Profetisk tegn: 30 år siden den første messiansk-jødiske konferansen ble holdt - den første på 1900 år

I går fikk jeg et spennende nyhetsbrev i posten, hvis profetiske innhold, begeistrer meg! I år er det ganske nøyaktig 30 år siden den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem ble holdt. Da hadde det gått ganske nøyaktig 40 år siden David ben Gurion erklærte staten Israel for gjenopprettet og dens selvstendighet. Dette var den første messiansk-jødiske konferansen på 1900 år.

Konferansen i Jerusalem ble holdt i pinsen - Shavuot - som i 1988 var 20.-22. mai. Israels 40 års jubileum var blitt feiret uken forut for dette.

"Det var virkelig en historisk begivenhet som burde feires: Guds trofasthet og utrolige makt for å gjenskape staten Israel etter 1900 år," skriver Shira Sorko-Ram, som sammen med sin mann driver den messianske organisasjonen "Maoz Israel".

Sammen med Ari, sin mann og Sid Roth, mannen bak det kjente TV-programmet: "It's Supernatural" organiserte de en reise til Israel for 476 messianske jøder og kristne, som alle elsket Israel. Det skulle vise seg å være den største tur-gruppen i Israel på denne tiden i 1988. Den første Intifadaen hadde begynt fem måneder tidligere og var nå intens. Volden var så stor at selv de mest ivrige jødiske turistene holdt seg unna Israel - selv om det var Israels 40 års jubileum som selvstendig nasjon.

I en tid uten Internett, klarte likevel staben til Maoz Israel å kontakte alle de messianske jødene og mange kristne i landet for å fortelle dem at de ville holde en konferanse. Men hvor skulle de være? Hvilket hotell ville ta imot dem? Ikke et eneste hotell var interessert i å ta imot messianske jøder, dessuten var det forbudt å bruke elektrisk utstyr som mikrofoner og høyttalere. Det var jo en av Herrens høytider:

"20 mai var Erev Shabbat (kvelden før sabbaten, idet helligdagen begynner kvelden før), 21. mai var altså sabbaten og 22.mai var den bibelske høytiden, Shavuot. Det var ingen mulighet til å ha noen konferanse på noe hotell da. Vi bar," forteller Shira Sorko-Ram.

Noen foreslo Hotell Diplomat i den østlige delen av Jerusalem. De snakket med hotelleieren, og han sa ja. Det de ikke visste var at hotellet var i ferd med å gå konkurs. Eieren brydde seg derfor ikke om han fikk flere problemer! Det flotte var at hotellet hadde 500 rom.

20.mai var hotellet fullt. Så dukket det opp 50 personer fra Honduras. De ville også ta del i konferansen. Arrangørene trodde ikke sine egne øyne. De fant et ledig hotell like i nærheten av Hotell Diplomat, som het Eden, hvor disse personene fra Honduras kunne bo. Blant talerne på konferansen var Avi Mizrachi, David Chernoff, Lance Lambert, Arieh Bar David og Dr. Michael Brown.

Den kvelden Shira Sorko-Ram husker best var kvelden da Dr. Michael Brown talte. Det var lørdag kveld. Brown prekte lidenskapelig om pinsens ild og om vekkelse.

"Nå er det tid for nok en pinse - nøyaktig 40 år siden den fysiske gjenfødelsen av staten Israel," sa Dr. Michael Brown.

Så begynte alle å be, virkelig rope ut til Gud og mange ba i tunger. Plutselig reiste en lokal leder seg og ropte ut at de måtte slutte å be i tunger siden det ikke gjaldt for vår tid. Han fikk med seg en gruppe og forlot hotellet. Det ble helt stille. Stemningen var trykket. De fortsatte å be frem til halv fire om morgenen. En kraftfull salvelse falt over de som var samlet.

"Men for å være helt ærlig, det skjedde egentlig ikke noe mer den natten. Vi følte vel alle at vi hadde rørt ved himmelen," forteller Shira Sorko-Ram.

En av deltagerne sa etterpå at det beste ved hele konferansen var at den ble holdt. Etter konferansen var det mange som la merke til at det var mye lettere å forkynne evangeliet i Israel.

