Å tale i tunger

Den lutherske presten Paul Anderson (bildet) er en av hovedtalerne på årets Oase stevne i Fredrikstad. Han er en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsen i den lutherske kirken. I går publiserte han en artikkel om tungetalens betydning som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. I det siste året har jeg opplevd at Herren har talt mye til meg om nettopp tungetalens betydning. Det er en tid for å våge å tale om den på nytt.

... mektig og praktisk. Kanskje du har skrudd på tenninga i bilen din de siste seks månedene og bilen har ikke startet? Har du skrudd på tenninga i hjertet ditt de siste seks månedene og ikke klart å starte motoren?

Hvis du taler i tunger gjør det nå i 30 sekunder. Hva var det du akkurat gjorde? Du ba en perfekt bønn til Far gjennom Den Hellige Ånds gjerning som hjelper deg til å be. Og du bygger deg selv opp i selve prosessen. Hvor ofte skulle du tale i tunger? Hvor mye oppbyggelse trenger du? Trenger du en overdose av oppmuntring? Skriften sier:

"den som taler i tunger oppbygger seg selv" (1.Kor 14,4) De som bygger seg opp er forberedt til å bygge opp andre. De som ikke bygger seg selv opp forventer gjerne at andre gjør det. Går du til kirken for å styrke andre eller for å bli styrket? 1.Kor 14,26 gir deg det passende svaret på det spørsmålet. 

Denne ene gaven fokuserer på Giveren. Den er for deg. Det finnes så mye mismot, depresjon og fortvilelse der ute. Vi trenger mega-doser av oppmuntring. Ber du i tunger regelmessig så hjelper det til å helbrede depresjon, mentale lidelser og mismot. Hvordan vet jeg dette? Fordi du føler deg bedre når du taler i tunger? Nei. Men fordi Guds ord sier at du oppbygger deg.

Les Apg 2,1-4. Alle gavene fantes i Den gamle pakt bortsett fra tungetalen. Gud sparte den gaven til det nye pakts-folket. "... og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4. Norsk Bibel 88/97) Den eneste gaven som er gitt for å bygge oss opp er tilgjengelig for alle. Det gir mening. Gud ville ikke si: "Denne gaven oppbygger deg, men den er bare gitt til noen få."

Det skjer igjen i Apg 10 og 19. Når vi taler i tunger sammen gis kroppen kraft, åpenbaringen øker og bønnen styrkes. Vi har privatisert denne gaven. På pinsedagen var de alle sammen. Gratulerer med fødselsdagen, menighet!

"Jeg takker Gud: Jeg taler mer i tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) 

Paulus skrøt ikke. Han oppfordret sine venner til å bruke en gave han fant å ha en utrolig verdi. Så hva lærte du om dette, Paulus? Økt åpenbaring, oppmuntring, råd, hjelp i bønnen, helbredelse, enhet. Han ville også ha lagt til:

"Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger ..." (1.Kor 14,5a)  Hvorfor er dette i Skriften? For at ikke folk skal kunne si: "Jeg ba, men det skjedde ikke noe." For det gjorde det! Du mottok. Passivitet og vantro paralyserer folk. De tenker feil: "Kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha det?" Paulus ville ikke ha sagt: "Jeg vil at dere alle taler i tunger, men, selvsagt, ikke alle vil få det." Be om det, tro at du har det, så tal eller syng det ut!

Hva da med Paulus og det spørsmålet han stiller: "Taler vel alle med tunger?" (1.Kor 12,30) Leter han etter et negativt svar? Konteksten viser oss at Paulus taler om tunger som en tjeneste, ikke bare som en gave. Alle kan profetere, men det betyr ikke at alle er profeter. Alle kan tale i tunger, men ikke alle har gaven til å bringe budskap i tunger.

La oss be:

"Far, tilgi oss at vi har nedvurdert denne gaven ved ikke å utøve den trofast, både alene og sammen med andre. Tilgi vår likegyldighet. Vi ber Deg, Hellige Ånd, fjern tvil og motløshet. Løft av oss en vansmektet ånd, og gi oss lovprisningens drakt. Gjennom Kristus, vår Herre. Amen."

