En kjempe i Guds rike har gått hjem til Gud - Reidrar Paulsen er død

En av nestorene i norsk kristenhet har fått hjemlov. Reidar Paulsen døde på den siste dagen i juli, etter lang tids sykdom, 84 år gammel. Selv hadde jeg gleden av å ha nær kontakt med Reidar i den tiden han drev magasinet Visjon, og før han ble syk hadde jeg gleden av å besøke ham i hans eget hjem. Etter at han ble syk hadde vi periodevis telefonisk kontakt.

Reidar var en pioner. Han hadde en egen teft for Åndens gjerning i vår egen, og skrev begeistrede artikler i magasinet han startet, Visjon, om det han så og var vitne til. Visjon var i sin tid den fremste avisa for vekkelse og fornyelse, og introduserte den vide karismatiske fornyelsen verden over for norske kristne.

Reidar var uredd - på Bibelens vegne.  Han var tro mot sitt kall og sitt konservative bibelsyn, og var ddermed også en mentor og ble en åndelig far for mange unge troende. Ikke bare innen Kristkirken og nettverket Doulos, men langt utenfor egne rekker. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for det privilegiet av å få kjenne denne varme, gode, trygge kristenlederen som hadde stor integritet.

For norsk bønnebevegelse ble han en stor inspirator, idet han introduserte 'bønnefyrtårnene' til argentineren Ed Silvoso. For det er vi ham svært takknemlige.

I 2012 skrev Reidar Paulsen en artikkel om økumenikk som jeg fikk hans tillatelse til å publisere.For å hedre hans gode minne gjengir jeg den en gang til: 

Økumenikk er blitt et ord vi bruker oftest i forbindelse med det som foregår på et plan høyt hevet over vanlige kristne menneskers hverdag. Det er det de driver med i Kirkenes Verdensråd, i Lausanne-bevegelsen osv. eller litt nærmere, i Norges Kristne Råd og NORME osv. Og det de gjør der, er «godt» eller «dårlig» alt etter utgangspunktet for den som uttaler seg.

Men selv om ordet økumenikk ikke hører til i manges dagligtale, er selve saken, kristen enhet, kontinuerlig aktuell. Den møter de fleste av oss, ikke i økumeniske erklæringer og dokumenter, men i møte med naboen som hører til en annen forsamling eller kristen bevegelse. For noen av oss har det nærmest blitt en bekjennelse at «når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet» (sett inn det stedsnavnet som passer). Ja, der er mange forsamlinger som selvsagt også kan kalles menigheter i flertall. Men menighetens Herre har neppe mer enn én kropp i byen.

Våger vi å tenke slik, blir økumenikk en kilde til glede – vi har brødre og søstre spredt over hele byen i alle forsamlinger som bekjenner Jesus og forkynner evangeliet – og en kilde til smerte – vi ser så ulikt på så mye som er viktig.

Og det blir en utfordring! For straks vi anerkjenner en annen som kristen, blir vi bundet av det Jesus kalte «et nytt bud», budet om broderkjærlighet eller søskenkjærlighet: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Det er en kjærlighet som er mer enn følelser, noe som krever å kles i kjøtt og blod. Johannes taler om å elske, «ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet». Jesus sier at vår innbyrdes kjærlighet vil bli så synlig at «da skal alle forstå at dere er mine disipler». Uten å avsvekke dette våger jeg likevel å si at dette begynner med hvordan vi tenker om andre forsamlinger og lederne deres. Det festes i holdninger.

Det utmyntes i ord, det vi sier. Og det slår ut i blomst i hvordan vi handler og behandler hverandre.

«Vi har ingen konkurrenter», sier økumenisk bevisste ledere når det lykkes bedre for en annen menighet enn deres egen. De sørger med dem som sliter og gleder seg over andres fremgang. De rekker hånden til hverandre og deler sine ressurser med dem som trenger det. Så smiler de over historien som en munter frelsesoffiser fortalte om en kollega. Han strevde med en rapport til hovedkvarteret.

Det gikk ikke så bra, så han ble mer og mer mismodig jo lengre han kom. Så til slutt slengte han på en linje nederst: «Men takk og pris, det går ikke bedre hos pinsevennene».

Sverige: Likestillingsminister vil innføre vigselstvang

Den svenske likestillingsministeren, Åsa Lindhagen (bildet), som representerer Miljöpartiet, vil innføre vigselstvang i Sverige. Det betyr i praksis at hun vil frata alle trossamfunn og vigselsmenn som ikke vil vie homoseksuelle par vigselsretten. Det er Aftonbladet som melder dette.

Samkjønnede par fikk mulighet til å gifte seg i Sverige i mai 2009, men Riksdagen besluttet samtidig, med stort flertall, at en vigselsplikt for trossamfunnene ikke ville være forenelig med respekten for tros-og samvittighetsfriheten. Mange trossamfunn, ikke bare frikirkelige, men også katolikker og ortodokse og muslimske, vier ikke homoseksuelle par.

Men nå mener likestillingsministeren at det skal bli slutt på dette. Prester, pastorer, imamer og andre som har vigselsrett og som ikke vil vie homoseksuelle, skal fratas denne reten, om hun nå får det som hun vil.

Flere trossamfunn i Sverige har siden 2009 argumentert for at Sverige burde ha en sivilrettslig ordning for selve vielsen, med en borgerlig vigsel for alle og en religiøs seremoni for dem som så ønsker det.

Det er nok bare et tidsspørsmål før det samme kravet fremmes i Norge med full politisk tyngde, og det kan være helt greit. Daværende pastor i Kristkirken og leder for Doulos-nettverket, Reidar Paulsen, fremmet i sin tid forslag om at frikirkelige pastorer frasa seg vigselsretten. Dermed kunne homofile par bli viet borgerlig, og frikirkene slippe å utføre en handling som var i strid med deres tro og overbevisning.

Så er det riset bak speilet. Flere norske politikere ønsker også å frata norske trossamfunn den såkalte 'statsstøtten', om de ikke vil vie homofile, men noe slikt finnes ikke. Denne 'statsstøtten' skyldes jo den særordningen Den norske kirke har, hvor Den norske kirke, til tross for at vi ikke lenger har en statskirke, får dekket sine lønns- og personalutgifter samt støtte til deres kirkebygg. Fordi Den norske kirke finansieres over skatteseddelen, handler den såkalte 'statsstøtten' om å få tilbakebetalt den delen av statsfinansieringen av Den norske kirke som tilkommer denne kirken. Så skal dette fratas trossamfunnene, må særordningen for Den norske kirke falle bort. Hvis ikke er jo alle nordmenn med på å finansiere et statsdrevet trossamfunn. Om man er medlem eller ikke.

Billedtekst: Jämställdhetsminister Åsa Lindhagen. Foto: Den svenske regjeringen. 

En plogspiss i Guds rike fyller 80 år

I dag vil jeg hedre en virkelig hedersmann i Guds rike. Reidar Paulsen (bildet) fyller 80 år i dag. Det er nesten ikke til å tro. Reidar Paulsen står som en bauta i norsk kristenhet. En pioner, en tydelig bibeltroende, raus, med stor åndelig innsikt og kunnskap.

Joda, det har blåst litt rundt ham, i enkelte sammenhenger har han vært kontroversiell, men slik er det med alle som stikker seg litt frem i den norske kirkevirkeligheten. Men Reidar Paulsen har ikke vært stridbar, men har løftet frem sider ved Guds ord som er blitt oversett og kanskje glemt. Det gjelder ikke minst Helligåndens gjerning i våre liv og i våre menigheter. En hjertens takk, Reidar fra en som dette fikk stor betydning for. Takk for at du har gjort det på en så trygg måte.

Og takk for at du inviterte Ed Silvoso til Norge og har arbeidet så ivrig for å etablere bønnefyrtårn rundt om i Norge. Himmelen vet hvilken stor betydning de er. I det hele tatt har du brakt litt mer himmel til jord, i form av Åndens gaver gitt til Kristi kropp.

Det er spesielt fra tiden da Reidar Paulsen startet tidsskriftet Visjon at jeg kjenner han. Et magasin som gjennom reportasjer ga oss et unikt bilde av hva Gud gjør rundt om på hans vide jord. Men her var også grundig bibelundervisning, og vi er fremdeles mange som savner dette magasinet. Heldigvis, til glede for mange har Reidar Paulsen fortsatt å skrive innsiktsfulle kronikker og kommentarer publisert både i avisen Dagen og på hans nettsted: www.basileia.no Kjære Reidar, fortsett med dette!

80 år er en anseelig alder, men det var da det virkelig tok av for Moses! Jeg ber om at Herren må gi deg mange gode år i et fruktbærende arbeid for Guds rike. Jeg låner gjerne øret til deg og jeg ser fremdeles tilbake med stor glede for den dagen jeg fikk tilbringe sammen med deg i hjemmet ditt for noen år siden. Den samtalen fikk stor betydning for mitt liv. Gratulerer med dagen!

