- Dean Taylor, anabaptist/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)
søndag, juni 02, 2024
Johannes av Korset og sjelens mørke natt
torsdag, juni 04, 2020
Vil vi bli forført av Antikrist?
nledet sin bibeltime, med å spørre sine tilhørere om de kunne tenke seg å underskrive et brev til en statsleder. Taleren, Dean Taylor, er en kjent anabaptist. Han leste opp et brev hvor han i rosende ordelag roste statsleder for hans innstats for familien, arbeidsplassene han hadde skapt, hans kamp for å bevare den kristne troen osv.
I det han avslutter opplesningen av brevet, tror jeg de aller fleste tenkte at dette handlet om president Donald Trump. Det passet så godt på den amerikanske presidenten, som har stått opp for familieverdier og skapt grobunn for mange arbeidsplasser. Da er det at Dean Taylor kommer med den svært ubehagelige avsløringen: Han hadde ikke forfattet den rosende hyllesten. Brevet var forfattet på en årskongress for mennoniter på 1930-tallet og signert av dem og brevets mottaker var Adolf Hitler!
Så lett vi kristne lar oss bedra. Vi lar oss blende av noen som snakker varmt om familien, kristentroen, Israel, er mot abort og som skaper arbeidsplasser, og i neste øyeblikk kan det være at vi har gitt vår hyllest til en kommende Antikrist.
Så ubehagelig er det.
Nei, jeg sier ikke at Donald Trump er Antikrist, men når jeg leser den nesegruse beundringen, hyllesten og de nesten fraværende spørsmålene om hans personlige karakter og umoral, blir jeg redd. Redd for framtiden. For han som vi vet kommer. Vil vi like uforbeholdent bøye kne for ham som er den store bedrageren? Fordi vi lar oss blende av hans store ord om å ta vare på familien, og bevare kristendommen?
Eller er vi våkne nok?
Mennonitene på 1930-tallet lot seg lure.
Hva kommer det av at vi tror at vi er klokere enn dem?
Bibelen sier: 'Den som tror at han står, se til at han ikke faller.'
Som du forstår klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at store deler av kristenheten kommer til å bli forført av Antikrist.
Med mindre vi er våkne og ikke lar oss blende av den ytre fasaden.
onsdag, mars 09, 2016
Spennende konferanse om Guds rike
For evangeliske troende er den personlige frelsen endestasjonen, men for anabaptister er Guds rike det overordnede, og mens mange evangeliske troende ser på Guds rike som noe fremtidig, tror anabaptister at Guds rike er en realitet her og nå og skal leves ut i pakt med Bergprekenens ord.
'Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi?' Dette er spørsmål deltagerne stiller seg på denne konferansen. Det er spørsmål vi selv burde stille oss av og til. Hva er våre røtter?
Som sagt, denne konferansen starter i morgen, og programmet ser veldig interessant ut, synes jeg. Her er noen av ingrediensene. Tematikken sier mye om konferansen!
Torsdag:
Etter åpningsmøtet er det tre seminarer: Edsel Burde fra Carlisle i Pennsylvania taler om 'De tidlige anabaptister og de to testamenter. Har det noen betydning'. Her taler også John Christner fra Clay Center i Kansas over temaet: 'Min reise til radikal kristen tro'. Og det siste seminaret er første del av i alt to, som David Bercot, fra Chambersburg i Pennsylvania skal ha: 'Blodmåner, høytider og sabbater - er vi i ferd med å bli naive?'
Torsdag ettermiddag og kveld er det også flere temaer som belyses:
David Bontrager fra Larange i Indiana taler over temaet: 'Tjenere av landet - drift eller utnytting'. Dean Taylor fra Altoona i Minnesota skal ha første del av sitt innlegg med tema: 'Et rike i krise - politisk uro, muslimsk jihad og en heroisk respons'.
Fredag:
Fredag morgen belyses følgende temaer: Chester Weaver fra Nappanee i Indiana har tema: 'Fra Russland til Amerika. Den hollandske mennonitiske arven'. David Bercot fortsetter sitt seminar om blodmånene, høytidene og sabbaten.
Fredag ettermiddag har David Bontrager seminar med tittelen: 'Vennlige landbruk - hvordan bygger vi et bærekraftig nabolag?' Chester Weaver taler over temaet: 'Fra Canada til Mexico. Den hollandske mennonitiske arven'. Matthias Overholt fra Sarasota i Florida har tema: 'Hellig verdslighet' med undertittelen: 'Jeg er ikke sikker på hva dette er, men jeg er veldig sikker på hva det ikke er'.
Og på kvelden har David Bercot tema: 'Hvorfor anabaptister ikke er velkomne i de fleste anbaptistiske menigheter', mens John D. Martin fra Chambersburg i Pennsylvania taler over emnet: 'Peter Waldo og de fattige menn fra Lyon - herlighet og kompromiss'.
Lørdag:
Lørdag avsluttes det hele. Dagen byr på følgende: 'Mat etikk' med Roman Stoltzfoos fra Gap i Pennsylvania. Chester Weaver taler om 'Fra Iowa's maisåkre til Høyesterett - Frihet vunnet - frihet tapt'. På kvelden er det to temaer som belyses: David Bercot taler om 'Innmarsjen til evangelisk protestantisme - hvordan miste Guds rike på en generasjon' mens Dean Taylor avslutter det hele med del 2 av sitt seminar: 'Et rike i krise - i en verden som faller fra hverandre, hva har vi å tilby'.
Jeg regner med at talene også i år legges ut på nett. Du kan finne mange av de tidligere konferansenes undervisning her:
http://www.anabaptistslive.org/
lørdag, januar 11, 2014
Blant anabaptister i Romania, del 1
Det foreligger nå et reisebrev fra den del av den europeiske reisen som omfattet Romania, som jeg har valgt å delvis oversette, delvis gjøre til min egen artikkel. Jeg gjør dette fordi Peter Hoovers artikkel inneholder en del opplysninger som forutsetter at man har en del kjennskap til mennesker som for oss er ukjente.
