Her følger andre del av den lutherske presten Paul Andersons undervisning:
Jesus underviste om ydmykhet med to bilder: et barn og en tjener. Barn er fysisk mindre enn andre. Jesus brukte dem som eksempel på ydmykhet på grunn av deres lave høyde, deres tilsynelatendee mangel på betydning, deres tillit og deres åpenhet. (Matt 18,1-4) På samme måte har tjenerne den laveste posisjonen. De har minst ære, omdømme, lønn og betydning. Tjenere gjør ikke det de selv vil, men hva deres herrer vil at de skal gjøre. Og når de gjør det, får de ikke noe ære for det (Luk 17,10). De har ingen egen vilje, ingen frihet, ingen rettigheter, bare plikter. De har ingen ærestitler.
Hele Jesu liv fra fødsel til død var et bilde av ydmykhet. Jesus er legemliggjørelsen av ydmykhet, og Satan er antitesen. Satan var den høyeste av englene, og likevel ville han ha mer, mens Jesus som hadde den høyeste plass i huset, villig gav avkall på den for å bli en tjener. Han som "var i Guds skikkelse" kom "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene". Fotvaskingen var et livssymbol. Hans fødsel var beskjedeen - på et beskjedent sted av en beskjeden kvinne (se Marias lovsang, en oppsumering av Det gamle testamentes undervisning om ydmykhet). Ættetavlen hans inkluderte folk med lavstatus og tvilsom bakgrunn. Han ble døpt i en beskjeden elv nær det laveste punktet på jord av en beskjeden evangelist som levde i ødemarken og spiste insekter.
Han vokste opp på et beskjedet sted ("Kan det komme noe godt fra Nasaret?"), tjente under en far som var en vanlig håndverker, ble så en omreisende predikant, noe som føltes pinlig for familien. Han valgte disipler med beskjeden bakgrunn fra Galilea, lavere i status enn Judea. Helbredelses- og befrielsestjenesten brakte ham i siste instans mer skam enn respekt. Han brukte tid med lavstatusfolk, de forstøtte. Han presenterte seg som en ydmyk konge som red inn i Jerusalem på et esel, og til slutt døde han den mest foraktelige av alle mulige dødsmåter, korsfestelse, mens han mistet den eneste eiendel han hadde. Etter sin død ble han "regnet blant overtredere". Han personifiserte total avvisning, avvist av hjembyen, av det religiøse fellesskapet, av den nasjonen han identifiserte seg med, av familien, av sine disipler da han hadde mest behov for dem, av en hedensk konge som hadde makt til å sette ham fri, og til slutt av sin egen Far. Profeten Jeasja skrev "at foraktet var han og forlatt av mennesker".
Hvorfor er stolthet så farlig?
Den opererer uten Gud. Den stoler helt på seg selv, like til det å stå Herrens ord imot (Jes 9,9-10). Den sier: "Vi gjør det likevel." Salmisten skriver om en slik arroganse på denne måten: "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer." (Salme 10,4) Den stolte sier: "Jeg har ingen nød" (Åp 3,17). Saul tok saken i egne hender da Samuel ikke kom for å bære frem offeret. Det var opprørsk uavhengighet på linje med trolldom.
Gud hater den. Stolthet står først på sisten over de sju dødssynder (Ord 8,13). Den står sammen med forferdelige overtredelser: Folk som byttet ut Guds sannhet med løgn, forlot naturlig lyst til fordel for unaturlig, gikk over alle grenser slik at Gud til slutt gav dem opp, de som er fulle av all slags ondskap, inkludert mordere, gudshatere og de arrogante og skrytende (Rom 1,30). I endetiden vil stoltheten finne enda større plass. "For menneskene skal da være ... skrytende, overmodige ... uten aktelse for det hellige" (2.Tim 3,2)
Den frarøver oss nåde. De stolte får ikke nåde, de får skam. "Med overmot følger skam." (Ord 11,2) "Herren er opphøyet. Han ser til den ringe og den stilte kjenner han på lang avstand." (Sal 138,6) Den stolte kan ikke erfare Guds nærvær. Hvis mennesker sier til deg: "Gud synes så langt borte," så svar ikke bare: "Han kan synes så langt borte, men han er alltid nær." Det kan være at de er stolte og avstøtende for Gud som velger å holde seg på avstand av de hovmodige. Kjenner du mennesker som er så stolte at du helst ikke vil være i nærheten av dem? Det gjør Gud også.
Den skaper gale forutsetninger. Hensiketen med lederskap er tjeneste i følge Jesu undervisning, men faren med posisjon, høyere rang enn andre, er at vi kan tenke at vi bør tjenes. Jeg følte det som hovedpastor. Jeg laget mine egne forutsetninger på basis av min posisjon. Jeg tenkte at medlemmene burde følge min visjon og støtte min plan fordi jeg var pastoren. Det er stolthet, og det leder til åndelig misbruk.
(fortsettes)
Kilde: Tidsskriftet Visjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar