikanske presiderende biskopen i Den episkopale kirken, som er navnet på Den anglikanske kirken i Amerika.

Hele den storslåtte vielsen var et fantastisk vitnesbyrd om den kristne tro, gjennom salmer, forbønner, og vigselshandling. Gripende var det også når et gospelkor møtte brudeparet når de kom ut fra katedralen med "This little light of mine."

Det er virkelig et stort takkeemne. Tenk, dette har millioner av mennesker vært vitne til. La oss be for den nye brudeparet, og for alle som har lyttet til biskop Curry og hans enestående formidling av evangliet.

Menighet sponset bryllup for syriske flyktninger

Finn frem lommetørkle! Historien du er i ferd med å lese rører virkelig ved hjerterota.

Hør bare: Når Brian Darweesh og Reem Younes giftet seg levde de som flyktninger i Libanon. De hadde forlatt sine hjem i Syria på flukt fra IS.

De hadde ingen bryllupsklær, ingen fest, kun en borgerlig vigselshandling i et fremmed land.

Men et snaut år senere, fikk ekteparet en skikkelig bryllups-seremoni, denne gangen blant anabaptister i Winnipeg, Canada. Selv om mesteparten av deres familie og venner var en hel verden unna, var kirken fylt til randen. Folk fra Dougles Mennonite Church og Jubilee Mennonite Church, deres nye familie og venner, var kommet sammen for å gi dem det bryllupet de hadde ønsket seg!

De to menighetene gikk sammen og laget tidenes bryllupsfest for de to. Bryllupet fant sted 19. september. Menighetene sørget for bryllupskjolen, blomstene, maten og alt annet som hører et skikkelig bryllup til.

Ekteparet sier at de er overveldet av omsorgen og kjærligheten, og selv om familien er svært langt unna, føler de at de har fått en ny og stor familie i Winnipeg.

Douglas Mennonite Church har fått mange flyktninger på besøk den siste tiden. De kommer fra Sierra Leone, Bosnia, Colombia, Eritrea og nå Syria, og menigheten har tatt imot dem med åpne armer og hjulpet til så godt de kan.

Dette må jo være et eksempel til etterfølgelse også her i Norge?

Billedtekst: Reem Younes og Brian Darweesh forlater kirken etter å ha blitt viet i Douglas Mennonite Church. Foto: Matthew Sawatzhy/MCC.

"Til døden skiller dere ad" - et Amish-bryllup, del 2

Her er andre og siste del av Jonathan Zimmermans beretning om et Amish-bryllup:

På denne kjølige april morgenen, mens mer enn 100 hester og kjerrer kommer nedover alèen som fører ned til kirken, treffer vi mange av våre venner.

Der er den unge mannen som mistet kona si i fjor, da lynet slo ned samme dag som parets tredje barn var i ferd med å bli født; her er familien hvis sønn ble drept på en slik tragisk måte sist høst; her er paret som kalte opp igjen babyen sin etter kona mi, Joann; her er den gamle bestemoren som egentlig er sengeliggende; her er den gamle biskopen, hvis kone døde nylig etter lengre tids sykdom; og her er selvsagt alle de andre: mesteparten melkebønder, seletøymakere, hjulmakerne og kjerremakerne, og selvsagt alle deres barn!

Ganske så stille slutter vi oss til toget og finner etterhvert våre plasser i kirken. Etter salmesangen følger prekenen, på en gammel tysk-sveitsisk dialekt, og slik fortsetter det i de neste tre timene, avbrutt med mer salmesang og bønn. Vi forstår mesteparten av det som blir sagt, og det er et godt budskap vi hører: Skapelsen, Adam: 'Det er ikke godt for mannen å være alene'. Eva. Slangen. Samvittigheten. Jakob og Esau og førstefødselsretten. Historien om Rut og Boas. 'Mitt folk skal være ditt folk, og min Gud skal være din Gud'. Vi bør nærme oss ekteskapet som Moses nærmet seg Den brennende tornebusken. 'Ta skoene av føttene. Du står på hellig grunn'. Bryllupet i Kana og Jesu første undergjerning. Korsfestelsen og Jesu endelige offer for vår forløsning. Oppstandelsen. Helligåndens komme. 'For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode'. (Ef 5,23) Peters advarsel til mennene: 'Dere ektemenn, på samme måte skal dere leve sammen med dem med forstand, idet dere gir konene ære som det svakere kar og som medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal bli hindret'. (1.Pet 3,7)  Troskap først til Kristus, så til hverandre; bare på den måten vil ekteskapet vare. 'For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem'. (Matt 18,20)

Hele forsamlingen blir stående i ærefrykt, når brud og brudgom avlegger sine løfter, i det de gir seg til hverandre til døden skiller dem ad. Biskopen gir dem så sin velsignelse i navnet til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og ber for dem. Det er et beveget øyeblikk i hvilket mann og kvinne blir til noe nytt: ett kjød.

Noen av de yngre deltagere forlater kirken stille for å forberede festen i det vi synger den siste salmen. Noen av barna klatrer opp på benkene for å få et glimt av brudeparets kjerre i det den forlater kirken. Jeg så på brudeparet i det de dro. Smilene deres og de skinnende øynene som gav uttrykk for strålende glede og takknemlighet.

