Konferanse om menighets- og samfunnsforvandling i Sverige

Jeg synes det er spennende at den nå pensjonerte hovedpastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet) skal til Stockholm 18.-20. september, for å tale i den gamle og ærverdige Elimkyrkan. Det vil si Elimkyrkan er ikke eldre enn 1990, men den er grunnlagt av to svært interessante frimenigheter i Sveriges hovedstad: Östermalms baptistförsamling som har drevet sin virksomhet fra slutten på 1800-tallet, og Birka Frikyrkoförsamling som tidligere har hatt en kirke i Birkastaden. I dag er Elimförsamlingen tilsluttet Det svenske Baptistsamfunnet og Evangeliska Frikyrkan.

Til Stockholm kommer også lederen for Veien Bibelskole, Sverre Bjørnhaug. Tema for samlingen er "Transformation". Det er vel kanskje fordi vi ikke har ord som dekker betydningen at man bruker det engelske navnet, men vi snakker altså om "forvandling", og det av en slik karakter at det virkelig blir endring fordi evangeliet om Guds rike forkynnes med tegn og under, og hvor alt gjennomsyres av bønn.

Når jeg skriver at det er interessant at lutheraneren Reidar Paulsen reiser til en baptistforsamling i Sverige for å undervise, så er det av minst to grunner:

Reidar Paulsens tjeneste er en tjeneste til hele Kristi kropp, og nå når han har gått over i "pensjonistenes rekker", så har det frigjort tid til at flere enn Kristkirken kan nyte godt av hans innsikt i Guds ord og hans lange erfaring som pastor. Det andre er at baptister utvilsomt har mye å lære av lutheranere!

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 1

Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!

I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:

Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.

Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.

Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.

Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.

Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.

Hva er ydmykhet?

Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."

Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.

Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.

(fortsettes)

Luthersk nettverksbygging for fornyede menigheter

Det skjer mye spennende blant våre lutherske venner for tiden. Jeg gleder meg over at mange av de lutherske sammenhengene opplever vekst, fornyelse og er åpne for Guds hellige Ånd på en måte en ikke ser det i så mange andre sammenhenger. Den lutherske presten Paul Anderson (bildet), som har norske aner, leder et spennende nettverk av menigheter som ble dannet på et møte i St. Paul i Minnesota i 2002. Nettverket kalles Alliance for Renewal Churches. I presentasjonen av nettverket heter det:

"Vi er et nettverk av selvstendige menigheter under Jesu Kristi herrevelde. Vi knytter oss sammen for å fremme Guds rike inkludert menighetsforvandling og menighetsplanting gjennom Den Hellige Ånds utrustende nærvær."

Denne alliansen av fornyelsesmenigheter er en forpliktende relasjon bygget på felles verdier og visjon, ikke bare teologi. Det heter videre i presentasjonen: at alliansen av fornyelsesmenigheter er:

"en strategisk gruppering av forsamlinger som vil sørge for oppmuntring, fellesskap, konsultasjon, gjensidig ansvarlighet, beskyttelse og bønn. Det er for menigheter som: * Søker Den Hellige Ånds utrustende nærvær. * Tror at Åndens gaver er essensielle, ikke valgfrie tillegg. * Forener seg for å hjelpe menigheter med en luthersk arv til forandring inn i det Gud gjør i dag. * Er enige om å nette seg sammen og bygge relasjoner grunnet på tillit. *Tror det er å foretrekke å være innbyrdes avhengige fremfor uavhengige."

Alliansen av fornyede menigheter har knyttet seg til Doulos nettverket i Norge. Dette nettverket har sin bakgrunn i det såkalte Kristkirkenettet som ble startet i 1994. Det er et nettverk av menigheter med tilnærmet samme teologiske og strukturelle grunnlag som Kristkirken i Bergen. Etter som tiden har gått, har vi innsett at vi trenger en annen og utvidet form for nettverk – det som i dag ofte kalles et apostolisk nettverk.

