Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som for mange år siden gjorde meg oppmerksom på den indiskfødte evangelisten og apologeten, Ravi Zacharias (bildet). Siden har jeg med stor glede fulgt med på denne mannens tjeneste.

I går ble jeg oppmerksom på en konferanse i forbindelse med Reformasjonsjublieet som av alle steder ble holdt i Roma 30.juni til 1.juli. Ravi Zacharias talte varmt om Martin Luthers betydning. Det var Den evangeliske Allianse i Italia som sto bak arrangementet. Den evangeliske allianse i Italia, hadde lagt årsmøtet til Roma, for på den måten å markere 500 års jubileet for den protestantiske reformasjonen.

"Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord," sa Zacharias i sin tale.

Både før og etter årsmøtet til Den evangeliske Allianse i Italia talte Ravi Zacharias kraftfulle budskap om Reformasjonens arv: Den sentrale plassen Skriften fikk og frelse ved tro alene som evangeliets sentrum.

Zacharias refererte til bibelske historier, og illustrerte dem med trender innen moderne tenkning og viste hvordan disse kan tillempes en moderne kontekst. Han argumenterte også med at Reformasjonen var en tid hvor Guds ord ble gravd frem igjen fra tyngden av menneskelige tradisjoner og kirkelige krav.

"Uten Guds ord, kan all slags menneskelig standard bli noe absolutt, med enorme negative effekter. Reformasjonen plasserte Bibelen der den må være: i sentrum av kirkens liv."

Men det var ikke bare Ravi Zacharias som talte i forbindelse med dette årsmøtet. Det gjorde også Giacomo Ciccone, som ble gjenvalgt som president for Den evangeliske allianse i Italia:

"At vi minnes den protestantiske reformasjonen dette året er en oppmuntring for oss til å fortsette å være en profetisk stemme i den globale evangelikale verden og fastholde vår forpliktelse overfor evangeliet basert på Skriften alene og som har sin grunn i Troen alene, selv i en tid med oppmykning fra evangelikale kristne mot Den romersk-katolske kirke."

Trygg og solid grunn

Den som er så heldig å få lese bøkene til Bo Giertz vil finne at de representerer en trygg grunn å stå på. Giertz forkynner evangeliet klart og rent.

På denne tiden neste år vil det være 20 år siden den svenske biskopen døde. Det er mange gode grunner for å feire hans minne i dag.

Bo Giertz er forfatteren, bibeloversetteren og predikanten, som har ivaretatt den viktige rosenianske arven i Norden i vår egen tid.

Jeg har fortalt her på bloggen om mitt forhold til romanen "Steingrunnen" ved ulike anledninger. Jeg skal ikke gjenta det, men det er en bok jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare er det en velskrevet bok, men den er også et skattkammer om man virkelig vil forstå evangeliet. "Steingrunnen" anbefaler jeg virkelig, om du ikke har lest den, og den tåler å leses igjen!

For tiden har jeg mest glede av å lese trebindsverket, "Forklaringer til Det nye testamente", som Lunde forlag gav ut for noen år siden. Dette verket er virkelig en gullgrube for alle de som vil lære Det nye testamente å kjenne. Det er ikke alt jeg er enig med Bo Giertz i, men det er uvesentlig i den store sammenhengen.

En annen bok, "Troen alene", er også verd å lese. Lunde forlag har sørget for å få den utgitt på nytt.

Det var etter at Bo Giertz hadde lyttet til lekmannspredikanten Natanael Beskow, at han overga sitt liv til Gud og bestemte seg for å bli en kristen. Opprinnelig studerte han medisin, og skulle bli lege, men etter dette radikale møtet med Jesus, bestemte han seg for at han ville bli prest. Bo Giertz skulle bli en av 1900-tallets mest profilerte kirkeledere i Sverige, men skulle også få internasjonalt ry som luthersk teolog og forfatter. En tydelig konservativ teolog på trygg bibelsk grunn.

Han skulle da også bli en tydelig talsmann for søndagens gudstjeneste og inspirerte bispedømmets prester til et djupere bønneliv ved hjelp av tidebønnene.

Bo Giertz døde 12. juli 1998, i en alder av 93 år. Hans forkynnelse og undervisning lever videre.

Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Samtidig rettferdig og synder

Nylig spiste jeg lunsj med en pastorkollega av meg. I løpet av den gode samtalen ble navnet Tullian Tchividjian (bildet) brakt på bane. Det eneste jeg vet om han tok over etter D. James Kennedy som pastor for Coral Ridge Presbyterian Chruch, og at han er barnebarn av Billy Graham.

Min kollega hadde møtt Tullian Tchividjian i USA, hvor han var taler på en konferanse min pastorkollega hadde deltatt på. Det hadde gjort inntrykk. 'Han taler som en lutheraner, selv om han ikke er det,' sa min kollega.

I ettertid har jeg bestilt to av hans bøker, og i går kveld leste jeg også et intervju med Tchividjian om nettopp Martin Luther.

I dette intervjuet bekrefter Tullian Tchividjian det som min kollega ganske riktig hadde observert, nemlig at han i sin forkynnelse høres ut som en lutheraner. Så har han da ingen som helst problemer med å bli assosiert med lutheranernes understrekning av lov og nåde i forkynnelsen. Tvert imot: det er denne forkynnelsen som har vært så befriende for Billy Grahams oldebarn!

Tullian Tchividjian ser på seg selv som 100 prosent rettferdig i Kristus og 100 prosent syndig i meg selv.

I følge Tchividjian gav Martin Luther ham et språk når han strevde med sine teologistudier med utsagnet: 'simul iustus et peccator' - samtidig rettferdig og synder.

Noe annet som er veldig interessant i dette intervjuet er at Tullian Tchividjian forteller at det er en bok som har så stor betydning i livet hans, at han stadig forsøker å få andre til å lese den og det er 'Steingrunnen' av den lutherske biskopen, Bo Giertz.

'Ikke bare er den velskrevet. Teologien i den er også helt utmerket'.

Jeg forstår Tchividjian veldig godt. Boken til Bo Giertz burde alle kristne lese. Den er befriende evangelisk. Nå venter jeg bare på å få lese Tullian Tchividjian selv.

Ved tro alene, men troen er aldri alene

Med vennlig tillatelse fra pastor emeritus Reidar Paulsen gjengis her hans tale i Kristikirken i Bergen i går. Dette er åndelig sikringskost i vanskelige tider som vår, her visdom fra en pastor med lang fartstid, en erfaren trygg sjelesørger:

Emnet vi har fått i dag, er nummer fem i Ed Silvosos liste over hindringer for transformasjon, for fornyelse og vekst og forandring og fremgang for Guds rike i verden.
Jeg vil ikke si hva hindringen er – nå. Men jeg kommer til den etter hvert.

La meg først prøve meg som (små)profet. Er der mange av dere som streker under eller fargekoder vers i Bibelen? Har dere streket under noe i Efeserbrevet? Nitti til 100 prosent av dere som har gjort det, har streket under kapitel 2, vers 8 eller både vers 8 og 9. Stemmer det?

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». Vers 9: «Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».
«Frelst ved tro» – ved troen alene – og det er «Guds gave»!
«Luther og Calvin gjorde den paulinske lære til sentrum i den kristne læren; rettferdiggjørelsen skjer «ved troen alene» og utelukker enhver tale om menneskers fortjeneste overfor Gud». (Store norske leksikon).

Artikkel IV i Augustana sier: «Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg. Rom 3 og 4».

En gang til: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».

Men disse versene står i en sammenheng. Vers 9 følges av vers 10: «For vi er hans verk», samme sak, hans verk, nåde, ved tro. Men her er en fortsettelse: Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Med vers 11 skifter emnet, men vers 10 hører sammen med de ni versene før.

Augustana igjen, nå artikkel VI «Om den nye lydighet»: «Like ens lærer de at denne tro bør bære gode frukter, og at en må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud, fordi Gud vil det» – og teksten fortsetter med å forsikre oss om at dette ikke er for å bli frelst, men fordi vi er det. Det er tale om troens gode frukter! Melanchthon skrev altså at «denne tro bør bære gode frukter». Luther var ikke helt fornøyd. Etter hans mening skulle det ha stått at «denne tro bærer gode frukter». Han kunne også si: «Troen alene rettferdiggjør, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten».

Nåde, tro, frelse, rettferdiggjørelse følges av et kall som sender oss rett inn i denne verden. Ikke ut av, men inn i. Der har Gud vært foran oss og lagt ferdig gode gjerninger som vi skal vandre i. Jesus talte om det mange ganger på forskjellig vis. Tydeligst av alt er det vi kaller Bergprekenen.
Matt 5,14-16: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset» Hvordan, Jesus? Hvordan skal vi lyse? «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

Gjør et søk i en databibel på «gode gjerninger». Du vil antakeligvis bli forbauset. Her finner du blant annet et ord fra Peter, et ord som nesten parafraserer Jesu ord om lyset virksomt i verden. 1 Pet 2,12: «Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer».

Troens liv leves ut i bønn, lovsang, bibel og felleskap – under Ordet og ved nattverdbordet – men ikke minst i gode gjerninger inkludert evangelisering og misjon. Ja, der er rom for det Matias Orheim sang om, «når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her», men også Orheims klare bekjennelse: «Kvardagskristen vil eg vera».
For å bruke Jesu og Pauli ord: Av nåde blir vi frelst og gjort til verdens lys alene ved tro, men troen kan ikke overleve lenge under et kar. Det er i staken troens lys får de gode gjerningers oksygen og lyser for verden!

Ed Silvosos hindring nr. 5 er: Å la troen bli drept av mangel på gjerninger.

Jesu bror Jakob er tøff med sine lesere. Jak 2,14-17: «Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det? Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».
Og Jakob fortsetter. Jak 2,18-20: «Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det – og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig».

Tar du deg tid til å lese hele Jakobs argumentasjon, tror jeg du måtte si at Luthers kritiske holdning til Jakos brev, ikke er rettferdig. Jakob går fint inn under «ved tro alene, men troen er aldri alene»!

Vi må tilbake til utgangspunktet i Efeserbrevet. Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Et bibelsk stikkord her er «vandre». Hør. Rom 6,4b: «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv». 2 Kor 5,7: «For vi vandrer i tro, uten å se». Gal 5,25: «Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden».

Samme sak!

• Vandre i et nytt liv
• Vandre i tro
• Vandre i Ånden
• Vandre i gode gjerninger

Det er liv; det er vekst; det er forandring; det er utvikling, eller det er stagnasjon. Du fikk ikke utlevert hele manus for ditt liv den gangen du kom til tro på Jesus som din frelser og Herre. Du visste ikke engang om det skulle bli en 100-meter-spurt eller en maraton. På et tidspunkt visste Paulus at han nærmet seg målet. 2 Tim 4,7: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen», skrev han.

Men vandringen er ikke minst en oppdagelsesreise. Hvis Gud på forhånd har lagt ferdig gode gjerninger for oss, burde det bli en spennende ferd. Det gjelder den enkelte av oss. Er du frelst, er du påmeldt. Startavgiften er betalt.

Det gjelder menigheten også. Kristkirken, menigheten i byen, kirken i verden. Kristkirken er 20 år, menigheten i Bergen kanskje 1000 år, kirken i verden det dobbelte.
De gode gjerningene er lagt ferdige. Troskap og vekst hører sammen – ikke allslags vekst, men i tro, håp og kjærlighet. Om en av de paulinske menighetene sier apostelen. 1 Tess 1,3: «For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus».

Et av de sterkeste bibelske bildene av denne vandringen, er selvfølgelig Israelfolkets ferd gjennom ørkenen. Gud fulgte dem som en sky og som en ildsøyle.
4 Mos 9,16-18: «Slik var det alltid. Skyen dekket teltet, og om natten så det ut som ild. Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp, og på det stedet hvor skyen stanset, slo de leir. På Herrens ord brøt israelittene opp, og på Herrens ord slo de leir. Så lenge skyen lå over boligen, holdt de seg i leiren».

Hvordan oppdager vi de gode gjerningene som Gud har forberedt? På utallige måter! Mange av dere som er her nå, kan fortelle hvordan dere på de enkleste eller forunderligste måter har blitt ledet inn i situasjoner med et medmenneske eller har tatt den telefonen eller skrevet det brevet som dere bare ble minnet om og som viser seg å være rett handling på rett tid.

Men der er i alle fall en faktor vi ikke bør glemme. «På Herrens ord» brøt Israel opp. Det hender du ser hva din neste gode gjerning er, når du leser i Bibelen – eller til og med når du er på møte og hører forkynnelsen. Hva gjør du med det du hører? Hebreerbrevet bruker Israel som negativt eksempel. Hebr 3,15: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret».
- Jo da, innerst inne tror jeg at det er Gud som minner meg, men det passer dårlig akkurat nå, og dagen etter – hva med dagen etter – dagen etter den igjen?

Kan det være at broder Jakob stikker hode frem og sier: «Troen uten gjerninger er unyttig». Eller enda verre: «Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».

Hvis vi forlater det personlige plan, blir det kanskje lettere å hanskes med? Kirkehistorien er noen ganger som en kavalkade over ferdiglagte gjerninger, kall til å gå videre med Herren, nesten alltid ved at Guds Ånd har kastet lys over deler av Guds ord som er blitt forsømt og glemt. En minoritet har trykket utfordringen til sitt bryst og båret smerten ved å bryte med det som er så etablert at alle regner det som opplagt at det må være det Gud har behag i (- selv om det bryter med Skriften – eller hva?).

Kanskje vi er i en slik situasjon nå?
Vi vet at vi bør evangelisere; vi tror det; mange har prøvd, kanskje alle. Men vi gjør det ikke. Så kommer en argentiner og viser oss at Bibelen beskriver en måte å gjøre det på, en måte foreskrevet av Jesus, en effektiv måte som er med å forandre det åndelige klima i byen – og så stiller vi oss i hvilestilling – eller sier at vår gamle metode får holde for oss.

Så kommer den samme latin-amerikaneren og sier at misjonsbefalingen ikke bare gjelder å disippelgjøre enkeltmennesker, men nasjoner. Og han mener Gud er interessert i byen og at Gud elsker verden og at Jesus kom ikke bare for å frelse den fortapte, men også det fortapte! - Ja, vi tror han har rett! Men får det følger for det vi tenker, sier og gjør?

Silvoso sier at Guds ord lærer oss at vårt daglige virke i samfunns-, nærings- og arbeidsliv, er en gudstjeneste, at vi lovpriser Gud midt i det vi har kalt «det verdslige». - Det kan vel være han har rett, men det der fikser jeg ikke!

Skal vi avslutte der vi begynte?
Ef 2,8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem».

Kristkirken i Bergen 7. desember 2014

Nåden alene - ikke lovgjerninger

Nåden er alltid nåden alene! Mens Luther oppholdt seg i augustinereremittenes kloster, slet han med et stort og for ham nærmest uoverkommelig problem: Han kunne ikke se at Gud virkelig var en nådig Gud. Det eneste han kunne se var at han var under Guds vrede, og at Guds dom rammet hans liv og gjerning. Hans opplevelse var å være en synder, som i møte med Den Hellige Gud var fortapt.


Merkelig nok er det disse opplevelsene kimen til det som senere skulle komme: reformasjonen.
Opplevelsene i Augustinerklostret overbeviste Luther om følgende: mennesket er i den grad behersket av syndens makt at vi verken kan gjøre opp i forholdet til Gud eller gå inn på det oppgjør som Gud selv har foretatt ved forsoningen i Kristus. Med andre ord: i oss selv kan vi ikke bidra med noe for å kunne bli frelst. Ikke bare forsoningen, men også dette at forsoningen blir til syndsforlatelse for oss, beror ene og alene på Guds barmhjertighet.


Til sommerens lektyre hører "Konkordieboken", de lutherske bekjennelsesskriftene. Oversatt og systematisk ordnet av Olav Valen-Sendstad. I "Konkordieboken" finner vi de tre oldkirkelige bekjennelser, samt de syv bekjennelsesskriftene fra den lutherske reformasjosntiden i perioden 1530-1580. Å lese dogmatikken med Valen-Sendstads kommentarer er rent oppbyggelig, og er vel verd et seriøst studium for en hver som vil trenge litt dypere inn i den kristne tros grunnsannheter. Ser vi nærmere på Den Augsburgske bekjennelsens andre artikkel, heter det der at alle mennesker blir født med synd "det vil uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ond lyst." Denne opprinnelige synd som alle mennesker har med seg fra begynnelsen av, er "virkelig synd", for å sitere fra den andre artikkelen.


Hvordan stemmer en slik erkjennelse med Guds ord?


Det stemmer godt! "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de ALLE ER UNDER SYND, somd et står skrevet: Det er ikke èn rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud. ALLE er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og HELE verden bli skyldig for Gud .... ALLE HAR SYNDET OG MANGLER GUDS HERLIGHET." (Rom 3,9-19 samt vers 23)


Til den kristne forsamlingen i Filippi understreker apostelen Paulus sin avhengighet av Kristi frelsesverk: " ... og bli funnet i ham, IKKE MED MIN EGEN RETTFERDIGHET, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen." (Fil 3,9)


Legg merke til hva egen rettferdighet ikke kan utføre, og hva vi får på grunn av troen!
Evangeliet gir oss syndernes forlatelse. Hva betyr så det? Det betyr at syndens skyld fjernes! Dette er hva rettferdiggjørelsen handler om, som har sin bakgrunn i Jesu soningsdød. Men det er også en annen side ved dette, som har sin bakgrunn i Jesu liv! "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi ble forlikt." (Rom 5,10)


Jesus levde i ett og alt etter Guds vilje, og oppfylte alle lovens krav. Frelst blir vi - ikke ved loven, men ved nåden og ved nåden alene.