Ved tro alene, men troen er aldri alene

Med vennlig tillatelse fra pastor emeritus Reidar Paulsen gjengis her hans tale i Kristikirken i Bergen i går. Dette er åndelig sikringskost i vanskelige tider som vår, her visdom fra en pastor med lang fartstid, en erfaren trygg sjelesørger:

Emnet vi har fått i dag, er nummer fem i Ed Silvosos liste over hindringer for transformasjon, for fornyelse og vekst og forandring og fremgang for Guds rike i verden.
Jeg vil ikke si hva hindringen er – nå. Men jeg kommer til den etter hvert.

La meg først prøve meg som (små)profet. Er der mange av dere som streker under eller fargekoder vers i Bibelen? Har dere streket under noe i Efeserbrevet? Nitti til 100 prosent av dere som har gjort det, har streket under kapitel 2, vers 8 eller både vers 8 og 9. Stemmer det?

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». Vers 9: «Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».
«Frelst ved tro» – ved troen alene – og det er «Guds gave»!
«Luther og Calvin gjorde den paulinske lære til sentrum i den kristne læren; rettferdiggjørelsen skjer «ved troen alene» og utelukker enhver tale om menneskers fortjeneste overfor Gud». (Store norske leksikon).

Artikkel IV i Augustana sier: «Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg. Rom 3 og 4».

En gang til: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».

Men disse versene står i en sammenheng. Vers 9 følges av vers 10: «For vi er hans verk», samme sak, hans verk, nåde, ved tro. Men her er en fortsettelse: Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Med vers 11 skifter emnet, men vers 10 hører sammen med de ni versene før.

Augustana igjen, nå artikkel VI «Om den nye lydighet»: «Like ens lærer de at denne tro bør bære gode frukter, og at en må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud, fordi Gud vil det» – og teksten fortsetter med å forsikre oss om at dette ikke er for å bli frelst, men fordi vi er det. Det er tale om troens gode frukter! Melanchthon skrev altså at «denne tro bør bære gode frukter». Luther var ikke helt fornøyd. Etter hans mening skulle det ha stått at «denne tro bærer gode frukter». Han kunne også si: «Troen alene rettferdiggjør, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten».

Nåde, tro, frelse, rettferdiggjørelse følges av et kall som sender oss rett inn i denne verden. Ikke ut av, men inn i. Der har Gud vært foran oss og lagt ferdig gode gjerninger som vi skal vandre i. Jesus talte om det mange ganger på forskjellig vis. Tydeligst av alt er det vi kaller Bergprekenen.
Matt 5,14-16: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset» Hvordan, Jesus? Hvordan skal vi lyse? «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

Gjør et søk i en databibel på «gode gjerninger». Du vil antakeligvis bli forbauset. Her finner du blant annet et ord fra Peter, et ord som nesten parafraserer Jesu ord om lyset virksomt i verden. 1 Pet 2,12: «Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer».

Troens liv leves ut i bønn, lovsang, bibel og felleskap – under Ordet og ved nattverdbordet – men ikke minst i gode gjerninger inkludert evangelisering og misjon. Ja, der er rom for det Matias Orheim sang om, «når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her», men også Orheims klare bekjennelse: «Kvardagskristen vil eg vera».
For å bruke Jesu og Pauli ord: Av nåde blir vi frelst og gjort til verdens lys alene ved tro, men troen kan ikke overleve lenge under et kar. Det er i staken troens lys får de gode gjerningers oksygen og lyser for verden!

Ed Silvosos hindring nr. 5 er: Å la troen bli drept av mangel på gjerninger.

Jesu bror Jakob er tøff med sine lesere. Jak 2,14-17: «Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det? Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».
Og Jakob fortsetter. Jak 2,18-20: «Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det – og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig».

Tar du deg tid til å lese hele Jakobs argumentasjon, tror jeg du måtte si at Luthers kritiske holdning til Jakos brev, ikke er rettferdig. Jakob går fint inn under «ved tro alene, men troen er aldri alene»!

Vi må tilbake til utgangspunktet i Efeserbrevet. Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Et bibelsk stikkord her er «vandre». Hør. Rom 6,4b: «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv». 2 Kor 5,7: «For vi vandrer i tro, uten å se». Gal 5,25: «Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden».

Samme sak!

• Vandre i et nytt liv
• Vandre i tro
• Vandre i Ånden
• Vandre i gode gjerninger

Det er liv; det er vekst; det er forandring; det er utvikling, eller det er stagnasjon. Du fikk ikke utlevert hele manus for ditt liv den gangen du kom til tro på Jesus som din frelser og Herre. Du visste ikke engang om det skulle bli en 100-meter-spurt eller en maraton. På et tidspunkt visste Paulus at han nærmet seg målet. 2 Tim 4,7: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen», skrev han.

Men vandringen er ikke minst en oppdagelsesreise. Hvis Gud på forhånd har lagt ferdig gode gjerninger for oss, burde det bli en spennende ferd. Det gjelder den enkelte av oss. Er du frelst, er du påmeldt. Startavgiften er betalt.

Det gjelder menigheten også. Kristkirken, menigheten i byen, kirken i verden. Kristkirken er 20 år, menigheten i Bergen kanskje 1000 år, kirken i verden det dobbelte.
De gode gjerningene er lagt ferdige. Troskap og vekst hører sammen – ikke allslags vekst, men i tro, håp og kjærlighet. Om en av de paulinske menighetene sier apostelen. 1 Tess 1,3: «For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus».

Et av de sterkeste bibelske bildene av denne vandringen, er selvfølgelig Israelfolkets ferd gjennom ørkenen. Gud fulgte dem som en sky og som en ildsøyle.
4 Mos 9,16-18: «Slik var det alltid. Skyen dekket teltet, og om natten så det ut som ild. Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp, og på det stedet hvor skyen stanset, slo de leir. På Herrens ord brøt israelittene opp, og på Herrens ord slo de leir. Så lenge skyen lå over boligen, holdt de seg i leiren».

Hvordan oppdager vi de gode gjerningene som Gud har forberedt? På utallige måter! Mange av dere som er her nå, kan fortelle hvordan dere på de enkleste eller forunderligste måter har blitt ledet inn i situasjoner med et medmenneske eller har tatt den telefonen eller skrevet det brevet som dere bare ble minnet om og som viser seg å være rett handling på rett tid.

Men der er i alle fall en faktor vi ikke bør glemme. «På Herrens ord» brøt Israel opp. Det hender du ser hva din neste gode gjerning er, når du leser i Bibelen – eller til og med når du er på møte og hører forkynnelsen. Hva gjør du med det du hører? Hebreerbrevet bruker Israel som negativt eksempel. Hebr 3,15: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret».
- Jo da, innerst inne tror jeg at det er Gud som minner meg, men det passer dårlig akkurat nå, og dagen etter – hva med dagen etter – dagen etter den igjen?

Kan det være at broder Jakob stikker hode frem og sier: «Troen uten gjerninger er unyttig». Eller enda verre: «Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».

Hvis vi forlater det personlige plan, blir det kanskje lettere å hanskes med? Kirkehistorien er noen ganger som en kavalkade over ferdiglagte gjerninger, kall til å gå videre med Herren, nesten alltid ved at Guds Ånd har kastet lys over deler av Guds ord som er blitt forsømt og glemt. En minoritet har trykket utfordringen til sitt bryst og båret smerten ved å bryte med det som er så etablert at alle regner det som opplagt at det må være det Gud har behag i (- selv om det bryter med Skriften – eller hva?).

Kanskje vi er i en slik situasjon nå?
Vi vet at vi bør evangelisere; vi tror det; mange har prøvd, kanskje alle. Men vi gjør det ikke. Så kommer en argentiner og viser oss at Bibelen beskriver en måte å gjøre det på, en måte foreskrevet av Jesus, en effektiv måte som er med å forandre det åndelige klima i byen – og så stiller vi oss i hvilestilling – eller sier at vår gamle metode får holde for oss.

Så kommer den samme latin-amerikaneren og sier at misjonsbefalingen ikke bare gjelder å disippelgjøre enkeltmennesker, men nasjoner. Og han mener Gud er interessert i byen og at Gud elsker verden og at Jesus kom ikke bare for å frelse den fortapte, men også det fortapte! - Ja, vi tror han har rett! Men får det følger for det vi tenker, sier og gjør?

Silvoso sier at Guds ord lærer oss at vårt daglige virke i samfunns-, nærings- og arbeidsliv, er en gudstjeneste, at vi lovpriser Gud midt i det vi har kalt «det verdslige». - Det kan vel være han har rett, men det der fikser jeg ikke!

Skal vi avslutte der vi begynte?
Ef 2,8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem».

Kristkirken i Bergen 7. desember 2014

Bønn til frelse?

Denne artikkelen må du ta deg tid til å lese! Den er en av de viktigste som er skrevet i år - for den handler om noe så avgjørende som vår frelse!

