Som jeg skrev i forrige artikkel, så er ikke spørsmålet om kirkebygning konta det å møtes i hus, lenger det store tema når det gjelder husmenighetsbevegelsen i USA. Det som opptar mest spalteplass og tid er spørsmålene rundt lederskap i menigheten. Her i Norge går debatten om det i det hele tatt skal finnes ledere i menigheten. Man gjør et stort nr av at Bibelen visstnok ikke snakker om lederskap, men tjenerskap, som om disse nødvendigvis står i motsetningsforhold til hverandre. Det kan de, men ikke nødvendigvis.
"Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene, undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene," skriver redaktøren for The Remnant, Dean Taylor.
Han nevner en del av de sterke ordene som brukes i denne sammenhengen:
"Ønsker å styre over livet ditt", "mentale overgrep", "høye lønninger", "grusomme titler" og selvsagt "konspirasjon".
Det vanligste argumentet som trekkes frem av forfatterne av de nye bøkene på markedet om husmenigheter, er at de begrepene som brukes for ledere i Det nye testamente: biskoper (tilsynsmenn), eldste, diakoner og apostler er vanlige greske ord. Dean Taylor eksemplifiserer dette ved å trekke frem at biskop betyr tilsynsmann, eldste betyr en eldre person, diakon betyr tjener og apostel, en som er sendt.
"Fra å gjøre denne oppdagelsen, så antar de vanligvis at siden dette er vanlige greske ord, så hadde de ingen spesiell rolle i betydningen at de handlet om noe som var 'satt til side', eller det handlet om noen som var ordninert," skiver Dean Taylor og trekker frem Frank Viola (bildet), som skriver at ordet "pastor" ganske enkelt er "en metafor, ikke en tjeneste eller en tittel". Disse forfatterne er ganske riktig raske til å sitere Skriften vedrørende likhet - likhet mellom mann og kvinne, likhet mellom greker og jøde, og i særlig grad likhet mellom brødre og lederskap."
Dean Taylor skriver at han i all hovedsak er enig i dette, men understreker samtidig at man skal være særdeles forsiktig. "Det er sant, og særs viktig, at Jesus lærte at kristent lederskap skulle være annerledes enn det vi finner hos hedningene." I denne forbindelse siterer Taylor Mark 10,42-43:
"Men Jesus kalte dem til Seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener."
"Det er også sant", skriver Dean Taylor, at i "Det nye testamente leser vi om det alminnlige presteskap. Dette betyr ganske enkelt at som kristne trenger vi ikke en 'forbeder' eller 'en som går imellom' annet enn Kristus som står mellom oss og Gud."
Gymnastiske greskøvelser
"Alt dette er sant," skriver Taylor og legger til: "Men å ta disse punktene som handler om likhet, alminnelig presteskap og titler og så anta at det ikke var noe begrep for en tydelig autoriet som er 'satt til side' i den tidlige kristne kirken, er å ta det altfor langt. Det er å trekke falske konklusjoner som enten er blindt feilaktig eller beklagelig uærlig. Vi må være forsiktig så vi ikke kaster ut barnet med badevannet."
Taylor skriver videre at når vi kommer fordi det faktum at titlene for lederskapet i den første kristne menighet var hentet fra gresk dagligtale, og at kristent lederskap ikke skal handle om å misbruk, så bør vi stanse opp og tenke igjennom hva Bibelen faktisk har å si om lederskap.
"Når vi gjør det vil vi se at Skriften faktisk gir noen svært konkrete instruksjoner når det gjelder autoritet i menigheten," skriver Dean Taylor.
Han henviser til disse skriftstedene:
"Og vi ber dere innstendig, brødre, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer (rettleder) dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)
"Han (altså tilsynsmannen) .... skal styre sitt eget hus ... hvordan skal han ta ta vare på Guds menighet." (1.Tim 3,4-5)
"Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,2-3)
"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)
Om Judas og innsettelsen av Mattias heter det: "La en annen ta hans tilsynstjeneste." (Apgj 1,20)
"Derfor, gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod." (Apgj 20,28)
Dean Taylor hevder at en del bedriver det han kaller gymnastiske greskøvelser for å få disse tydelige ordene til å handle om noe annet enn det som står der. Vi skal komme tilbake til det i neste artikkel.
