Den forunderlige historien om den blinde bederen fra Honduras

'Jeg satt på kontoret for å arbeide med nyhetsbrevet vårt for mars måned, som opprinnelig skulle handle om våre mikrofinans-lån', forteller David Bercot, når hans kone, Deborah, kom løpende inn på kontoret for å fortelle at søster Mina var død.

David Bercot driver forlaget Scroll Publishers og er en kjent person innen den anabaptistiske bevegelsen. Nyheten om søster Minas død kom svært uventet. David Bercot og hans kone Deborah kom hjem fra Honduras for bare noen få uker siden. Da var hun riktignok litt forkjølet, men ut over det var alt ved det normale.

Bortsett fra at 'normal' når det gjelder søster Mina er alt annet enn normalt.

'Når jeg fikk høre dette,' skriver David Bercot, 'forstod jeg at hele nyhetsbrevet måtte handle om henne.' I det jeg begynte å skrive gikk det plutselig opp for meg at selv om jeg hadde kjent Mina i 10 år så hadde jeg aldri hørt etternavnet hennes. 'Søster Mina' er det alle kaller henne.

'Det jeg husker best om Mina er hennes gledesfylte bønneliv og det faktum at hun var en slik oppmuntrer', skriver David Bercot. Han legger til: 'I seg selv er kanskje ikke dette så bemerkelsesverdig. Men, det som var så spesielt med Mina var at hun tilsynelatende ikke hadde så mye å glede seg over. I mange år hadde hun levd med en ubehandlet diabetes. På grunn av manglende medisinsk behandling, var hun nå helt blind. Ikke bare det, men legene hadde også måttet amputere et av beina hennes helt opp ved hoften. Det var slik hun hadde det når vi møtte henne for 10 år siden. Noen få år etter dette måtte hun også amputere det andre beinet.

Så der var hun, blind og uten bein, fastlåst i en liten fattigslig hytte, uten elektrisitet og vann. Hennes verden var i all hovedsak begrenset til sengen sin og hengekøya ved siden av. Ved siden av senga hadde hun noen få bager som inneholdt alt hun eide av materielle ting. Hun var helt avhengig av andre for alle daglige gjøremål. Hun hadde ingen mann, foreldre, ingen barn, ingen slektninger som kunne ta seg av henne. Hun hadde alle grunner i hele verden til å være trist, synes synd på seg selv, ja, være bitter. Faktum er at det en gang var slik. Det var slik hun var kjent i landsbyen hvor hun er født. Folk forsøkte å unngå henne. Og det var da Mina fremdeles var seende og hadde begge beina! Men det hun manglet i de dagene var større enn det hun hadde. Hun manglet Jesus. Men, i det hennes fysiske problemer begynte, sluttet hennes åndelige problemer. Hun fant Jesus, og Han brakte en slik glede inn i hennes liv at hun bar alle sine kroppslige plager uten å klage. Hun forandret seg fra å være landsbyens pest og plage til å bli landsbyens engel.

Det var to aktiviteter Mina involverte seg i. Først og fremst handlet det om bønn. Søster Mina var en bønnekvinne. Hun ba for den mismodige kvinnen tvers over gata. Hun ba for de lokale troende som regelmessig kom til henne med vann, mat og medisiner. For noen år siden fortalte hun litt om sitt bønneliv:

Hun våkner gjerne opp midt på natten for å tilbringe en tid i bønn. Da setter hun seg opp i sengen og tilbringer lange tider i forbønn. Noen ganger blir hun så trett og søvnig at hun må strekke armene i været og holde dem der for ikke å sovne. Men hun ber!

Den andre aktiviteten søster Mina er involvert i er sjelesorg. Nei, hun har aldri deltatt på noe sjelesorgseminar, heller ikke har hun utdannet psykolog, og har heller ikke lest en eneste bok i hvordan det skal gjøres. Men mange mismodige kristne har funnet mot til å gå videre etter at de har sittet ved sengekanten og utøst sitt hjerte for Mina. De kommer den støvete veien som fører inn til den fattigsle stua hennes, deler sine kamper og skuffelser, og går derfra med en fornyet visjon! De kan føle hennes ubetingede kjærlighet og hennes inderlige ønske om å hjelpe.