Det er spennende historie, og bare Herren kunne ha klart å føre de menneskene sammen som møtte hverandre på denne reisen.
På bildet ser vi Dean Taylor og Peter Hoover helt til venstre, sammen med tre rumenske pastorer i Vintu de Jos i Transylvania - et sted som tidligere var kjent som Alvintz i Siebenbürgen. Peter Hoover ser overrasket ut på bildet - og det er ikke uten grunn!
De rumenske pastorene som hadde kommet for å møte Dean Taylor og Peter Hoover, hadde med seg en ung mann. Titi Draghici kunne fortelle at han var veldig glad for å treffe oss. Sammen med kona si og noen andre tilbrakte han seks måneder av året i Spania, for å arbeide sammen med fremmedarbeiderne der. Det var litt av et sammentreff at det skulle passe at han kunne treffe Taylor og Hoover nå. Med det samme han begynte å snakke om arbeidet i Spania, ble Peter Hoover svært interessert. På spansk spurte han om han forstod språket?
Da skjedde det en forunderlig forandring!
I flere måneder hadde vi kommunisert med hverandre via Google translator. Nå kunne de to snakke sammen som gamle venner. Hans kone, barn og barnebarn kunne alle snakke spansk flytende. Det gjorde også mange andre av anabaptistene i denne landsbyen. Både Peter og kona Susan følte seg med et som om de var hjemme. De har nemlig selv arbeidet i spansktalende land.
(fortsettes)
søndag, november 03, 2013
Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens- og hatets Kroatia, del 4
Sammen med sitt reisefølge kom Peter Hoover til landsbyen Dulovac, som ligger i nærheten av Miletinac ved de kroatiske Papuk høydene.
I denne landsbyen lever Ivan og Ana Olesh. De forteller at for å få sine synder tilgitt, måtte de hver gang be bekjente sine synder, betale presten før han tilsa dem syndernes forlatelse. Men så fikk de selv lese Det nye testamente, og fikk oppleve Jesus. Da trengte de ikke lenger å gå til noen prest for å få syndernes forlatelse.
I dag ånder landsbyen Dulovac av fred. Men det er ikke så lenge siden krigen raste her. Både 2.verdenskrig og senere uavhengighetskrigen har satt sine djupe spor, både i landskapet og i menneskene. Her pleide det å bo mange ungarske og tyske familier. De hadde sitt daglige arbeid på sagbruket og i skogene. De måtte flykte i 1945, og da flyttet kroatene inn.
I 1991 kom serbiske soldater hit. De gikk fra hus til hus, plyndret og ødela. Blant annet den romersk-katolske kirken. Gerilja-soldater slo serberne tilbake, høsten og vinteren 1992. Da kom de kroatiske soldatene. Mens de ortodokse serberne ikke hadde noen betenkeligheter med å ødelegge en romersk-katolsk kirke, hadde ikke de romersk-katolske kroatene noen betenkeligheter med å ødelegge ortodokse ikoner. Hatet er stort på begge sider. Du vil finne ruinene av en ortodoks kirke ikke så langt unna Miletinac.
I Daruvar bor også Zvonko Kovac, som vi ser på bildet, sammen med Peter Hoover. Han er medlem av den anabaptistiske forsamlingen i landsbyen. Her bor også hans mor, en snill, overgitt troende, som opplevde at hennes mann - far til Zvonko - ble knivdrept, sammen med mange andre i landsbyen i 1991.
Det var nesten for mye å bære. Tilbake satt hun med ungeflokken, uten noen forsørger. Det ble mange, mange tårer. Det var som et eneste stort mareritt.
En dag endret dette seg.
Det var da hun ble nødt til å gå tvers gjennom en ortodoks landsby. Nøyaktig samme landsby som morderne bodde - de som hadde drept hennes mann, og mange andre i Daruvar. Til å begynne med tenkte hun: 'dette for for mye for meg! Jeg klarer ikke å se på dem. Jeg får gå rundt landsbyen'.
Men så ba hun over det, og sa til seg selv: 'Nei, jeg vil møte dem, og jeg vil stole på Gud!'
Hun gikk rett gjennom hovedgaten. Mange ortodokse så på henne med store øyne. Hun hilste på dem og smilte til dem. Jo flere hun møtte på denne måten, jo bedre følte hun seg. Når hun hadde gått nedover hele hovedgaten, var hun fri! Herlig fri fra all bitterhet.
(fortsettes)
onsdag, oktober 16, 2013
Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens - og hatets Kroatia, del 3
Ved hjelp av oversettelsesverktøyet til Google klarte de å kommunisere sånn noenlunde, men de som kjenner til denne måten å kommunisere på, vet at det ikke er særlig pålitelig. Dermed oppstår det mange misforståelser på grunn av feil oversettelse.
Men nå kunne de møte medlemmene av den nye forsamlingen ansikt til ansikt for første gang. Takket være Damir Cacica som fungerte som tolk kunne de nå kommunisere og forstå hverandre! Peter Hoover og reisefølget hans hadde til og med kommet over noen kroatiske troende som kunne snakke litt tysk og engelsk.
- Hvilken fest!, skriver Peter Hoover i et brev til meg. Ikke bare ble det servert god mat, men måltidsfellesskapet bød også på gode, åndelige samtaler. Og nye vennskap ble dannet.
Etter en gudstjeneste som ble holdt ute i det fri i bakgården til stedet hvor de inntok Agapemåltidet, traff de en mann ved navn Alexij. Han kunne fortelle hvordan det hadde gått med ham etter kommunismens fall, og om den voldsomme endringen som hadde funnet sted i hans eget liv.
Etter at den blodige krigen i Kroatia var over forsøkte Alexij å brødfø familien sin. Han startet opp en pub, en nattklubb og et spillested og gjorde store penger. For pengene fikk han bygget seg et flott hus. Men innerst inne lengtet Alexij etter noe mer.
