La oss be for alle lidende barn

I dag minnes vi barna som ble drept av Herodes den store. Men la oss også minnes og tenke på alle barna som lider i dag, enten på grunn av fysisk eller psykisk vold - ofte i deres eget hjem. Og barn som blir traumatiserte av krig og soldater. La oss be for dem.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 6

Effekten av avholdsbevegelsens arbeid var kortlivet. 23. mars 1933, etter at president Franklin Roosevelt hadde signert den nye loven om salg av alkohol, sa han offentlig: "Nå er det tid for en øl." Sønnene til Billy Sunday endte opp med å leve skandaløse liv, og ble alle involvert i de syndene som faren så ivrig hadde kjempet mot. Effekten av de kristnes involvering i politikken skulle likevel få enda større konsekvenser. En etter en forlot sine ikke-voldsprinsipper.

Ved utbruddet av 2. verdenskrig finnes det likevel mange eksempler på heroiske historier fra anabaptistiske menigheter som sto fast på overbevisning, og det til tross for sterkt politisk press fra de som sto rundt dem. Amerikanske kirker generellt var på dette tidspunktet inne på kompromissets veier. De ville kjempe for verdslige løsninger. Nok en gang begynte man å snakke om rettferdig krig, og om noen krig var rettferdig, så måtte det være denne. Hvilken skikkelig amerikaner ville ikke støtte en sterk motstand mot Hitler? Og enda mer: amerikanske menigheter fryktet virkelig de onde konsekvensene hvis ikke Hitler ble stanset.

Så skjer det hele om igjen - slik det har gjort siden keiser Konstantins tid: sammenblandingen med verden fører til bitre konsekvenser. I et forsøk på å styrke seg selv ved å inngå allianse med staten, endte den amerikanske kristenhet opp med å gjøre dødelige kompromisser og inngå vanhellige allianser. For hva skjedde? For å bekjempe nazismen inngikk som kjent USA samarbeide med Josef Stalin. Stalin på sin side overgår Hitler tre ganger i antall myrdede mennesker. Og kristne sto på hver side og meide hverandre ned i det ene blodige slaget etter det andre.

De første kristne gikk ikke i noen allianse med denne verden. De var tydelige på at de tilhørte et annet rike, som stod for verdier som var helt motsatt av denne verden. Det er først etter at keiser Konstantin kommer til makten, at kirken endrer karakter. Også på dette punktet.

I Ord 14,12 leser vi følgende:

"Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei."

Hvor sant ble ikke det for The Church of the Brethren og for alle andre som gikk kompromissets vei, og ble en del av "rettferdig krig" tesen. Som kristne representerer vi Guds rike, og vårt kall er å fremme dette ved å be om at det må komme, og søke dette riket først. Da vil vi få alt det andre i tillegg.

Til slutt i denne artikkelserien hvor jeg har skrevet om surdeigen til Herodes, som Jesus advarer oss mot og som Han så innstendig ber oss om å være på vakt mot, vil jeg sitere fra Luk 13,31-32:

"Samme dag kom noen av fariseerne og sa til Ham: Gå bort og reis herfra, for Herodes vil drepe deg. Da sa Han til dem: Gå og si til den reven ..."

Reven er lur! Det systemet som Herodes representerer har vist oss så mange ganger at det vil kontrollere kirken. Med keiser Konstantin fikk staten makt over kirken, og kirken ble en lydig tjener for staten. Dette er Det nye testamente og Kristi forsamling helt fremmed.

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 5

En anabaptistisk guvenør var noe aldeles nytt. For en bevegelse som så tydelig har brutt med denne verdens måte å tenke og styre på, var dette noe uhørt. Så fikk det da også store konsekvenser. Først i anledning av at guvenør Martin G. Brumbaugh (bildet) måtte ty til miliære styrker for å slå ned et opprør i Pittsburg, som jeg var inne på i forrige artikkel.

Flere av de konservative medlemmene av The Church of the Brethren, som Brumbaugh var en del av, mente at Brumbaugh måtte bli disiplinert av kirken. Likevel, diskusjonen som fulgte på årskongressen til The Church of the Brethren, førte til at den lokale forsamlingen i Philadelphia som var Martin G. Brumbaugh's hjemmemenighet fikk bestemme hvordan de skulle håndtere dette problemet. I prakis betydde denne beslutningen at ingenting ville bli gjort.