Luthersk fornyelsesbevegelse satser på lederskap i team

Lutheren Renewal får ny ledelsesstruktur. I fjor takket den profilerte lutherske presten, Paul Anderson (bildet), for seg etter mange års utrettelig arbeid innen denne amerikansk lutherske fornyelsesbevegelsen. Under hele tiden Lutheran Reneweal har eksistert har man arbeidet i team, nå styrkes denne profilen enda mer.

Det fremgår av nyhetsbrevet til Lutheran Renewal som ble publisert i dag.

Lederteamet vil bestå av styremedlemmene Nathan Hoff, Eric MacIntyre og Fred Thoni samt Denise Siemens, som kommer fra staben til Lutheran Renewals. Endringen fører til at de nå har en modell som kan brukes til å øke omfanget av kallet og misjonsoppgaven Lutheran Renewal utgjør.

7.-10. august inviterer Lutheran Renewal til konferanse i North Hights Lutheran Church i Arden Hills i Minnesota. Blant talerne finner vi Francis Frangipane og Larry Randolf.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 4

Her følger den fjerde del av undervisningen til den lutherske presten Paul Anderson:

Kanskje sier du: 'Jeg er blitt ydmyket nok. Jeg kunne tenke meg litt opphøyelse nå.' Å bli ydmyket og å ydmyke seg er to forskjellige ting. Kanskje du er enig med meg i at ydmykhet er avgjørende for lederskap etter Jesu modell og du ønsker å vokse i å ydmyke deg. Skriften sier ganske klart at jeg ikke skal vente på at Gud skal ydmyke meg. Jeg må ydmyke meg selv (Jak 4,10;1.Pet 5,6)

Jeg kan ikke gjøre meg ydmyk; det er en Åndens frukt. Men jeg kan ydmyke meg, praktisere holdninger og handlinger der jeg fornedrer meg selv. Her er noen bibelske måter å gjøre det på:

Jeg vil ta imot kritikk, selv når den er feil. David lot Sime'i ydmyke seg da han var på flukt ut av Jerusalem. Å forsvare seg mot falkse beskyldninger kan synes som en rett søken etter sannheten, men den avslører en misforstått frykt for eget rykte. Å ikke ta imot kritikk er å si at jeg trenger ingen kritikk. Kritikk er alltid ydmykende, så den er i virkeligheten en gave. Er det mulig, kjære pastor, at Gud bevilger deg en en slik kritikkens gave fra et av dine medlemmer fordi han ønsker å opphøye deg? Når du farer opp for å forsvare deg, beviser du at du har behov for kritikken og insisterer på at Gud må gjøre det igjen.

Jeg vil tjene andre, ikke på den måten jeg dikterer eller ønsker, men på den måten Gud befaler. Jeg vil lære å forutse behov slik en god vert gjør. Hyrder kjenner sauene sine, er klar over deres behov og tar seg av behovene. Det største behovet for sauene er å bli ledet. (Salne 23,2b) Nøden Jesus hadde for folk på hans tid var at de ikke hadde ledere. Fariseerne elsket all den oppmerksomheten de kunne få, titlene de ble gitt, og rosen de ble overdynget med. De brukte sine posisjoner til å dominere. I stedet for å lede hersket de.

Jeg vil be. Om "så mitt folk .... ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn ..." (2.Krøn 7,14) Jesus ba hele natten før han valgte sine disipler. Han var den mest avhengige person som noen gang har levd. Han sa og gjorde ikke noe uten å lene seg til sin Far. Bønn er barnets språk, avhengighetens språk. Vårt mål av bønn svarer til vårt behov av avhengighet. Gud gir oss problemer for å se hvor avhengige vi er, ikke for å se hvor flinke vi er til å finne svar. Bruker jeg mye tid på bønn, eller på å skaffe meg oversikt over mine egne forsyninger? Hvor viktig er bønnen for meg? Hvis den ikke er sentral i min livsstil, er jeg ikke ydmyk uansett hva folk må mene om det.