(fortsettes)
10 kommentarer:
Det skal bli spennende aa lese videre hva du skriver om dette temaet.
Noen personlige betraktninger: Jeg tror mange av oss som er skeptiske til lederskap ikke er skeptisk til lederskap som saadan, selv om vi snakker hoylydt om tjenerskap. Aarsaken er definitivt flerstrenget:
(1) Mange av oss kommer fra en karismatisk bakgrunn hvor det gir status aa inneha lederrolle og hvor reelt tjenerskap er vanskelig aa finne. Dersom man har en primaeridentitet i sin angivelige lederrolle istedet for som "bror", baerer det galt avsted. Mange snakker om at "hyrden vokter faarene mens sauer foeder lam", en alludering om vesensforskjell mellom dem selv og menigheten som saadan. Saken er imidlertid den at det kun er Kristus selv som er hyrde i absolutt forstand. Alle andre "hyrder" innehar en dobbeltrolle: de er foerst og fremst "sau" og dernest evt. "hyrde". Flere av oss som ivrer for reelt nytestamentlig menighetsliv har vanskelig for aa se for oss en realisering av dette foer forkynnere anerkjenner sin primaeridentitet.
(2) Det er hevet over enhver tvil, mener jeg, at NT opererer med reelt lederskap. I vaare dager, hvor pastorene (i karismatiske menigheter) er de som har lavest utdannelse og slett ikke verken mest bibelkunnskap eller har kommet lengst i sin kristne vandring, virker det unaturlig aa anerkjenne disse som "aandelige ledere". Flere av dem er mine personlige venner. De er like hyggelige som folk flest, men har ikke - saa vidt jeg kan se - spesifikke karakteristika som legitimerer noen lederrolle i aandelig forstand.
3. Jeg kan skjoenne argumentet om at dette er "opproer" og at "vi" som hevder beslektede tanker ikke vil underordne oss. Men - dersom jeg har rett i at det er andre kriterier som ligger til grunn for at folk blir forkynnere (i karismatiske menigheter) enn "aandelige fortrinn", hvem er det da som gjoer opproer: Den som aktivt aspirerer mot en posisjon hvor man blir premissleverandoer i viktige spoersmaal som beroerer mange mennesker (jfr. John Beveres boeker) eller den som vil ha seg frabedt et illegitimt lederskap.
Konklusjon: Jeg tror ikke vi kommer veldig mye videre i diskusjonen husmenighet / ledelse foer vi anerkjenner at reelt menighetsliv ikke lar seg kombinere med personlig maktposisjonering.
Og helt til slutt: Forkynnere er ikke verre enn oss andre. Oensket om makt ligger i oss alle sammen og er noe vi vil kjempe med hele vaart liv. Naa er det tilfeldigvis slik at det er forkynnerne som har faatt denne maktposisjonen i karismatiske sammenhenger. I ikke-karismatiske menigheter er det gjerne andre personlighetstyper som "vinner". Derfor: Jeg tror faktisk det er noe i Are Karlsen m.fl. sin argumentasjon: Fravaer av bygninger oppleves truende, delvis av legitime grunner, delvis av illegitime saadanne.
Jeg oppfatter dette som en reaksjon mot lederskap som man har opplevd i visse typer menigheter. Geir skriver om sine erfaringer fra karismatiske menigheter. Are har vel bakgrunn i pinsebevegelsen. Kan det da være ens egne dårlige erfaringer fra en viss type menigheter (i dette tilfellet pinsekarismatiske) som danner bakteppet for kritikken? Om så skulle være - at dette er reaksjoner mot en viss type lederskap i en viss type menigheter – så er det kanskje farlig å trekke generelle konklusjoner om kristent lederskap. Man bør i hvert fall spørre seg selv om det er ens egen bakgrunn man kritiserer eller om kritikken har allmenn gyldighet.