Det er vanskelig å finne noen situasjon som er verre enn den som søster Mina opplevde. Likevel så man henne sjelden uten at hun var et eneste stort smil. Hun elsket å fortelle hvordan Herren hele tiden velsignet hennes liv. Hennes positivitet og takknemlighet var smittende. Og sitte ned og høre søster Mina lovpriste Herren for Hans godhet, til tross for hennes store vanskeligheter, gjorde at folk begynte å se på sine egne liv på en ny måte. Hvis hun kunne synge, be og kontinuerlig stole på Herren til tross for sine vanskeligheter, så kan kanskje vi gjøre det til tross for de vanskelighetene vi står overfor.

Den lokale pastoren kunne fortelle at Mina aldri skuffet ham, og hun var en slik oppmuntring og støtte for alle troende.

Vi lyser fred over hennes gode minne.

Spennende konferanse om Guds rike

Noen Amerikareise på meg er nok heller tvilsomt, men om jeg noensinne skulle ha reist ville det ha vært for å delta på en konferanse som denne: Anabaptist Identity Conference. I morgen arrangeres den for 11. gang. Denne gangen i Ohio. En konferanse som har Guds rike som sitt overordnede tema, og hvor frelsesbudskapet ikke er en 'endestasjon', men begynnelsen på et liv med Jesus som Frelser og Herre.

For evangeliske troende er den personlige frelsen endestasjonen, men for anabaptister er Guds rike det overordnede, og mens mange evangeliske troende ser på Guds rike som noe fremtidig, tror anabaptister at Guds rike er en realitet her og nå og skal leves ut i pakt med Bergprekenens ord.

'Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi?' Dette er spørsmål deltagerne stiller seg på denne konferansen. Det er spørsmål vi selv burde stille oss av og til. Hva er våre røtter?

Som sagt, denne konferansen starter i morgen, og programmet ser veldig interessant ut, synes jeg. Her er noen av ingrediensene. Tematikken sier mye om konferansen!

Torsdag:
Etter åpningsmøtet er det tre seminarer: Edsel Burde fra Carlisle i Pennsylvania taler om 'De tidlige anabaptister og de to testamenter. Har det noen betydning'. Her taler også John Christner fra Clay Center i Kansas over temaet: 'Min reise til radikal kristen tro'. Og det siste seminaret er første del av i alt to, som David Bercot, fra Chambersburg i Pennsylvania skal ha: 'Blodmåner, høytider og sabbater - er vi i ferd med å bli naive?'

Torsdag ettermiddag og kveld er det også flere temaer som belyses:

David Bontrager fra Larange i Indiana taler over temaet: 'Tjenere av landet - drift eller utnytting'. Dean Taylor fra Altoona i Minnesota skal ha første del av sitt innlegg med tema: 'Et rike i krise - politisk uro, muslimsk jihad og en heroisk respons'.

Fredag:
Fredag morgen belyses følgende temaer: Chester Weaver fra Nappanee i Indiana har tema: 'Fra Russland til Amerika. Den hollandske mennonitiske arven'. David Bercot fortsetter sitt seminar om blodmånene, høytidene og sabbaten.

Fredag ettermiddag har David Bontrager seminar med tittelen: 'Vennlige landbruk - hvordan bygger vi et bærekraftig nabolag?' Chester Weaver taler over temaet: 'Fra Canada til Mexico. Den hollandske mennonitiske arven'. Matthias Overholt fra Sarasota i Florida har tema: 'Hellig verdslighet' med undertittelen: 'Jeg er ikke sikker på hva dette er, men jeg er veldig sikker på hva det ikke er'.

Og på kvelden har David Bercot tema: 'Hvorfor anabaptister ikke er velkomne i de fleste anbaptistiske menigheter', mens John D. Martin fra Chambersburg i Pennsylvania taler over emnet: 'Peter Waldo og de fattige menn fra Lyon - herlighet og kompromiss'.

