La oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der!

Det hender - faktisk ganske ofte - at kristne gir meg 3.Joh 2 - som et ord fra Gud. Et løfte om at Gud skal helbrede meg. Det er selvsagt gjort i beste mening. Noen mener også at Gud på en helt spesiell måte har talt til dem om å gi meg dette som de da kaller er "et løfte fra Gud".

Men leser vi verset slik det står i vår Bibel, og ikke legger noe til, så er dette ikke et løfte fra Gud om helbredelse, men ganske enkelt og ikke noe mer enn et ønske fra apostelen Johannes om at Gajus må ha det godt!

"Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt."

Det er et flott ønske, men altså ikke noe Guds løfte. La oss merke oss ordene: "JEG ØNSKER ..." Hvem taler? Johannes.

Vi må passe oss så vi ikke leser ting inn i Skriften som ikke står der!

Et av de mest siterte "bibelversene" er dette: "Størst av alt er kjærligheten."

Spør du hvor det står, så svarer man: 1.Kor 13.

Men det er et problem. Et slikt vers står ikke i 1.Kor 13. Det står derimot følgende: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (v.13)

Kjærligheten kan nemlig aldri løsrives fra troen og håpet.

Om enn hvor velmenende det enn måtte være, la oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der.

Bibelen - ufeilbarlig, tilstrekkelig og klar, alene guddommelig autoritet

Hvordan er det mulig å navigere i det urene farvannet vi seiler i? Ved å bruke den eneste sikre kompasset som er gitt for alle tider - også vår - Den Hellige Skrift.

De kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er:

Ufeilbarlige. Det kan ikke sies om noe annet. Når den siste av de 12 apostlene døde - Johannes - ble også punktum satt for De hellige skriftene som utgjør vår Bibel. Til Bibelen kan ikke noe legges til eller trekkes fra. Det er interessant at vi helt mot slutten av Åpenbaringen kan lese om Det nye Jerusalem: 'Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler'. (21,13) Det viser den enorme betydningen de 12 har hva angår det som er blitt hetende: 'apostlenes lære' (Apg 2,42) Apostlenes lære er 'den tro som en gang for alle er blitt overgitt (eller overlevert) de hellige' (Jud v.3) Denne overleverte troen er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.' (Ef 2,20) Ingen kirkemøter, ingen åndelig veileder, ingen av de såkalte kirkefedrene, ingen pave eller kirkeleder, kan stilles over Bibelen.

Bibelen er tilstrekkelig og klar. Vi trenger ikke noe i tillegg til Den Hellige Skrift - Bibelen. Den er i seg selv tilstrekkelig og klar. Den inneholder alt vi trenger for dette liv og det kommende, for liv og for salighet, alt vi trenger å vite om frelse og evig liv, om fortapelsen og dommen, alt vi trenger å vite om Evangeliet om Guds rike, og om forsamlingen, Kristi kropp. Alt vi trenger å vite om bønn, faste og Herrens måltid. Så kan vi gjøre oss erfaringer på troens vei, som kan hjelpe oss til å forstå, men alle disse erfaringene må prøves på Guds ord og vil aldri kunne likestilles eller sidestilles med Guds ord, kun være med på å forstå noe av det som allerede finnes nedfelt i Bibelen. Bibelen er selve skattkammeret for livet i Den Hellige Ånd.

Bibelen er alene guddommelig autoritet. Jeg har allerede vært inne på dette, men la meg understreke at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære. Profetiske budskap må alltid prøves på Skriften, og fremkommer det ting i disse profetiske budskapene som strider mot Guds ord, så er det de profetiske budskapene det er noe galt med - ikke Guds ord. 'Forakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 520-21) 'Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11) I og med at Skriften alene er guddommelig autoritet står den også over den kirkelige tradisjonen. Det er mye godt å hente hos ørken- og kirkefedrene, eller hos ulike åndelige forfattere og veiledere opp gjennom kirkens historie, fra mange ulike kirkelige tradisjoner, men ingen av dem har guddommelig autoritet. Det har kun Bibelen.

Bibelen er helt alene om å være innblest av Den Hellige Ånd. Bibelen er helt unik. Ikke noe annet skrift kan påberope seg dette: 'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'. (2.Tim 3,16-17)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

Trosbekjennelse fra 1558 lagt ut for salg

Det finnes bare fire kjente eksemplarer av denne boken: Thomas von Imbroich's Confessio. 14. juni legges et av dem ut for salg ved den årlige auksjonen til Lancaster Mennonite Historical Society for sjeldne og brukte bøker.

Boken ble publisert i 1560 og 1600 i Alsace, som nå er en del av Frankrike, før noen tok den med seg til USA.

Thomas von Imbroich skrev sin bekjennelse i 1558 før han ble martyr for sin anabaptistiske overbevisning. I bekjennelsen forklarer han sin tro overfor de som hadde dømt ham til døden. Det er først og fremst to ting han understreker betydningen av: dåp på bekjennelse av ens tro og Skriftens autoritet over kirkens tradisjon.

En kopi av denne boken ble smuglet ut fra fengslet der Thomas von Imbroich satt fanget, av de såkalte 'sveitsiske brødrene', som var en gren av Døperbevegelsen (anabaptistene), som trykket den og distribuerte den i hemmelighet.

Et lær-innbundet eksemplar fant så sin vei til Amerika.