Før noen rakk å reagere var hele dette kirkesamfunnet influert av Brumbaugh's tenkning. På en skremmende måte fikk en se Jesu ord i Mark 8,15 gå i bokstavelig oppfyllelse:

"Da advarte Ham dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes' surdeig!"

Hvordan kunne verden tro at The Church of the Brethren var en ikke-voldelig menighet, når deres mest fremstående medlem hentet inn militære styrker for å slå ned et opprør, og ikke bare det: Brumbaugh krevde også av sine medarbeidere og rådgivere at de avla ed. Dette er også noe anabaptister avviser på det aller sterkeste. Jesus advarte oss jo mot å avlegge ed:

"Igjen har dere hørt at det er sagt til fedrene: Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde det du med ed har lovet Herren. Men Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved Himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges by. Du skal heller ikke sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart. Men la deres ja være ja og deres nei være nei. For det som er mer enn dette, er av det onde." (Matt 5,33-37)

Mange konservative innen The Church of the Brethen så med stor sorg på at Brumbaugh også ville stille som presidentkandidat mot Woodrow Wilson. Når Brumbaugh kunne gjøre dette, ja da var det det vel heller ikke så farlig om man også lot seg innrullere i de amerikanske styrkene for å kunne kjempe da 1.verdenskrig brøt ut? Så skjedde også det. Mange av medlemmene av The Church of the Brethren gikk inn i det militære, og brøt med det med sin egen tro.

(fortsettes)

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 4

I serien om Herodes' surdeig gjør vi nå et langt sprang fra Middelalderen og frem til vår egen nære historie. En ting er å forholde seg til keiser Konstantin og middelalderens mørke, noe annet er det når vi bringer dette aktuelle tema inn i vår egen tid. Et eksempel som vi har noe å lære av finner vi i historien til The Church of the Brethren tidlig på 1900-tallet.

The Church of the Brethren er en anabaptistisk retning som ble grunnlagt i 1708, og stod i utgangspunktet for anabaptistenes ikke-voldslinje.

På slutten av 1890-årene ble kampen mot alkoholen i det amerikanske samfunnet intensivert, og svært aggressiv. Blant metodistene, baptistene, presbyterianerne og kongregasjonalistene, var dette et tema som engasjerte. Predikanter som Billy Sunday (bildet) dro fra by til by og oppildnet folk til kamp mot alkoholen. Det hele kulminerte i et vedtak i Kongressen 18.desember 1917 hvor alkohol ble forbudt.

Forut for lovvedtaket i den amerikanske kongressen dannet ildfulle engasjerte evangeliske kristne små grupper som ble kalt "avholds-ligaer". Disse aktivistene dro fra dør til dør, og ba folk om å skrive under på opprop for å få regjeringen til å få slutt på salget av alkohol.

I utgangspunktet var de ulike anabaptistiske gruppene i USA imot disse aksjonene. De sa at de ikke trodde at denne verdens synder kunne løses ved politiske vedtak. Men etter som tiden gikk, og engasjementet var stort, fantes det de som slo seg sammen med disse aktivistgruppene. Dette gjaldt i all hovedsak The Church of the Brethren. Ikke så lang tid etter at dette skjedde, begynte enkelte også å engasjere seg politisk i andre saker og stilte til valg for ulike politiske verv. Dette var noe helt fremmed for anabaptistene, som helt siden reformasjonstiden har vært svært tydelige på skillet mellom religion og stat. De stemmer heller ikke ved valg. Det sterke engasjementet til enkelte innen The Church of the Brethren, førte til at hele dette kirkesamfunnet ble influert av den nye tenkningen.

Det hele kulminerte med at en av deres egne - Martin Grove Blumbaugh - ble valgt til guvenør for Pennsylvania.

Så skjer noe veldig interessant, og som i anabaptistiske kretser er helt uhørt:

Det bryter ut regelrette opptøyer i Pittsburg, og det satte de anabaptistiske ikke-volds prinsippene på en virkelig prøve. Guvenør Blumberg må sette inn militære styrker for å slå opprøret ned. Dermed var en anabaptist for første gang kommet i den situasjonen at han må ty til den verdslige makt for å løse et problem, og det også med hjelp av militære styrker som må utøve vold. En tydelig grense er tråkket over. Når Den første verdenskrig bryter ut får da også dette kolossale konsekvenser.