Lørdag:
Lørdag avsluttes det hele. Dagen byr på følgende: 'Mat etikk' med Roman Stoltzfoos fra Gap i Pennsylvania. Chester Weaver taler om 'Fra Iowa's maisåkre til Høyesterett - Frihet vunnet - frihet tapt'. På kvelden er det to temaer som belyses: David Bercot taler om 'Innmarsjen til evangelisk protestantisme - hvordan miste Guds rike på en generasjon' mens Dean Taylor avslutter det hele med del 2 av sitt seminar: 'Et rike i krise - i en verden som faller fra hverandre, hva har vi å tilby'.

Jeg regner med at talene også i år legges ut på nett. Du kan finne mange av de tidligere konferansenes undervisning her:

http://www.anabaptistslive.org/

Ber om forbønn

En god venn av meg har gjort meg oppmerksom på at David Bercot (bildet) har fått kreft, og ber om forbønn.

For meg er det naturlig å dele dette forbønnsbehovet på bloggen. David Bercot har nemlig betydd mye for meg. Hans banebrytende bok: 'Will the Real Heretics Please Stand Up' åpnet mine øyne for den tidlige kirkens historie og betydning. Da hadde Bercot, som er advokat, forlegger og forkynner, gjort dypdykk i den tidlige kristne historien før kirkemøtet i Nikea i 325. Studiene hadde ført ham i kontakt med ulike anabaptistiske grupper. Etter å ha fullført sine studier ved Cambridge University ble han i 1985 ordinert til prest i Den anglikanske kirke.

Men han skulle senere forlate Den anglikanske kirke og begynte så å delta i ulike anbaptistiske fellesskap. I dag er han en del av Shippensburg Christian Fellowship.

Sammen med kona Deborah bor han i Amberson Valley, Pennsylvania. Han er en ivrig hobbyfotograf. Han har skrevet en rekke bøker. Dessverre er ingen av dem oversatt til norsk. Boken jeg nevner er blitt en internasjonal bestselger og leses med stor interesse av såvel protestanter som katolikker.

La oss stå sammen i bønn for David Bercot i denne vanskelige tiden.

Konservative anabaptister avviser 'høyrevridd kristendom'

Konservative anabaptister ønsker å holde fast ved sin trosoverbevisning, men avviser kristen fundamentalisme.

Slik kan man summere opp en konferanse om anabaptistisk identitet som ble holdt i nærheten av Nappanee i Indiana, USA, 12.-14. mars.

'Chester Weaver tror på de fundamentale kristne trossannhetene: jomfrufødselen, Kristi legemlige oppstandelsen og skapelsesberetningen', skriver Mennonite World Review, som har dekket konferansen, og legger så til: 'Fundamentalismen derimot, er en annen sak. Den er på kant med anabaptismen'.

'Fundamentalismen har lært konservative mennoniter å bli åndelige overgripere og få dem til å føle seg vel med det,' sa Weaver, som er pastor innen det anabaptistiske trossamfunnet Beachy Amish, til konferansens deltagere. Deltagerne på konferansen var kulturelt konservative mennoniter, hutterianere og fra Amish bakgrunn.

Det er tiende gang denne konferansen om anabaptistisk identitet blir arrangert. En konferanse som blir holdt for å fremme hva som særpreger anabaptismen, og sette ord på de kreftene som truer den. Det er brødene Matthias og Natan Overholt, med Amish bakgrunn, fra Sarasota i Florida, som står som arrangører av konferansen. Som forkynnere er de viden kjent i anabaptistiske kretser.

'Vi vet ikke hvem vi er, hvor vi kommer fra, og derfor ikke hvor vi går', sa Nathan i sin hilsningstale på konferansen.

Årets konferanse var stadig innom det som ble beskrevet som negativ innflytelse fra 'høyre-orientert' kristendom. I følge Weaver gav den bredere fundamentalistiske bevegelsen for 100 år siden de konservative anabaptistene en måte å motvirke de liberale trendene på, når det gjaldt forståelsen av Gud, Kristus og Skriften. Men etter hvert som mennonitene og Amish-folket omfavnet fudamentalistenes trosdefinisjoner, sluttet de seg også til disses militante 'jeg har rett, du tar feil, og jeg må forsvare meg selv-holdning'.

Uforenelig med fred

'Fundamentalismen har gjort det akseptert og se på de som tror annerledes som fiender og rakke ned på dem', sa Natan Weaver i sin åpningstale.

Han la til: 'Men det er uforenelig med fred, fellesskap, gjensidighet og Gelassenheit, et historisk anabaptistisk begrep for selv-overgivelse.

En annen taler, Ernest Strubhar, fra Perkins i Oklahoma, sammenlignet anabaptismen med en trehjulssykkel, med 'vei' eller 'disippel' som forhjulet og 'sannhet' og 'liv' som bakhjulene.

'Alle tre er viktige, men er er 'veien' som driver troen'.

'Veien har å gjøre med vår vandring, vår oppførsel, vår livsstil, hvordan vi lever, den handler om å bli disipler gjennom trening', sa Strubhar, som er eldste i Cimmaron Christian Fellowship, som ikke er tilsluttet noen gruppe.

I sin tale understreket han at fundamentalistene understreker sannhet - rett tro på bekostning av å prøve å leve et Kristus-liv.

Mer enn aksept

En annen taler på denne konferansen var David Bercot. Han har en omtalt mange ganger på denne bloggen. Han har blant annet skrevet boken 'Will the Real Heretics Please Stand Up'. Han talte om betydningen av disippelskap. Han er en populær forfatter og en svært etterspurt taler.

'For anabaptister betyr det å akseptere Jesus Kristus som Frelser og Herre at jeg overgir meg fullstendig til Ham, mens protestanter understreker at det å 'ta imot Ham' holder', sa Bercot blant annet.

Han tilhører Shippendale Christian Fellowship i Pennsylvania.

Det var ingen registrering for konferansen, men 400 mennesker fra 19 stater, to canadiske provinser og Australia deltok. I tillegg lyttet 145 mennesker fra 31 stater til konferansen streaming på mobiltelefon.

Billedtekst: Deltagere på den anabaptistiske identitets-konferansen kikker på bokbordet under en av pausene. Foto: Rich Preheim/Mennonite World Review.

Mikrofinans skaper muligheter for menighetsarbeid i Honduras

Det inspirerer meg å høre om hva som kan endres i  menneskers liv, bare med få midler. En del av overskuddet til det anabaptistiske forlaget Scroll Publishing, brukes til å sette opp mikrofinansiering. En av de som mottar slike mikrolån er Gerson Gamez (bildet). Han er fra Honduras.

Nylig startet han opp en liten forretning som selger suvenirer. Forretningen finnes langs Pan-American Highway. Det han tjener vil gjøre det mulig for ham å fortsette å tjene Gud som musikkleder og lærer i menigheten som han tilhører. Gerson Gamez hjelper også til med barnearbeidet og mannsarbeidet.

Men han er ikke alene. Langs Pan-American Highway finnes det mange hardarbeidende, engasjerte kristne som setter et godt eksempel for andre. Ved siden av sitt daglige arbeid, er de også ivrige etter å vitne om Jesus - både med ord og med livet de lever.

Når jeg leser om Gerson Gamez tenker jeg på Jesu ord i Matt 25,40: 'Alt det dere gjorde mot en av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg'.

Mikrofinansiering skaper arbeidsplasser for kristne i Honduras

Dagens bilde inspirerer meg! Det viser at praktisk barmhjertighetsarbeid nytter. I flere år har The Society of the Good Shepherd, som drives av anabaptisten David Bercot, drevet med mikrofinansiering blant fattige i Honduras. En av de som har fått hjelp, og som har lykkes med å få til noe, er den kristne familien Lopez.

I mange år har de drevet et bakeri. Det hele begynte med at Santos Lopez ble ansatt i en annens bakeri. Han ble en så god baker, at han ble satt til å opplære andre. Ved en anledning ble han satt til å trene opp en gruppe kvinner som skulle starte opp med et bakeri finansiert av et kooperativ. Men kvinnene klarte dessverre ikke å få det til økonomisk. Til slutt henvendte de som hadde ansvaret for kooperativet seg til Santos Lopez med spørsmål om han ville ta seg av bakeriet.

