Døve flyktninger rømmer fra Kharkiv, Ukraina

 Ukraina (MNN) — Krig er kaotisk og forvirrende selv når du har tilgang til den nyeste informasjonen. Tenk deg å sitte fast i en krigssone i Ukraina, avskåret fra kommunikasjon.

Elena, en døv kristen kvinne fra Ukraina, delte nylig historien sin med Julia Bange, en døv misjonær som tjener i Romania med DOOR International:

Bombingen startet langs grensen, og traff til slutt Kharkov, der Elena bodde. Bygningen hennes ble truffet og blåste ut vinduene, strøm, rennende vann og varme. Elena krøp sammen i leiligheten sin med sønnen hver gang de ikke var i bombeskjulet, og skalket igjen vinduene for å holde kulden ute. De levde på kjeks, litt drikkevann, og den maten de hadde igjen.

En dag bestemte Elena seg for å gå ut for å få mer mat. Hun var sta og hørte ikke på Herren eller naboene om å holde seg inne. Hun gikk ut og så en mann et stykke unna foran henne falle over etter å ha blitt truffet i armen av en kule! Hun gikk umiddelbart tilbake til leiligheten sin. Hun ba Herren om å tilgi henne og ba om unnskyldning for at hun ikke hørte på ham. Hun begynte så å be og spurte Herren hva hun skulle gjøre videre.

Til slutt rømte Elena til Romania med hjelp fra Deaf Bridge, en av DOORs partnere. «Deaf Bridge hadde en varebil klar til å laste opp døve for å rømme fra Ukraina; den (varebilen) ville passe til 10 døve, sier Bange.

«Elena var den eneste som dukket opp den dagen. De andre døve var for redde til å forlate hjemmene sine til varebilen.»

Å gå inn i varebilen var det første av mange skremmende skritt på en farefull reise. «De kjørte gjennom mørket til grensen til Romania; det tok 10 timer, sier Bange.

"Deaf Bridge kommuniserte med sjåføren og veiledet dem om hvilke ruter de skulle ta og hvordan de skulle unngå alle barrierene Russland hadde satt opp på veiene."

I dag har Elena trygt ly i Hellas. For døve kristne som forblir i Ukraina, "er det bare en ventelek for å se hva som skjer videre," sier Bange.

Som vi vet planlegger [Russland] et stort angrep på byen Kharkiv. Mange døve pastorer, deres familier og kirkemedlemmer forbereder seg på å rømme. Deaf Bridge leter etter mer finansiering og ressurser for å hjelpe til med å møte behovene til de døve ukrainske troende.»

FORBØNNSEMNER:

Be om at Herren vil gi døve familier daglige nødvendigheter og mer. «Noen har ikke grunnleggende ressurser som mat og vann. Og hvis bygningene deres – som Elenas bygning – ble truffet av en bombe, kommer de ikke til å ha noe vann eller varme,» beskriver Bange som et eksempel.

"Be om at Herren gir dem fred fordi mange opplevde alvorlige traumer."

- Katey Heart/Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Julia Bange (til venstre) og andre misjonærer poserer for et bilde med Elena (rød skjorte).(Foto med tillatelse av Julia Bange/DOOR International)

Frels oss fra fristelsen til overlegenhet og makt

Jeg har hatt en altfor snever forståelse av ordet 'fristelse'. Det oppdaget jeg da jeg lyttet til et zoom-møte med Simon Jones (bildet). baptistpaastor, fredsaktivist og i lærerstaben ved Spurgeon College i London. Etter å ha lyttet til Simon Jones fikk det fornyet aktualitet for meg å be bønnen i Fadervår, i den gamle oversettelsen: "Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde." (Matt 6,13) 

For Simon Jones snakket om fristelse i andre sammenhenger enn jeg har hørt noen gjøre. Han snakket om fristelsen til å bruke makt, både politisk og åndelig, fristelsen til overlegenhet overfor en annen person på grunn av akademisk eller teologisk kunnskap, fristelsen til å ta æren for noe, fristelsen til å 'stikke seg fram' - bare for å nevne noe. Jeg fikk mye å tenke på. 

Vertskapet for Zoom-møtet var Anabaptist Theology Forum, et forum jeg deltar i med stor interessse. 

Simon Jones, som er fra Leicester, er et spennende bekjentskap. Han kom til en levende tro på Jesus i forbindelse med en anti-apartheid demonstrasjon tidlig på 1970-tallet utenfor byens rugbystadion, etter å ha møtt en lokal kurator som fortalte ham at «Jesus ønsker å forandre verden mer enn deg.»

Ved universitetet i Manchester i tillegg til å få grader i historie og struktur og organisasjon av vitenskap og teknologi, sang Simon i band og var involvert i kristen utadrettet virksomhet universitets- og bymiljøet.

Han jobbet som finansjournalist gjennom det turbulente 1980-tallet før han kjente Guds kall til tjeneste blant baptister. Etter å ha fått sin opplæring ved London Bible College og Spurgeon's var han pastor for Peckham Park Baptist og så medlemskapet doblet fra 1989 til 1996. Han har også vært teamleder ved Bromley Baptist Church, London og South East-koordinator for BMS World Mission og redaktør for Christianity magazine.

Simon har en MA i New Testament Studies og har forsket på den økonomiske, sosiale og fysiske plasseringen av de tidlige Paulinske-samfunnene. I 2010 ble han assisterende lærer i Det nye testamente ved Spurgeon's før han tiltrådte sin nåværende rolle sommeren 2017.

I løpet av de siste to årene har Simon vært banebrytende i arbeidet blant flyktninger i Calais og London, med kolleger som har dannet en gruppe kalt Peaceful Borders, og tatt med seg en rekke studenter fra College for å dele arbeidet med ham og reflektere over det som en del av deres dannelse. Han fortsetter dette arbeidet gjennom Spurgeon college sammen med et flyktningledet prosjekt i London, kalt Hopetowns, som tilbyr velkomstkurs i engelsk og juridisk og boligrådgivning til nyankomne. Simon ledet også en veldedighetsorganisasjon for sysselsetting og fornyelse i Peckham, og forsker på hvordan kirker kan ha en betydelig innvirkning på samfunnene de befinner seg i. Han er gift med Linda og de bor i Peckham.

Ikke minst i arbeidet med sårbare fkyktninger, er han blitt mer og mer opptatt av Jesu bønn: "Led oss ikke inn i fristelse" - til hvit europeisk overlegenhet, til makt, til overkjøring. Her har vi alle noe å lære.

Baptister i Europas fattigste land tar seg av ukrainske flyktninger

Baptister i Moldova, det økonomisk fattigste landet i Europa, åpner armene sine for sine ukrainske naboer på flukt fra krigen som ble startet av Russland. Over 90 000 flyktninger blir tatt hånd om i Moldova og ytterligere 150 000 har gått gjennom landet på vei til andre land, vanligvis Romania.

I et møte med ledere fra blaant andre Baptistenes Verdensallianse og Den europeiske baptistføderasjonen forklarte Ion Miron, generalsekretær for baptistunionen i Moldova, hvordan unionen har mobilisert ressursene sine for å ta seg av ukrainske flyktninger ved grensen og gjennom et økende antall av kirkene. Et splitter nytt velutstyrt baptistboligsenter har åpnet for å ta imot ukrainske flyktninger med sine 250 senger. Et annet senter har en kapasitet på 150.

Men 50 lokale baptistmenigheter gjør også det de kan for å ta imot rundt 1200 flyktninger og gi dem enkel overnatting i hvert fall inntil de kan flytte til andre steder og land. Ion Miron forklarte også hvordan mange moldoviske baptister, inkludert hans egen familie, har åpnet hjemmene sine for å ta imot de som ofte kommer fra Ukraina uten noe, og finner ut at pengene de trodde de kunne leve av har mistet det meste av sin verdi.

Den private Emmanuel-klinikken drevet av Baptistunionen søker å ivareta de presserende medisinske behovene til flyktningene.

Det var tårer i Ions øyne da han begynte å snakke om noen av personene som de rundt 60 baptistfrivillige har møtt ved den ukrainske grensen. Han fortalte om en far som ble i Kiev for å kjempe for landet sitt og ba en nabo ta datteren hans på 13 år i sikkerhet. Denne naboen har nettopp bestått førerprøven og måtte kjøre i tre dager gjennom svært vanskelige forhold for å nå den moldoviske grensen. Hun ble for utslitt til å fortsette og ble funnet av et av baptistteamene og gitt mat og hvile for å fortsette reisen.

Unionens 65 hjem for foreldreløse barn forbereder seg på å ta imot 300 foreldreløse barn som bringes fra Ukraina til Moldovas relative sikkerhet.

Cristina Pokidko, et moldovisk medlem av Executive of European Baptist Women United (EBWU) skriver:

«Jeg vet at deres dyrebare hjerter roper for Ukraina og Moldova. Takk for din kjærlighet og støtte. Det er utrolig ubeskrivelig hva som foregår der og her. …. Vi vil fortsette å ta vare på Guds folk for å tjene mennesker i nød, åndelig, følelsesmessig og materielt. Vennligst be for oss!"

På grunn av sin økonomiske situasjon er den moldoviske regjeringen begrenset i hva den kan gjøre ved hjelp av økonomisk støtte. Den velorganiserte baptisthjelpen trenger akutt mer midler for at arbeidet skal kunne fortsette og utvides ytterligere etter hvert som behovet vokser. For bare å ta ett eksempel, har kostnadene for drivstoff for transport av flyktninger doblet seg i Moldova de siste ukene.

Takket være donasjoner som allerede er mottatt, var den globale baptistfamilien, som arbeider gjennom European Baptist Federation, i stand til å gi et øyeblikkelig økonomisk bidrag til den Moldoviske baptistunion, og vil i de kommende dagene søke å øke dette.

Vil du be for flyktningene som flykter fra krigen og for våre brødre og søstre i Moldova og andre steder som strekker seg mot dem for å støtte dem i Kristi medfølende kjærlighet? Vil du gi for å støtte deres vitale tjeneste med ukrainske flyktninger?

Oversatt fra nettstedet til Den europeiske bapistføderasjonen.

Pastor ber om presidentskifte

Pastor Jose Chicas (bildet) både ber om og håper på presidentskifte i USA. Han og familien flyktet i sin tid fra borgerkrigen i El Salvador. Om Trump skulle bli gjenvalgt frykter både han og kona og de deres fire barn å bli tvangssendt tilbake til hjemlandet.