En av brødrene i den nye forsamlingen - Zvonko - møtte Alexij en dag og introduserte ham for Jesus. Når Alexij fikk høre om Jesus, og at det var mulig å få tilgivelse for sine synder, slapp han alt han hadde i hendene og overga livet sitt til Jesus med det samme!
Omvendelsen var radikal. Han kastet ut alt av huset og livet sitt som tilhørte hans gamle liv. Puben, nattklubben og spillestedet er lagt ned. Pengene Alexij hadde er snart brukt opp, men han har Jesus! Mannen strålte bokstavelig talt av glede. Han vet ikke hvor han nå skal tjene penger, men vet at Gud vil sørge for ham. Det eneste problemet han har er med konas katolske familie. De liker ikke den endringen de ser i Alexij's liv.
(fortsettes)
lørdag, oktober 12, 2013
Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens- og hatets Kroatia, del 2
Etter mange års utdannelse ble han fysiker, og arbeidet ved et laboratorium i Beograd. Rett før krigen og sammenbruddet for Jugoslavia tilbrakte han et års tid ved et amerikansk universitet i Nashvile i Tennessee. Men Gud hadde andre planer for ham.
Damir var så opptatt med sitt vitenskapelige arbeid at han ikke hadde merket seg det politiske klimaskiftet som fant sted mot slutten av regjeringstiden til Tito. Han visste det var problemer, men så lenge han holdt seg unna dem kunne han fortsette å arbeide med sine prosjekter.
Så - plutselig faller Damirs verden sammen i grus. Det skjer når han hører flyduren over Danube-elven og Beograd. Alle broene falt. Engelsk og fransktalende soldater fra Canada angrep Serbia.
Mens Damir holdt på med sitt raste krigen på Balkan. Som jeg skrev i går ble det begått grusomheter vi må tilbake til 2. verdenskrig for å finne lignende eksempler på. Kvinner ble samlet sammen i store leire, og voldtatt etter tur på ordre fra soldatenes befalshavende. Massakre, etnisk rensning. Folkemord.
Katolske kroatere mot ortodokse serbere, muslimer mot ortodokse serbere, ortodokse mot ortodokse. Det som skjer er en grusom tragedie, som ikke minst rammer sivilbefolkningen. Og mens det hele skjer står prester og velsigner soldater og våpen.
Midt oppe i alt dette blir Damir en kristen!
I det sønderskutte og ødelagte hjemlandet, finner Damir Cacica Fredsfyrsten. Uten noen form for menneskelig hjelp. Hvordan kunne det skje? Bare Gud vet for sikkert. Mens Damir's verden bokstavelig talt raste sammen rundt ham på alle kanter, innså han hvor skrøpelig mennesket er når alt kommer til alt. Men i Jesus fant Han alt han lette etter. En sammenheng, og fred midt i kaoset. Nytt liv vokste frem av ruinene.
I dag er Damir del av et kristent fellesskap. De er anabaptister. Han har tatt avstand fra all bruk av vold, Fellesskapet lever etter prinsippene for Guds rike, slik vi finner dem beskrevet i Bergprekenen. Du kan lese mer om dem her:
http://plainfarmer.t15.org/
På bildet ser vi foruten Damir Caicia, en blind kristen som kom på besøk sammen med en mann som er baptistpastor i Sisak. Han står midt på bildet. Helt til venstre bak er Dean Taylor, redaktør for The Remnant, og ytterst til høyre står Peter Hoover, som leder den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, som jeg har skrevet om en rekke ganger på bloggen.
tirsdag, mai 22, 2012
Åndelig abrakadabra!
Rabbineren ved denne hassidiske synagogen fortalte om viktigheten av å henge opp skriftsteder rundt om i huset. Like viktig som at disse ordene skulle forandre deres hjerter, mente rabbineren også at skriftordene på veggen hadde en spesiell kraft i seg selv. Rabbineren hevdet at om man hadde problemer i familien - det være seg finansielle eller ekteskapelige - så var årsaken til disse å finne i at skriftordene var stavelt feil, eller at bokstavene berørte hverandre. Om en kyndig person så kunne få orden på dette, ville også problemene løse seg.
Uttalelsene fra rabbineren utfordret Dean Taylor til å tenke på hvordan han selv forholdt seg til Guds ord, og bruker det. Taylor skriver:
'Guds ord er enkelt. Men når vi ikke gjør det som står har vi en tendens til å finne på en hel del ting. Vi ender opp med merkelige 'åndelige' tolkninger av enkle sannheter i Skriften. Og enda verre, det kan ende opp med at vi 'åndeliggjør' det de viktige tingene som står der. Kristi befalinger blir da ofte byttet ut med unnskyldninger eller omskrivninger. Begreper som 'nåde' og 'tro' forvandles til åndelige nyanser uten noen som helst mening'.
Dette må opphøre, sier Dean Taylor, og legger til:
'Bibelen er enkel å forstå - bare vi ville slutte opp med å bortforklare den... Åndelig innsikt er bra, men om vi stoler på den og går glipp av de enkle ordene til Jesus, så er det egentlig den verste av alle bindinger'.
fredag, mai 21, 2010
Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 1
Vi hører stadig noen henvise til fariseerne. Ordet er nærmest blitt et skjellsord. Og Jesus advarte mot det Han kalte "fariseernes surdeig". Men har du hørt om "Herodes' surdeig"?Det var Dean Taylor, redaktøren av "The Heartbeat of The Remnant", som gjorde meg oppmerksom på Markus 8,15. Jeg har ikke vært oppmerksom på dette skriftstedet:
"Da svarte Han dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes' surdeig."