Santos aksepterte tilbudet og har drevet dette bakeriet i 16 år nå. Og bakeriet har vært til stor velsignelse for Santos Lopez og hans familie. På grunn av det han har tjent har han vært i stand til å kjøpe en enkel bolig. Nå har han lært opp sønnene, Nahun og Mario, til å hjelpe seg med å drive bedriften. De står nå for mesteparten av bakingen, mens kona til Santos, Dalila, står i forretningen for å selge bakevarene. Santos og kona selger også bakevarene på ulike steder. Tre dager i uka baker bakeriet brød. De lager omtrent 2.125 brød hver uke.

Nå trengte de midler til å utvide bakeriet, og utføre flere reperasjoner. Gjennom organisasjonen til David Bercot fikk de låne penger, og de fikk de til å strekke veldig langt. De fikk penger til overs, og kunne investere dem i å kjøpe mer mel.

Den hardarbeidende Lopez-familien har lykkes med å komme seg ut av fattigdommen. Det takket være mikrofinansiering. Slikt gleder jeg meg over en lørdag i august. Med små midler kan vi utgjøre en forskjell i verden.

Anabaptist lykkes med å gi mikrofinanslån til fattige - og skape ny framtid for dem

Det er spennende å lese om hvordan mikrofinansiering er med på å endre livene til tusenvis av mennesker ulike steder i verden. En av de som driver med slike mikrolån er anabaptisten David Bercot, som eier forlaget Scroll Publishing. Noe av overskuddet fra forlagsvirksomheten avsettes til dette formålet.

Nylig hjemkommet fra Honduras, hvor han og kona, Deborah, har drevet misjonsarbeid i en årrekke, forteller han begeistret over noe av det de har opplevd. Mens de var i Honduras fikk de anledning til å besøke låntagere i La Paz, en liten by omtrent times kjøring unna Siguatepeque, hvor mesteparten av virksomheten drives. For flere år siden utvidet de arbeidet til også å gjelde La Paz.

'Men det mest interessante med årets reise var å høre de oppmuntrende nyhetene fra Siguatepeque,' skriver David Bercot, og legger til: 'For første gang siden vi begynte utlånsvirksomheten vår i Honduras i år 2000 er nå 100 prosent av låntagerne våre a jour med sine nedbetalinger. Seks av dem hadde til og med klart å nedbetale hele lånet sitt'.

I forbindelse med ekteparet Bercot's besøk arrangerte de også et treff for alle som har fått innvilget mikrolån. Disse treffene arrangeres annet hvert år.

'Det var svært oppmuntrende for oss og som en åndelig belønning å møte de som nå får lån. Vi ba sammen, sang sammen, lekte sammen og lærte av hverandre', skriver David Bercot. Det ble også gitt et lite kurs om hvordan man kan drive en liten bedrift.

På bildet ser vi litt fra lekene som ble arrangert under treffet med mikrofinanslåntagerne. Til høyre på bildet ser vi Antonio Diaz, en av låntagerne. Han er mannen som holder ballen. Han døde bare få dager etter at ekteparet Bercot kom hjem til USA, og viser hvor skjørt livet er.

Amerikansk historie sett med anabaptistiske øyne

Jeg har skrevet om David Bercot (bildet), ved flere anledninger her på bloggen. Forfatteren og advokaten som er blitt kjent for sine bøker om den første kristne tiden. Blant annet for 'Will the Real Heretics Please Stand Up.'

Bercot, som lever i Amberson i Pennsylvania, og tilhører en anabaptistisk husmenighet, har nå gitt seg i kast med den amerikanske historien. I forbindelse med sine barns hjemmeundervisning, ble han svært betenkt over måten kolonitiden og Den amerikanske revolusjonen ble beskrevet. David Bercot synes disse bøker glorifiserte krig og forfektet ideen om at det Guds hensikt at europeerne skulle drepe Amerikas urbefolkning og ta deres land, nekte å betale skatt og bruke vold for å oppnå uavhengighet.

Nå har han skrevet sin egen historiebok: 'In God we don't trust', og utfordrer de vanlige forestillingene om Amerikas grunnleggelse, fra Jamestown til tiden da den amerikanske forfatningen ble skrevet.