Med tillatelse fra forfatteren, Reidar Paulsen, leder av Doulos-nettverket, gjengis artikkelen her:

Et par av Dagens debattanter har satt søkelyset på en viktig side ved nesten alt det vi i dag har blitt vant til å kalle evangelisering. Debatten dreier seg forenklet sagt om ”det å ta opp hånden på et møte eller be en frelsesbønn … nødvendigvis er det samme som å bli frelst”.

Jeg skal ikke blande meg direkte opp i Berlands og Hults meningsutveksling. Men det er interessant at debatten om bruk av frelsesbønnen er høyst livlig for tiden også i bønnens hjemland, Amerika. Synderens bønn (the sinner’s prayer) kalles den oftest der. Den kan spores tilbake et par hundre år eller mer. D.L. Moody (1837-1899) ivret for den. Billy Graham og Campus Crusade gjorde den populær både for korstogsevangelister og personlig evangelisering.

Så sent som i sommer var synderens bønn debattemne på Sørstatsbaptistenes årsmøte. Christianity Todays (CT) referat fra møtet forteller om en het diskusjon som endte med stor tilslutning til en resolusjon som ikke avskaffer bønnen, men som likevel er nøye med å sette en ramme rundt den. Den ”er ikke en formel som resulterer i frelse bare ved å resiteres og bør aldri bli brukt manipulerende eller utnyttet uten en klar forkynnelse av evangeliet”.

Opphavet til diskusjonen var et timelangt foredrag av David Platt, pastor i Brook Hills-menigheten i Birmingham i Alabama. Små biter av det sirkulerte snart på YouTube. De alarmerte noen som så reiste saken.

Platt ga sin tilslutning til resolusjonen. I et stort foredrag som ligger på CTlibrary, gjør han grundig rede for sin holdning til bruken av frelsesbønnen. Han gir solid bibelsk bakgrunn for sine meninger. I en kort avisartikkel kan vi ikke gå inn i den. For Platt munner det ut i tre formaninger. Her konsentrerer vi oss om den første.

Vi må vokte oss for åndelig bedrag. Platt viser til undersøkelser som viser at fire av fem amerikanere identifiserer seg som kristne. Mindre enn halvdelen av dem er involvert i noen menighet regelmessig og tror ikke på Bibelens troverdighet. De fleste har ikke noe bibelsk syn på verden.

Men studiene Platt viser til, går lenger. De identifiserer dem som kaller seg ”gjenfødte”. ”Born-again Christians” kaller amerikanerne dem. Før i tiden ville de kanskje kalt seg ”personlige kristne” i Norge? Det inkluderer folk som har tatt et standpunkt og som tror de kommer til himmelen fordi de har tatt imot Jesus som sin frelser. Med en slik definisjon blir mer enn halvdelen av amerikanerne ”gjenfødte kristne”.

Problemet er at det de fleste tror på, og måten de lever på, skiller seg overhode ikke fra verden rundt dem. Platt utfolder dette og konkluderer: ”Den ene ting som er absolutt klar på grunnlag av disse statistikkene, er at der er en mengde mennesker i verden som tror de er kristne, men ikke er det. Der er millioner på millioner mennesker som tror på Jesus og tror de er frelst, men de er farlig bedradd. Og noen, kanskje mange, av dem er bedradd i kirken”.

Platt fortsetter med eksempler fra virkeligheten, mennesker som har bedt frelsesbønn, men som likevel ikke kjente Jesus. Men nå gjør de det. ”Du tok en avgjørelse, ba en bønn, skrev under på et kort, ble døpt. Du ble fortalt at nå var du en kristen. Men du vet nå at du ikke var det”. Og fremdeles er dette den verden menigheten lever i: ”Skarer av mennesker – noen av dem går i våre menigheter og andre av dem er langt fra våre menigheter – går i dag ut fra at de er frelst ganske enkelt på grunn av en bønn de ba eller en avgjørelse de tok for mange år siden”.

Formaningen som så fyller det meste av Platts foredrag, er til å betrakte frelsens mysterium. Den siste er en sterk motivasjon til å strebe etter å fullføre misjonsbefalingen.

En annen som har skrevet om rollen frelsesbønnen ofte har fått, er pastor J. D. Greear. Han er også opptatt av falsk visshet. I følge CT kommer han med en bok neste år. Tittelen på den peker vel så mye på en annen side av frelsesbønnens effekt: ”Slutt å be Jesus inn i ditt hjerte: Hvordan bli viss på at du er frelst”.

Greear begynner sitt vitnesbyrd i CT med å si at hvis det i Guinness rekordbok finnes en kategori for antall ganger noen har bedt Jesus inn i sitt hjerte, så er han sikker på at han har rekorden. Han ble aldri trygg og benyttet hver anledning til å be på nytt. ”Det var en forferdelig erfaring: Mitt åndelige liv var karakterisert av sykluser med tvil, gå frem på innbydelser og bli dukket i vann. Jeg kunne ikke finne frelsesvisshet uansett hvor ofte eller hvor seriøst jeg ba Jesus inn i mitt hjerte”.

Er det derfor vi noen ganger ser samme personer søke ”frelse” gang på gang?

Økumenikk på hjemmebane

Reidar Paulsen (bildet), tidligere hovedpastor for Kristkirken i Bergen, og nåværende leder for Doulos-nettverket, har skrevet en glimrende artikkel om økumenikk. Med hans tillatelse legges den ut her:

Økumenikk er blitt et ord vi bruker oftest i forbindelse med det som foregår på et plan høyt hevet over vanlige kristne menneskers hverdag. Det er det de driver med i Kirkenes Verdensråd, i Lausanne-bevegelsen osv. eller litt nærmere, i Norges Kristne Råd og NORME osv. Og det de gjør der, er «godt» eller «dårlig» alt etter utgangspunktet for den som uttaler seg.

Men selv om ordet økumenikk ikke hører til i manges dagligtale, er selve saken, kristen enhet, kontinuerlig aktuell. Den møter de fleste av oss, ikke i økumeniske erklæringer og dokumenter, men i møte med naboen som hører til en annen forsamling eller kristen bevegelse. For noen av oss har det nærmest blitt en bekjennelse at «når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet» (sett inn det stedsnavnet som passer). Ja, der er mange forsamlinger som selvsagt også kan kalles menigheter i flertall. Men menighetens Herre har neppe mer enn én kropp i byen.

Våger vi å tenke slik, blir økumenikk en kilde til glede – vi har brødre og søstre spredt over hele byen i alle forsamlinger som bekjenner Jesus og forkynner evangeliet – og en kilde til smerte – vi ser så ulikt på så mye som er viktig.

Og det blir en utfordring! For straks vi anerkjenner en annen som kristen, blir vi bundet av det Jesus kalte «et nytt bud», budet om broderkjærlighet eller søskenkjærlighet: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Det er en kjærlighet som er mer enn følelser, noe som krever å kles i kjøtt og blod. Johannes taler om å elske, «ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet». Jesus sier at vår innbyrdes kjærlighet vil bli så synlig at «da skal alle forstå at dere er mine disipler». Uten å avsvekke dette våger jeg likevel å si at dette begynner med hvordan vi tenker om andre forsamlinger og lederne deres. Det festes i holdninger.

Det utmyntes i ord, det vi sier. Og det slår ut i blomst i hvordan vi handler og behandler hverandre.

«Vi har ingen konkurrenter», sier økumenisk bevisste ledere når det lykkes bedre for en annen menighet enn deres egen. De sørger med dem som sliter og gleder seg over andres fremgang. De rekker hånden til hverandre og deler sine ressurser med dem som trenger det. Så smiler de over historien som en munter frelsesoffiser fortalte om en kollega. Han strevde med en rapport til hovedkvarteret.

Det gikk ikke så bra, så han ble mer og mer mismodig jo lengre han kom. Så til slutt slengte han på en linje nederst: «Men takk og pris, det går ikke bedre hos pinsevennene».

Jeg gjør ellers oppmerksom på Reidar Paulsens egen blogg, hvor du finner mye godt og oppbyggelig lesestoff. Den finner du her:

www.basileia.no

Flere menigheter frasier seg vigselsretten

Samtlige menigheter knyttet til Doulos-nettverket, som den tidligere pastoren i Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen er leder for, og Den nordisk-katolske kirke, frasier seg vigselsretten. Dermed sender de et kraftig signal til staten hvor de tydeliggjør at de protesterer mot den nye kjønnsnøytrale såkalte 'ekteskaps'-loven. Samtidig som de sender et like kraftig signal til sine trossøsken i de andre kirkesamfunnene om å gjøre det samme.

"Vi trenger våre ege, kirkelige vigsler hvor vi forkynner hva et ekteskap er i sann mening mellom èn mann og èn kvinne," sier Reidar Paulsen (bildet) til avisen Dagen i dag.

Det skal bli spennende å se hva andre menigheter gjør etter at dette er blitt kjent. Doulos-nettverket og Den nordisk katolske kirke fremstår forbilledlig. Skal man ta Bibelen på ramme alvor - og det skal man - kan man ikke innestå for en lov som så til de grader bryter med Guds ord. Det bibelske ekteskapet er mellom èn mann og èn kvinne.

Du kan lese Dagen artikkelen her:

http://dagen.no//Nyheter//Kristenliv/tabid/256/Default.aspx?ModuleId=74682&articleView=true

Spennende dager i Bergen

Jeg befinner meg for tiden i Bergen. I går underviste jeg på Veien bibelskole, hvor Sverre Bjørnhaug (bildet), er rektor. Jeg hadde fire timer om bønn, hvor jeg snakket om den personlige Gudsrelasjonen, og om ulike bønneformer som den vokale-, den meditative- og den kontemplative bønnen. Jeg snakket også om det å bære bønnebyrder, og hva en bønnebyrde er og om Jesusbønnen. Det var flott å møte de drøyt 30 studentene, ivrige og hungrige etter å lære Gud å kjenne.

Veien bibelskole er en litt annerledes bibelskole. Den har sitt utspring i Kristkirken og i Farshuset, som nå heter Menigheten på Asylplass. Senere har Fellesskapskirken i Åsane og Jesusfellesskapet blitt medeiere. Men bibelskolen er ikke en tradisjonell "menighetsbibelskole", men det se selv kaller en "Gudsrike skole", hvilket jeg finner både fascinerende og spennende. Det jeg setter spesielt stor pris på er at elevene ikke bare får teoretisk undervisning, men det legges også stor vekt på at man får praktisere det som det undervises i. Dessuten føres elevene inn i tilbedelse og det å være i Guds nærvær. Før jeg startet min undervisning hadde vi en halvtime hvor vi bare var sammen i stillhet. Det var velsignet godt. Veien bibelskole er en bibelskole etter mitt hjerte som jeg gjerne kommer tilbake til.

Etter undervisningen dro jeg hjem til Reidar Paulsen, tidligere pastor for Kristkirken og nåværende leder for Doulos-nettverket. Vi har kjent hverandre i mange år nå. Jeg setter stor pris på denne pioneren i Guds rike, som i ulike faser av mitt liv har fått bety mye. Både hjemme hos Astrid og Reidar Paulsen og på bibelskolen ble jeg selv gjenstand for forbønn. Så godt det var! Jeg kom for å betjene på bibelskolen, og ble selv betjent! Og det samme når jeg kom hjem til Paulsen's, hvor Astrid ble minnet om å be for meg. Takk! Det blir spennende å be hvordan Gud svarer på forbønnen og de profetiske ordene jeg fikk med meg!

På kvelden hadde vi et husmøte hos vår gode vertinne, Liv Høyvik. Det ble også en fin kveld.

I dag skal jeg besøke Erling Thu. Det ser jeg veldig frem til. I morgen setter vi kursen hjemover til Gjøvik. Vi hadde en så flott tur over Filefjell, at det skal vi flott å ta turen den andre veien.

Min Herre og Frelser

Reidar Paulsen, lederen for Doulos nettverket og tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, hadde 21. januar en artikkel i Dagen/Magazinet som jeg merket meg. Den handler om Martin Luther og hans syn på frelsen. Jeg synes det både Paulsen og Luther skriver er så godt at jeg synes bloggens lesere burde få del i det. Her følger Paulsens artikkel:

Martin Luther er ikke spesielt populær blant mange kristne i dag. Årsakene kan være mange. Noe må reformatoren ta skylden for selv. Ikke alt han sa og gjorde taler til hans fordel – i alle fall ikke sett på noen århundrers avstand. Men det er synd om det skal få skygge for det ved denne mannens historiske innsats som vi alle, enten vi kaller oss lutheranere eller ikke, nyter godt av den dag i dag.

Noe av det som gir Luther dårlig presse blant mange, skyldes ikke ham selv. Det er det nyere tids lutheranere som har skylden for. De store lutherske kirkene er ofte mer kanaler for bibelstridig lære og forkynnelse enn de er den sannhetens støtte og grunnvoll apostlene talte om.

Dette er ikke plassen for rehabilitering av reformatoren, og jeg har neppe kapasitet til det heller. Men jeg har lyst til å løfte frem en liten bit av arven, en bok som har preget generasjoner av kristne, ikke minst i vårt eget land. “Luthers lille katekisme” heter den. Var der ikke en tid da den fantes i alle hjem som egen bok eller del av Pontoppidans forklaring? Måtte ikke alle barn pugge den? Jeg vokste opp i Frikirken og lærte den utenat. Om jeg har tatt skade av det, får andre bedømme. Selv er jeg glad for ballasten, og deler av den dukker opp i tanken i de forskjelligste situasjoner.

Etter min mening er katekismen det beste som er skrevet etter at de NT-forfatterne la ned pennen! Og det beste av det beste er forklaringene til troens artikler. Ikke noe i boken overgår forklaringen til artikkelen om troen på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre. Før, da jeg underviste konfirmanter, pleide jeg å si at den som av hjerte kan si det som står der, kan ikke gå fortapt. Slik var det i 1529, og slik i 2011.

Hør! Først kommer den grunnleggende presentasjon av hvem vi tror på: “Jeg tror at Jesus Kristus er min Herre. Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria.” Trosbekjennelsens “vår” Herre blir til “min” Herre. Dette gjelder meg nå, ikke bare alle andre: “Han har frelst meg, fortapte og fordømte menneske. Han har kjøpt meg fri fra alle synder, fra døden og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod, og sin uskyldige lidelse og død.”

Og her er hensikten: “Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han har stått opp fra de døde, lever og regjerer i evighet. Det er både sant og visst.”

(Ellers vil jeg gjøre bloggens lesere oppmerksom på Reidar Paulsens blogg, hvor du finner veldig mye godt lesestoff. Du finner bloggen her:

http://www.basileia.no

Det ligger også en fast link til denne nettsiden under "Interesante linker" her på denne bloggen.)

Frelse er en prosess

Jeg har ofte takket Gud for Reidar Paulsen (bildet). Den tidligere pastoren i Kristkirken i Bergen, nå leder for Doulos-nettverket er en røst i tiden, som taler Guds ord i klartekst. Det gjelder både hans kloke innspill i forbindelse med den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, og det gjelder det han har skrevet om de siste ukene om frelse og frelsesbønnen. I går hadde han en ny kronikk i Dagen/Magazinet, hvor han tar opp noen av de mange utfordringene som raske avgjørelser på et møte ofte kan medføre.

Paulsen skriver om det han med rette kan kalle en prosess til frelse. Doulos-lederen henviser til Peter. Første kallet Peter fikk, var enkelt: "Kom og se!" Senere kom fortsettelsen: "Følg meg!" Gjennombruddet til en klar bekjennelse kom først to-tre år snere. Da svarte Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Jesus sa den gang at Peters bekjennelse var et resultat av åpenbaring. Paulsen spør: "Den åpenbaringen kom nok ikke som lyn fra klar himmel. Mon den ikke hadde modnet seg fram gjennom vandringen med Jesus."

Jeg vil anbefale mine lesere å ta seg tid til å lese Paulsens kronikk. Den er gjengitt på hans nettsted: http://www.basileia.no Det er forøvrig et nettsted det er vel verd å kikke regelmessig innom.

La oss be om at Reidar Paulsen får mange gode velsignede år fremover, hvor han kan bruke sin penn og sin visdom, slik at det kan bli til hjelp for mange som i vår forvirrede tid kan få god åndelig veiledning. Jeg er blant de som savner bladet Visjon, som Paulsen var redaktør for. Det gav så mye inspirasjon og god undervisning, at vi hadde trengt det fremdeles.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 1

Jeg våger påstanden: Reidar Paulsen (bildet), tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, og nåværende leder for Doulos nettverket, har skrevet årets - kanskje tiårets - viktigste kronikk. Den er offentliggjort i dagens utgave av Dagen/Magazinet, men du finner den også her:

www.basileia.no

I denne artikkelen fremmer Paulsen en særdeles viktig problemstilling: Holder det å be frelsesbønnen for å bli frelst?

Og: vil "frelsesbønnen" egentlig tjene til at folk blir immune mot en ekte kristen omvendelse?

Vi kjenner jo alle til dette: På møter og på fjernsynsskjermen møter vi ivrige evangelister som ber folk løfte hendene og be etter dem, eller de leder folk igjennom en rask spørsmålsrunde på gaten, og om de er interessert i å bli Guds barn, ber "til frelse" med dem.

Men som Paulsen påpeker i sin artikkel: Før det 20 århundre var "frelsesbønnen" ukjent. I tiden før dette ble et fenomen brukte veilederne god tid med de søkende og "ventet på at disse selv opplevde Åndens indre vitnesbyrd..," for å sitere fra Paulsens artikkel. Jeg anbefaler deg å lese Paulsens artikkel før du lesere videre. Bare klikk på linken ovenfor og du kommer til nettsiden til pastor Paulsen, så kan du komme tilbake hit og lese resten av denne og de påfølgende artiklene i denne serien!

Problemstillingen er altså som følger: Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst?

Med utgangspunkt i Apostlenes gjerninger og brevene skal vi se på hvordan de første kristne så på dette. Allerede nå kan jeg "avsløre" at det å bli en kristen inneholdt fire "stadier":

1. Omvendelse
2. Tar imot Jesus som Frelser og Herre.
3. Dåp
4. Mottagelse av Den Hellige Ånd

I "gamle" dager snakket man også om "å bli vakt". Det var en periode hvor man opplevde å se seg selv som det man er, en synder. Ofte kom mennesker i syndenød og begynte å rope på Jesus. I dag er det enkelte - ja, jeg vil si mange - som hopper over punkt en, og går rett til punkt to, med de store følger det ofte får. Følgende er at vi ser at mennesker ikke har kommet igjennom til liv i Gud, men faller fra etter en kort stund.

Disse synspunktene er nok kontroversielle. Enkelte vil si at jeg legger "lista" høyt, for - sier de - det kreves jo ikke noe mer enn at folk "tar imot" Jesus. Vel, hvordan skjer det - det er det viktige spørsmålet.

I de kommende artiklene skal vi ta for oss disse fire "stadiene" og se nærmere på hvordan de første kristne så på begrepet frelse.

(fortsettes)

Et ord i rette tid om manns- og kvinnerollen

Det er mangel på tydelige kristenledere i Norge. Heldigvis finnes det unntak. Lederen for Doulos-nettverket, pastor emeritus Reidar Paulsen (bildet) er et av dem. I Dagen/Magazinet for onsdag 24. februar har han et innlegg i debatten om menns- og kvinners rolle i hjem og menighet. Dette er et ord i rette tid. Jeg gjengir deler av innlegget. Dette fordi Paulsen henviser til et annet innlegg skrevet av journalist Terjei Gilje, og siden jeg ikke har omtalt dette, blir det for komplisert for leseren å lese hele Paulsens innlegg siden dette forutsetter at man kjenner til det Gilje har skrevet. Men her følger utdraget:

Striden om kvinnelige prester (pastorer, eldster, hyrder) er stort sett borte fra offentligheten og kanskje fra de fleste prekestoler og katetre. Jo, noen taler imot det tradisjonelle syn, ikke fordi de er blitt flinkere til å tolke Skriften, men de forsvarer seg med nytolkninger som med stor rett ka kalles "kløktig uttenkte eventyr".

Vi tror at mange troende og mange forkynnere vet hva Bibelen sier. De kjenner hovedtrekkene i Guds design for både ekteskap og menighet. Men menigheten blir sjelden styrket i sin overbevisning fordi den så sjelden hører noe om det fra prekestolen. Og forkynnerne kjenner på smerte ved å skulle tale om mener som er omstridte. For selv om mange vet hva Bibelen sier, så er der i alle forsamlinger mennesker som har skaffet seg andre meninger.

Hva skal til for å gjenvinne frimodig forkynnelse både når det gjelder å være en mann etter Guds hjerte og en kvinne etter Guds hjerte - og når det gjelder de mange andre etiske utfordringene i et samfunn mer og mer preget av farvell til bibelske idealer? Selvsagt trenger vi å vite at vi er på bibelsk grunn. Bibelen taler klart for eksempel om underordning. Den taler sterkt om likeverd mellom kjønnene, men også om forskjell på roller og oppgaver. Men det er ikke nok å vite det hvis vi samtidig innerst inne skulle ønske den ikke gjorde det. Mange kristne synes å ha en holdning til "umoderne" bibelske sannheter på linje med avholdsfolket som ble minnet om at Jesus gjorde vann til vin: "Vi vet det, men vi liker det ikke."

Men vi trenger mer enn viten om det vi forkynner, er bibelsk. Vi trenger en dyp overbevisning om at Guds design, Guds ordninger, Guds lover er gode, ja, det beste for alle mennesker. De er ikke gitt for å gjøre livet tungt og byrdefullt. Han som skapte oss, er den som vet hva som tjener oss best. Vi synger og bekjenner og vitner om at Gud er god! Skulle ikke Hans ordninger for oss da være de beste? "Vet vet det, og vi gleder oss over Guds godhet!"

Jeg henviser også til nettsiden til Reidar Paulsen:

www.basileia.no

Konferanse om menighets- og samfunnsforvandling i Sverige

Jeg synes det er spennende at den nå pensjonerte hovedpastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet) skal til Stockholm 18.-20. september, for å tale i den gamle og ærverdige Elimkyrkan. Det vil si Elimkyrkan er ikke eldre enn 1990, men den er grunnlagt av to svært interessante frimenigheter i Sveriges hovedstad: Östermalms baptistförsamling som har drevet sin virksomhet fra slutten på 1800-tallet, og Birka Frikyrkoförsamling som tidligere har hatt en kirke i Birkastaden. I dag er Elimförsamlingen tilsluttet Det svenske Baptistsamfunnet og Evangeliska Frikyrkan.

Til Stockholm kommer også lederen for Veien Bibelskole, Sverre Bjørnhaug. Tema for samlingen er "Transformation". Det er vel kanskje fordi vi ikke har ord som dekker betydningen at man bruker det engelske navnet, men vi snakker altså om "forvandling", og det av en slik karakter at det virkelig blir endring fordi evangeliet om Guds rike forkynnes med tegn og under, og hvor alt gjennomsyres av bønn.

Når jeg skriver at det er interessant at lutheraneren Reidar Paulsen reiser til en baptistforsamling i Sverige for å undervise, så er det av minst to grunner:

Reidar Paulsens tjeneste er en tjeneste til hele Kristi kropp, og nå når han har gått over i "pensjonistenes rekker", så har det frigjort tid til at flere enn Kristkirken kan nyte godt av hans innsikt i Guds ord og hans lange erfaring som pastor. Det andre er at baptister utvilsomt har mye å lære av lutheranere!

Hvordan så det Det nye testamentes lederskap ut?

Det er blitt skrevet og sagt mye om det som skjedde med Levende Ord og Enevald Flåten. Jeg skal ikke rippe opp i det her. Det som har forundret meg, er fraværet av noe som jeg synes er vesentlig i denne debatten: Hva sier egentlig Bibelen om nytestamentlig lederskap?

Nå er det vel så som så med hukommelsen til mange av oss, men kanskje noen husker tilbake til 2004 da avisen Dagen hadde en lederdebatt gående. En av de som våget seg utpå, og som leverte en solid bibelsk begrunnelse for sitt syn, var daværende pastor i Kristkirken, Reidar Paulsen (bildet).

På nettsiden til Doulos-nettverket finnes hele hans innlegg, men siden årene har gått og Paulsens artikkel var et innlegg i den pågående debatten, har jeg forsøkt å trekke ut noen av poengene i Reidar Paulsens artikkel. Disse er tidløse og så verdifulle at jeg håper de kan være et grunnlag for videre samtaler om et så viktig tema som det som har med menighetens ledelse å gjøre. Jeg merker meg at Paulsen skriver om det alminnelige prestedømmet, som enkelte nå bruker som et slags bevis for at det ikke fantes lederskap i den første menighet! Paulsen skriver: "”det alminnelige prestedømmet”, en kostelig bibelsk sannhet som politiseres til å dreie seg om demokrati og ”den enkelte troendes innflytelse på forsamlingens liv og ledelse”. Slik brukes begrepet aldri i Bibelen!" Jeg kunne ikke være mer enig!

Reidar Paulsen kommer i sin artikkel inn på at lederskap, slik vi finner det beskrevet i Det nye testamente, alltid er kollegium. Sitatene fra Paulsens artikkel står i kursiv.

Alltid kollegium

Vi finner det i skildringene av urmenigheten i Jerusalem. Apostelen Paulus og hans team sørget for at det skulle bli slik også i menighetene på hedensk mark: ”Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på” (Apg 14,23). Eldste står i flertall.

Senere fikk Timoteus i oppdrag å ordne menighetens liv i Efesus. Titus fikk oppdrag som gjaldt samme sak på Kreta: ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg” (Tit 1,5). Da Paulus skrev til menigheten i Filippi, ser vi at han skriver til en ordnet menighet med en ordnet ledelse som består av flere, ikke én alene (Fil 1,1). Da han skulle ta avskjed med Efesus, kalt han til seg menighetens eldste, ikke én pastor (Apg 20,17).

Ledelse av menigheten hviler i et kollegium, et råd eller i det vi i dag kanskje ville kalle et lederteam.

Skal vi ellers holde oss til de vitnesbyrd vi har i Det nye testamente, er der ikke spor av at eldstene velges på vanlig demokratisk vis. Det er apostlene som innsetter dem. Men det er tydelig at det ikke skjer på impuls, men gjennom nøye prøving. Både Timoteus og Titus får utførlige kriterier til bruk for det.

I andre tilfeller ser det ut til at menigheten får velge andre ledere, men etter kriterier gitt av apostlene som så innsetter dem til tjenesten (Apg 6,3-6).

Avgjørelsesprosess

Når det gjelder selve avgjørelsesprosessen i den første menighet, skriver Paulsen:

Vi har heldigvis et utførlig eksempel på hvordan en viktig avgjørelse ble tatt i den første menighetens tid. Det gjelder den striden som oppsto da noen kom fra Judea og forlangte at hedningene som Paulus og Barnabas arbeidet blant, måtte omskjæres. Menigheten i Antiokia vedtok å sende en delegasjon ”til apostlene og de eldste i Jerusalem”. I hele den følgende skildringen i Apostlenes gjerninger 15 skilles det mellom to størrelser: 1) menigheten, og 2) apostlene og de eldste.

Menigheten er med på å ta imot delegasjonen fra misjonsmarken (v. 4), og den er med på å velge utsendinger som skal bringe avgjørelsen på striden tilbake til hedningemenigheten (v. 22). Der er en liten mulighet for de også fikk være tilhørere under debatten (v. 12: ”mengden”).

Men det er ”apostlene og de eldste i Jerusalem” saken bringes inn for (v.2). Det er de som kommer sammen for å drøfte saken (v. 6). Det er de som skriver brev til hedningene (v. 23) og våger å si ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet” (v, 28). At det var deres beslutning, understrekes i neste kapittel: ”Som de nå drog fra by til by, påla de brødrene at de skulle holde seg etter de forskrifter som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem” (Apg 16,4).

Kanskje det er like interessant å se hvordan beslutningen ble til? Vi får små glimt av dynamikken i eldste/apostelrådet. Det ”oppstod et skarpt ordskifte” (v. 7), og deretter kommer den ene etter den andre med sine bidrag til belysning av saken. Peter kan fortelle om hvordan Gud grep inn direkte da han besøkte Kornelius og hans hus, og han trekker konklusjonen av det. Paulus og Barnabas følger på med beretningene om det som skjer i misjonsarbeidet. Til slutt kommer Jakob, knytter seg til Peters vitnesbyrd om at Gud ikke gjør forskjell på folk, og beviser at dette stemmer med Skriften – for så å trekke konklusjonen som det ser ut som alle aksepterer – ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet”. Samlet blir det et fascinerende bilde av en prosess der alle lederne bidrar med det Gud har gitt dem og latt dem erfare, og av at lederne har en leder som trekker konklusjonen som alle ser ut til å være trygge på.

Der er sikkert noen som vil si at jeg ikke kan gjøre en historisk skildring normativ. Kanskje ikke? Men kan vi forvise de historiske beretningene i Apostlenes gjerninger til å være bare historie, interessante, men uten relevans til vår situasjon? Er der ikke i det minste forbilder vi bør studere nøye?

Kristi gave

Om de ulike tjenestegavens plass i Kristi kropp skriver Paulsen:

Skal vi komme til rette med spørsmålet om ledelse, kan vi ikke komme forbi det Paulus skriver om flere ganger – gavene og spesielt de som ser ut til å være knyttet til ledelse. I dag står listen i Efeserbrevet 4,11-12 sentralt i debatten: ”Han [Kristus] er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.” Kan det være at det er disse eller noen av dem vi vanligvis vil finne igjen i et rett valgt og kalt eldsteråd? Apostelen Peter kan kalle seg selv ”medeldste” (1 Pet 5,1).

Finner vi kanskje også en slags autoritetsrekke i 1 Korinterbrev 12,28, de første leddene er jo nummerert? ”Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere …”

Noe av styrken ved gavene er at de er forskjellige – det gjelder alle gavene – men det gjelder vel også gavene til å lede?

Mot slutten av Reidar Paulsens gode artikkel forsøker han å trekke en konklusjon på hvordan han ser for seg denne nytestamentlige ledermodellen praktisert.

Konklusjon

Paulsen skriver:

Der må finnes en form som både gjør rett for teamkonseptet fra Det nye testamente og de forskjellige gavene med deres åndsutrustning eller salvelse. På samme tid må det innebære et lederskap som lever midt i menighetsfellesskapet, har åpne ører for det og for Guds Ånds tale gjennom alle gavene. Det skal være et tjenende lederskap hvis tjeneste er å lede ved forkynnelse og ved å være forbilder for hjorden.

Men når det er sagt, står vi tilbake med spørsmålet om hvordan avgjørelser bør skje. Jeg for min del avviser ”flertallsavgjørelser i et valgt eldsteråd”.

Gjennom mange år har jeg vært med i råd som har arbeidet etter et fjerde alternativ: konsensusmodellen. Det handler om at vi ikke vil fatte viktige beslutninger før alle i rådet er enige. Vi bruker heller tid til bønn og overveielse og går ikke til menigheten med resultatet før vi alle kan stå samlet bak det. Et slikt system krever modenhet og trygghet av alle impliserte. Men det har åpenbare svakheter. I praksis gir det hvert rådsmedlem vetorett. Det kan føre til at den mest fryktsomme blir sittende med den bestemmende makt. Og systemet tar kanskje ikke nok hensyn til at gavene og utrustningene er forskjellige.

I bakhodet har jeg i mange år hatt en drøm om å finne en modell som ivaretok nettopp gavenes forskjellighet. På en eller annen måte burde autoritet i menigheten henge sammen med den spesielle utrustning Herren har gitt den enkelte. For ikke lenge siden fant jeg en beskrivelse av alternativ 5 i en bok av Harold Eberle. Her følger et lite utdrag av The Complete Wineskin for slike som ikke lar seg skremme av første setning til å legge alt til side:

"’Hele menigheten’ skal ledes av en apostel som har en visjon fra Gud og dermed overnaturlig ledelse til å fullføre den visjonen. Guds plan inkluderer en eller flere profeter med åpne øyne til å bedømme saker åndelig, og som er i stand til å refse dem som er i synd, og korrigere menigheten hvis den er kommet ut av kurs. Den planen inkluderer også et team av lærere som holder læren sunn og Legemet bibelsk korrekt. Administratorer er satt fri til å diskutere ethvert naturlig problem og løsninger og anbefale disse løsningene til de andre eldstene. Guds plan inkluderer også slike som har tjeneste med kraftige gjerninger, helbredelser og hjelp og som kan komme med sin åndelige innsikt. Og til slutt: bønnekrigerne er frigjort til å be for enhver vanskelighet som oppstår slik at Guds svar kan åpenbares, ikke bare menneskers.

Guds originale design sikter ikke på å begrense menigheten til avstemninger eller diskusjoner eller naturlig enighet. Hans ønske er at ledere skal fungere som et team, hver med sin individuelle salvelse. Bønnekrigere kan be, administratorer kan evaluere og diskutere, lærere kan åpne sine bibler og presentere de relevante sannheter fra Skriften, profeter kan åpne sine ånder for å høre Guds konkrete ledelse og apostelen kan innpasse alle ting i den helhetlige visjonen. ….

Selvsagt overlater denne formen for styre den endelige autoriteten i hendene til en apostel. Skremmer det? Vil dere heller ha den endelige autoritet basert på en avstemning? Eller hva med å basere den på diskusjon som forutbestemmer at det vil bli en administrativ avgjørelse? Etter å ha observert mange, mange menigheter kan jeg fortelle dere at uansett hvilken form for styre en menighet hevder at den har, så er der alltid én person som åpent eller skjult har størst innflytelse over menigheten. Å få på plass et rett styre er aldri et spørsmål om å holde det ute av hendene på én person, men å legge det i hendene til Guds person.”

Til slutt spør Reidar Paulsen:

Finner vi likhetspunkter med prosessen i Apostlenes gjerninger? Kan dette være et utgangspunkt for å komme videre i samtalen om ledelse av menigheten?

Jeg lar spørsmålet stå åpent, kanskje du vil være med på å samtale om dette temaet, enten her på bloggen eller i den sammenhengen du står?

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 1

Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!

I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:

Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.

Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.

Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.

Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.

Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.

Hva er ydmykhet?

Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."

Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.

Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv

Lederen for Doulos nettverket, den tidligere pastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet), har startet en ny blogg. En av de siste bloggpostene handler om Lindisfarne og vår keltiske arv. Den er et viktig bidrag til å forstå en svært spennende del av vår egen kirkehistorie, og hjelper oss til å sette ting i rett perspektiv. Artikkelen er lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen, men du var vel såpass tid i sommer at du tar deg tid til å lese denne! Reidar Paulsen er en kristenleder jeg setter stor pris på. Han har integritet, tyngde og er svært kunnskapsrik. Jeg glemmer ikke tiden vi fikk sammen i vårt eget hjem, da Reidar Paulsen tok en avstikker hit til Gjøvik så vi fikk snakket sammmen, i en for ham travel reisevirksomhet. Det satte jeg svært stor pris på. Det er nok flere enn meg som synes det var trist når bladet han var redaktør for, Visjon, ble lagt ned. Jeg har fortsatt gjemt de fleste nr. Med velvillig tillatelse fra Reidar Paulsen selv gjengir jeg artikkelen her:

Skal du til England i sommer? Hvis den nordøstre delen av landet er med på reiseruten, bør du spandere en dag på Lindisfarne – ”Den hellige øya”. En stille vandring i de mektige klosterruinene blir en påminnelse om den kraftfulle kristnings- og misjonsimpulsen som gikk ut fra de keltiske områdene av de britiske øyer og Irland og berørte store deler av Europa, og om vikingenes brutale herjinger. Men sjekk tidevannstabellene før du krysser over til øya, ellers kan oppholdet bli lenger enn planlagt.

I det Herrens år 973 fikk munkene på den lille tidevannsøya Lindisfarne på nordøstkysten av England uventet og brutalt besøk. Som et uvær fra havet kom gjestene, de første av de etter hvert utallige langskipene fra Norge og Danmark som skulle røve og plyndre Englands og Skottlands og Irlands kyster. De kom til et folk som var fullstendig uforberedt på å forsvare seg for mot angrep over havet. Og de begynte sine herjinger blant de mest forsvarsløse av alle forsvarsløse, munkene i klostrene. Klostrene på Lindisfarne, i Jarrow og på Iona var de eldgamle sentrene for keltisk kristendom og rike på skatter. De ble de første målene for vikingene.

I den angelsaksiske krønike berettes det at folk i Northumbria i år 973 ble skremt av mørke varsler. Der var storm og lyn, og ildsprutende draker ble sett på himmelen. En stor hungersnød fulgte varslene, og samme året ødela en mengde hedenske menn Guds kirke på Lindisfarne med rov og drap.

Ryktene om plyndringen spredte seg raskt. Ved Karl den stores hoff satt den lærde Alcuin. Han skrev: ”I de omtrent tre hundre og femti år som vi og våre forfedre har bodd i dette elskelige landet, og aldri tidligere i Britannia, har en slik terror vist seg som denne vi nå har lidt ved hedenske hender. Heller ikke var det tenkt mulig aI følge historikerne representerer overfallet på klosteret på den lille øya på kysten noen mil nord for Newcastle slutten på en epoke i engelsk historie og begynnelsen på en ny tid. Mange vil også si at det var begynnelsen på slutten for den særpregede keltiske kirke og kristendom. I dag blomstrer imidlertid interessen for den keltiske kirke i mange kretser, ikke minst blant fornyelsesfolket i Storbritannia.t et slikt innhugg kunne gjøres fra sjøen.”

Lindisfarne er rik på minner og sterkt knyttet til kristningen av denne delen av England. De første kristningsfremstøt i Storbritannia går langt tilbake. Evangeliet var heller ikke ukjent i Northumbria, et av de engelske rikene på den tiden, da kongesønnen Oswald kom tilbake fra landflyktighet og beseiret okkupantene av hans eget hjemland ved slaget ved Heavenfield i 634. Før slaget plantet han korset i jorden og markerte sin egen tro.

Den nye kongen hadde sin borg i Bamburgh. Noe av det første han gjorde, var å sende bud til Iona, klosteret hvor han hadde vært i landflyktighet og blitt døpt, for å få hjelp til kristningen av landet. Iona var kanskje det viktigste senter for keltisk tro og misjon den gangen.

Klosteret sendte en munk ved navn Corman. Han beskrives som en mann med ”strengt lynne”, og han kom ikke godt ut av det med de engelske. Etter en tid vendte han skuffet tilbake til Iona og klaget over at de engelske var ”et uregjerlig folk med et gjenstridig og barbarisk temperament”.

Fellesskapet på Iona holdt rådsmøte for å avgjøre neste skritt. Blant dem som var til stede, var en irsk munk som hette Aidan. Han lyttet intenst til Cormans rapport. Så reiste han seg og sa: ”Broder, det ser ut for meg som du har vært for streng med dine uvitende tilhørere. Du burde fulgt apostlenes praksis og begynt med å gi dem den enkle læres melk og gradvis næret dem ved Guds ord.”

Da Aidan satte seg, var alles øyne på ham. De opplevde at det lå et sterkt kall fra Gud på Aidan til å dra av sted for å evangelisere de engelske. Og uten mer om og men innviet de ham til biskop og sendte ham av sted med Iona-klosterets velsignelser og bønner.

Innvielsen av Aidan fant sted i 635. Han reiste straks til kong Oswald i Bamburgh, men opprettet sitt eget hovedkvarter på tidevannsøya Lindisfarne litt nord for kongens by og borg. Det kalles et kloster, men som typisk for keltiske klostre, var det en misjonsstasjon eller et misjonssenter. Der ble drevet en utstrakt opplæring av folk til undervisning og evangelisering. Med utgangspunkt på Lindisfarne ledet Aidan en stor virksomhet som resulterte i flere klostre andre steder. Det er ikke uten grunn av Lindisfarne ble kjent som ”kristendommens vugge” for denne delen av England. En moderne beundrer av Aidan, Michael Mitton skriver: ”Dette er en av de mest effektive misjonsbaser England noensinne har sett.”

Munken og historikeren Bede (673-735) gir et fascinerende bilde av kong Oswald og biskop Aidan. Han forteller at kongen reiste sammen med bispen rundt i landet for å tolke ham under evangeliseringen. Aidan talte keltisk, og kongen tolket til engelsk. Denne misjonsbispen hadde en helt annen inngang hos folket enn forgjengeren. Skarer av mennesker ble døpt. Kong Oswald fikk stadig større innflytelse over stadig større områder. I 642 døde han i et slag. For Bede var dette den tragiske død for Northumbrias første kristne konge, en martyr for troen.

Aidan fortsatte sin gjerning under kong Oswin. Forholdet mellom konge og bisp ble meget tett. En dag valgte kong Oswin å gi uttrykk for sin kjærlighet til Aidan ved å gi ham en praktfull hest fordi han var redd at bispen skulle ødelegge helsen på de mange og lange vandringene han gjorde for å forkynne evangeliet. Kort tid etter traff Aidan en tigger som ba om almisser, og han ga ham hesten. Kongen refset ham for det. Hvis han hadde visst at det var det han skulle gjøre med hesten, ville han ha gitt ham sin dårligste hest, ikke sin beste. Aidan svarte straks: ”Hva sier De, Majestet? Er dette barnet av en hoppe mer verd enn et Guds barn?”

Ordene traff kongen. Etter å ha stått taus en stund, kastet han sverdet av seg, knelte for Aidans føtter og ba om tilgivelse. Han fikk det. Men Aidan ble taus og alvorlig og begynte å gråte. Til slutt lente han seg over til sin kapellan og sa: ”Jeg vet at denne kongen ikke kommer til å leve lenge, for jeg har aldri sett en så ydmyk konge. Jeg føler at han snart vil bli tatt fra oss, for denne nasjonen er ikke verd en slik konge.” Noen få dager etter ble kong Oswin myrdet. Det var den andre kongen Aidan hadde hatt et nært forhold til og som hadde lidd en voldsom død. Kanskje var det sorgen som gjorde at biskopen selv døde 31. august 651, bare elleve dager etter kongen.

Aidans tjeneste i England er så viktig, i følge Mitton, ikke bare for det han gjorde, men mer for det han var, og den type åndelighet han demonstrerte. Hans person og hans vitnesbyrd ble forbilledlig for det britiske folk og påvirket kirken gjennom flere generasjoner.

Til tross for at Bede selv tilhører den ”romerske” fraksjon av kirken, skriver han med den største beundring for kelteren Aidan, hans hellige liv, hans inspirerende forbilde – og at det som fremfor alle ting ga hans undervisning vekt, var at ”han og hans etterfølgere levde som de lærte”. ”Aldri søkte han etter eller brydde seg om verdslige eiendeler, og han elsket å gi til de fattige han møtte på sin vei hva enn han hadde fått fra konger eller rikfolk. Enten det var i by eller på landet, gikk han alltid til fots hvis ikke omstendighetene tvang ham til å ri, og hvem han enn traff på sin vei, høy eller lav, så stoppet han og talte med dem. Hvis de var hedninger, formante han dem til å la seg døpe, og hvis det kristne, inspirerte han dem ved ord og gjerning til å leve et godt liv og være sjenerøse mot andre. Hans liv står i markert kontrast til vår egen tids apati.”

St. Cuthbert

Det året Aidan døde, var en attenåring fra Melrose i Nord-England ute for å gjete. En natt han voktet sauene og ba, så han i et syn engler som bar en sjel til himmelen. Like etter hørte han om Aidans død og forsto at det var biskopens sjel han hadde sett bli hentet til Gud.

Cuthbert tok visjonen som et tegn fra Gud på at han lik Aidan skulle bli munk og misjonær. Men det var ikke første gang Cuthbert opplevde at Gud talte til ham på en spesiell måte. Som åtteåring hadde han en gang vært midt i en vill lek med jevnaldrende, da en treåring plutselig begynte å refse ham. Han sa at Cuthbert ikke burde kaste bort tiden, men forberede seg til den store gjerning Gud hadde lagt foran ham. Åtteåringen prøvde å le det bort. Men treåringen kastet seg på bakken og hulket og formante ham igjen. Flokken rundt dem ble høyst forbauset da treåringen tiltalte Cuthbert som ”høyhellig prest og biskop”.

Cuthbert sluttet seg til klosteret i Melrose, like ved den nåværende grensen til Skottland. Etter en tid fortsatte han videre til Ripon, men ble snart kalt tilbake til Melrose for å bli prior i klosteret. Bare tretti år gammel ble han sendt til Lindisfarne for å lede klosteret der.

I ti år arbeidet han som prior for Lindisfarne og styrte fellesskapet med mild fasthet. Samtidig fortsatte og utvidet han reisevirksomheten Aidan hadde hatt. I løpet av sin aktive karriere reiste han over hele det nordlige England og inn i pikternes land (Skottland) for å forkynne evangeliet og ta seg av mennesker.

I økende grad følte Cuthbert også kallet til å være alene med Gud. Han trakk seg tilbake til en egen celle på det som kalles St. Cuthberts øy, senere til en av Inner Farne-øyene like ved Lindisfarne. Flere og flere mennesker søkte til Lindisfarne og prioren der. Flere munkebrødre adopterte også Cuthberts asketiske livsstil.

Etter ti år ble kallet til å leve alene så sterkt at han trakk seg helt tilbake til den lille øya med dyrene og fuglene som sin nærmeste omgangskrets.

I 685 ble han biskop av Lindisfarne mot sitt eget ønske, men etter sterkt press fra konge, biskoper og folk. Han tok sine plikter alvorlig og var mye på farten. Men etter to år forsto han at han snart skulle dø. Så han vendte tilbake til sin eneboertilværelse for å bruke resten av sin tid i bønn og meditasjon. Han døde 20. mars 687 omgitt av en liten gruppe av brødre.

Liket av den døde lederen bli ikke begravd slik han selv ønsket, der han døde, men ble transportert til Lindisfarne. Da kisten ble åpnet etter elleve år, oppdaget en at liket ikke hadde råtnet, men var vel bevart. Og det begynte å skje under rundt Cuthberts kiste.

Vikingangrepet på Lindisfarne i 793 var bare begynnelsen. I årene som fulgte, herjet flokkene fra Norge og Danmark mange steder, og de hadde ofte en forkjærlighet for klostre. Da en stor vikinghær invaderte Northumbria og det ble etablert et vikingrike i York i 867, ble hele den politiske situasjonen i Nordøst-England endret. Det historikerne har kalt gullalderen for klostrene, var over. I løpet av det niende århundre ser det ut til at alle de viktigste klostrene langs kysten av Northumbria ble forlatt.

Fellesskapet på Lindisfarne holdt ut lenge. Men et nytt angrep i 875 ble avgjørende. De som var igjen av munkene, pakket sammen sine dyreste eiendeler og ga seg på vandring. Her skal bare nevnes at liket av St. Cuthbert havnet til slutt i Durham hvor den store katedralen senere ble valfartsstedet for pilegrimer til hans kiste.

Det skulle gå 400 år før klosteret på Lindisfarne igjen oppsto, da som benediktinerkloster. Men da Henrik 8. gjennomførte sin særegne reformasjon i England i det 16. århundre, fryktet han klosterets makt og ødela det. Stein fra klosteret ble blant annet brukt til å bygge Lindisfarne Castle. Men selv det ødelagte klosteret gjør et sterkt inntrykk på besøkende.

Reidar Paulsens blogg finner du her:

http://www.basileia.no/

Anbefales! Her finner du mye spennende stoff. Bloggen vil om litt bli lagt til linklisten på denne bloggen, så vil den bli lettere å finne. Det kommer snart en ny oppdatering av mine linker. Følg med!

Må frasi seg vigselsretten

Den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven stiller bibeltroende mennesker overfor en rekke viktige spørsmål og vanskelige avgjørelser. Lørdag var det samling i Doulos-nettverket, som springer ut av Kristkirken i Bergen og som er et nettverk av frie menigheter på luthersk grunn i Norge. I forbindelse med samlingen lørdag ble det rettet fokus mot vigselsretten i lys av den nye "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen (bildet), tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, og leder av Doulos nettverket, er krystallklar i sitt syn på denne famøse loven. Han kaller den antikristelig, og er av den oppfatning at menighetene må frasi seg vigselsretten. Han håper at så mange som mulig vil gjøre dette, og gjerne samlet, slik at det blir et vitnesbyrd i kampen mot den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen ser for seg at det må utarbeides et skikkelig kirkelig vigselsrituale, og på samlingen lørdag ble det blant lederne som deltok der drøftet ulike typer vigselsritualer. Paulsen mener at tiden ikke er inne for å konkludere med hvilket man bør lande på ennå. Han er likevel tydelig på at det er uholdbart for ektepar som tilhører Doulos nettverket skulle havne inn under den nye loven.

En av de som var invitert til å drøfte disse spørsmålene var biskop elect i Den Nordisk-Katolske Kirke, fader Roald Nikolai Flemestad. Han tar til orde for å drøfte en offentlig registrert samboerkontrakt med derpå følgende kirkelig vigsel som et alternativ til den nye loven. Han deler også synet på at kristne ikke kan akseptere den nye loven. Ekteskapet vil da kunne bygges på en juridisk kontrakt samtidig som offentlighetskravet sikres gjennom en kirkelig vigsel. Dette vil dermed bli noe annet enn et vanlig inngått samboerskap.

Selv har jeg ikke konkludert i denne saken, men jeg er takknemlig for at Doulos nettverket setter dette på sakskartet. Jeg er også glad for at mange med meg sier det rett ut at den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven er antikristelig. Jeg vil aldri kunne godkjenne vigsler foretatt etter den, som ekteskap i bibelsk forstand. Ganske enkelt fordi det ikke finnes noe grunnlag i Den Hellige Skrift for samkjønnede ekteskap. Derfor omtaler jeg da også konsekvent dette som den såkalte "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen, Lakeland og troens bevis

Pastor emeritus Reidar Paulsen i Kristkirken i Bergen er en mann jeg setter høyt. Han har en visdom og en tyngde som få andre norske kristenledere. Selv har jeg hatt gleden av å ha ham på besøk her hjemme hos oss, en samtale jeg satte stor pris på og som har fått stor betydning for eget liv.


I dagens utgave av Dagen/Magazinet skriver Paulsen en kronikk med tittelen: "Disse tegn skal følge dem som tror." Det er intet forsvar av Lakeland møtene, men Paulsen reiser et betimelig spørsmål:


På den ene siden har vi alle advarslene mot falske profeter og vranglære i Det nye testamente, men NT er jo også full av skriftsteder som omhandler helbredelse, tegn og undergjerninger. Paulsen understreker sterkt behovet for å bedømme åndene, og ta ordene om falske lærdomsvær på ramme alvor, men han løfter også frem Det nye testamentes undervisning om "at disse tegn skal følge dem som tror." Det er nødvendig. Vi trenger mer enn noensinne å forkynne frimodig Golgataverket, som også innebærer at "det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar," og "ved Hans sår har vi fått legedom", for å sitere den store Messiasprofetien hos Jesaja. Og den første menighet var frimodig og ba djervt om at Gud skulle stadfeste deres forkynnelse:
"Nå Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet, idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skje ved Din Hellige tjener Jesu navn." (Apgj 4,29-30)


Jeg holder på å lese Vineyard pastor Gary Best sin bok "Naturlig overnaturlig" for tiden. Årsaken er at jeg så gjerne vil lære hvordan vi kan se mer av Guds overnaturlige kraft på en naturlig måte i blant oss. Jeg lengter etter å "lese ordene og gjøre gjerningene", og jeg synes det er befriende å lese Best når han skriver med tydelig henvisning til John Wimbers undervisning: "Selve nøkkelen i Johns undervisning er at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt 'salvet'. John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen." (1)


Men du har sikkert forstått at det er et lite "men" i det jeg skriver. Dette lite "men" går ut på at jeg synes norske kristenledere skal ta mer på alvor de alvorlige utslagene av det vi ser skje i Lakeland: syke som slås og sparkes i Jesu navn, Bentleys lefling med death metal, og den sterke fokuseringen på engler. Det er en sorg hos meg å se at det ikke skjer. Vi trenger nemlig også tydelighet på dette området - fra de som skal være hyrder for flokken.

Kilde:
1) Gary Best: Naturlig overnaturlig. Om å spille på lag med Gud. Luther 2006, side 12