Dean Taylor nevner dette skriftstedet i forbindelse med noe som skjedde i forrige måned, og som vakte stor oppsikt i USA. Da brøt Goshen College, en meget anerkjent privatskole, drevet av mennoniter, en 116 år gammel tradisjon. Da årets basket- og baseball kamper skulle begynne, reiste elevene seg og erklærte sin lojalitet til det amerikanske flagget. Det hele var uhørt, og en skandale i mennonitenes historie. Ikke en eneste gang i skolens 116 årige historie hadde noe slikt skjedd. Så vakte det da også nasjonal oppmerksomhet. Anabaptister har ikke for vane verken å stemme ved valg, eller uttrykke sin lojalitet til en nasjonalstat ved å hedre flagget på den måten amerikanerne gjør.
For Dean Taylor, som representerer historisk anabaptisme, var dette sjokkerende. Og jeg har ingen problemer med å forstå ham, eller dele hans syn. Men sammenblandingen av stat og kirke er etter hvert blitt så vanlig, og så sterk, at få kristne ser ut til å reagere på det. Det til tross for at Jesus sa at "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh 18,36)
Kanskje er årsaken til at det er blitt slik at vi ikke har fått med oss det Jesus sier i Mark 8,15. Han sier jo faktisk: "Vær på vakt", ja Han forsterker dette ved å gjenta: "Vokt dere ..." Og hva er det vi skal være oppmerksomme på? "Fariseernes surdeig", ja det forstår de fleste hva innebærer, men Jesus sier noe mer. Han taler også om "Herodes' surdeig". Hva er dette?
Herodes representerer statsmakten, han representerer den verdslig politiske tenkningen. Jesus taler om at den er som en surdeig. I dag ville vi snakke om "gjær", og vi vet hva som skjer når vi bruker gjær og skal lage brød. Deigen eser. Slik også med denne makten. Når den får tak på oss, vil den etter hvert også styre vår måte å tenke på.
Mange kristne snakker om at vi må engasjere oss politisk, og at det finnes kristne i ulike partier. Men finner vi noe sted i Det nye testamente at kristne engasjere seg politisk, og kjempet for nasjonalstaten? Jeg strever med å finne dette noe sted i Det nye testamente. De skriftstedene som brukes for å rettferdiggjøre dette handler om Guds rike, ikke denne verdens riker. Med mindre noen klarer å overbevise meg om det motsatte, kommer jeg ikke til å stemme ved neste valg.
I en serie artikler skal vi se nærmere på hva som skjedde med kirken etter keiser Konstantin, i det vi kan kalle historien om den politiske kristne.
(fortsettes)
mandag, mai 10, 2010
Hva er vekkelse og hvordan får vi vekkelse?
Redaktøren av The Heartbeat, et svært godt tidsskrift for den som er interessert i radikal kristen tro og etterfølgelse, svarer i denne videoen på spørsmål om hvordan vi skal forstå begrepet vekkelse, og hvordan vi kan få vekkelse. Jeg synes han svarer veldig godt for seg, og ville gjerne dele dette viktige budskapet med bloggens lesere. Dean Taylor, som redaktøren heter, tilhører en anabaptistisk kommunitet i Efrata i USA.
mandag, juli 20, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 6

"Når det ikke er nok å vri på skriftsteder, så har jeg sett - uten unntak - at alle disse moderne skribentene har vendt seg til den unge kirkens skriftlige materiale for å forsvare deres stillingstagen," skriver Dean Taylor, redaktør av The Remnant.
Så legger Dean Taylor til:
"Dette er kanskje den mest uærlige delen av deres argumenter. Det synes som om det ikke spiller noen rolle hva slags historiske bevis disse folkene finner, ingenting vil endre deres syn på det de tror den første menighet så ut som."
Taylor trekker i denne sammenhengen frem Frank Violas og Geoge Barnas bok: Pagen Christianity som et grellt eksempel. Dean Taylor skriver:
"I denne boken, etter at premissen er lagt om at de første kristne ikke hadde noe organisert lederskap, går Viola rett til den før-konstantinske kirken. Problemet for Viola og hans like, er at de ikke finner noe vityne - nei ikke et eneste - i den tidlige, førkonstantinske kirken som har samme synspunkter som dem."
Et eksempel på dette er når Viola ikke finner noe eksempel i den førkonstantinske kirken som stemmer med sitt syn, så begynner han sin diskusjon om de første kristne ved å føre dem inn i sin lange oversikt over mennesker som han hevder rotet alt til.
"Han starter med brevet til Ignatius. Denne tidlige tilsynsmannen (biskop) skrev sine brev til de omkringliggende kirker på vei til martyrdom rundt år 90 etter Kristus. Det er tydelig at Ignatius hadde et helt motsatt syn på menighetens lederskap enn det Viola har. Men i stedet for å innrømme at dette er litt flaut at et så tidlig tidsvitne sier det motsatte av hva Viola sier, så hevder Viola at Ignatius fant på det hele. Det Viola ikke sier, er at alle tidlige vitnesbyrd vi har fra denne tiden bekrefter det Ignatius skriver."
Taylor henviser her til kanskje det tidligste kristne dokumentet vi har utenom Det nye testamemte, nemlig Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette ble skrevet, mest sansynlig rundt år 90 etter Kristus. Allerede på dette tidspunktet så er det nedskrevet hva de første kristne tenkte om lederskap:
"Velg dere derfor tilsynsmenn og diakoner som er Herren verdige, tålsomme menn som ikke er glad i penger, som er troverdige og som har stått sin prøve. For også de utfører profeters og læreres tjeneste for dere. Se ikke ned på dem; for sammen med profetene og lærerne er de deres fremste ledere." (Didache 15/De apostoliske fedre/Luther forlag, side 29)
I neste artikkel skal vi se nærmere på et annet vitne fra den tidlige kirkens historie, nemlig Klemens av Rom.
