Døve flyktninger rømmer fra Kharkiv, Ukraina

 Ukraina (MNN) — Krig er kaotisk og forvirrende selv når du har tilgang til den nyeste informasjonen. Tenk deg å sitte fast i en krigssone i Ukraina, avskåret fra kommunikasjon.

Elena, en døv kristen kvinne fra Ukraina, delte nylig historien sin med Julia Bange, en døv misjonær som tjener i Romania med DOOR International:

Bombingen startet langs grensen, og traff til slutt Kharkov, der Elena bodde. Bygningen hennes ble truffet og blåste ut vinduene, strøm, rennende vann og varme. Elena krøp sammen i leiligheten sin med sønnen hver gang de ikke var i bombeskjulet, og skalket igjen vinduene for å holde kulden ute. De levde på kjeks, litt drikkevann, og den maten de hadde igjen.

En dag bestemte Elena seg for å gå ut for å få mer mat. Hun var sta og hørte ikke på Herren eller naboene om å holde seg inne. Hun gikk ut og så en mann et stykke unna foran henne falle over etter å ha blitt truffet i armen av en kule! Hun gikk umiddelbart tilbake til leiligheten sin. Hun ba Herren om å tilgi henne og ba om unnskyldning for at hun ikke hørte på ham. Hun begynte så å be og spurte Herren hva hun skulle gjøre videre.

Til slutt rømte Elena til Romania med hjelp fra Deaf Bridge, en av DOORs partnere. «Deaf Bridge hadde en varebil klar til å laste opp døve for å rømme fra Ukraina; den (varebilen) ville passe til 10 døve, sier Bange.

«Elena var den eneste som dukket opp den dagen. De andre døve var for redde til å forlate hjemmene sine til varebilen.»

Å gå inn i varebilen var det første av mange skremmende skritt på en farefull reise. «De kjørte gjennom mørket til grensen til Romania; det tok 10 timer, sier Bange.

"Deaf Bridge kommuniserte med sjåføren og veiledet dem om hvilke ruter de skulle ta og hvordan de skulle unngå alle barrierene Russland hadde satt opp på veiene."

I dag har Elena trygt ly i Hellas. For døve kristne som forblir i Ukraina, "er det bare en ventelek for å se hva som skjer videre," sier Bange.

Som vi vet planlegger [Russland] et stort angrep på byen Kharkiv. Mange døve pastorer, deres familier og kirkemedlemmer forbereder seg på å rømme. Deaf Bridge leter etter mer finansiering og ressurser for å hjelpe til med å møte behovene til de døve ukrainske troende.»

FORBØNNSEMNER:

Be om at Herren vil gi døve familier daglige nødvendigheter og mer. «Noen har ikke grunnleggende ressurser som mat og vann. Og hvis bygningene deres – som Elenas bygning – ble truffet av en bombe, kommer de ikke til å ha noe vann eller varme,» beskriver Bange som et eksempel.

"Be om at Herren gir dem fred fordi mange opplevde alvorlige traumer."

- Katey Heart/Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Julia Bange (til venstre) og andre misjonærer poserer for et bilde med Elena (rød skjorte).(Foto med tillatelse av Julia Bange/DOOR International)

Døvekirke startet etter at noen hørte Guds stemme

I Belize startet en døvekirke etter at noen hadde hørt Guds stemme! Mer enn 40 voksne og barn deltok nylig på 10 års jubileet.

I 2004 ble Nancy Marshall invitert av en venn til å undervise i tegnspråk for døve barn i det sentral-amerikanske landet Belize. Nancy Marshall arbeider som misjonær for Virgina Mennonite Missions. En av de tre siste dagene hun var i Belize opplevde hun tydelig Guds stemme: 'Jeg vil at du skal komme tilbake til Belize. Her skal du starte en menighet for døve!'

Nancy Marshall hadde aldri hørt Guds stemme så klart og tydelig før. Hennes respons var:

'Hvordan kan jeg være pastor for en menighet. Jeg er jo kvinne. Det vil ikke fungere her. Kjønnsrollemønsteret er vært konservativt her'.

Så en dag besøkte Nancy Marshall mennonitemenigheten i San Filipie. På veggen der hang det et bilde av hvit kvinne som hadde hodedekke. Når hun spurte hvem som det var bilde av, fikk hun til svar at det var Dora Taylor, en misjonær for Eastern Mennonite Mission, og at det var hun som hadde startet menigheten på midten av 1960-tallet.

Marshall undret seg på hvordan de hadde stilt seg til å få en kvinnelig pastor? Hennes venn svarte: Vi elsket henne!

Nancy Marshall gjorde seg klar til å pakke, men før hun dro skulle hun ta avskjed med pastoren i menigheten hvor hun hadde arbeidet. Han sa: Du skal komme tilbake for å plante en døvemenighet!

Gud hadde også talt til ham. Nancy Marshall reiste hjem. Solgte hjemmet sitt og eiendelene sine, sa opp jobben og flyttet til Belice. Hun kom til landet i august 2005 og begynte umiddelbart å undervise 11 døve barn i alderen seks til 15. Hvordan skulle hun klare å starte en menighet?

Nancy Marshall tok utgangspunkt i De 10 bud. Den fjerde dagen kom hun til budet: 'Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!'

Noen av barna spurte hvordan de skulle gjøre det, siden det ikke var noen døvemenighet på stedet. Nancy Marshall svarte ikke på det. Hun fortsatte med å undervise om det første, det andre og det tredje budet.

'Når jeg så kom til det fjerde budet', forteller Nancy Marshall, 'gjorde de nesten alle unisont tegnet for Hvordan gjør vi dette?'

Da sa Nancy Marshall: 'Ok, alle som vil være med på å starte en døvemenighet, kan komme hjem til meg på søndag. Alle er invitert. Kom klokken ni'.