Jeg vet at dette er et ekteskap som kommer til å vare til døden skiller dem ad, og det til tross for alle deres feil og mangler, for disse to har en sterk tro og overbevisning; de vil elske, ære og tilgi hverandre; menigheten deres hjelpe dem gjennom de røffe tidene, når de kommer, og de har avlagt sine ekteskapsløfter, og som biskopen sa: som intet menneske skal skille.

"Til døden skiller dere ad" - et Amish-bryllup, del 1

"Awake, awake! Ye Christian people! The hour is late! Awake, awake! O Church of Christ, holy and pure!" (Ausbund, Amish hymne fra 1600-tallet)

Stemmene til 150 menn flyter ut i en kraftfull unison stemme, og blander seg med klare, høye kvinnestemmer, når vielsesseremonien tar til, forteller Jonathan Zimmerman, som nylig deltok i et Amish-bryllup. Han forteller videre:

Kledd i blått og svart, de skjeggete mennene sammen med sønnene sine, fyller en side av menighetslokalet, mens kvinnene og deres døtre fyller den andre siden. De røffe, ubehandlede benkene, gulvet av grove planker, de nakne veggene. Sollyset denne tidlige morgenen skinner gjennom de små vinduene.

De som er samlet her tilhører Old Amish, de er etterkommerne av de første kristne som forlot Den romersk-katolske kirken tidlig på 1600-tallet og tok et oppgjør med barnedåpen, transubstanisasjonslæren (at brødet forvandles til Kristi kropp, og vinen til Kristi blod), de som hisset opp til krig og andre ting som de følte kirken hadde endret seg i forhold til Kristi lære. De er blitt jaget og forfulgt på kryss og tvers av Europa i generasjoner, til de ble lokket av Amerikas løfte om religiøs frihet og billig jord. På 1700-tall ankom de første Pennsylvania, og i 1881 etablerte de seg så i Somerset County. Fremdeles takker de nei til elektrisitet og motoriserte kjøretøyer. Dette er gudfryktige mennesker som kjennetegnes av hard arbeid, enkelhet og lydighet mot evangeliet, og med en djup overbevisning om at de er her på jorda for å utføre det Gud vilje, ikke deres egen.

Etter å ha levd våre liv med disse som våre naboer, har kona mi og jeg lært dem å kjenne og elske dem. Vi har delt måltidsfellesskap, vi har tatt del i deres gudstjenester og i deres begravelser. Vi har kjent brudgommens familie i noen få år, så vi ble veldig glade når foreldre hvisket oss i ørene for en måneds tid siden at deres eldste sønn ganske snart skulle 'offentliggjøres', en arkaisk form for å annonsere hans forlovelse. Vi takket hjertelig for invitasjonen til bryllup.

(fortsettes)

Kjærligheten kjenner ingen aldersgrense

Ingen av deres venner hadde tenkt tanken noen gang om at de skulle gifte seg igjen. Hun hadde opplevd at hennes mann gjennom 45 år døde av kreft, han var hennes ektemanns eldste bror og hadde mistet sin kone etter 49 års ekteskap. Men kjærlighet stanses ikke av alder. Nå er Gillian (72) og Klaus (81) giftet seg og tatt hans etternavn, Barth.
Det skjedde søndag 1. august i en Bruderhof-kommunitet, som begge tilhører.

Gillian har 12 barn og det samme har Klaus. Mellom dem har de 60 barnebarn. Begge er kunstnere, og begge har fått sin opplæring i England, hvor hun vokste opp og han reiste i sine unge dager. Ingen av dem har hatt noe enkelt liv, men reist fra kontinent til kontinent, fra Europa til Amerika, Sør-Amerika til Australia, og så tilbake til Amerika igjen. Det har vært lykkelige øyeblikk, med barn og barnebarn og svigerbarn, og tøffe og harde dager med sykdom og død og skuffelser.

Nå har de funnet hverandre - til døden skiller dem ad.

Bryllupet var enkelt, men et sterkt vitnesbyrd om deres felles tro på Jesus og gleden over å tilføre en sammenheng hvor denne troen leves ut i en radikal etterfølgelse i den anabaptistiske kommuniteten.

Til Kristiansand i bryllup

Nå er snart alt pakket og klart og vi setter kursen mot det blide sørland, nærmere bestemt Kristiansand. I morgen skal vi feire sammen med Helina og Frode som gifter seg i Kristiansand frikirke. Det gleder vi oss veldig til. Helina kommer fra Estland, og vi var såkalte "weekend-foreldre" for henne når hun gikk på Toten folkehøgskole. Senere ble hun au-pair hos oss ett år, før hun dro ut med Ungdom i Oppdrag. Ferdig utdannet sosionom har hun funnet den store kjærligheten i Norge, og vi gleder oss over kjærligheten og deres lykke. Vi kommer til å tilbringe helgen i Kristiansand og Vennesla. Bloggen vil oppdateres som vanlig. Det vil si med nye artikler hver dag. Vi vil samtidig også få ønske dere alle Guds rike velsignelse over helgen vi nå går i møte.