Jeg vil ikke klage når jeg lider som om jeg fortjener noe bedre. "Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete ..." (5.Mos 8,2-3) Responsen på prøveløser er ofte å klage. Å klage er å si at vi fortjener da noe bedre.

Jeg vil bekjenne mine synder for en annen en Gud, for det er ydmykende å gjøre det. Pastor, hvem er din pastor? Hvem stoler du på? Hvem vender du deg til for å få støtte, forbønn og råd? Hvem deler du dine svakheter med? "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Jeg vil være lydig, uansett pris.

Jeg vil rose meg av mine svakheter (2.Kor 12,9), og det betyr at jeg vil være transparent og sårbar.

(fortsettes)

Kilde: Visjon

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 3

Her følger tredje del av den lutherske presten Paul Anderson's undervisning:

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)

(fortsettes)

Kilde: Visjon.

Tegningen fremstiller Jesabel.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 2

Her følger andre del av den lutherske presten Paul Andersons undervisning:

Jesus underviste om ydmykhet med to bilder: et barn og en tjener. Barn er fysisk mindre enn andre. Jesus brukte dem som eksempel på ydmykhet på grunn av deres lave høyde, deres tilsynelatendee mangel på betydning, deres tillit og deres åpenhet. (Matt 18,1-4) På samme måte har tjenerne den laveste posisjonen. De har minst ære, omdømme, lønn og betydning. Tjenere gjør ikke det de selv vil, men hva deres herrer vil at de skal gjøre. Og når de gjør det, får de ikke noe ære for det (Luk 17,10). De har ingen egen vilje, ingen frihet, ingen rettigheter, bare plikter. De har ingen ærestitler.

Hele Jesu liv fra fødsel til død var et bilde av ydmykhet. Jesus er legemliggjørelsen av ydmykhet, og Satan er antitesen. Satan var den høyeste av englene, og likevel ville han ha mer, mens Jesus som hadde den høyeste plass i huset, villig gav avkall på den for å bli en tjener. Han som "var i Guds skikkelse" kom "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene". Fotvaskingen var et livssymbol. Hans fødsel var beskjedeen - på et beskjedent sted av en beskjeden kvinne (se Marias lovsang, en oppsumering av Det gamle testamentes undervisning om ydmykhet). Ættetavlen hans inkluderte folk med lavstatus og tvilsom bakgrunn. Han ble døpt i en beskjeden elv nær det laveste punktet på jord av en beskjeden evangelist som levde i ødemarken og spiste insekter.

Han vokste opp på et beskjedet sted ("Kan det komme noe godt fra Nasaret?"), tjente under en far som var en vanlig håndverker, ble så en omreisende predikant, noe som føltes pinlig for familien. Han valgte disipler med beskjeden bakgrunn fra Galilea, lavere i status enn Judea. Helbredelses- og befrielsestjenesten brakte ham i siste instans mer skam enn respekt. Han brukte tid med lavstatusfolk, de forstøtte. Han presenterte seg som en ydmyk konge som red inn i Jerusalem på et esel, og til slutt døde han den mest foraktelige av alle mulige dødsmåter, korsfestelse, mens han mistet den eneste eiendel han hadde. Etter sin død ble han "regnet blant overtredere". Han personifiserte total avvisning, avvist av hjembyen, av det religiøse fellesskapet, av den nasjonen han identifiserte seg med, av familien, av sine disipler da han hadde mest behov for dem, av en hedensk konge som hadde makt til å sette ham fri, og til slutt av sin egen Far. Profeten Jeasja skrev "at foraktet var han og forlatt av mennesker".

Hvorfor er stolthet så farlig?

Den opererer uten Gud. Den stoler helt på seg selv, like til det å stå Herrens ord imot (Jes 9,9-10). Den sier: "Vi gjør det likevel." Salmisten skriver om en slik arroganse på denne måten: "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer." (Salme 10,4) Den stolte sier: "Jeg har ingen nød" (Åp 3,17). Saul tok saken i egne hender da Samuel ikke kom for å bære frem offeret. Det var opprørsk uavhengighet på linje med trolldom.