Og de kom. Nå har denne menigheten vært der på stedet i 10 år. Menigheten heter: Jesu døvekirke. I fire år hadde de tilholdssted i hjemmet til Nancy Marshall. Nå deler de menighetslokale med en annen menighet. Fra å være isolert har mange funnet sitt åndelige hjem her. Her blir de forstått, elsket og akseptert. Det har fått en enorm betydning for deres selvbilde og selvrespekt.

Billedtekst: Nancy Marshall underviser menigheten en søndag formiddag. Foto: Sylvia Rhodes.

Kristent institutt hjelper Jordans nesten 20.000 døve

Det gjør et sterkt inntrykk å lese om arbeidet blant døve i Jordan. Jeg vil tro at det også er ukjent for de fleste av oss her i Norge.

Mer enn 150 studenter studerer nå ved  'Holy Land Institute for Deaf in Amman, Jordan'. Broder Andreas (bildet), som driver dette instituttet forteller at de samarbeider med 60 partnere i regionen for å kunne lokalisere hørselshemmede eller funksjonshemmede.

Nadia, som vi ser her på bildet, var døv og ble blind når hun var 20 år. Hun arbeider nå på instituttet som en mor for de mange små barna som kommer hit for å få hjelp.

I tillegg til studieprogrammet som tilbys, skaffer instituttet lærere og tekniske hjelpemidler for andre som arbeider med de 15.000-20.000 døve som befinner seg i Jordan. Instituttet trener døvetolker på universitetsnivå, og er i ferd med å publisere ordbok for døvetegn. Det skjer i forbindelse med instituttets 50 års jubileum

Broder Andreas har en visjon om å besøke de syriske flyktningeleirene for å finne de døve der og hjelpe dem. Og han er allerede i gang.

Døveinstituttet i Jordan blir støttet økonomisk av familiearbeidet til Mennonitenes Sentralkomite, og denne støtten finansierer det meste av det som trengs for å drive arbeidet.

Russisk politimann ble pastor for døve

Da den russiske politimannen, Pavel Sennikov (bildet), så revolveren som ble rettet mot ham, trodde han at det var slutten på hans liv. Da så han at mannen trykket på avtrekkeren først en gang, så en gang til, uten at noen skudd ble avfyrt. Pavel Sennikov døde ikke den natten, men hans liv ble totalt forvandlet.

Selv om han ikke var en kristen, trodde han at Gud hadde reddet hans liv. Han fikk høre om en gruppe som kom sammen for å diskutere religiøse og filosofiske spørsmål og ble interessert. Det skulle vise seg å være en husmenighet drevet av misjonærer fra Sørstatsbaptistene. Han ble med i gruppen, og fikk et radikalt møte med Jesus. Takknemlig for å frelsen og for å få fortsette å leve bestemte han seg for å gjøre noe for Guds rike. Etter hvert som han vokste i troen på Jesus, fikk han ansvar for en bibelstudiegruppe. Det var her han kom i kontakt med døve for aller første gang. En liten gruppe med døve sluttet seg til bibelstudiegruppen og de kom sammen to ganger i uken. Tema var bønn.

- De bare dukket opp en dag med en tolk. Vi visste ikke om dem, forteller Pavel Sennikov.

De døve kom med ett ønske. De ville høre Guds ord! De kom også med et spørsmål:

- Kan døve mennesker be til Gud?

Pavel Sennikov hadde aldri tenkt på en slik problemstilling før. Lite ante han at Gud hadde planer med dette. Flere og flere døve kom. Sennikov bestemte seg for å arrangere en konferanse for døve i St. Petersburg. De forventet at det ville komme døve fra fire andre byer. Men de skulle bli overrasket. Det kom døve fra hele 25 russiske byer!

I dag driver Pavel Sennikov arbeid blant døve mange steder i Russland og de opplever at mange døve blir frelst. Mange av dem forteller at de ikke trodde Gud brydde seg om slike som dem. Sørstatsbaptistene i USA har hjulpet Pavel Sennikov med døvetolker og flere menigheter gir økonomisk hjelp.

På bildet ser vi Pavel Sennikov forkynne evangeliet med døvetolk.

Sørstatsbaptistene satser på å nå de døve med evangeliet

En "unådd" gruppe mennesker verden over, er de døve. De trenger også å høre evangeliet. Sørstatsbaptistene har lenge sett og gjort noe med dette behovet. De siste årene har de arrangert en egen konferanse for døve, hvor siktemålet er å inspirere til evangelisering for å nå døve med de gode nyhetene om Guds rike.

I forbindelse med årets konferanse kunne de også sende ut flere "døvemisjonærer". Til nå har Sørstatsbaptistene hatt 150 arbeidere som har de døde som sin helt spesielle målgruppe. I løpet av fem år håper de å kunne øke dette antallet til 200.

Matthew og Virginia Stuart, som er veteranmisjonærer i døvearbeidet, forteller at når de begynte sin virksomhet i Russland blant døve, kunne disse fortelle dem:

"Vi kan ikke ha noen døvemenighet her."

Forundret spurte de hvorfor. Svaret de fikk sier noe om hvor glemt de døve er som målgruppe:

"De hørende forteller oss at Gud ikke kaller noen til en slik tjeneste."

Men Han gjør det! Og noen er heldigvis lydige mot kallet. Jeg håper noen av bloggens lesere vil være med på å be for dette viktige arbeidet.

På bildet ser vi presidenten for det internasjonale misjonsstyret innen Sørstatsbaptistene, Jerry Rankin, tale via døvetolken Danny Bice til de mange deltagerne på årets døvekonferanse. Danny Bice er pastor for døvefellesskapet i First Baptist Church i Moore, Oklahoma.