"Da advarte Han dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes' surdeig." (Mark 8,15)

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 3

Her fortsetter artikkelserien om Herodes' surdeig, som Jesus advarte mot. De to foregående artiklene ble publisert 21. og 22. mai. Synspunktene vekker forhåpentligvis debatt, for de berører forhold som kristne har vært og er opptatt av med hensyn til begreper som "rettferdig krig" og forholdet til Bergprekenen og Guds rike.

Den etter-Konstantinske kirke opplever mange tumulter. Augustin (bildet) klarte ikke å kontrollere den, og henvendte seg til den verdslige makt for å be om hjelp. I forbindelse med konsilet i Kartago i år 404 kommer han med en uttalelse som skulle få katastrofale følger for den kristne tro:

"Det er nå på høy tid for keiseren å sørge for den katolske kirkes trygghet, og forhindre de overilte menn fra å terrorisere folket, de de ikke kan forføre."

Det er etter at disse ordene falller at kirken mer og mer begynner å snakke om det de kaller "rettferdig krig". Et begrep som er Det nye testamente og den første menighet helt fremmed. Augustins synspunkte ble utfordret. Da svarte han:

"Det er selvsagt bedre at mennesket tjener Gud gjennom opplæring enn ved frykt, straff eller smerte. Men selv om det første er bedre enn det andre må de likevel ikke bli oversett ... Mange må bringes tilbake til Herren, lik onde tjenere, gjennom nåværende lidelser før de utvikler den høyeste grad av religiøs utvikling..."

De grusomme lidelsene som skulle følge av denne uttalelsen til Augustin er det nærmest umulig å beskrive. Følgende ble tortur, lemlestelse og en forderdelig død for tusener på tusener av menn, kvinner og barn. Uttalsene til Augustin brukes fremdeles den dag i dag til å begrunne "rettferdig krig" prinsippet.

Ordene til Augustin brukes for alt de er verd gjennom hele Middelalderen. Den vanhellige sammenblandingen av stat og kirke, fører til at kirken med statens hjelp forfølger annerledes tekende og troende og dreper dem en for en. Ikke minst ser vi dette gjennom de såkalte korstogene.

Uttalelsene til pave Urban II er karakteristiske for konsekvensene av Augustins syn. Pave Urban II maner til krig mot muslimene, og han gjør det som Kristi stedfortreder, for å ødelegge dem. Han bruker så sterke ord som at Kristus befaler at alle mennesker tyr til våpen, og at de som dør for denne sak, enten det er på vei til Det hellige land, eller det er i selve krigshandlingene, de skal få sine synder umiddelbart utslettet. Dette garanterer pave Urban II "gjennom Guds kraft"."

Dermed kunne nedslaktingen av menneskene begynne - i Jesu navn!

Dette som nå skjer er nettopp det Jesus advarte så tydelig om, når Han sa:

"Da advarte Han dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herdodes' surdeig." (Mark 8,15)


(fortsetter)

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 2

Omkring år 312 etter Kristus, under keiser Konstantin (bildet), gjør kirken sitt første virkelige kompromiss med en politisk leder, som på sin side nok ønsket å gjøre det beste for kirken. Den politiske plattformen syntes å være god:

* Slutten på forfølgelsen av de kristne
* Den kristne tro blir akseptert som lovlig religion
* Flere hedenske religioner forbys
* Skattereduksjoner for kristne i tjeneste
* Kristne skulle få ha egen eiendom
* Lovnader om nasjonal fred og stabilitet

Hvem skulle vel ikke ha støttet et slikt politisk program som sikret legaliseringen av den kristne tro? Som ville ha sørget for at den grusomme forfølgelsen av de kristne opphørte?