Som med David Bercot's øvrige bøker så er også denne kontroversiell. Historien er sett med øynene til en anabaptist, og dermed en pasifist, og blir et viktig korrektiv til den offisielle og ofte glorifiserende historien.

Selv har jeg hatt veldig stor glede av å lese Bercot's bøker om historien til den tidlige kirken og hans bok om Guds rike. David Bercot er kunnskapsrik, belest, og er en mann med djup kjærlighet til Guds ord.

Den 300 sider lange boken har vært under utarbeidelse i flere år.

Menighet vokste så mye at den måtte dele seg i to

En av de som har hjulpet meg til å søke tilbake til de urkristne kildene er en mann ved navn David Bercot. Han er egentlig utdannet som advokat, og praktiserer fortsatt innimellom skrivearbeidet, og forlaget han driver. David Bercot skrev en bok som skulle bli en bestseller: "Will the real heretics please stand up". Boken ble publisert i 1989.

David Bercot tilhører Shippensburg Christian Fellowship (bildet), en kristen menighet som har forpliktet seg på å leve et radikalt kristent disippelliv og som har en visjon om å vandre trofast i Jesu fotspor. Motto for menigheten er disse ordene som Hans Denck, en av de tidlige anabaptistene fra 1600-tallet, sa: "Ingen kan virkelig kjenne Kristus uten at han virkelig følger ham i hans liv".

Dette anabaptistiske fellesskapet begynte sitt arbeid i 1986 med syv familier. Den første ordinerte pastoren for Shippensburg Christian Fellowship var Lynn Martin. Gjennom årene vokste menigheten, og de vokste ut av bygningen som de brukte til forsamlingslokale. Bygningen som menigheten i dag samles i (bildet), er lokalisert rett utenfor den lille nyen Shippensburg i Pennsylvania. Landområdet ble kjøpt i 1994, og menighetsbygget sto ferdig i 1997. Mesteparten av arbeidet var gjort av menighetens egne medlemmer.

Nå er også dette menighetslokalet blitt for lite, og menigheten har delt seg i to. Den nye gruppen har begynt å holde møter i St. Thomas, en by like i nærheten. Resten av menigheten, ca 30 familier pluss en stor gruppe møtebesøkende, holder til i menighetslokalet i Shippensburg.

I 1994 ble Martin Wadel valgt og ordinert til diakon, for å tjenestegjøre sammen med Lynn Martin, som var menighetens pastor. Lynn Martin døde plutselig og helt uventet i april i 2006. I juni samme år ble Harvey Reiff valgt og ordinert til ny pastor for menigheten.

Mange av ungdommene i menigheten er involvert i barnearbeid i nabobyen Chambergsburg. Menigheten driver også sitt eget forlag. Høsten 2004, startet David Goodwin, og hans familie sammen med en gruppe enslige i menigheten, opp et misjonsarbeid i Puerto Octay i Chile.

Tilbake til originalkristendommen

Gjennom mange år har jeg vært opptatt av studier av den første kristne tiden. Særlig perioden fra Jerusalem forsamlingens grunnleggelse, og frem til keiser Konstantin. Dette er et studium jeg har drevet med siden slutten av 1970-tallet. En øyeåpner ble Eberhard Arnolds bok "The Early Christians", som er en fantastisk oversikt og sammenfatning av hva de første kristne trodde og lærte. I de senere år har forfatterskapet til David Bercot (bildet) vært til stor inspirasjon for å fortsette studiene. Ikke minst hans bok: "Will the real heretics please stand up".

Disse studiene av urkirken har nemlig stor betydning. Urkirken representerer originalkristendommen. Den er radikal. De første menighetene opplever en kolossal vekst. Tusener kommer til tro. Nye menigheter grunnlegges over hele det romerske riket. Men det er en pris. De nye menighetene utsettes for en grusom forfølgelse. Mange av de første kristne ender opp som martyrer. Likevel. Ingen keiser klarer å overvinne dem. Uansett hvor hardhendt han opptrer. Inntil keiser Konstantin. Med ham skjer det en endring. Noen vil si: til det bedre. Forfølgelsene opphører. Men til hvilken pris?