Gud hater den. Stolthet står først på sisten over de sju dødssynder (Ord 8,13). Den står sammen med forferdelige overtredelser: Folk som byttet ut Guds sannhet med løgn, forlot naturlig lyst til fordel for unaturlig, gikk over alle grenser slik at Gud til slutt gav dem opp, de som er fulle av all slags ondskap, inkludert mordere, gudshatere og de arrogante og skrytende (Rom 1,30). I endetiden vil stoltheten finne enda større plass. "For menneskene skal da være ... skrytende, overmodige ... uten aktelse for det hellige" (2.Tim 3,2)

Den frarøver oss nåde. De stolte får ikke nåde, de får skam. "Med overmot følger skam." (Ord 11,2) "Herren er opphøyet. Han ser til den ringe og den stilte kjenner han på lang avstand." (Sal 138,6) Den stolte kan ikke erfare Guds nærvær. Hvis mennesker sier til deg: "Gud synes så langt borte," så svar ikke bare: "Han kan synes så langt borte, men han er alltid nær." Det kan være at de er stolte og avstøtende for Gud som velger å holde seg på avstand av de hovmodige. Kjenner du mennesker som er så stolte at du helst ikke vil være i nærheten av dem? Det gjør Gud også.

Den skaper gale forutsetninger. Hensiketen med lederskap er tjeneste i følge Jesu undervisning, men faren med posisjon, høyere rang enn andre, er at vi kan tenke at vi bør tjenes. Jeg følte det som hovedpastor. Jeg laget mine egne forutsetninger på basis av min posisjon. Jeg tenkte at medlemmene burde følge min visjon og støtte min plan fordi jeg var pastoren. Det er stolthet, og det leder til åndelig misbruk.

(fortsettes)

Kilde: Tidsskriftet Visjon.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 1

Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!

I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:

Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.

Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.

Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.

Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.

Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.

Hva er ydmykhet?

Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."

Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.

Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.

(fortsettes)

Luthersk nettverksbygging for fornyede menigheter

Det skjer mye spennende blant våre lutherske venner for tiden. Jeg gleder meg over at mange av de lutherske sammenhengene opplever vekst, fornyelse og er åpne for Guds hellige Ånd på en måte en ikke ser det i så mange andre sammenhenger. Den lutherske presten Paul Anderson (bildet), som har norske aner, leder et spennende nettverk av menigheter som ble dannet på et møte i St. Paul i Minnesota i 2002. Nettverket kalles Alliance for Renewal Churches. I presentasjonen av nettverket heter det:

"Vi er et nettverk av selvstendige menigheter under Jesu Kristi herrevelde. Vi knytter oss sammen for å fremme Guds rike inkludert menighetsforvandling og menighetsplanting gjennom Den Hellige Ånds utrustende nærvær."

Denne alliansen av fornyelsesmenigheter er en forpliktende relasjon bygget på felles verdier og visjon, ikke bare teologi. Det heter videre i presentasjonen: at alliansen av fornyelsesmenigheter er:

"en strategisk gruppering av forsamlinger som vil sørge for oppmuntring, fellesskap, konsultasjon, gjensidig ansvarlighet, beskyttelse og bønn. Det er for menigheter som: * Søker Den Hellige Ånds utrustende nærvær. * Tror at Åndens gaver er essensielle, ikke valgfrie tillegg. * Forener seg for å hjelpe menigheter med en luthersk arv til forandring inn i det Gud gjør i dag. * Er enige om å nette seg sammen og bygge relasjoner grunnet på tillit. *Tror det er å foretrekke å være innbyrdes avhengige fremfor uavhengige."

Alliansen av fornyede menigheter har knyttet seg til Doulos nettverket i Norge. Dette nettverket har sin bakgrunn i det såkalte Kristkirkenettet som ble startet i 1994. Det er et nettverk av menigheter med tilnærmet samme teologiske og strukturelle grunnlag som Kristkirken i Bergen. Etter som tiden har gått, har vi innsett at vi trenger en annen og utvidet form for nettverk – det som i dag ofte kalles et apostolisk nettverk.