Eusebios, kirkehistorikeren, skriver i sitt verk: "Hele jorden, fra solens oppgang til dens nedgang, i både nord og sør, ble de ført inn under et fredlig styre. Menneskene ble befridd fra all skrekk for dem som tidligere hadde plaget dem. De feiret lysende festdager. Alt var fylt av lys. De som forut var engstelige så nå med leende ansikt og strålende øyne på hverandre. Med dans og lovsang i byen og på landet priste de først og fremst Gud, altets konge, for slik hadde de blitt opplært, og dernest priste de den gudfryktige keiseren og hans fortreffelige sønner.De gamle plagene kom man ikke lenger i hu, all gudløshet var glemt, man nøy av dagens lykke og ventet på det som ennå skulle komme. Overalt så man på den seierrike keiserens milde lover og forordninger som et bevis på hans sanne fromhet." (Oversatt fra Eusebios: Kyrkohistoria, Artos forlag, side 339)

Eusebios er ingen kritisk historiker, hans begeistring for keiseren og ikke minst keiserens sønner, skiller tydelig igjennom i det han skriver. Hadde Eusebios hatt evnen til å se litt lenger frem ville han kanskje ha sett hvor ødeleggende denne alliansen med keiseren ble, for den kristne kirke.

For senere i historien, skulle en mann som Augustin, vende seg til den daværende politiske makten for å befeste kirkens makt, og undertrykke meningsmotstanderne. Augustin lanserte tesen om "den rettferdige krig", et begrep hvis konsekvens førte til at millioner av mennesker er drept opp gjennom historien. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 1

Vi hører stadig noen henvise til fariseerne. Ordet er nærmest blitt et skjellsord. Og Jesus advarte mot det Han kalte "fariseernes surdeig". Men har du hørt om "Herodes' surdeig"?

Det var Dean Taylor, redaktøren av "The Heartbeat of The Remnant", som gjorde meg oppmerksom på Markus 8,15. Jeg har ikke vært oppmerksom på dette skriftstedet:

"Da svarte Han dem og sa: Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes' surdeig."

Dean Taylor nevner dette skriftstedet i forbindelse med noe som skjedde i forrige måned, og som vakte stor oppsikt i USA. Da brøt Goshen College, en meget anerkjent privatskole, drevet av mennoniter, en 116 år gammel tradisjon. Da årets basket- og baseball kamper skulle begynne, reiste elevene seg og erklærte sin lojalitet til det amerikanske flagget. Det hele var uhørt, og en skandale i mennonitenes historie. Ikke en eneste gang i skolens 116 årige historie hadde noe slikt skjedd. Så vakte det da også nasjonal oppmerksomhet. Anabaptister har ikke for vane verken å stemme ved valg, eller uttrykke sin lojalitet til en nasjonalstat ved å hedre flagget på den måten amerikanerne gjør.

For Dean Taylor, som representerer historisk anabaptisme, var dette sjokkerende. Og jeg har ingen problemer med å forstå ham, eller dele hans syn. Men sammenblandingen av stat og kirke er etter hvert blitt så vanlig, og så sterk, at få kristne ser ut til å reagere på det. Det til tross for at Jesus sa at "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh 18,36)

Kanskje er årsaken til at det er blitt slik at vi ikke har fått med oss det Jesus sier i Mark 8,15. Han sier jo faktisk: "Vær på vakt", ja Han forsterker dette ved å gjenta: "Vokt dere ..." Og hva er det vi skal være oppmerksomme på? "Fariseernes surdeig", ja det forstår de fleste hva innebærer, men Jesus sier noe mer. Han taler også om "Herodes' surdeig". Hva er dette?

Herodes representerer statsmakten, han representerer den verdslig politiske tenkningen. Jesus taler om at den er som en surdeig. I dag ville vi snakke om "gjær", og vi vet hva som skjer når vi bruker gjær og skal lage brød. Deigen eser. Slik også med denne makten. Når den får tak på oss, vil den etter hvert også styre vår måte å tenke på.

Mange kristne snakker om at vi må engasjere oss politisk, og at det finnes kristne i ulike partier. Men finner vi noe sted i Det nye testamente at kristne engasjere seg politisk, og kjempet for nasjonalstaten? Jeg strever med å finne dette noe sted i Det nye testamente. De skriftstedene som brukes for å rettferdiggjøre dette handler om Guds rike, ikke denne verdens riker. Med mindre noen klarer å overbevise meg om det motsatte, kommer jeg ikke til å stemme ved neste valg.

I en serie artikler skal vi se nærmere på hva som skjedde med kirken etter keiser Konstantin, i det vi kan kalle historien om den politiske kristne.

(fortsettes)