For tre år siden flyttet pastor Chicas fra Raleigh til Philadephia for å ta del i The School of Conversion, et tverrkirkelig fellesskap som har en egen bygning, et lite lysegult hus i Onslow Street i Durham. En av de hovedansvarlige for denne skolen er fredaktivisten og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove.

Det var egentlig meningen at han skulle være i Durham i tre måneder, men det er blitt tre år. Lørdag var omlag 30 mennesker samlet til en bønnevake for å markere at de har sittet tre år i det vi vil kalle et kirkeasyl.

55 årige Chicas er pastor for Iglesia Evangelica i Raleigh. De tre årene han har vært borte fra menigheten og familien, har vært veldig vanskelige. Det vanskeligste av alt har vært å være borte fra kona og barna, og ikke kunne preke på søndagens gudstjenester.

Han har fått brev fra amerikanske myndigheter om at han og familien er uønsket i USA, og vil bli tvangssendt tilbake til El Salvador, et mest voldelige og farligste land å leve i.

Nå håper og ber han om andre tider.

Skammelig og skremmende!

Vi liker å fremstille oss som den aller beste i klassen. Vi skryter av vår humanistiske arv og vårt store engasjement for flyktninger og mennesker i nød i andre land. Vi blåser støvet av Nansen. i festtaler.

Men nå har Norge fått en alvorlig ripe i lakken, og jeg tror ikke det nytter å polere vekk ripen denne gangen. Full omlakkering må til. Og jeg tror det må slipes ned noe rust også.

Jeg tenker selvfølgelig på den afghanske moren og hennes barn, og den sjokkerende og uverdige uttranstporteringen fra Norge.

18 sterke politimenn måtte til. Et av barna, Yasin, ble arrestert på arbeidsplassen, mens han var på jobb. Klokken fem om morgenen vekkes resten av familien av en horde med politimenn. På med  håndjern. Utenfor huset møtes de av flere politimenn. Mor besvimer. Barna skriker. De hjerteskjærende skrikene vekker naboene, som blir vitne til det fullstendige overgrepet. Det hele minner om politirazzier i andre land vi ikke vil sammenligne oss med. Men kanskje Norge ikke er den beste i klassen likevel?

Kjæresten til et av barna, får ikke ta farvel med den hun elsker, bare beskjed om pakke noen av hans eiendeler.

Et fly må leies inn. Leger og helsepersonell er med. De vurderer uttrasporteringen som forsvarlig, selv om mor er bevisstløs. Først når de ankommer Tyrkia vurderer de morens helsetilstand til å være for kritisk til at hun kan sendes til Afghanistan og de må gjøre vendereis med henne.

Det er ikke Norge, men Afghanistan, som viser humanitet, ved å nekte å ta omot barna. Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i. Men Norge er villige til å sende mennesker tilbake dit.

Så langt har dette kostet norske skattebetalere tre millioner kroner.

Det er skremmende taust fra KrF og Venstre.

Underlig.

Så husker jeg det: de sitter jo i regjering.

Jeg tenker på ordene fra den såkalte 'Valdresprofetien':

"Folk fra fattige land kommer  til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd.

Valdresprofetien og hykleriet

Når hele Nordens vekkelsesevangelist Emanuel Minos i 2014 bar frem den såkalte 'Valdresprofetien' skaket den svært mange av oss - og med rette. Det var i 1968 at Minos fikk del i et profetisk syn som den da 90-årige Valdreskvinnen, Gunnhild Smelhus, hadde hatt. Minos hadde lagt dette profetiske synet til side, da han den gangen han fikk det, synres virket altfor usannsynelig. Så tok han det frem igjen 46 år senere, og ble sjokkert over hvor dagsaktuelt det er.

Men det er noe som forundrer meg. Det profetiske synet har vært delt mange ganger siden, i mange forskjellige sammhenger. I synet den 90-år gamle Valdreskvinnen hadde, heter det blant annet:

"Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mor dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd..."

Det er alvorlige ord. Hva kommer det da av at noen av de som er mest ivrige etter å spre denne profetien, samtidig de mest kritiske til asylsøkre og fremmede, og sprer noen av de mest hatefulle beskrivelsene av flyktninger noensinne. Det er noe som ikke stemmer her, det er noe som er fullstendig galt. Leser de ikke profetien?

Nei, jeg er ikke globalist, og jeg tror det er nødvendig med en restriktiv asyl- og flyktningepolitikk, og jeg er ikke blind for farene ved Islam, men dette handler om noe annet: om holdninger, etikk, rettferd. Det handler om liv og lære. Vi bør minne hverandre om at det barnet vi feirer i julen selv ble flyktning. Han måtte søke tilflukt i Egypt. Hadde Han blitt født i 2018, ville det vært plass for Ham i Norge, sammen med moren og stefaren Hans?

Er det ikke hyklery å vise til Valdresprofetien eller sitere den, og samtidig publisere hat og frykt mot fremmedkulturelle? Det er noe som er rav ruskende galt her.

Billedtekst: Vekkelsesevangelisten og hedersmannen Emanuel Minos.