(fortsettes)
torsdag, juli 16, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 5

Spørsmålet om og rundt lederskap er et av de spørsmålene som opptar husmenighetsbevegelsen for tiden. Enkelte mener at det ikke fantes noe lederskap i urkirken, og at de ordene som benyttes i Det nye testamente kun var ord som var hentet fra gresk dagligtale og ikke betydde det vi legger i det i dag. Andre insisterer på at det ikke var lederskap, men tjenerskap det var snakk om, og setter disse to ordene opp mot hverandre. Det kan selvsagt være slik at det er et motsetningsforhold mellom disse ordene, men det behøver slett ikke være det. Jeg tror Bibelen taler om et tjenende lederskap. Og hvor Jesus er det beste eksemplet på et slikt tjenende lederskap.
I den forrige artikkelen henviste jeg til en rekke steder som snakker om lederskap i menighetene. Apostelen Paulus skriver også til den kristne forsamlingen i Korint at Gud selv har "satt noen" i menigheten, og ut fra det som følger er det tydelig at de hadde bestemte oppgaver:
"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegaver til å tale i forskjellige slags tunger." (1.Kor 12,28)
Til den kristne forsamlingen i Efesos begrunner den samme apostelen hvorfor Gud satte disse ulike tjenestene i menigheten. Det var "for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster." (Ef 4,12-14)
Vi ser her at årsaken til at Gud har satt bestemte tjenestegaver i menigheten er:
*For å utruste og oppbygge Kristi kropp. *For å skape enhet. *For å formidle kunnskap, skape vekst. *For å verne mot vrang lære.
Når lokalmenighetene grunnlegges, innsettes også eldste. Det gir Det nye testamente en rekke eksempler på. Eldste og tilsynsmenn har da også helt spesielle krav til å være skikket til denne tjenesten, så det er altså ikke hvem som helst som innsettes i en slik tjeneste. Disse bestemte kravene måtte oppfylles. Når apostelen Paulus instruerer sin medarbeider Titus, skriver han dette om den oppgave tilsynsmannen (biskopen) har:
"... og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og overbevise dem som sier imot." (Tit 1,9)
Hva denne tjenesten innebærer beskriver også blant annet Ap.gj 20,28: "Derfor, gi akt på dere selv, og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod."
Dean Taylor trekker også frem Hebreerbrevets forfatter i denne sammenhengen, og at Hebreerbrevets forfatter bruker så sterke ord som "å følge etter dem", og "lyde".
"Husk på deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)
"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)
"Hils alle deres ledere og alle de hellige..." (Hebr 13,24)
Dean Taylor skriver: "Mange av dagens nye forfattere bedriver gymnastiske gresk øvelser for å forsøke å komme unna det sterke ordet "lyde". .. Jeg er enig i at jeg ikke liker ordet, men det er der og vi må forholde oss til det. Det er simpelthen ikke mulig å ta betydningen av ordet autoritet ut av dette ordet. Seriøst - selv om du forsøker å sette inn alle mulige slags myke ord i stedet så forandrer du ikke meningen særlig mye likevel. Uansett hvor mye du forsøker å mildne ordene, kommer du ikke unna at vi skal "lyde" og "underordne oss" dem fordi de er satt til å våke over våre sjeler. De skal da også holdes ansvarlig for dette. Titlene i den første menighet var muligens unøyaktige, men den posisjon de hadde var svært tydelig."
I neste artikkel skal vi se nærmere på de nye forfatternes omgang med det historiske kildematerialet de bruker.
(fortsettes)
Bildet viser Gene Edwards som har vært en foregangsfigur for husmenighetsbevegelsen i mange år.
tirsdag, juli 14, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 4

Som jeg skrev i forrige artikkel, så er ikke spørsmålet om kirkebygning konta det å møtes i hus, lenger det store tema når det gjelder husmenighetsbevegelsen i USA. Det som opptar mest spalteplass og tid er spørsmålene rundt lederskap i menigheten. Her i Norge går debatten om det i det hele tatt skal finnes ledere i menigheten. Man gjør et stort nr av at Bibelen visstnok ikke snakker om lederskap, men tjenerskap, som om disse nødvendigvis står i motsetningsforhold til hverandre. Det kan de, men ikke nødvendigvis.
"Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene, undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene," skriver redaktøren for The Remnant, Dean Taylor.
Han nevner en del av de sterke ordene som brukes i denne sammenhengen:
"Ønsker å styre over livet ditt", "mentale overgrep", "høye lønninger", "grusomme titler" og selvsagt "konspirasjon".
Det vanligste argumentet som trekkes frem av forfatterne av de nye bøkene på markedet om husmenigheter, er at de begrepene som brukes for ledere i Det nye testamente: biskoper (tilsynsmenn), eldste, diakoner og apostler er vanlige greske ord. Dean Taylor eksemplifiserer dette ved å trekke frem at biskop betyr tilsynsmann, eldste betyr en eldre person, diakon betyr tjener og apostel, en som er sendt.
"Fra å gjøre denne oppdagelsen, så antar de vanligvis at siden dette er vanlige greske ord, så hadde de ingen spesiell rolle i betydningen at de handlet om noe som var 'satt til side', eller det handlet om noen som var ordninert," skiver Dean Taylor og trekker frem Frank Viola (bildet), som skriver at ordet "pastor" ganske enkelt er "en metafor, ikke en tjeneste eller en tittel". Disse forfatterne er ganske riktig raske til å sitere Skriften vedrørende likhet - likhet mellom mann og kvinne, likhet mellom greker og jøde, og i særlig grad likhet mellom brødre og lederskap."
Dean Taylor skriver at han i all hovedsak er enig i dette, men understreker samtidig at man skal være særdeles forsiktig. "Det er sant, og særs viktig, at Jesus lærte at kristent lederskap skulle være annerledes enn det vi finner hos hedningene." I denne forbindelse siterer Taylor Mark 10,42-43:
"Men Jesus kalte dem til Seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener."
"Det er også sant", skriver Dean Taylor, at i "Det nye testamente leser vi om det alminnlige presteskap. Dette betyr ganske enkelt at som kristne trenger vi ikke en 'forbeder' eller 'en som går imellom' annet enn Kristus som står mellom oss og Gud."
Gymnastiske greskøvelser
"Alt dette er sant," skriver Taylor og legger til: "Men å ta disse punktene som handler om likhet, alminnelig presteskap og titler og så anta at det ikke var noe begrep for en tydelig autoriet som er 'satt til side' i den tidlige kristne kirken, er å ta det altfor langt. Det er å trekke falske konklusjoner som enten er blindt feilaktig eller beklagelig uærlig. Vi må være forsiktig så vi ikke kaster ut barnet med badevannet."
Taylor skriver videre at når vi kommer fordi det faktum at titlene for lederskapet i den første kristne menighet var hentet fra gresk dagligtale, og at kristent lederskap ikke skal handle om å misbruk, så bør vi stanse opp og tenke igjennom hva Bibelen faktisk har å si om lederskap.
"Når vi gjør det vil vi se at Skriften faktisk gir noen svært konkrete instruksjoner når det gjelder autoritet i menigheten," skriver Dean Taylor.
Han henviser til disse skriftstedene:
"Og vi ber dere innstendig, brødre, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer (rettleder) dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)
"Han (altså tilsynsmannen) .... skal styre sitt eget hus ... hvordan skal han ta ta vare på Guds menighet." (1.Tim 3,4-5)
"Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,2-3)
"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)
Om Judas og innsettelsen av Mattias heter det: "La en annen ta hans tilsynstjeneste." (Apgj 1,20)
"Derfor, gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod." (Apgj 20,28)
Dean Taylor hevder at en del bedriver det han kaller gymnastiske greskøvelser for å få disse tydelige ordene til å handle om noe annet enn det som står der. Vi skal komme tilbake til det i neste artikkel.
(fortsettes)
søndag, juli 12, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3

Husmenighetsbevegelsen har fått mye oppmerksomhet de siste 30-50 årene - særlig hvis du tenker på den enorme fremgangen til de kinesiske husmenighetene. Bevegelsen har brakt med seg et forfriskende alternativ til verdslig, nominellt menighetsliv. Selv har jeg hatt stor glede og velsignelse av å være en del av en husmenighet i 10 år. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere var nok dette de 10 beste årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng.
Jeg tror også at etter hvert som "kristenheten", i hvert fall slik vi opplever den i Europa, sklir mer og mer inn i modernitet og ikke minst kompromiss, så vil sanne, vekte kristne mer og mer føle behov for andre måter å komme sammen på som mer samsvarer med det nytestamentlige forbildet. Vi ser allerede denne lengselen komme til syne mange steder i form av husmenigheter, fellesskap og kommuniteter. Noen av dem ligner på hverandre, men slett ikke alle. Slik vil det være. Jeg skulle ønske det var mulig å samtale om ulikhetene, uten at man dermed gikk ned i skyttergravene og forberedte seg på en skyttergravskrig, for å bruke et litt slitt bilde. Personlig tror jeg at vi gjennom samtaler har mye å lære av hverandre. Selv er jeg blitt en del av et anabaptistisk nettverk, med opprinnelse i Sverige, og føler jeg har mye å hente og lære i samtaler og samvær med svenske brødre.
Dean Taylor, som jeg har henvist til i de to foregående kapitlene og som er en del av et anabaptistisk fellesskap i USA, skriver i en artikkel i tidskriftet "Remnant", som han er redaktør for, at selv om han føler seg svært velsignet av mange av disse fellesskapene, "så er jeg ikke alltid like begeistret for de stemmene som hevder at de taler for oss alle på vegne av alle." Her nevner han spesielt Gene Edwards og James Rutz.
"Nye bøker har også dukket opp som også er en stor skuffelse," skriver Taylor og trekker frem "Pagan Christianity" av Frank Viola og George Barna (bildet).
"Hedensk kristendom"
"Det er mange ting som det er verd å nevne vedrørende disse bøkene som påstår å tale på vegne av "husmenighetene" og "radikal kristen bevegelse"," skriver Taylor men han regner dem som døgnfluer. Som eksempel på dette nevner Taylor det Viola/Barna skriver om i sin bok:
"Der hevder de at forkynnelse er hedensk, liturgi er hedensk, ja selv stoler er det. Mye av dette kan høres radikalt ut, men min erfaring er at de fleste brødrene innen husmenighetsbevegelsen ikke bryr seg om dette. De fleste kristne omfavner den friheten vi har i Kristus - for eksempel en preken, hvis den er nødvendig. Dette er ikke de tingene som opptar meg mest med disse bøkene."
Taylor mener også det er veldig mye snakk om kirkebygninger, og at kirkebygning eller ikke er det store spørsmålet:
"Det er mulig det er på grunn av de sirklene jeg har vært i, men jeg har sjelden vært i en husmenighet hvor man føler at gruppen absolutt må møtes i et hus. Mange gleder seg over å møtes i små leide lokaler like mye som de møtes i hjemmene."
Taylor skriver i denne sammenheng noe svært interessant: "Det synes for meg som om temaet "bygning" er noe som var et langt større tema da husmenighetsbevegelsen var ung."
Dette kan vel være årsaken til at dette med "bygninger" eller særlig "kirkebygg" er det store teamet i enkelte norske miljøer. Her er det et spørsmål om man kan møtes i et kirkebygg eller ikke, og kirkebygget ser ut til å utgjøre den store forskjellen på om man lever etter det nytestamentlige mønsteret eller ikke. Det understrekes sterkt at de første kristne møttes i hjemmene, dermed sier man implisitt at de som møtes i en bygning, og særlig de som møtes i en kirke, ikke lever etter det nytestamentlige mønsteret og dermed ikke er en del av Guds plan. Noen sier det også direkte! Men Taylor hevder altså at dette hører med til barnesykdommene, og nå er et tilbakelagt stadium i den prosessen som husmenighetsbevegelsen internasjonalt er inne i.
Taylor skriver:
"Mange er enige i at det faktum at det å oppdage at de første kristne møttes i hjemmene, kan hindre små grupper fra å føle seg ubetydelige. Men de fleste er også enige i at det faktum at de første kristne møttes i hjemmene er noe helt annet enn at direkte påbud fra Kristus om at vi må møtes i hjemmene."
