Det åttende og siste prinsippet for utholdende pågående bønn er dette:
8. Fortsett å be - med takksigelse!
Bibelen beskriver ulike bønnestillinger: stående med løftende hender, sittende, knelende, gående. Selv er det blitt mer og mer naturlig for meg å knele, særlig når jeg hengir meg selv til takksigelse og lovprisning. Jeg sier ikke at det er den eneste riktige bønnestillingen, jeg sier bare at den er blitt mer og mer naturlig for meg. Det har sammenheng med to ting: Jeg kjenner det er mer naturlig å knele fordi det handler om ærbødighet for Den Hellige, og det har å gjøre med det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:
"I Ham har vi frimodighet og adgang i tillit ved troen på Ham. Derfor ber vi om at dere ikke må miste motet ved mine trengsler for dere, det som er deres ære. Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far." (Ef 3,12-14)
Når vi tilbringer tid innfor Herren i pågående bønn for en situasjon eller for et menneske, ber vi på ulike plan. Jeg kjenner at når Herren legger en bønnebyrde på meg, så kan den veksle i intensitet, og den kan ta ulike former i den tiden jeg kjenner på bønnebyrden. Noen ganger kan den være veldig sterk, så jeg kjenner det rent fysisk. Andre ganger kan bønnebyrden komme over deg som en svalende vind, og du bruker mest tid i stillhet. Kanskje du bare ber en og annen setning.
En annen bønneform i denne sammenhengen er takksigelsen.
Her ligger det en hemmelighet!
I det samme brevet til forsamlingen i Efesos skriver apostelen at istedet for "tåpelig snakk eller lettsindig spøk" skal det heller finnes hos oss "takkebønn". Se Ef 5,1-4.
Så skriver Paulus:
"og alltid takker Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn." (Ef 5,20)
Det blir av og til for mye akk, og for lite takk.
Jeg skal snart publisere en artikkel om gleden i Herren, men la meg si dette i denne sammenhengen:
Ikke se på takksigelsen som noe du legger til på slutten av dine bønner. Bruk takksigelsen som et våpen! Rett takken mot Gud for Hans storhet, allmakt, majestet, skjønnhet. Takk Ham for bønnesvaret. FØR det kommer!
Ofte er det slik at når Herren løfter bønnebyrden av oss, så kjenner vi at takken kommer. Ikke fordi byrden vi har kjent på som ofte føles fysisk, men fordi svaret er underveis!
2 kommentarer:
Ja noe av dette har jeg erfart. Det at det blir så stille rundt en at stillheten fyller hele meg, da er sjelen eller ånden i meg bare full av takksigelse. Da kan jeg ikke bruke egne ord, jeg bare ER der, hos Gud.
Godt å høre andre og opplever dette. Før trodde jeg at det var noe galt med meg når jeg skulle ha bønnestund og ikke klarte å be, men nå fryder jeg meg i stillheten.
Hilsen karin.
Da har du oppdaget en djup hemmelighet!
Legg inn en kommentar