Helvete på jord - busses ut i ørkenen for den visse død

I 48 graders varme overlates menn, gravde kvinner, ja, barn til en grusom skjebne i Saharas gloheite ørkensand. Ofte til den visse død Det er Algerie som busser folk ut i Saharas sanddyner og tvinger dem til å legge ut på en marsj til Niger og Mali. Mange av dem går seg vill i ørkenen og finner ikke tilbake.

De siste 14 månedene har 13.000 mennesker blitt etterlatt i ørkensanden. Uten drikke. Uten mat. Kun med det de står og går i.

Det er Aftenposten som skriver om dette i dag.

Algeries masseutvisninger har i følge Aftenposten tatt seg opp siden oktober 2017. Det skjedde etter at EU la press på nordafrikanske land for å få dem til å hindre migranter fra å ta seg over Middelhavet fra Nord-Afrika til Europa. Disse migrantene kommer fra land sør for Sahara - fra Mali, Gambia, Guinea, Elfenbenskysten og Niger. Noen rømmer fra vold i sine hjemland, andre håper på å finne seg et levebrød i Europa.

Nå tvinges de tilbake. Brutalt. Det finnes flere øyenvitneskildringer til brutal vold fra algerisk politi. Det er en mistrøstig marsj tilbake gjennom et svært farefylt landskap. Ikke bare på grunn av den nådeløse og brennende solen, eller faren for å gå seg vill, men også på grunn av mennesker som vil disse flyktningene ondt. Ikke minst dreier dette seg om mennesker som er ute etter å skaffe sex-slaver for det europeiske markedet.

La oss be om at ansvarlige myndigheter finner løsninger som hindrer den tragedien som utfolder seg rett foran våre øyne. Dette er helvete på jord. Blant disse flyktningene finnes det helt sikkert kristne.

Når Bibelen misbrukes

Sjeldent har vi sett et mer graverende misbruk av Bibelen, som når den amerikanske justisministeren bruker Romerbrevet for å forsvare at amerikanske myndigheter tar barna fra ulovlige innvandrere og plasserer dem i egne leire.

Jeff Sessions (bildet) uttalte følgende på et møte i Fort Wayne i delstaten Indiana torsdag:

"Jeg vil sitere for dere apostelen Paulus og hans kloke forordning i Romerbrevets kapittel 13," og så la han til: "Regjeringens lover må adydes siden Gud har fastsatt dem for å opprettholde orden."

Men det er samtidig en del andre bibelsteder den amerikanske justisministeren hopper bukk over! Som for eksempel 2.Mos 12,49: "En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere."

Eller 2.Mos 22,21: "Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter..."

Eller hva med 5.Mosebok 10,17-19a: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt."

Vi kan bevege oss over i Det nye testamente som sier det samme. I Lukas 3,11 kan vi lese: "Han (Jesus) svarte: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat skal gjøre det samme."

Hebr.13,2: " Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det."

Politikere som Session skjuler seg bak at de er innsatt av Gud, men setter seg selv ut over det Bibelen sier. De er selektive i de versene de velger ut, for å kunne forsvare sin egen politikk. Det er et ord for dette: usmakelig! Det er skremmende når en politisk leder bruker, eller skal vi heller si, misbruker, Guds ord for å heve seg over kritikk av makten som utøves. I praksis sier man da at man alltid gjør det rette fordi makten er jo gitt dem av Gud. Politikerne skal verne om menneskers liv og frihet, og som kirke er vi ikke kalt til en servil underleggelse av statsmakten. Tvert om! Vi skal være SALT og saltet svir.

Det er tydelig at Session glemmer amerikansk historie. Landets nåværende innbyggere stammer jo fra folk som måtte flykte og fant et fristed i det som skulle bli USA. Og det er skremmende å se at politikere, som snakker så varmt om familien, er villige til å ta barn fra andre familier og overlate dem til et liv adskilt fra sine foreldre i en leir.

Billedtekst: Justisminister Jeff Sessions. Foto: Wikipedia.

Somaliske foreldre og deres barn

Det er sikkert ting jeg ikke forstår, men det er lov å undre seg: For andre gang avslører Dagsrevyen at somaliske foreldre sender barna sine til Koran-skoler i det landet de har flyktet fra. Forholdene ved disse Koran-skolene skal etter det barna forteller være forferdelige. Barna skal både ha vært utsatt for såvel fysisk- som psykisk mishandling og sitter igjen med store traumer.

Hvis det er slik at disse foreldrene har flyktet fra hjemlandet på grunn av overhengende fare for deres eget liv, og har søkt tilflukt i et annet land - i dette tilfelle Norge - hvordan kan de da sende barna tilbake til det de har flyktet fra?

Jeg har forstått det slik ut fra gårsdagens reportasje i Dagsrevyen, hvor en somalier blir intervjuet, at flere av de barna som sendes til Somalia, har vært såkalte 'problembarn' i Norge. Av frykt for at barna skulle havne i kriminelle gjenger, sender de barna til Somalia for at de skal bli 'oppdratt' der. Men de sender altså barna til et land som de selv har flyktet fra og som de selv ikke kan vende tilbake til av frykt for sine liv! Vi hører også om somaliere som reiser tilbake til det landet de har flyktet fra på ferie.