Taylor understreker også at det finnes arkeologiske bevis fra tiden før Konstantin som viser at grupper i utgangspunket møttes i hjemmene, men over tid gjorde betydelige endringer for å gjøre rom for større samlinger. Det er viktig å huske på at dette faktisk skjedde før keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Det er de som hevder at det var først da vi fikk kirkebygg, men det stemmer nok dårlig med det historiske materialet.
I neste artikkel skal vi se nærmere på kanskje det viktigste temaet innen deler av husmenighetsbevegelsen i dag, nemlig synet på lederskap.
(fortsettes)
tirsdag, juli 07, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 2

I den forrige artikkelen fortalte jeg om Dean Taylor som møtte James Rutz (øverst) og Gene Edwards (til høyre) på en bokmesse i 1992.
Taylor hadde fått en brosjyre som inneholdt et utdrag av den nye boken til Rutz som heter "The Open Church". Etter å ha brukt tid på å harselere mot andre kristne, hevdet Rutz i denne brosjyren at "menigheten hadde mistet sin frie måte å lovprise på grunn av kirkebygninger, pastor-tjenesten, menighets-strukturer med mer." Så henviser Rutz til noe han hevder han har hentet fra Tertullian:
"I våre kristne møter synger vi mange sanger, vers, setninger og ordspråk (opplagt individuelle). Etter å ha vasket hendene og brakt inn lysene, blir hver kristen spurt om å reise seg opp og synge, som best han kan, en hymne til Gud, enten det er hans egen komposisjon, eller den er hentet fra Den Hellige Skrift."
Dean Taylor synes sitatet var kjent, og fordi han nettopp hadde tatt med seg en samling av skriftene til Tertullian på denne bokmessen, forsøkte han å finne det. Da kunne han ganske raskt slå fast at første del av sitatet var noe Rutz hadde funnet på, og resten av sitatet var tatt helt ut av sin sammenheng. Det viste noe ganske annet enn det Rutz beskrev.
Når han så traff Rutz igjen konfronterte han ham med Tertullian sitatet.
"Jeg viste ham at hans referanse til Tertullian var feil, og at setningene forut for resten av sitatet beskrev et helt motsatt bilde enn det han forsøkte å portrettere."
Taylor viste Rutz at Tertullian gav en beskrivelse av de første kristnes samlinger var preget av nøkternhet når det gjaldt både mat og drikke i forbindelse med deres agapefeiring. Etter å ha vist sitatene av Tertullian ba Rutz Taylor om å ta kontakt med Gene Edwards, hans forlegger.
Gene Edwards på sin side var ikke spesielt interessert i å samtale med Taylor om dette. Han henviste til en bok han nettopp hadde utgitt, hvor det fantes en tegning fra en av katakombene som viser Agapemåltidet. Til dette svarte Edwards:
"Se, de smiler!"
Dean Taylor forsøkte så om få samtalen inn på et mer konstruktivt plan, og sa: "Jeg har lest mye om den tidlige kirkens historie den siste tiden, og jeg blir forvirret av at det jeg leser der er helt motsatt av det jeg leser i dine bøker om den tidlige kirken."
Til dette svarte Gene Edwards: "Se, de smiler!"
Taylor forsøkte litt til, og sa: "Vel, hva gjør du med de faktiske skriftene fra den første kristne tiden fra den før-Konstantinske tiden ... Du vet de 10 bindene av Ante-Nicene fathers?"
Taylor sier: "Jeg kommer aldri til å glemme hans svar. Han sa: Å, de har jeg ikke lest siden jeg gikk på seminaret."
Taylor legger til: "Jeg ble helt stum. Jeg tenkte: Vent et lite øyeblikk ... Du er guruen for de som er opptatt av den tidlige kirken, du har skrevet alle disse bøkene hvor du beskriver den tidlige kirken slik du påstår den tidlige kirken var, og så forsøker du å si meg at du faktisk ikke har lest den tidlige kirkens historie siden du gikk på seminaret for mange år siden?!"
Så ser Gene Edwards på Dean Taylor og sier: "Kan vi ikke bare være enige om at vi er uenige?" Til dette svarer Taylor: "Jeg er bare ute etter sannheten."
Da ser Edwards meget overrasket ut, og sier: "Du er ute etter sannheten?"
"Ja," svarer Taylor.
Så legger Edwards til: "Det er sannsynligvis det verste du kan være. Paulus var ikke ute etter forståelse, Paulus var ute etter en åpenbaring."
Da ser Taylor på ham og sier: "Ok, så hvis jeg mottar denne åpenbaringen, vil den i det minste stemme med Bibelen?"
Gene Edwards ser over til James Rutz og sier:
"Kast Bibelen og få en åpenbaring!"
(fortsettes)
mandag, juli 06, 2009
Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 1

Tre av premissleverandørene i den nye husmenighetsbevegelsen er James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola. Sistnevnte har ganske nylig skrevet boken "Pagan Christianity". Fellesnevneren for disse tre er påstandene om at det i den første menighet ikke fantes noen ledelse, ingen form for liturgi, ingen preken, kun husmenigheter hvor alle kunne bryte inn og komme med sine meninger. Et annet trekk ved deres påstander er en svært lettvint omgang med det historiske kildematerialet.
En som har satt seg ned for å se nærmere på denne trenden er Dean Taylor (det lille bildet). Dean Taylor er redaktør av tidsskriftet "The Heartbeat of Tne Remnant", som er en del av Charity Christian Fellowship i Ephrata i Pennsylvania, USA. Dette bladet har tusenvis av lesere verden over. Charity Christian Fellowship er en del av de anabaptistiske gruppene i Amerika, og springer ut av den rike anabaptistiske tradisjonen som finnes i Lancaster County. Siden Rutz/Edwards og Viola også henter noe av sitt tankegods fra anabaptismen, er det spesielt interessant å høre hvordan Dean Taylor vurderer denne retningen. Tross alt så har Dean Taylor levd i et radikalt kristent fellesskap i mange år, og vet av erfaringen hva det vil si. Dessuten har han også en teologisk ballast til å kunne uttale seg med en viss tyngde. Den anabaptistiske gruppen Dean Taylor tilhører har sin bakgrunn i et konservativt bibelsyn og med en dyptfølt lengsel etter å se vekkelse og uttrykk for radikalt kristent liv.
Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands. Men det er en lengsel hos mange etter å vende tilbake til urkirkens menighetsliv, etter original kristentro, etter apostolisk lære. Derfor er det så viktig å ta denne trenden på alvor, og vise til det bibelske og historiske materialet som faktisk finnes. Min bakgrunn er at jeg ble frelst under Jesusvekkelsen i 1972, har erfaring fra en form for kristent kommunitetsliv i 10 år, studert teologi og holder for tiden på med å skrive en bok om anabaptismens historie.
Dean Taylor forteller at det var i 1992, i forbindelse med en bokmesse, at han traff James Rutz og Gene Edwards første gang. I forbindelse med denne bokmessen ble Rutz intervjuet av av en journalist fra Trinity Broadcasting. På spørsmål fra journalisten:
"Så det du sier er at den tidlige kirken hadde ingen eldste eller pastorer som tok bestemmelser, eller som sa hvor pengene skulle brukes?" svarer Rutz: "Det er helt rett forstått."
Dean Taylor, som overhørte det hele, fikk en brosjyre av Rutz som presenterte de første kapitlene av hans bok: "The Open Church". Taylor leste brosjyren. Her ble det hevdet at moderne kristendom helt og fullt hadde rotet til den originale kristendommen. "Denne konklusjonen var jeg helt enig med Rutz i," sier Dean Taylor. De første kapitlene av boken til Rutz var en blanding av bibelsteder, forfatterens påstander og sitater fra øyenvitnene og skriftene til den tidlige kristne kirken.
Nå hadde det seg slik at Dean Taylor på denne tiden hadde lest svært mye av de tidlige kristne forfatterne. Han hadde til og med ta med seg bind tre av Tertullians skrifter i bokserien "Ante-Nicene Fathers" på bokmessen.
"Men den kvelden på hotellet leste jeg om en helt annen urkirke i boken til Rutz enn det jeg hadde lest i det historiske kildematerialet."
(fortsettes)
onsdag, mars 11, 2009
Er det bare minnene igjen, og knapt nok det etter de store vekkelsene?

Gjennom forlagshuset Scroll Publishing er jeg blitt kjent med en anabaptistisk gruppe i USA. De utgir et eget tidsskrift, hvor Dean Taylor (bildet) er redaktør. I årets første utgave forteller han om en reise som han gjorde i fjor sommer, sammen med sine sønner. De besøkte blant annet Skottland, hvor Dean Taylor talte på en vekkelseskonferanse om hvorfor vekkelser blir borte! Jeg skal komme tilbake til hans utfordrende undervisning senere. Jeg festet meg derimot ved det han skriver om reisen til Skottland. Dean Taylor forteller:
"I Skottland dro vi for å se kirken til den skotske reformatoren John Knox. Dette var mannen som grunnla den presbyterianske kirke. Mens vi var der ble jeg storligen forundret over å få vite, at da da byen hvor kirken ligger trengte parkeringsplasser for noen år siden, laget de parkeringsplass rundt kirken. Senere fant historikerne ut at under parkeringsplassen lå det en gravlund. Og der lå deres lands reformator. Alt som fantes igjen etter John Knox var "Parkeringsplass nr 23! Forunderlig! I London fikk vi muligheten til å se John Wesleys hus og kirke. En hyggelig mann viste oss rundt i museet. Vi så orgelet til Charles Wesley, talerstolen til John Wesley, og flere brev og etterlatenskaper i glassmontre. Mannen som viste oss rundt fortalte at for en del år siden var det planer om å rive hele stedet, men takket være en innsamling blant metodistene ble det mulig å ta vare på det historiske minnesmerket. Vi ba guiden om å få et øyeblikk for oss selv, og sammen med mine sønner, Stephen og Christian, bøyde vi kne i Wesleys lønnkammer og ba."
Dean Taylor forteller også om sitt møte med Wales.
"Vi tok toget til Loughor for å se fødestedet til den walisiske vekkelsen. Vi overnattet i hjemmet til Evan Roberts, den unge mannen som Gud brukte som redskapet i vekkelsen i Wales i 1904. Huset er nå en bed and breakfast, og stedet gav oss ganske blandede følelser. På veggen utenfor henger det en plakett hvor det står at dette er stedet hvor Evan Roberts ble født. Men på inngangsdøren hang det et villdyr med komisk utseende med innskripsjonen: "Pass deg for Dragen." Hmmm Den kvelden satt jeg i den lille spisestuen som en gang hadde huset bønnemøtene i den walisiske vekkelsen - og igjen, jeg ba.
Om morgenen besøkte vi Moriah Chapel. Dette var selve stedet hvor den walisiske vekkelsen begynte. Det var en hyggelig gudstjeneste. Stedet har ikke lenger en fast pastor, det er en presbyteriansk legforkynner som besøker Moriah Chapel og noen andre presbyterianske kirker. Utenom vår gruppe var det 12 hyggelige eldre damer samlet denne søndag morgen. En svært kjær gammel mann, Dyfrig Griffiths, viste oss rundt i kapellet og i museet. Når han snakket om vekkelsen rant tårene nedover hans kinn. Han ber om at vekkelsen igjen må hjemsøke Moriah."
I likhet med Dean Taylor ber jeg om at Gud må ryste sin menighet på ny. Han har "en rest" igjen, som er trofast mot Hans ord. Måtte Gud møte denne "rest" og vekke den opp på ny!