Frem til keiser Konstantin er det utenkelig å blande sammen stat og kirke. En slik allianse ville blitt sett på som vanhellig. Det er interessant å se at mesteparten av det som var ansett å være galt før keiser Konstantin, ble plutselig rett etter keiser Konstantin. Et eksempel på dette er at ingen kristen kunne være en del av keisermaktens hær, og samtidig være medlem av menigheten. Etter sammenblandingen av stat og kirke ble det sett på som en ære å være en del av de væpnede styrker. Dette får kolossale følger opp gjennom historien. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken en som forfølger - og som dreper. Fra å være en kirke som ikke hadde hjemstavn på jorden, blir kirken en jordisk makt med kolossal rikdom. Den kjemper for landområder - og dreper sine motstandere.

I den siste tiden har jeg samtalt med en del muslimer om den kristne tro. Et av de store hindringene for å nå inn til dem med evangeliet er kirkens blodige historie, ikke minst korstogene. I slike samtaler har det vært befriende å ikke behøve å forsvare keiserkirken, men kunne si at det som skjedde i og med keiser Konstantin var et brudd med originalutgaven. Er det for lettvint? Nei, jeg synes ikke det. For den kristne tro i de to første århundrer var en maryrkirke, som ofret alt for å etterfølge Kristus. Den var tro mot Guds rikes prinsipper slik Jesus nedfelte dem i Bergprekenen. Den elsket sine fiender og viste med sine liv hva det vil si å følge Jesus på ramme alvor.

De første kristnes tro og praksis, del 2

Jesus sa:

"Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mannon."

David W. Bercot (til venstre på bildet sammen med familien sin), forfatter, forlagsjef og anabaptist, skriver i boken "Will The Real Heretics Please Stand Up", med undertittelen: "A New Look at Today's Evangelical Church in the Light of Early Christianity":

"Likevel, kristne har tilbrakt en stor del av de to siste århundrer øyensynlig med å prøve å bevise at Jesus tok feil. Vi har fortalt oss selv at vi absolutt kan ha begge - det som tilhører Gud og det som tilhører denne verden. Mange av oss lever ikke annerledes en konservative ikke-kristne, bortsett fra det faktum at vi går i kirken regelmessig hver uke. De ser på den samme underholdningen. Vi deler de samme bekymringene for denne verdens problemer. Og vi er ofte like involvert i denne verdens komersielle og materialistiske jakt. Ofte er det slik at det å "ikke være av denne verden" mer eksisterer i teorien enn i praksis."

Dessverre har nok Bercot aldeles rett er jeg redd for. Forskjellen på en kristen og en ikke-kristen i mange sammenhenger er ikke stor, om den i det hele tatt finnes. I dag snakkes det mye om at vi må bli lik verden for å vinne verden. Jeg finner ikke noe slikt i Det nye testamente. Motivet kan virke edelt, men er ikke bibelsk.

Den første menighet var slett ikke slik. De første kristne levde med helt andre prinsipper og verdier enn resten av sine samtidige! De avviste denne verdens underholdning, ære og rikdom. De var allerede borgere av et annet rike - Guds rike. Dette var sant både om det første såvel om det andre århundres menighet.

Det finnes en øyevitneskildring av en for ukjent forfatter, skrevet omkring år 130, som beskriver de kristne overfor noen romere på følgende måte:

"De bor i sine egne land ganske enkelt som folk som er på gjennomreise ... De er i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De lever sine dager på jorden, men de er borgere av himmelen. De adlyder de skrevne lover, men på samme tid, men overskrider dem med sine liv. De elsker alle, men blir forfulgt av alle. De er ukjent og fordømt. De dømmes til døden, men vil bli reist opp igjen til livet. De er fattige, men de gjør mange rike. De eier få ting, likevel har de overflod. De vanæres, men i sin vanære blir de forherlighet. Og de som hater dem klarer ikke å oppgi noen årsak til sitt hat." (Fra Brevet til Diognetus)

Så annerledes. Så var de da også "salt og lys" og "byen på fjellet" som ikke kan skjules, for å sitere Jesus. Gjennom levd liv var de denne verdens lys.

Kan dette sies om dagens kristne? Om oss? Om deg? Om meg?

Hvorfor ikke?

Hva hindrer oss i å leve som dem?

(fortsettes)

På jakt etter den tidlige kirkens røtter

Det var litt julaften hjemme hos meg i går ettermiddag. Da kunne jeg hente en bokpakke fra Scroll Publishing, med noen bøker jeg har bestilt om de føsrte kristnes og anabaptistenes historie. To av dem skrevet av en for meg inntil nylig ukjent forfatter, David W. Bercot. Den ene heter: "Will the real heretics please stand up", og den andre: "The Kingdom that turned the world upside down." Den første boken er en analyse av vår tids evangeliske kirke sett i lys av den tidlige kirkens historie. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på lesningen.

Jeg har underveis funnet ut at forfatteren og jeg har noen tilknytningspunkter. Jeg sier noen, for det er slett ikke alle som samstemmer. David W. Bercot er født i 1950, og er dermed åtte år eldre enn meg. Han er advokat av yrke, og er etterhvert blitt en autoritet på den tidlige kirkens historie. Bercot kommer fra et hjem hvor foreldrene var Jehoavs Vitner, og han var selv en del av dette trossamfunnet. Han forlot Jehovas vitner fordi han fant ut at deres lære ikke stemte overens med Bibelen. En periode luktet han på liberal protestantisme, men fant raskt ut at det de stod for ikke stemte noe mer med Bibelen enn Jehovas vitner. Men han var tiltrukket av pasifismen hos Jehovas vitner. Bercott hadde tilgang til biblioteket til Dallas teologiske seminar, og han begynte å studere kirkehistorie, og da særlig den tidlige kirkens historie. Han studerte også kirkefedrenes skrifter. Det er disse studiene som er bakgrunnen for boken han har skrevet. Boken ble utgitt på eget forlag, og det var stor etterspørsel etter den fra dag en av. Den utgaven jeg har skaffet meg er tredje opplag. Bercott merket seg at de som særlig var interessert i hans bok var ulike anabaptistiske grupper, som konservative mennonitter, German Baptists og amish. De fant i Bercotts bok et sterkt forsvar for deres egen tro og overbevisning: dåp av troende, et ikkevolds standpunkt, adskillelse fra verden. Bercott ble interessert i å finne ut om dagens anabaptistiske grupper levde som den første menighet gjorde. Sammen med noen venner startet de Tyler Early Christian Fellowship, men fellesskapet opphørte etter kort tid. Bercott fortsatte sin vandring. Han var innom assyrisk ortodokse kirke, men fikk problemer med deres syn på Jomfru Maria. I Den anglikanske kirke fant så Bercott et åndelig hjem, og startet så The Society of The Good Shephard. Han ble anglikansk prest, men det skulle ikke gå så lenge før han fant ut at han ikke passet i denne sammenhengen. Problemet skyldes to ting: Den anglikanske kirkes ærbødighet for jomfru Maria, som han nok ikke var klar over lå så tett opp til det romersk-katolske synet, og deres forståelse av begrepet "rettferdig krig".

I dag har David W. Bercot sluttet seg til et anabaptistisk fellesskap bestående av mennesker blant de konservative mennonittene. Han sier selv at dette er det nærmeste han kommer den opprinnelige kristne forsamlingen, slik den er beskrevet i Apostlenes gjerninger.

Så var det dette med likhetspunktene da. Vi har begge en stor interesse for den tidlige kirkens historie, og begge er vi på søken etter det opprinnelige og ekte. I likhet med Bercot tror jeg at anabaptistene fant tilbake til den tidlige kirkens lære og praksis, og jeg tror at vi har veldig mye å lære ved å gå tilbake til disse røttene. I likhet med Bercot håper jeg en dag å finne et fellesskap hvor det er mulig å leve etter de samme prinsippene som den tidlige kirken gjorde. Jeg tror jeg er på vei til å gjøre det. Det er i hvertfall min bønn og min dype lengsel.