Personlig har jeg sett andre former for uheldig lederskap. Blant annet i sammenhenger hvor det hevdes at man IKKE har noe lederskap. Nå er det slik at i enhver sosial gruppe så har man ledere – formelt eller uformelt. Jeg mener det da er bedre å kalle en spade for en spade og en leder for en leder. For da har man mulighet til å stille visse kvalitetskrav til de som skal være ledere. Dette kan man jo ikke gjøre hvis ingen «innrømmer» at de er ledere. I slike sammenhenger kan de reelle lederne slippe unna kvalitetstesten som Bibelen foreskriver for de som skal være åndelige ledere, noe som er uheldig.
Geir har nok rett i at det er lett å snakke forbi hverandre på slike blogger. Vi skal derfor passe oss for å forsøke å "vinne over" hverandre i diskusjon og sette hverandre fast i ord.
Jeg tror du har rett, Geir, i at det ikke er så enkelt å anerkjenne noen som menighetens hyrde hvis vedkommende ikke ha spesiell innsikt i Bibelen eller har en åndelig dybde andre kan anerkjenne, og kanskje heller står under andre i alminnelig kunnskap.
Jeg tar derfor atter en gang fram min femste kjepphest, hva vi kan lære av oldkirken. Alt var jo ikke bare bra da heller. Men det vi kan se av flere av de kjente åndelige lederne, er at de hadde først en periode i avsondrethet, med faste, bønn og bibelstudium. De gikk ikke rett fra skolebenken, eller ettårig bibelkurs, til lederposisjon i kirken. Men de hadde studert Skriften grundig, og de hadde brukt mye tid med Gud i stillhet alene eller ved veiledning fra andre. Da får man en type hyrder som har åndelig dybde og erfaring, og dessuten bibelsk kunnskap. Vi ser også at man i oldkirken heller ikke var redd for allmenn kunnskap. Flere av den tids biskoper var meget godt orientert i datidens kunnskaper.
Enig med baade Dagfinn og Eskil.
Det er nok mange av oss som har brent oss på ledere som ikke har hatt tjenersinn. Og som har hatt store ambisjoner på egne vegne.
Jeg undres på om dette også har sammenheng med synet på hva menigheten er for noe.
Noe av det jeg savner i det som har vært skrevet om husmenigheter, handler om hva menigheten egentlig er. Det handler mye om på hvilken måte man skal samles, og hva som eventuelt skjer når man samles, men veldig lite om hvorfor man samles. Hva er menigheten for noe egentlig? Hva var Guds tanke med den?
Kanskje trenger vi større åpenbaring om dette? Da jeg var med i husmenighet, hadde vi gleden av å ha folk i blant oss om hadde "lys over Ordet" når det gjaldt menigheten. I dag hører jeg nesten ingen slik undervisning. Heller ikke blant "husmenighetsteologene". Hva kommer det av?
Forekommer det ikke maktmisbruk i husmenigheter hvor det ikke er ledere?
Finnes det "husmenighetsteologer"? Jeg tror det hoerer med til det aa vaere menneske at man har slagsider. De faerreste av oss klarer aa holde flere baller i lufta samtidig, og enda verre er det om man er mann. :)
Jeg tror ikke det foerst og fremst er av teologiske grunner de fleste (iallfall foreloepig) er blitt trukket mot husmenighetskonseptet, men snarere paa grunn av sunn fornuft og praksis. Den sunne fornuften tilsier - for mange - at ens aandelige behov i liten grad dekkes i tradisjonelle menigheter, dessuten faar man i tilsvarende liten grad anledning til aa bruke seg selv i aandelig forstand.
Jeg er foroevrig enig med deg i at det snakkes lite om menighetens vesensnatur, samt hva som var/er Guds primaertanker med menigheten.
Ytterligere respons til Bjoern Olav:
Det er jo for de fleste av oss naturlig aa starte teologiske granskninger med utgangspunkt i vår egen konfesjonstradisjon. I den grad troende med definert identitet innen "husmenighetsbevegelsen" skulle oenske aa gjoere personlige granskninger, er det kanskje naturlig aa ta utgangspunkt i det som er sagt og skrevet innen denne tradisjonen. Selvsagt er ikke disse kildene fagteologiske, men mange av dem reflekterer likefullt serioes refleksjon rundt Bibelens behandling av "menigheten".
Du har selv skrevet blogger om flere personer som har avgitt skriftlige og/eller muntlige refleksjoner rundt menighetens natur, f.eks. Watchman Nee, Stephen Kaung, Lance Lambert, Bakht Singh, Poul Madsen, T. Austin-Sparks og Gene Edwards. Charles Schmitt fra USA har ogsaa levert bidrag. En svakhet ved flere av disses bidrag er nok at de reflekterer en viss elitisme / sekterisme. Men det hindrer ikke at man kan lese kildene med positivt utbytte, om ikke for iallfall aa faa et slags foerste moete med de ulike metaforer som Bibelen anvender i sitt forsoek paa aa si noe om menighetens vesensnatur, kall og oppdrag osv.
Den britiske Restorationistbevegelsen (med dens ulike floyer) ble jo ogsaa i sin tid kalt "House Church Movement". Ogsaa innenfor denne / disse tradisjonene boer det finnes kilder som kan hjelpe en aa ta de foerste refleksjonsskrittene. F.eks. notatene fra de tre konferansene Arthur Wallis og David Lillie inviterte til i perioden 1958-62.
Og du kjenner sikkert til at Roger Forster (grunnlegger av Ichtus) var en del av Honor Oak-fellesskapet i London i flere aar foer han startet egen menighet (hvor Angus og Jean Kinnear (sistnevnte Austin-Sparks datter) var medlemmer.)
Personlig kjenner jeg ganske godt den mest åpne fløyen av det som litt misvisende har blitt kalt «restoration» - representert ved folk som John Noble og Gerald Coates. Denne bevegelsen er fortsatt midt i blant oss (eller rettere sagt: midt i blant britene). Der er det etterhvert mange med teologisk utdannelse både på bachelornivå, masternivå og kanskje høyere, så der burde det være mulig å finne en del teologisk fagstoff og refleksjoner over ulike temaer knyttet til temaet «menighet».
Geir og Eskil
Navnene som her nevnes er kjære navn for meg. De fleste av dem, med unntak av Charles Schmitt, som er ukjent for meg, har betydd mye for mitt eget åndelige liv. Kanskje i særlig grad undervisningen til T.Austin Sparks,Watchman Nee,Stephen Kaung, Lance Lambert, Bakht Singh, Poul Madsen. Gerald Coates har jeg møtt bare ved to anledninger, mens John Noble har vært en åndelig far for meg.
Undervisningen fra disse har åpnet mine øyne for hva menigheten egentlig er. Det er jo noe mye mer enn bare det å samles ett sted, enten det nå er i et hjem eller en kirkebygning.
Det er klart at kirkebygningen kan bli et hinder, om man oppfatter denne bygningen som menigheten. Som en annen påpekte på bloggen her, så er jeg i likhet med vedkommende, ganske oppgitt når møtelederen sier: "Tenk så fint det er å samles i Guds hus", eller "Så velsignet det er å være i Guds hus..." Dette er jo slett ikke bibelsk. En bygning kan i den nytestamentlige tiden ikke være Guds hus, for det er det de som er som er gjenfødt.
Jeg er enig med Eskil i at det finnes mye å hente hos våre engelske brødre. Jeg er i hvert fall blitt kraftig velsignet derfra. Og det er nok i den sammenhengen jeg føler meg aller mest hjemme, også teologisk.
Legg inn en kommentar