Følgende verdier er med på å binde de ulike menighetene og enkeltpersonene i Doulos nettverket sammen:

Bibelen – de hellige skrifter i Det gamle og Det nye testamente som Guds ord til oss. Den Hellige Ånds tjeneste i den troendes og menighetens liv og tjeneste. Relasjoner – samfunnet med Gud og de helliges samfunn i og på tvers av menighetsgrensene. Relasjoner mellom ledere bygget på nærhet og tillit. Menighetsplanting. Enhet – primært praktisert på lokalplanet. Menn og kvinners likeverd og den klassiske tjenestedeling hvor menn ivaretar den åndelige ledelse av menigheten. Dåp som forener oss med Kristi død og oppstandelse og nattverd som gir oss samfunn med den levende Kristus gjennom hans legeme og blod.

Dette er Doulos nettverket:

* Et fellesskap av menigheter og ledere som holdes sammen av et felles ønske om å se Kristi legeme vokse til alt Gud ønsker det skal være.

* Er dannet for å gi enkeltmenigheter en opplevelse og erfaring av å høre til et større fellesskap.

* Er dannet for å tilrettelegge for og styrke meningsfylte relasjoner mellom ledere for å styrke dem i deres kall og gjennom det bygge og plante sunne og voksende lokalmenigheter.

* Bygger på en overbevisning om at alle tjenestegavene i Efeserne 4,11-12 – ”det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp” - skal finnes i menigheten ”inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde” (Ef 4,13) – og at vi ennå ikke har nådd dette målet.

* Tror at hver av gavene følges av en spesiell utrustning og at menigheten er avhengige av dem alle, likeså vel som de andre nådegaver Herren gir ved sin Ånd, for å vokse en sunn og sann vekst.

* Tror likevel at det finnes en prioritering, ikke i verdi, men etter funksjon for menighetens vel slik det uttrykkes i 1 Korinterbrev 12,28: ”Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter ….”

* Tror at noen av disse gavene skal fungere translokalt – primært apostler og profeter – men at også andre kan kalles til å tjene andre menigheter enn deres egen med de gaver de har fått.

* Tror at lokalmenigheten er kalt til å være selvstyrt og at ingen utenfra kan diktere den – men at den selv kan velge å gi translokale tjenestegaver saks- og tidsbegrenset autoritet.

* Ser apostelen Peters beskrivelse av seg selv som ”medeldste”, som et mønster for den funksjon medlemmer av et apostolisk team gis av og i menigheter. De er slike som setter seg ned sammen med den lokale forstander eller det lokale lederskap for å styrke dem, oppmuntre dem, utruste dem og hjelpe dem til å se helheten i menighetens tjeneste og kall.

* Tror at ledere er kalt til å være tjenere, men at deres viktigste tjeneste er å lede, ikke ved å herske over menigheten, men ved å være forbilder og ved å bruke den utrustning Gud har gitt dem til å være hyrder til å utruste de hellige til deres tjeneste til Kristi legemes oppbyggelse og lede menigheten slik at den bygges i sannhet og kjærlighet.

* Vi vil bygge opp et apostolisk team som kan tjene og betjene menigheter og ledere som ønsker det – gjennom forbønn, kontakt og besøk. Vi vil slik vi har gjort det med eldsterådene i Kristkirkenettet, samle ledere til fellesskap for gjensidig undervisning, oppbyggelse og omsorg. Vi vil også samle menighetene og andre som er interessert, til større arrangement. Vi vil også ha åpne øyne for å se hvordan tjenestegavene og andre gaver på ett sted kan bidra til menighetenes liv på andre steder og slik fremme utveksling mellom menighetene. Vi vil oppmuntre til dannelse av lokale og regionale nettverk av kristne ledere der det er mulig.

Vi vil ha ordninger for å verne ledere mot fall og utroskap og for oppreisning av dem som måtte ha falt.