Det er ikke lett å forstå dette. Selvsagt dreier det seg om kulturforskjeller. Men: har virkelig disse foreldrene krav på opphold i Norge, når de sender sine egne barn til et land de selv ikke kan oppholde seg i av frykt for sine liv? Burde de ikke selv reise tilbake siden de mener at det kjæreste de har - les barna - kan reise dit? Hvorfor utsette barna for noe de selv ikke våger å utsette seg selv for?

Det er mange som søker tilflukt i Norge, og mange av oss har kjempet for disse på mange ulike måter. Ingen av dem har sendt sine barn tilbake til hjemlandet. De verner om det kjæreste de har. Mange av oss har vært med på hjerteskjærende scener når kristne med stort behov for beskyttelse er blitt sendt tilbake til forfølgelse, tortur og den visse død. Mens somaliske muslimer sender sine barn tilbake til et land som er kjent for å være et av de mest grusomme i vår tid. Uten at det får noen konsekvenser for foreldrene.

Jeg skjønner ikke dette. Det er noe som ikke stemmer.

Billedtekst: Det somaliske flagget.

Noe å tenke på

""Folk fra fattige land kommer til å

strømme til Europa. De kommer også til
Skandinavia og Norge. Det blir såpass
mange av dem at folk kommer til å
mislike dem og være harde mot dem.
De vil bli behandlet slik som jødene før
krigen. Da er målet for våre synder
nådd."

(Fra den såkalte Valdresprofetien fra 1968 som Emanuel Minos (bildet) refererte til mot slutten av sitt liv)

Heretter er det vanskelig å kalle seg kristen

For noen år siden - om du spurte noen tilfeldige mennesker på gata i Norge, eller i et annet land, om de kunne nevne navnet på en person som de forbant med den kristne tro, ville svaret i de flestes tilfelle være moder Teresa. Hun, sa de, lignet mest på Jesus og var den beste til å gi den kristne troen et ansikt.

De som svarte altså at en person som ga verdighet til døende, hjalp de syke, ga mat og husly til de som ikke eide noe, sørget for flyktninger, vernet om det ufødte liv, var mest lik Jesus og det de forbandt med den kristne tro.

Jesu egne ord er utfordrende: "... jeg var fremmed og dere tok imot meg." (Matt 25,35)

Disiplene kjente ikke igjen og forstod ikke at Jesus kunne være en fremmed, en som sultet, en som var naken, en som var tørst, en som var i fengsel. De hadde ikke sett Ham slik. "Når så vi deg sulten og gav deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?"

Da er det at Jesus svarer dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste gjorde dere mot meg."

Noe av de første de kristne gjorde etter pinsefestens dag var å opprette en diakonal tjeneste. Det var fattige som trengte mat, så de måtte få til en ordning med daglig matutdeling. De 120 i Jerusalem fikk også en stor utfordring. Hvor skulle de gjøre av alle de 3000 som var blitt frelst på pinsefestens dag og som ble igjen i Jerusalem? Hvor skulle de bo? Og de 2000 som til tro like etterpå? Mange av de dro sikkert hjem til sine hjemsteder, men de som ble igjen?

Gjestfriheten ble et av kjennetegnene på de første kristne, og senere på de mange klostre som ble bygget. Dit kom de veifarende, enten de var syke og trengte pleie, eller nattely.  Og dørene ble åpnet. Gjestfriheten og barmhjertigheten har vært kjennetegnet på den kristne troen i 2000 år. Noen av de som åpnet sine dører og satte mat på bordet levde i en tid med stor uro, frykt, overgrep og vold. Men de åpnet likevel sitt hjerte for de fremmede, for de sultne, for de som tørstet, ja, for døende. Fordi de trodde at en av disse kunne være Jesus forkledd i skikkelsen av en utstøtt!

Slik moder Teresa trodde.

"Det verste er neppe sykdom og lidelse som følger av den, Det verste er å være forlatt, utstøtt, overflødig, mangle menneskelig fellesskap og varme," kunne hun si.  Og så la hun til: "Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv."

Jeg ble rystet over debatten som fulgte i kjølvannet av artikkelen jeg nylig skrev om Sylvi Listhaug og dennes forslag om å internere asylanter som har fått avslag på sine asylsøknader i Norge, ja, til og med parkere menneskerettighetene. Jeg forøkte å si noe om at dette også vil ramme kristne asylanter. Jeg spurte om vi ville være komfortable med at våre egne trossøsken ville bli pågrepet og satt bak lås og lås - i Norge. Og antente en brann.

Beskyldninger om naivitet, ja, til og med om å være for barmhjertig og hellig, haglet! Det store flertallet av de som reagerte negativt på det jeg skrev, var ikke villige til å gå inn i problemstillingen min, ikke kommentere den en gang. De var bare opptatt av "at horder av muslimer svømmer inn over Europa". Mantraet er: Vi må hjelpe folk der de er! Bare ikke her. Her, er enkelte kristne, til å med komfortable med at medsøsken - enten de er pinsevenner, baptister, lutheranere - kan settes bak lås og slå. Bare vi er trygge og har det bra. Ingen - absolutt ingen - var villige til å gå inn i problemstillingen og kommentere det faktum at det i dag vokser opp en generasjon i Norge, ja, i Norge, som på grunn av deres status ikke får gå på skole. År av deres liv blir lagt igjen her i vårt eget land hvor de ikke kan få undervisning og bli til noe en dag. Det gjelder også våre kristne trossøsken. Hva skal vi svare dem? Hva skal vi svare på dommens dag når Herren spør: Jeg var fremmed, men du tok ikke imot meg!

Hva svarer vi da? "Når så jeg deg fremmed?"

Tenk om da Jesus svarer: "Jeg var den lille gutten" som du svarte: "Vi må trygge våre egne grenser, vi kunne ikke være naive. Beklager, jeg visste ikke at det var deg."

Vi lever i fryktens tid. Noen lever også av den. De skaper fiendebilder. De skaper frykt og redsel om framtiden. De snakker om at vi må kjempe for vårt. Vårt eget.

Men vi er alle skapt i Guds bilde og vi må behandle alle deretter. Etter debatten om Listhaug og menneskerettighetene, synes jeg det utfordrende å kalle seg kristen. Debattklimaet blant kristne i denne saken er blitt vondt. Det hagler med ukvemsord, harde ord, beskyldninger. Fordi jeg spør om hva vi skal gjøre med våre kristne medsøsken som blir arrestert, så blir jeg og andre med meg beskyldt for å være naive, dumsnille, ja, sågar fiender av det norske.

En mente at vi som pastorer og predikanter ikke burde blande oss oppi dette. Ja, skal vi ellers blande oss oppi, om vi ikke skulle tale om barmhjertighet, nestekjærlighet og nåde? Når den kristne troen robbes for alt dette: for barmhjertigheten, nestekjærligheten, hva er det igjen da?

Dette er ikke lett. Dette er vanskelig. Jeg ser utfordringene med økt innvandring, med islamisering, absolutt. Men er det ikke mulig å snakke om disse spørsmålene litt mer dempet, litt mer verdig og samtidig spørre oss selv om ikke noen av de som mister retten til å være her i Norge, fordi de ikke blir trodd, kan være Jesus. Han ble ikke trodd første gangen heller. Når du tenker deg om, og enda en gang til, er du komfortabel med at din kristne bror fra Eritrea, Iran, Syria, blir satt i en interneringsleir i Norge, bare fordi du vil verne om dine borgerrettigheter?

Foto: Wikipedia

Nå er det på tide å tenke seg om!

Nå må vi tenke oss om! Vi bør være obs når en statsråd ønsker å sette menneskerettighetene til side. Jeg forundrer meg stort over at kristne kan være med på dette.

Sylvi Listhaug (bildet) vil altså internere mennesker som har fått avslag på sin søknad om opphold og som ikke kan sendes tilbake til hjemlandet i egne leire. I praksis betyr det fengsel. Dette betyr også at våre kristne trossøsken, som har fått avslag på sin asylsøknad, og ikke kan sendes tilbake til hjemlandet, settes bak lås og slå! Har du tenkt på det du som vil stemme FrP ved valget? Tenk om det var du og din familie som måtte flykte fra en fremtidig forfølgelse av kristne i Norge, og søkte tilflukt i et annet land, og opplevde at deres medsøsken i det landet fratok dem elementære menneskerettigheter og fikk dem fengslet! Er det ok?

Allerede nå er kristne som kommer til Norge under hardt press av nåværende regjering. Har de fått avslag på sin asylsøknad - og det opplever mange kristne - mister de retten til å kunne ta seg arbeid, retten til skolegang, de må betale legeutgifter selv. Noen av disse kan ikke reise tilbake til hjemlandet, og må være her. Men barna deres skal altså ikke få noen skolegang. Det betyr at det vokser opp en generasjon barn i dette landet som er blitt fratatt muligheten til skole og utdannelse. Er det slik vi skal behandle mennesker i nød?

Jeg skriver sjeldent om partipolitikk, men nå må vi reagere. Dette kan vi ikke sitte stille å se på. Vi må verne om menneskerettighetene. Vi påtaler menneskerettighetsbrudd i Kina, Nord-Korea, Iran, bare for å nevne noen eksempler, men vi vil altså støtte en statsråd som vil frata våre trossøsken de samme rettighetene i Norge!

Foto: Wikipedia

500 kristne fra Iran har flyktet til Tyrkia på grunn av forfølgelse

Iranske myndigheter driver heksejakt på kristne i et forsøk på å få stanset den kolossale veksten i antall muslimer som nå blir kristne i landet. De tøffe tiltakene iranske myndigheter setter inn i forfølgelsen, fører nå til at mange kristne ser seg nødt til å flykte fra Iran.

Omlag 500 kristne konvertitter fra Iran har søkt tilflukt i Tyrkia, hvor de har større muligheter til å få levd ut sin tro i praksis.

Det er den kristne nettavisen Premier som skriver dette 15.august i år.

Det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw publiserte nylig en video fra Van i Tyrkia - Van ligger tett opptil den iranske grensen - som viser kurdere som er kommet til tro på Jesus i Iran. Ingen av dem vil stå frem på videoen med sitt ansikt eller sitt navn, av frykt for iranske myndigheter. De kan fortelle at de har forsøkt å praktisere sin tro i all hemmelighet i Iran, men at det er umulig. Faren for å bli tatt er overhengende, og det betyr bøter og fengsel.

Hundrevis av kurdiske ungdommer i Iran har kommet til tro på Jesus den siste tiden. De har alle muslimsk bakgrunn.