Følgende verdier er med på å binde de ulike menighetene og enkeltpersonene i Doulos nettverket sammen:

Bibelen – de hellige skrifter i Det gamle og Det nye testamente som Guds ord til oss. Den Hellige Ånds tjeneste i den troendes og menighetens liv og tjeneste. Relasjoner – samfunnet med Gud og de helliges samfunn i og på tvers av menighetsgrensene. Relasjoner mellom ledere bygget på nærhet og tillit. Menighetsplanting. Enhet – primært praktisert på lokalplanet. Menn og kvinners likeverd og den klassiske tjenestedeling hvor menn ivaretar den åndelige ledelse av menigheten. Dåp som forener oss med Kristi død og oppstandelse og nattverd som gir oss samfunn med den levende Kristus gjennom hans legeme og blod.

Dette er Doulos nettverket:

* Et fellesskap av menigheter og ledere som holdes sammen av et felles ønske om å se Kristi legeme vokse til alt Gud ønsker det skal være.

* Er dannet for å gi enkeltmenigheter en opplevelse og erfaring av å høre til et større fellesskap.

* Er dannet for å tilrettelegge for og styrke meningsfylte relasjoner mellom ledere for å styrke dem i deres kall og gjennom det bygge og plante sunne og voksende lokalmenigheter.

* Bygger på en overbevisning om at alle tjenestegavene i Efeserne 4,11-12 – ”det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp” - skal finnes i menigheten ”inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde” (Ef 4,13) – og at vi ennå ikke har nådd dette målet.

* Tror at hver av gavene følges av en spesiell utrustning og at menigheten er avhengige av dem alle, likeså vel som de andre nådegaver Herren gir ved sin Ånd, for å vokse en sunn og sann vekst.

* Tror likevel at det finnes en prioritering, ikke i verdi, men etter funksjon for menighetens vel slik det uttrykkes i 1 Korinterbrev 12,28: ”Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter ….”

* Tror at noen av disse gavene skal fungere translokalt – primært apostler og profeter – men at også andre kan kalles til å tjene andre menigheter enn deres egen med de gaver de har fått.

* Tror at lokalmenigheten er kalt til å være selvstyrt og at ingen utenfra kan diktere den – men at den selv kan velge å gi translokale tjenestegaver saks- og tidsbegrenset autoritet.

* Ser apostelen Peters beskrivelse av seg selv som ”medeldste”, som et mønster for den funksjon medlemmer av et apostolisk team gis av og i menigheter. De er slike som setter seg ned sammen med den lokale forstander eller det lokale lederskap for å styrke dem, oppmuntre dem, utruste dem og hjelpe dem til å se helheten i menighetens tjeneste og kall.

* Tror at ledere er kalt til å være tjenere, men at deres viktigste tjeneste er å lede, ikke ved å herske over menigheten, men ved å være forbilder og ved å bruke den utrustning Gud har gitt dem til å være hyrder til å utruste de hellige til deres tjeneste til Kristi legemes oppbyggelse og lede menigheten slik at den bygges i sannhet og kjærlighet.

* Vi vil bygge opp et apostolisk team som kan tjene og betjene menigheter og ledere som ønsker det – gjennom forbønn, kontakt og besøk. Vi vil slik vi har gjort det med eldsterådene i Kristkirkenettet, samle ledere til fellesskap for gjensidig undervisning, oppbyggelse og omsorg. Vi vil også samle menighetene og andre som er interessert, til større arrangement. Vi vil også ha åpne øyne for å se hvordan tjenestegavene og andre gaver på ett sted kan bidra til menighetenes liv på andre steder og slik fremme utveksling mellom menighetene. Vi vil oppmuntre til dannelse av lokale og regionale nettverk av kristne ledere der det er mulig.

Vi vil ha ordninger for å verne ledere mot fall og utroskap og for oppreisning av dem som måtte ha falt.

Må frasi seg vigselsretten

Den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven stiller bibeltroende mennesker overfor en rekke viktige spørsmål og vanskelige avgjørelser. Lørdag var det samling i Doulos-nettverket, som springer ut av Kristkirken i Bergen og som er et nettverk av frie menigheter på luthersk grunn i Norge. I forbindelse med samlingen lørdag ble det rettet fokus mot vigselsretten i lys av den nye "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen (bildet), tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, og leder av Doulos nettverket, er krystallklar i sitt syn på denne famøse loven. Han kaller den antikristelig, og er av den oppfatning at menighetene må frasi seg vigselsretten. Han håper at så mange som mulig vil gjøre dette, og gjerne samlet, slik at det blir et vitnesbyrd i kampen mot den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen ser for seg at det må utarbeides et skikkelig kirkelig vigselsrituale, og på samlingen lørdag ble det blant lederne som deltok der drøftet ulike typer vigselsritualer. Paulsen mener at tiden ikke er inne for å konkludere med hvilket man bør lande på ennå. Han er likevel tydelig på at det er uholdbart for ektepar som tilhører Doulos nettverket skulle havne inn under den nye loven.