"Men jeg må innrømme, jeg har ikke tenkt på denne konferansen på aldri så lang tid. Så mye har skjedd på disse 30 årene. Nå finnes det en helt ny generasjon av sterke, talentfulle og hengitte unge israelske troende. Så hvorfor skulle vi skrive om dette nå? Jeg er glad du spør!", sier Shira Sorko-Ram.

Hun forteller at i mai i år var israelske medier opptatt av at den amerikanske ambassaden skulle flyttes til Jerusalem 14.mai i det 70`de året av Israels uavhengighet. Amerikanerne har lett etter et sted hvor de kunne ha en midlertidig ambassade inntil de fikk bygget en permanent, og hvilket sted tror du det var? Hotell Diplomat! Amerikanerne har også leid et litt mindre sted litt lenger ned i gaten. Hvilket sted tror dere det er? Eden! Det var der vi lot folkene fra Honduras bo, og hvilket land ble det tredje landet som flyttet ambassaden sin til Jerusalem? Honduras!

Kan det være at bønnene som ble bedt på den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem i 1988 banet veien for at amerikanerne ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad? Kan det være slik at Gud plasserte disse folkene fra Honduras på hotell Eden? De som kom fra Honduras var mennesker som virkelig kunne be og de var sikre på at det var Gud som hadde lagt til rette for den første messiansk-jødiske konferansen i Jerusalem på 1900 år.

Den forunderlige historien om den blinde bederen fra Honduras

'Jeg satt på kontoret for å arbeide med nyhetsbrevet vårt for mars måned, som opprinnelig skulle handle om våre mikrofinans-lån', forteller David Bercot, når hans kone, Deborah, kom løpende inn på kontoret for å fortelle at søster Mina var død.

David Bercot driver forlaget Scroll Publishers og er en kjent person innen den anabaptistiske bevegelsen. Nyheten om søster Minas død kom svært uventet. David Bercot og hans kone Deborah kom hjem fra Honduras for bare noen få uker siden. Da var hun riktignok litt forkjølet, men ut over det var alt ved det normale.

Bortsett fra at 'normal' når det gjelder søster Mina er alt annet enn normalt.

'Når jeg fikk høre dette,' skriver David Bercot, 'forstod jeg at hele nyhetsbrevet måtte handle om henne.' I det jeg begynte å skrive gikk det plutselig opp for meg at selv om jeg hadde kjent Mina i 10 år så hadde jeg aldri hørt etternavnet hennes. 'Søster Mina' er det alle kaller henne.

'Det jeg husker best om Mina er hennes gledesfylte bønneliv og det faktum at hun var en slik oppmuntrer', skriver David Bercot. Han legger til: 'I seg selv er kanskje ikke dette så bemerkelsesverdig. Men, det som var så spesielt med Mina var at hun tilsynelatende ikke hadde så mye å glede seg over. I mange år hadde hun levd med en ubehandlet diabetes. På grunn av manglende medisinsk behandling, var hun nå helt blind. Ikke bare det, men legene hadde også måttet amputere et av beina hennes helt opp ved hoften. Det var slik hun hadde det når vi møtte henne for 10 år siden. Noen få år etter dette måtte hun også amputere det andre beinet.

Så der var hun, blind og uten bein, fastlåst i en liten fattigslig hytte, uten elektrisitet og vann. Hennes verden var i all hovedsak begrenset til sengen sin og hengekøya ved siden av. Ved siden av senga hadde hun noen få bager som inneholdt alt hun eide av materielle ting. Hun var helt avhengig av andre for alle daglige gjøremål. Hun hadde ingen mann, foreldre, ingen barn, ingen slektninger som kunne ta seg av henne. Hun hadde alle grunner i hele verden til å være trist, synes synd på seg selv, ja, være bitter. Faktum er at det en gang var slik. Det var slik hun var kjent i landsbyen hvor hun er født. Folk forsøkte å unngå henne. Og det var da Mina fremdeles var seende og hadde begge beina! Men det hun manglet i de dagene var større enn det hun hadde. Hun manglet Jesus. Men, i det hennes fysiske problemer begynte, sluttet hennes åndelige problemer. Hun fant Jesus, og Han brakte en slik glede inn i hennes liv at hun bar alle sine kroppslige plager uten å klage. Hun forandret seg fra å være landsbyens pest og plage til å bli landsbyens engel.

Det var to aktiviteter Mina involverte seg i. Først og fremst handlet det om bønn. Søster Mina var en bønnekvinne. Hun ba for den mismodige kvinnen tvers over gata. Hun ba for de lokale troende som regelmessig kom til henne med vann, mat og medisiner. For noen år siden fortalte hun litt om sitt bønneliv:

Hun våkner gjerne opp midt på natten for å tilbringe en tid i bønn. Da setter hun seg opp i sengen og tilbringer lange tider i forbønn. Noen ganger blir hun så trett og søvnig at hun må strekke armene i været og holde dem der for ikke å sovne. Men hun ber!

Den andre aktiviteten søster Mina er involvert i er sjelesorg. Nei, hun har aldri deltatt på noe sjelesorgseminar, heller ikke har hun utdannet psykolog, og har heller ikke lest en eneste bok i hvordan det skal gjøres. Men mange mismodige kristne har funnet mot til å gå videre etter at de har sittet ved sengekanten og utøst sitt hjerte for Mina. De kommer den støvete veien som fører inn til den fattigsle stua hennes, deler sine kamper og skuffelser, og går derfra med en fornyet visjon! De kan føle hennes ubetingede kjærlighet og hennes inderlige ønske om å hjelpe.

Det er vanskelig å finne noen situasjon som er verre enn den som søster Mina opplevde. Likevel så man henne sjelden uten at hun var et eneste stort smil. Hun elsket å fortelle hvordan Herren hele tiden velsignet hennes liv. Hennes positivitet og takknemlighet var smittende. Og sitte ned og høre søster Mina lovpriste Herren for Hans godhet, til tross for hennes store vanskeligheter, gjorde at folk begynte å se på sine egne liv på en ny måte. Hvis hun kunne synge, be og kontinuerlig stole på Herren til tross for sine vanskeligheter, så kan kanskje vi gjøre det til tross for de vanskelighetene vi står overfor.

Den lokale pastoren kunne fortelle at Mina aldri skuffet ham, og hun var en slik oppmuntring og støtte for alle troende.

Vi lyser fred over hennes gode minne.

Kristne i Honduras utsettes for dødstrusler

Pastor Misael Argenal og hans kone, som leder et nettverk av kirker i Honduras, måtte flykte fra landet i mars, etter at han hadde fått flere dødstrusler. Kona ble i også utsatt for ran og kidnapping i forbindelse med at hun besøkte et kjøpesenter. Etter å ha tømt bankkontoen for penger, og etter å ha blitt banket opp, ble hun satt fri.

Men pastor Argenal og hans familie er ikke den eneste  kristne som er blitt utsatt for vold og trusler. Det skjer oftere og oftere med kristne. Så er da også Honduras det kanskje mest voldsutsatte land i hele verden. Daglig blir mennesker i Honduras tatt av dage. Et menneskeliv er ikke verd noe som helst. Nylig hadde en av landets aviser følgende overskift: "12 lik funnet på en dag".

For noen uker siden måtte pastor Dago Irias i menigheten Iglesia Gran Comison i kystbyen La Ceiba, sammen med resten av familien, flykte og gjemmer seg nå på ukjent sted, på grunn av dødstruslene som er blitt rettet mot dem.

Trusler rettet mot pastorene i Honduras skyldes at de som fremsetter dem håper å kunne få penger.

Mikrofinans skaper muligheter for menighetsarbeid i Honduras

Det inspirerer meg å høre om hva som kan endres i  menneskers liv, bare med få midler. En del av overskuddet til det anabaptistiske forlaget Scroll Publishing, brukes til å sette opp mikrofinansiering. En av de som mottar slike mikrolån er Gerson Gamez (bildet). Han er fra Honduras.

Nylig startet han opp en liten forretning som selger suvenirer. Forretningen finnes langs Pan-American Highway. Det han tjener vil gjøre det mulig for ham å fortsette å tjene Gud som musikkleder og lærer i menigheten som han tilhører. Gerson Gamez hjelper også til med barnearbeidet og mannsarbeidet.

Men han er ikke alene. Langs Pan-American Highway finnes det mange hardarbeidende, engasjerte kristne som setter et godt eksempel for andre. Ved siden av sitt daglige arbeid, er de også ivrige etter å vitne om Jesus - både med ord og med livet de lever.

Når jeg leser om Gerson Gamez tenker jeg på Jesu ord i Matt 25,40: 'Alt det dere gjorde mot en av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg'.

Mikrofinansiering skaper arbeidsplasser for kristne i Honduras

Dagens bilde inspirerer meg! Det viser at praktisk barmhjertighetsarbeid nytter. I flere år har The Society of the Good Shepherd, som drives av anabaptisten David Bercot, drevet med mikrofinansiering blant fattige i Honduras. En av de som har fått hjelp, og som har lykkes med å få til noe, er den kristne familien Lopez.

I mange år har de drevet et bakeri. Det hele begynte med at Santos Lopez ble ansatt i en annens bakeri. Han ble en så god baker, at han ble satt til å opplære andre. Ved en anledning ble han satt til å trene opp en gruppe kvinner som skulle starte opp med et bakeri finansiert av et kooperativ. Men kvinnene klarte dessverre ikke å få det til økonomisk. Til slutt henvendte de som hadde ansvaret for kooperativet seg til Santos Lopez med spørsmål om han ville ta seg av bakeriet.

Santos aksepterte tilbudet og har drevet dette bakeriet i 16 år nå. Og bakeriet har vært til stor velsignelse for Santos Lopez og hans familie. På grunn av det han har tjent har han vært i stand til å kjøpe en enkel bolig. Nå har han lært opp sønnene, Nahun og Mario, til å hjelpe seg med å drive bedriften. De står nå for mesteparten av bakingen, mens kona til Santos, Dalila, står i forretningen for å selge bakevarene. Santos og kona selger også bakevarene på ulike steder. Tre dager i uka baker bakeriet brød. De lager omtrent 2.125 brød hver uke.

Nå trengte de midler til å utvide bakeriet, og utføre flere reperasjoner. Gjennom organisasjonen til David Bercot fikk de låne penger, og de fikk de til å strekke veldig langt. De fikk penger til overs, og kunne investere dem i å kjøpe mer mel.

Den hardarbeidende Lopez-familien har lykkes med å komme seg ut av fattigdommen. Det takket være mikrofinansiering. Slikt gleder jeg meg over en lørdag i august. Med små midler kan vi utgjøre en forskjell i verden.

Anabaptist lykkes med å gi mikrofinanslån til fattige - og skape ny framtid for dem

Det er spennende å lese om hvordan mikrofinansiering er med på å endre livene til tusenvis av mennesker ulike steder i verden. En av de som driver med slike mikrolån er anabaptisten David Bercot, som eier forlaget Scroll Publishing. Noe av overskuddet fra forlagsvirksomheten avsettes til dette formålet.

Nylig hjemkommet fra Honduras, hvor han og kona, Deborah, har drevet misjonsarbeid i en årrekke, forteller han begeistret over noe av det de har opplevd. Mens de var i Honduras fikk de anledning til å besøke låntagere i La Paz, en liten by omtrent times kjøring unna Siguatepeque, hvor mesteparten av virksomheten drives. For flere år siden utvidet de arbeidet til også å gjelde La Paz.

'Men det mest interessante med årets reise var å høre de oppmuntrende nyhetene fra Siguatepeque,' skriver David Bercot, og legger til: 'For første gang siden vi begynte utlånsvirksomheten vår i Honduras i år 2000 er nå 100 prosent av låntagerne våre a jour med sine nedbetalinger. Seks av dem hadde til og med klart å nedbetale hele lånet sitt'.

I forbindelse med ekteparet Bercot's besøk arrangerte de også et treff for alle som har fått innvilget mikrolån. Disse treffene arrangeres annet hvert år.

'Det var svært oppmuntrende for oss og som en åndelig belønning å møte de som nå får lån. Vi ba sammen, sang sammen, lekte sammen og lærte av hverandre', skriver David Bercot. Det ble også gitt et lite kurs om hvordan man kan drive en liten bedrift.

På bildet ser vi litt fra lekene som ble arrangert under treffet med mikrofinanslåntagerne. Til høyre på bildet ser vi Antonio Diaz, en av låntagerne. Han er mannen som holder ballen. Han døde bare få dager etter at ekteparet Bercot kom hjem til USA, og viser hvor skjørt livet er.

Pastor fra Honduras brutalt overfalt og slått ihjel

Rafael Erasmo Arevalo, pastor for en anabaptistisk menighet i Veracruz, i Honduras, ble angrepet og drept etter kveldsgudstjenesten 22. januar.

Arevalo, som var fra Santa Rosa de Copán, kjørte de drøye 12 engelske milene til Veracruz, for å holde gudstjeneste er. Det har han gjort de siste 10 årene.

I følge avisen La Prensa, en avis som utgis i Honduras, parkerte pastor Arevalo bilen sin hos en venn, og spaserte til kirken. Etter gudstjenesten gikk han samme veien tilbake, og ble da angrepet av ukjente attentatmenn. Hans forslåtte kropp ble først funnet morgenen etter, omlag tre mil fra stedet hvor han ble angrepet.

Pastor Rafael Erasmo Arevalo ble begravet ut fra hjemmemenigheten i Santa Rosa de Copán den 24. januar. Politiet har fremdeles ingen spor i saken. Menigheten hvor Erasmo var pastor er i sjokk. Arevalo var kjent for en mann med et stort hjerte for andre, som var godt likt i lokalsamfunnet og som hjalp mange. Han var en kjærlig ektemann og far til seks barn.

Bildet er fra drapsstedet. (Foto: La Prensa)

Skomaker i Honduras vinner mennesker for Jesus

La meg presentere Saul Marin, skomaker fra Honduras. Saul Marin tilhører en liten anabaptistisk menighet i Siguatepeque. Det har han gjort de siste åtte årene. Saul og hans kone har arbeidet aktivt i Herrens tjeneste i mange år, og ganske nylig gjorde han ferdig sin bachelor-grad i teologi. Skomakeryrket lærte han seg for 20 år siden. For fire år siden bestemte han seg for å åpne sin egen skomakerverksted. Han har ansatt fem personer som hjelper ham.

Det er takket være et mikrofinansieringslån som en anabaptistisk kommunitet i USA har gitt ham, at Saul Marin nå har muligheten ikke bare til å brødfø sin egen familie, men også andre i dette fattige landet. Mens forretningsvirksomheten gikk strålende, opplevde Saul Marin at han skulle studere Guds ord og gå på bibelskole. Han ville nemlig bruke mer av sin tid til å tjene Herren. For å få til dette måtte han overlate skomakerverkstedet til de ansatte, og reise bort fra hjemstedet i to år. Det betydde at både han og hans kone måtte leve på absolutt minimum av penger.

Dessverre gikk det ikke bra med skomakerverkstedet mens han studerte, og Saul Marin måtte legge det ned. Nå når han er ferdig med sine teologiske studier, har han startet opp igjen virksomheten. Dermed kan han igjen brødfø kona, de to barna deres og seg selv. All fritid bruker den unge familien til evangelisering og menighetsbyggende virksomhet.

Jeg blir så inspirert av en mann som Saul Marin, som er villig til å leve radikalt og overgitt for Jesus, og som tross for sin fattigdom er villig til å leve på absolutt minimum for å skaffe seg bibelkunnskap. Vi har mye å lære av slike som ham. Jeg synes også det er så flott å se at det gis muligheter til å skaffe mennesker som Saul et levebrød gjennom mikrofinansiering, og at menigheter satser på dette som en del av sin virksomhet. Saul Marin får støtte gjennom noe som kalles The Society of the Good Shepherd, som er en del av forlaget Scroll Publishing, et amerikansk forlag som har spesialisert seg på bøker om menighetsliv, kirkehistorie og disippelskap.

The Society of the Good Shepherd har Matt 25,40 som sitt valgspråk:

"Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."