Kristne flyktninger må holde sin tro skjult i Tyrkia

Kristne flyktninger i Tyrkia er redd for å vise at de er kristne i frykt for den reaksjon det kan få fra landets muslimske befolkning.

Lederen for en tyrkisk misjonsorganisasjon, hvis navn må holdes hemmelig, forteller at de samles til gudstjeneste på hemmelige steder. De er redd for represalier og angrep fra muslimske ekstremister. Ikke minst fra de områdene hvor de kristne selv har flyktet fra.

Dette skjer samtidig som et stort antall flyktninger kommer til tro på Jesus.

Bibler må holdes skjult, og man må være ekstra forsiktig når man kommer sammen for å be.

Det er noe å tenke på for oss som kan komme sammen til gudstjenester som vi vil, lese Bibelen også i det offentlige rom, og be hvor vi vil. La oss huske våre forfulgte trossøsken som befinner seg i Tyrkia, i våre forbønner i dag.

3500 tidligere muslimer døpt i Tyskland de siste to årene

De siste to årene har mer enn 3.500 tidligere muslimer som er kommet til tro på Jesus, blitt døpt i Tyskland. De fleste av dem kommer fra Syria, Iran og Irak, og de har en ting felles.

De har kommet til tro på Jesus i sine hjemland, men på grunn av de vanskelige forholdene de har levd under, har det ikke vært mulig å la seg døpe på sin tro og bekjennelse.

Det har tidligere vært reist berettiget kritikk mot dåp av nyomvendte muslimer fordi man har hatt mistanke om at det ikke er genuine omvendelser, men et påskudd om å få asyl. Men i de tilfellene de her er snakk om har de som nå er blitt døpt tatt bestemmelsen om å følge Jesus allerede i sitt hjemland.

Dåpstallene fra Tyskland viser at 2.500 er blitt døpt i frie evangeliske menigheter og mer enn 1000 i føderasjonen av pinsemenigheter. 850 er døpt i frie evangelisk-lutherske kirker og 700 i unionen av frie evangeliske menigheter, som baptister og brødremenigheter hører inn under.

USA: Tar imot 9.077 muslimer og 47 kristne fra Syria

Den amerikanske administrasjonen har satt seg som mål å ta imot 10.000 syriske flyktninger. De er bare dager fra å nå dette målet.

Så langt viser det seg at 9.077 muslimer har fått asyl, mens kun 47 kristne og Yesidier har fått innvilget asyl. Årsaken til dette er at både kristne og Yesidier har nektet å la seg registrere av FN i frykt for represalier fra andre flyktninger som oppholder seg i flyktningeleirene de har oppholdt seg i.

Dette viser hvor sårbare kristne er overalt. Kristne er ofte i skvis mellom ulike grupper, og blir etter hvert nærmest for en pariakaste å regne. Det gjelder konflikter en rekke steder i verden, og det gjelder ikke minst i muslimske land. Kristne som i dag oppholder seg i flyktningeleire forteller om overgrep fra muslimer i samme leir, og kristne i asylmottak selv her i Norge forteller om hvor utrygge de kjenner seg.

La oss be for alle kristne som flykter fra terror og krig.

'Jeg ville heller satt fyr på huset mitt enn å tatt inn en flyktning'

'Jeg ville heller satt fyr på huset mitt enn å tatt inn en flyktning'.

Dette er en av mange lignende reaksjoner på et oppslag avisen Dagen hadde i går på nyheten om at nordmenn vil skjule kristne flyktninger om kirkeasylet blir avskaffet.

Det er skremmende holdninger som avdekkes:

'Aldri om jeg hadde sluppet en utlending inn i mitt hus'. En annen skriver: 'Ikke mot betaling en gang'.

I fjor banket et kristent ektepar fra Mosul i Irak på døra til Kristi himmelfartskapellet. De hadde flyktet fra krigshelvetet i hjemlandet. Ekteparet hadde mistet alt. Deres kirke var brent ned til grunnen. Brent var også deres Bibler. Norge hadde likevel avvist dem. Nå kunne politiet komme når som helst for å hente dem. De valgte å flykte videre til et annet land.

Jeg er ikke i tvil i min sjel om at jeg hadde valgt å skjule dem i vårt hjem. Det er også min kone enig i. Ikke fordi vi er prektigere enn andre, men fordi vi ikke kan avvise et menneske i nød. Den Jesus vi tror på, var selv flyktning. Hals over hodet måtte Han, Hans mor og fosterfar flykte til Egypt, når en despotisk konge sto dem etter livet. Og selv sier Han at Han er å finne blant 'de fremmede'.

'Jeg var fremmed, og dere tok imot meg'. (Matt 25,35)

Det er blitt kaldt i Norge. Og det sprer seg en fremmedfrykt og et fremmedhat som også brer seg blant kristne som er skremmende. Når vi ikke en gang kan ta imot en bror eller en søster på flukt, hva vil da Herren si en dag når vi står for Kristi domstol?  Hva tror du?

Miserabel julefeiring for syriske kristne i Libanon

Den sekulære pressen begynner nå å ane omfanget av det som med rette er kalt historiens største kristenforfølgelse. The Washington Post har denne julen et stort oppslag om den fortvilte situasjonen til syriske kristne, som tilbringer julen i djupeste elendighet i flyktningeleirer i Libanon.

Mer enn en million syriske kristne er på flukt på grunn av krigen i Syria og Irak. Mens mange av dem har forsøkt å forbli i regionen, og har funnet midlertidig ly i Libanon eller Tyrkia, vil majoriteten av dem forsøke å komme seg vekk fra disse områdene og har lagt ut på en lang, farefull flukt.

Washington Post forteller historien om familien Kouriehs.

'For ikke mange år siden, begynte 1.juledag med gudstjeneste i landsbykirken. På ettermiddagen ville familien vende hjem til et måltid med ris og kjøtt, salat og hummus. Naboer ville komme på besøk for å hilse på, og barna ville leke rundt juletreet', skriver journalisten i Washington Post.

En idyll. Men det var før Den islamske staten (IS) begynte å kidnappe kristne, før volden tok grep og før borgerkrigen rev landet i stykker. Det var før familien Kouriehs måtte flykte hals over hodet fra Syria for å redde livet.

'Det var vakkert der', forteller 57 år gamle Joseph Kourieh til avisen. Han befinner seg i Libanon sammen med kona og fem av deres barn.

Mer enn en million syrere har kommet som flyktninger til Libanon, et land bestående av kun fire millioner mennesker. Det er rett og slett ikke plass til flere. Flesteparten av disse er muslimske flyktninger. Noen tusener av dem er syriske kristne. Dagene her er svært strevsomme.

Libanon er heller ikke noe trygt sted for dem, til tross for en relativt stor kristen befolkning. Spenningene er til å ta og føle på, og få syriske kristne ser på Libanon som noen fremtid. Familien Koureh har søkt om å få emigrere til Vesten.

Du kan lese oppslaget i The Washington Post her:

https://www.washingtonpost.com/world/a-christmas-of-despair-for-syrian-christian-refugees-in-lebanon/2015/12/24/d035f3a2-9d07-11e5-9ad2-568d814bbf3b_story.html

Prest fra Betlehem gir trygt ly til kristne irakere i Jordan

Har du hørt om fader Khalil Jaar (bildet)? Det er et navn å merke seg!

Han er opprinnelig fra Betlehem, men er nå prest i den lille jordanske byen Marka, omlag 20 minutters kjøring fra sentrum av Amman. De som kjenner ham beskriver ham som en snill, stillferdig og ydmyk mann. Han er prest for hundrevis av kristne flyktninger og deres familier.

Han er prest for Hl.Maria kirken og her får barna skoleundervisning. Både kristne og muslimer er hjertelig velkommen til å delta. 500 familier fra Syria, Irak, ja, til og med jordanere med lav inntekt, blir tatt vare på av fader Khalil og hans medarbeidere. Flere av dem har måttet flykte fra IS, noen av dem er fra Mosul.

Kontoret til fader Khalil er overlesset med klær, møbler og leker. Alt sammen donasjoner som han gir videre til de trengende. Og de er det mange av. Faktisk bor det en familie her på kontoret til Khalil. Han gav gjerne fra seg plassen til noen som trengte den bedre enn ham selv. Kontor kan man jo ha alle steder. For tiden bor ni familier på eiendommen til Hl.Maria kirken, mens resten av familiene fader Khalil har ansvaret for, bor spredt rundt om i Marka. Fader Khalil har en prioritering: at barna deres skal få utdannelse. Men han vil ikke bare gi dem økonomisk støtte. De får med seg masse kjærlighet og han deler gjerne troen sin med dem.

Mange er de som ser Jesus i ham. La oss huske ham og det viktige arbeidet han driver  i våre forbønner.

Menighet sponset bryllup for syriske flyktninger

Finn frem lommetørkle! Historien du er i ferd med å lese rører virkelig ved hjerterota.

Hør bare: Når Brian Darweesh og Reem Younes giftet seg levde de som flyktninger i Libanon. De hadde forlatt sine hjem i Syria på flukt fra IS.

De hadde ingen bryllupsklær, ingen fest, kun en borgerlig vigselshandling i et fremmed land.

Men et snaut år senere, fikk ekteparet en skikkelig bryllups-seremoni, denne gangen blant anabaptister i Winnipeg, Canada. Selv om mesteparten av deres familie og venner var en hel verden unna, var kirken fylt til randen. Folk fra Dougles Mennonite Church og Jubilee Mennonite Church, deres nye familie og venner, var kommet sammen for å gi dem det bryllupet de hadde ønsket seg!

De to menighetene gikk sammen og laget tidenes bryllupsfest for de to. Bryllupet fant sted 19. september. Menighetene sørget for bryllupskjolen, blomstene, maten og alt annet som hører et skikkelig bryllup til.

Ekteparet sier at de er overveldet av omsorgen og kjærligheten, og selv om familien er svært langt unna, føler de at de har fått en ny og stor familie i Winnipeg.

Douglas Mennonite Church har fått mange flyktninger på besøk den siste tiden. De kommer fra Sierra Leone, Bosnia, Colombia, Eritrea og nå Syria, og menigheten har tatt imot dem med åpne armer og hjulpet til så godt de kan.

Dette må jo være et eksempel til etterfølgelse også her i Norge?

Billedtekst: Reem Younes og Brian Darweesh forlater kirken etter å ha blitt viet i Douglas Mennonite Church. Foto: Matthew Sawatzhy/MCC.