En av de som var invitert til å drøfte disse spørsmålene var biskop elect i Den Nordisk-Katolske Kirke, fader Roald Nikolai Flemestad. Han tar til orde for å drøfte en offentlig registrert samboerkontrakt med derpå følgende kirkelig vigsel som et alternativ til den nye loven. Han deler også synet på at kristne ikke kan akseptere den nye loven. Ekteskapet vil da kunne bygges på en juridisk kontrakt samtidig som offentlighetskravet sikres gjennom en kirkelig vigsel. Dette vil dermed bli noe annet enn et vanlig inngått samboerskap.

Selv har jeg ikke konkludert i denne saken, men jeg er takknemlig for at Doulos nettverket setter dette på sakskartet. Jeg er også glad for at mange med meg sier det rett ut at den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven er antikristelig. Jeg vil aldri kunne godkjenne vigsler foretatt etter den, som ekteskap i bibelsk forstand. Ganske enkelt fordi det ikke finnes noe grunnlag i Den Hellige Skrift for samkjønnede ekteskap. Derfor omtaler jeg da også konsekvent dette som den såkalte "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen, Lakeland og troens bevis

Pastor emeritus Reidar Paulsen i Kristkirken i Bergen er en mann jeg setter høyt. Han har en visdom og en tyngde som få andre norske kristenledere. Selv har jeg hatt gleden av å ha ham på besøk her hjemme hos oss, en samtale jeg satte stor pris på og som har fått stor betydning for eget liv.


I dagens utgave av Dagen/Magazinet skriver Paulsen en kronikk med tittelen: "Disse tegn skal følge dem som tror." Det er intet forsvar av Lakeland møtene, men Paulsen reiser et betimelig spørsmål:


På den ene siden har vi alle advarslene mot falske profeter og vranglære i Det nye testamente, men NT er jo også full av skriftsteder som omhandler helbredelse, tegn og undergjerninger. Paulsen understreker sterkt behovet for å bedømme åndene, og ta ordene om falske lærdomsvær på ramme alvor, men han løfter også frem Det nye testamentes undervisning om "at disse tegn skal følge dem som tror." Det er nødvendig. Vi trenger mer enn noensinne å forkynne frimodig Golgataverket, som også innebærer at "det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar," og "ved Hans sår har vi fått legedom", for å sitere den store Messiasprofetien hos Jesaja. Og den første menighet var frimodig og ba djervt om at Gud skulle stadfeste deres forkynnelse:
"Nå Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet, idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skje ved Din Hellige tjener Jesu navn." (Apgj 4,29-30)


Jeg holder på å lese Vineyard pastor Gary Best sin bok "Naturlig overnaturlig" for tiden. Årsaken er at jeg så gjerne vil lære hvordan vi kan se mer av Guds overnaturlige kraft på en naturlig måte i blant oss. Jeg lengter etter å "lese ordene og gjøre gjerningene", og jeg synes det er befriende å lese Best når han skriver med tydelig henvisning til John Wimbers undervisning: "Selve nøkkelen i Johns undervisning er at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt 'salvet'. John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen." (1)


Men du har sikkert forstått at det er et lite "men" i det jeg skriver. Dette lite "men" går ut på at jeg synes norske kristenledere skal ta mer på alvor de alvorlige utslagene av det vi ser skje i Lakeland: syke som slås og sparkes i Jesu navn, Bentleys lefling med death metal, og den sterke fokuseringen på engler. Det er en sorg hos meg å se at det ikke skjer. Vi trenger nemlig også tydelighet på dette området - fra de som skal være hyrder for flokken.

Kilde:
1) Gary Best: Naturlig overnaturlig. Om å spille på lag med Gud. Luther 2006, side 12